Høsttur med Pappa i praktfulle Sylan. Vandring på både norsk og svensk side og besøk på fire særegne og flotte betjente turistforeningshytter.

Sted: Sylan

Dato: 31. august – 4. sept 2014

Privat/organisert: privat

Hvem var med: Pappa og jeg

Overnatting: betjente hytter; Nedalshytta, Sylstationen (delvis betjent), Blåhammarstugan og Storerikvollen. NB: Overnatting på de svenske hyttene må bookes i forkant.

Kart: Sylan 1:100 000, 2007 (NB: ruta slik den er lagt om fra Storerikvollen – Nedalshytta (lengre opp mot Sylmassivet) var ikke tegnet inn på dette kartet)

 

 

Pappa og jeg hadde lenge ønsket å bli kjent med Sylan, så første uka i september gjorde vi alvor av det. Hyttene holdt fremdeles åpent (de to norske stengte 14. september), og «firkanten» så svært så fristende ut. Firkanten består av turen mellom hyttene Nedalshytta (TT), Sylstationen (svensk), Blåhammarstugan (svensk) og Storerikvollen (TT). Vi startet fra Nedalshytta. Kom dit søndag ettermiddag og overnattet til mandag. Etter rømmegrøt og spekemat i magen var vi klare morgenen etter. Vi var veldig heldige på hele turen værmessig. Det var meldt litt nedbør i løpet av uka, men det eneste vi fikk av nedbør var noen dråper i 5 minutter rett før Blåhammarstugan. Temperaturene var også veldig behagelige, mellom 12-17 grader, så absolutt ikke noe å si noe på.

Vi kryssa grensa til Sverige etter bare ca 5 km fra Nedalshytta. Hele veien fulgte vi mer eller mindre «andreaskorsene», helårsstaker med rødt kryss på, som er vanlig merking i Sverige. Turen var lett å gå og eneste vesentlige stigning var fra Ekorrdörren og opp noen hundre meter. Fra toppen og ned mot Sylstationen var det mest steinete partiet i løpet av turen. Ingen problem å gå på, men mer krevende enn de mykere stiene som det stort sett var resten av runden.

Sylstationen var langt finere innvendig enn utvendig. Der så den ut som en nedlagt fjellstation der det godt kunne spøke en vinternatt… Vi fikk kjøpt oss matvarer i den lille butikken, som vi selv tilberedte på et velutstyrt kjøkken – det ble pizza i kveld. Da Sylstationen ble bygget opp igjen etter en brann rundt 1980 (?) måtte de velge mellom kjøkken for å kunne servere middag eller sanitæranlegg med vannklosett, dusj og badstu. De valgte det siste alternativet, og derfor er Sylstationen kun delvis betjent. På kvelden fikk vi også med oss et infomøte om turer i området. Det går fint an å gå opp til Storsylen fra Sylstationen også, og er nok en litt kortere og mindre bratt tur enn fra norsk side, men relativt krevende denne også.

Tirsdag morgen spiste vi frokost som ble servert i matsalen, og fikk med oss en god og variert lunchpaket. Det skal de ha, svenskene, de vet å lage spennende nistepakker. Vi måtte selv smøre med oss brødskiver, men i tillegg fikk vi med oss en rett i koppen hver, en pakke rosiner, et eple eller appelsin og en sjokolade. Tilsvarende opplevde vi på Blåhammarstugan neste morgen også.

Dagens etappe bød på rolige og jevne opp- og nedstigninger. Vi gikk forbi flere koselige vann. Det var påfallende langt flere folk i Sylan på svensk side enn på norsk side. Vi var bare 8-10 stykker som overnattet på de norske hyttene, mens de to svenske hyttene var stappfulle, 60-100 overnattende! Og ikke var det noe offentlig ferie heller. Og – de holdt seg på svensk side, så her har de norske hyttene et stort potensiale for å få markedsført firkanten.

Blåhammarstugan imponerte både med utstikt, et rikholdig utvalg øl fra små bryggerier og ikke minst maten – både middag og frokost. Vi nøt både gourmetrestauranten og utsikten.

Onsdagen gikk stien hovedsakelig nedover mot Norge igjen og til Storerikvollen. Vi hadde en laaaang lunsj i den røde lyngen og nøt dagen til det fulle før vi koste oss om kvelden på Storerikvollen med andre hyggelige gjester.

Torsdagen var det siste og lengste etappe som gjensto. Stien er i løpet av de siste årene lagt litt mer opp i lia enn det kartet viste. Det var ingen problem når vi fulgte merkingen men vær obs dersom kartet er av eldre dato. Vi traff kun på én annen fjellvandrer i dag, omtrent halvveis på strekningen. Vi gikk ganske nærme opptil Storsylen og så stien oppover – rimelig bratt! Sola skinte hele dagen, men ikke lenge etter vi hadde satt oss i bilen på vei hjem fra Nedalshytta kom regnskuren! Men vi var fornøyde over å ha oppdaget et område som absolutt frister til gjenvisitt.

Dagsetappene var på ca 20-25 km. Hyttene er godt tilrettelagt for hund.