Kategori: Fjelltur til fots

Høsttur med Pappa i praktfulle Sylan. Vandring på både norsk og svensk side og besøk på fire særegne og flotte betjente turistforeningshytter.

Sted: Sylan

Dato: 31. august – 4. sept 2014

Privat/organisert: privat

Hvem var med: Pappa og jeg

Overnatting: betjente hytter; Nedalshytta, Sylstationen (delvis betjent), Blåhammarstugan og Storerikvollen. NB: Overnatting på de svenske hyttene må bookes i forkant.

Kart: Sylan 1:100 000, 2007 (NB: ruta slik den er lagt om fra Storerikvollen – Nedalshytta (lengre opp mot Sylmassivet) var ikke tegnet inn på dette kartet)

Pappa og jeg hadde lenge ønsket å bli kjent med Sylan, så første uka i september gjorde vi alvor av det. Hyttene holdt fremdeles åpent (de to norske stengte 14. september), og «firkanten» så svært så fristende ut. Firkanten består av turen mellom hyttene Nedalshytta (TT), Sylstationen (svensk), Blåhammarstugan (svensk) og Storerikvollen (TT). Vi startet fra Nedalshytta. Kom dit søndag ettermiddag og overnattet til mandag. Etter rømmegrøt og spekemat i magen var vi klare morgenen etter. Vi var veldig heldige på hele turen værmessig. Det var meldt litt nedbør i løpet av uka, men det eneste vi fikk av nedbør var noen dråper i 5 minutter rett før Blåhammarstugan. Temperaturene var også veldig behagelige, mellom 12-17 grader, så absolutt ikke noe å si noe på.

Vi kryssa grensa til Sverige etter bare ca 5 km fra Nedalshytta. Hele veien fulgte vi mer eller mindre «andreaskorsene», helårsstaker med rødt kryss på, som er vanlig merking i Sverige. Turen var lett å gå og eneste vesentlige stigning var fra Ekorrdörren og opp noen hundre meter. Fra toppen og ned mot Sylstationen var det mest steinete partiet i løpet av turen. Ingen problem å gå på, men mer krevende enn de mykere stiene som det stort sett var resten av runden.

Sylstationen var langt finere innvendig enn utvendig. Der så den ut som en nedlagt fjellstation der det godt kunne spøke en vinternatt… Vi fikk kjøpt oss matvarer i den lille butikken, som vi selv tilberedte på et velutstyrt kjøkken – det ble pizza i kveld. Da Sylstationen ble bygget opp igjen etter en brann rundt 1980 (?) måtte de velge mellom kjøkken for å kunne servere middag eller sanitæranlegg med vannklosett, dusj og badstu. De valgte det siste alternativet, og derfor er Sylstationen kun delvis betjent. På kvelden fikk vi også med oss et infomøte om turer i området. Det går fint an å gå opp til Storsylen fra Sylstationen også, og er nok en litt kortere og mindre bratt tur enn fra norsk side, men relativt krevende denne også.

Tirsdag morgen spiste vi frokost som ble servert i matsalen, og fikk med oss en god og variert lunchpaket. Det skal de ha, svenskene, de vet å lage spennende nistepakker. Vi måtte selv smøre med oss brødskiver, men i tillegg fikk vi med oss en rett i koppen hver, en pakke rosiner, et eple eller appelsin og en sjokolade. Tilsvarende opplevde vi på Blåhammarstugan neste morgen også.

Dagens etappe bød på rolige og jevne opp- og nedstigninger. Vi gikk forbi flere koselige vann. Det var påfallende langt flere folk i Sylan på svensk side enn på norsk side. Vi var bare 8-10 stykker som overnattet på de norske hyttene, mens de to svenske hyttene var stappfulle, 60-100 overnattende! Og ikke var det noe offentlig ferie heller. Og – de holdt seg på svensk side, så her har de norske hyttene et stort potensiale for å få markedsført firkanten.

Blåhammarstugan imponerte både med utstikt, et rikholdig utvalg øl fra små bryggerier og ikke minst maten – både middag og frokost. Vi nøt både gourmetrestauranten og utsikten.

Onsdagen gikk stien hovedsakelig nedover mot Norge igjen og til Storerikvollen. Vi hadde en laaaang lunsj i den røde lyngen og nøt dagen til det fulle før vi koste oss om kvelden på Storerikvollen med andre hyggelige gjester.

Torsdagen var det siste og lengste etappe som gjensto. Stien er i løpet av de siste årene lagt litt mer opp i lia enn det kartet viste. Det var ingen problem når vi fulgte merkingen men vær obs dersom kartet er av eldre dato. Vi traff kun på én annen fjellvandrer i dag, omtrent halvveis på strekningen. Vi gikk ganske nærme opptil Storsylen og så stien oppover – rimelig bratt! Sola skinte hele dagen, men ikke lenge etter vi hadde satt oss i bilen på vei hjem fra Nedalshytta kom regnskuren! Men vi var fornøyde over å ha oppdaget et område som absolutt frister til gjenvisitt.

Dagsetappene var på ca 20-25 km. Hyttene er godt tilrettelagt for hund.

Sensommertur i Barnas Naturverden i Trollheimen. Flott tur med barn, korte avstander og koselige hytter i et nydelig terreng.

Dato: 25.-28. august 2011

Sted: Barnas Naturverden, nord i Trollheimen, se kart

Privat/organisert: privat

Hvem var med: Frøy (8 år), Sunniva (11 år), Anne, Thale og jeg

Overnatting: Brekkeseter, Hevertjønna, Damtjønna

Kart: Berkåk, M711 – 1520 I, (1:50 000, 2009) – det skal også finnes et eget kart over Barnas Naturverden (1:75 000?), men var vanskelig å oppdrive.

Torsdag 25. august: Oslo – Brekkeseter (Høvringen, Rondane)

Vi treftes etter jobb og skole og kjørte oppover Gudbrandsdalen. Siden det var 6-7 timers effektiv kjøring hadde vi bestilt overnatting på Brekkeseter (privat hytte) på Høvringen i Rondane fra torsdag til fredag. Vi fikk overnatte i «Stallen» (6-manns hytte) – 1200 kr totalt. For å få DNT-rabatt må man gi beskjed, og bor da i et ubetjent hus. Helt ubetjent (vi kjøpte ikke frokost inne), og fungerte supert som et mellomstopp.

Fredag 26. august: Brekkeseter – Heverfallsetra – Hevertjønna (2 km, 2 timer)

Vi stod opp, hadde en god frokost, ryddet og vasket etter oss og var av gårde i tolv-tida. Et lite stopp innom Oppdal for siste handling, og så kjørte vi videre til Heverfallsetra der vi parkerte. Vi tok av E6 i Orkdalen, ved Kløftbrua (25 km fra Oppdal), kjørte oppover mot Sundset og tok av inn mot venstre (skilt til Gisnadalen og Langklopp), kjørte noen få hundre meter og tok så av til høyre, og kjørte ca 4 km oppover (bomvei) til vi kom fram til setra. Setra har dyr og er betjent om sommeren. Men den var stengt da vi kom, så virker som det er mer juli +/-.

Vi tok fram primusen og jeg, Sunniva og Frøy satte igang med å lage pannebrød, eller MarieFrøyogSunnivas primusbrød som vi kalte det, mens Anne og Thale pakka ferdig. Frøy gjorde også en god innsats med å holde kuene borte fra lunsjbordet…

Kl fire starta vi turen, alle med hver sin sekk, og gikk oppover de to km fra Heverfallsetra til Hevertjønna (930 moh, Trondhjems turistforening, ubetjent). Stien mot Hevertjønna er veldig godt tilrettelagt, tydelig og hellesatt nesten hele veien. Går gjennom bjørkeskog før vi kommer opp til fjellet. Flott utsikt sør-østover. En trimpost ca halvveis oppe. Sunniva og Frøy var i storform, og da vi var kommet nesten fram så vi flere reinsdyr. Sola skinte denne dagen, og det var godt og varmt. Vi kom fram til Hevertjønna etter et par timer, inkludert mange blåbærstopp og småpauser.

Anne stod for middagen, mens vi andre henta vann og gjorde oss kjent på nydelige Hevertjønna. Både denne og de to andre hyttene i Barnas Naturverden  (Damtjønna og Ramssjøen) er laftete sælehus etter forbilde fra middelalderen. Halvparten består av en årestue med ljore (røykåpning) i taket og sengebrisker langsmed veggene med plass til 6 voksne og to mindre barn. Lys slipper inn gjennom ljoren i taket og en  vindusåpning uten glass (dvs. et stort hull i veggen). Fyre gjør man på en åpen grue (steinpall) midt i rommet. Den andre halvdelen av huset består av en forgang og et rom med vedovn, gasskoker og vindu. Her er det en brisk med plass til to voksne og et mindre barn, i tillegg er det et langbord med benker. Vi hadde med egne liggeunderlag og soveposer, for madrasser og dyner/tepper finnes ikke her. Hyttene er ulåste og åpne hele året – men om vinteren vil jeg tro det kan trekke rimelig bra i delen med grua i alle fall…

Da vi satt utenfor i sola og spiste middag kom en røyskatt på besøk, og det ble mye moro med den. Sunniva og Frøy laget seng til røyskatten – men den var visst ikke så veldig trøttt, for det så ikke ut som om den hadde brukt den nesten morgen… Om kvelden fyrte vi opp i grua og stekte bananer med sjokolade i til dessert!

Lørdag 27. august: Hevertjønna – Damtjønna (5 km, 5 timer)

Om natta kom det en kraftig vind, som røsket skikkelig godt i pipa, men den stilnet heldigvis i løpet av natta. Vi stod opp i nitida, laga havregrøt, bacon, egg og kaffe/kakao og koste oss med frokost før vi rydda og vaska oss ut av hytta. Det var overskyet, men relativt høyt skydekke og opphold. Vi fortsatte mot Damtjønna, gikk bortover langs Hevertjønna (vannet) mot turens høyeste punkt på 960 moh. Deretter bar det nedover i et lite juv før landskapet åpnet seg i et myrområde rett etter Gunnesætra. Vi tok lunsj rett før vi startet over myra, og lagde pannebrød og kaffe i tillegg til polarbrød med pålegg.

Deretter startet vi på myra. På kartet ser det ut til at det er et stikryss et stykke inn på myra, mens i virkeligheten er krysset ganske mye lengre sør, ikke lenge etter man har gått ut på myra. Etterhvert ble Sunniva og Frøy veldig klare for å komme fram, men da hjalp det å fortelle historien om krokofanten og elledillen og de 20 rosinene… Gode tanker gikk til pappa som lærte meg denne historia når jeg selv var liten og ble litt lei! Den funka som bare det, og ikke lenge etter historia var ferdig var vi framme på Damtjønna (690 moh, Trondhjems turistforening, ubetjent). Nydelig plassering av ei hytte, rett ved Damtjønna og et annet lite vann. På kartet er hytta plassert på nordøstsiden av det lille vannet/tjernet, mens den i virkeligheten lå sørvest – mellom tjernet og Damtjønna (vannet). På veien fant vi 8 døde lemmen og 2 levende! Mye myrete sti hele dagen, så kunne bli litt tungt å gå. På nettet står det 4 km fra Hevertjønna – Damtjønna, mens det på kartet er nærmere 5.

Det gikk 5 minutter fra vi var framme ved Damtjønna til regnet begynte å styrte ned! Vi hadde ikke hatt en dråpe de fem timene vi hadde gått, så dette var sykt bra beregning! Thale, Frøy og jeg løp ned til vannet og tok et bad. Vi kunne like gjerne bare stått ute, vi hadde blitt like våte! Herlig med et bad – oppfriskende temperatur… Middag inne, ligretto og marshmellows på bålet før vi tok natta.

Søndag 28. august: Damtjønna – Heverfallsetra (- Oslo) (6 km, 4,5 timer)

Våknet til plaskregn og tåke… Deilig frokost med havregrøt, bacon, egg og kaffe/kakao i dag også, men vi så for oss at det kunne nok bli en lang tur hjemover! Men – etter bare litt ekstra motivasjonsinput gikk Frøy og Sunniva kjempebra hele veien, og det ble en skikkelig fin økt i dag. Vi starta klokka ni og gikk stort sett i tåke eller regn hele dagen, men noen få ganger underveis letta tåka litt og vi fikk sett hvor flott det var rundt oss! Også i dag så vi reinsdyr og endel ryper som en gang fløy opp bare et par meter unna oss. Og lemmen. Det er et nydelig område å gå i, litt fjellverden i miniatyr, men også litt kupert og til tider noen små utfordringer for barneføtter. Det ble ikke lange lunsjen i dag, og i dag hadde vi smurt matpakke på forhånd. Men på slutten gikk det utrolig lett, og plutselig så vi Heverfallsetra! Da var det stormende jubel og et par meget slitne men stolte jenter som hadde gått 1,3 mil på sin første hytte-til-hyttetur og med egen sekk!

Generelt

Stiene var gjennomgående godt merket med ganske tett i tett med røde prikker, evt stolper med rødt på og siste delen inn mot Damtjønna var det røde bånd. Kanskje litt vel tett til tider, men med barn var merkingen en motivasjon i seg selv, da man kunne bytte på å gå foran ved hver nye stolpe, men kunne telle røde merker over myra, eller si at vi tar neste pause om fem stolper. Turen var ganske våt, og med et ganske myrete underlag stort sett hele veien fra Hevertjønna – Damtjønna – Heverfallsetra ble det til tider rimelig tungt terreng å gå i, og ganske gjørmete. Kilometerne kunne da gjerne virke tyngre. Høstfargene var absolutt begynt å komme fram, og vi fant masse blåbær og tyttebær! Temperaturen var bra, mellom 10-15 grader, så relativt god temperatur, men litt surere i regnet søndagen.

Dato: 25.-28. september 2009

Sted: Utladalen i Jotunheimen

Privat/organisert: privat

Hvem var med: Mari, Elisabeth og jeg

Overnatting: De ubetjente hyttene Avdalen og Stølsmaradalen

Kart: Jotunheimen Vest (turkart, 1:50 000)

Fredag 25. september: Hjelle – Avdalen

Vi kjørte fra Oslo i halv tolv tida på formiddagen, og brukte ca seks timer, inkludert en god pause i Fagernes, til Hjelle i Årdal. Det går buss fra Årdal til Hjelle i juli og august. Vi parkerte ved Utladalen Naturhus, og gikk et kvarters tid innover veien mot Vetti før vi, rett etter å ha krysset første bro, tok av til venstre opp mot Avdalen, med Avdalsfossen på venstre side av stien. Vi brukte ca 25 minutter opp en bratt men flott sti. Vi kom til Avdalen (ca 400 moh, drives i samarbeid mellom stiftelsen Avdalen Gard og Årdal Turlag) i halv syv tida, et kjempekoselig tun med mange hus. Avdalen er betjent i sommermånedene, men resten av året er det et lite ubetjent kvarter (stabburet) med fire senger som kan brukes. Det er ingen peis eller ovn i stabburet, så det kan nok bli litt kjølig senere på året. En sparsommelig innredet hytte, men vi fikk laget oss en herlig middag og satt på gulvet og spiste, med t-lys og stearinlys som både lys- og varmekilde.

Lørdag 26. september: Avdalen – Gravdalen – Fuglenosi – Stølsmaradalen

Det duskregnet litt, men fjellet hadde helt fantastisk flotte farger denne helga. Skikkelig knall gult, rødt og oransje. Vi fortsatte en times tid opp ca 400-450 høydemeter, til vi kom til Gravdalen (også ubetjent hytte til Årdal Turlag), et veldig koselig tun med tre hytter, den ene av de holder på å bli restaurert. En av de var veldig koselig, fire sengeplasser og ovn og kokemuligheter. Vi hadde lunsj her, da det regnet var det god plass under ett av husene – og tørt.

Vi fortsatte på umerket sti innover Gravdalen, en nydelig dal med god utsikt innover Hurrungane vil jeg tro, med litt mer sikt… Etter hvert mistet vi den ganske tydelige stien, men vi visste vi skulle over Gravdalsnosi, og begynte oppstigninga der. Vi fant og mistet stien om hverandre over høyden under Gravdalsnosi (ca 1140 moh) og over Fuglenosi (ca 1120 moh) og nedover mot den merka stien fra Avdalen til Stølsmaradalen. I Sluftsedalen måtte vi over Slufsedøla – en elv som var ganske stri med en

del vann nå. Vi brukte ganske mye tid for å finne et sted å vade over. Jeg tok av sko og bukser, Mari og Elisabeth var så våte i skoene allerede at de holdt de på for godt feste. Kaldt var vannet i alle fall!

Vi fortsatte over Fuglenosi og kom inn på den merka stien rett ved Nybekken, og fulgte stien videre. Flott og fargerikt terreng også her, litt småkupert og ganske så vått og sølete. Vi kom til Stølsmaradalen i halv åtte tida, rett før det ble mørkt. Vi brukte ca 7,5 timer (ca 14 km, og 800 meter stigning) inkl. en times lunsj og ca en halv time på å finne vei over og krysse Slufsedøla.

Stølsmaradalen (ubetjent hytte, DNT Oslo og omegn, 848 moh) var en utrolig koselig støl, også denne i enden av en hengedal med mest sannsynlig en fantastisk utsikt inn mot Hurrungemassivet (hvis sikt), som Gravdalen. Hengedalene er noe som kjennetegner Utladalen.

Søndag 27. september

Vi våknet etter en ganske kald natt – hytta er nok ikke ment for vinterbruk eller kalde senhøstnetter, og med kraftig vind hadde vi fin aircondition inne… Men – med fyr på ovnen, varm kaffe og madrass og tepper foran ovnen ble det en lang og god morgen inne. Og ute var det et veldig regnvær. Så dagens turplaner ble stadig utsatt, og endte med noen småturer i området rundt hytta før det mørknet, og masse herlig innetid!

Mandag 28. september

Etter å ha spist frokost og vasket ut av hytta – begynte det å snø ute! Det lå snø ned til ca 1000-1200 moh. Vi gikk fra Stølsmaradalen ned til Vetti Gard, en veldig bratt nedstigning ca 600 høydemeter. God merking av stien, bortsett fra ett punkt som vi var litt i tvil. Vi så Vettisfossen (fall på ca 275 meter, høyeste frie fall i Nord-Europa) nesten hele veien, en flott foss med Vettismorki med støler og hytter over. Vi gikk over sommerbroa (NB: ikke helårsbro… – hadde vært svært vanskelig (umulig?) og

kommet seg over elva som var både stor og stri, uten bro), før vi hadde en ca 100 meters oppstigning til Vetti gard. Også denne betjent om sommeren, men ikke noe

ubetjent kvarter eller muligheter for overnatting utenom sesong. Drøye 3 timer fra Stølsmaradalen og hit. Vi spiste lunsj under stabburet, siden det hadde begynt så vidt å regne, før vi gikk veien ut (en drøy time) til Hjelle. Idet vi nærmet oss Hjelle kom også sola frem på toppene, men Utladalen er ganske smal og dyp, så vi fikk ikke kjent noe av sola.

Etter et besøk på Nasjonalparksenteret på Skåri/Hjelle, kjørte vi mot Oslo igjen, og møtte vinteren på veien over Tyin. Dagen etter kom vinterdekkene på – klok av skade!

Dato: 28.-30. august 2009

Sted: Norefjell, rundtur fra Tempelseter

Privat/organisert: privat, søskentur

Hvem var med: Erling, Ragnhild, Henning og jeg

Overnatting: telt

Kart: Turkart 1:50 000, Norefjell Eggedal (2007)

Fredag 28. august

Vi starta fra Oslo etter jobb og skole og kjørte til Noresund og så over fjellet nesten til Eggedal (25 km fra Noresund) før vi kjørte oppover fjellet til Tempelseter (5-6 km). Store deler av veien over fjellet var på grus/ganske dårlig vei, og det var til sammen to bommer (40 og 50 kr). Bedre og raskere å kjøre om Drammen og ta av ved Åmot (før Vikersund) og kjøre på sør-vestsida av Norefjell, noe vi gjorde på tilbakeveien.

Det var bekmørkt og tykk, tykk tåke da vi kom til parkeringsplassen ved Tempelseter (224 815). Vi måtte ta ut GPS koordinater for å vite at vi var kommet riktig… Vi fulgte veien (bom ved P-plassen) mellom Nordnatten og Tempelnatten mot Istjenn (950 moh). Vi hadde problemer med å finne hvor vi skulle ta av fra veien og finne stien på vestsiden av Istjenn. Til slutt ga vi opp og fant et fint sted på en liten kolle der vi slo opp teltene. Vi visste veien tilbake til veien, så det skulle gå bra neste dag. Finnbiff ble laga inne i teltet, og vi fant soveposen først i to-tida.

Lørdag 29. august

Vi fikk oss en god latter da vi våkna lørdag morgen – vi lå midt i et hyttefelt… Men siden det ikke hadde vært folk på de nærmeste hyttene hadde det for oss virket som et øde område. Nå var det hytter, vei, og folk på alle kanter… Men sola var kommet fram og vi hadde en herlig frokost før vi satte kursen nordvestover. Vi fulgte T-merka sti (ganske dårlig T-merket til tider) mot Toveseter. Det var et fint og småkupert terreng å gå i, men en god del bløtt og gjørmete pga mye regn i det siste. Dette medførte også at de fleste bekker vi skulle over var blitt til vanskelige elver å krysse, så det gikk endel tid med til det.

Vi hadde lunsj ved Svarttjenn, og det kom et par regndråper da vi skulle til å gå. Men vi hadde ikke mer enn fått på regntøyet før vi tok det av igjen. Vi fulgte stien videre og det ble bedre og bedre vær og kvelssol da vi etterhvert kom opp på snaufjellet. Vi tok østover mot Høgevarde da vi kom til krysset vest for Gråfjell. Vi gikk et par km videre og fant en fin og lun teltplass (det hadde begynt å blåse en del) rett ved en bekk rett nord for Donkeliåsen (ca 208 868 og 1200 moh). Herlig å slappe av utenfor teltet i kveldssol før middagen ble laget utendørs. I dag var det spaghetti og kjøttsaus som stod på menyen.

Vi gikk en drøy mil i dag, og ca 250 høydemeter.

Søndag 30. august

Vi våknet til sol i dag også og hadde en herlig og lang frokost ute på «spiseplassen». Det skyet litt til etterhver og begynte å blåse litt da vi gikk. Vi begynte med et par hundre høydemeters stigning opp mot Ranten. Det var et helt annet terreng i dag enn dagen før – nå var vi over tregrensa og det var relativt goldt og steinete, men fint på sin måte det også. God sti og nesten ingen bekker/elver å krysse, så alt gikk mye lettere i dag. Vi spiste lunsj øst for Ranten, før vi kom ned til krysset de man enten går opp til Høgevarde eller ned til Tempelseter. Vi valgte ned til Tempelseter. Det var en skikkelig motorvei hele veien fra Tempelseter til Høgevarde – så vi var nok ikke de første som gikk denne veien…

En herlig slak nedstigning ned til Tempelseter. Vi traff flere folk som nok hadde en helg på hytta og skulle plukke blåbær. Vi fant endel, men ikke veldig mange. Vi fant også litt multer på teltplassen. Ellers traff vi noen folk på turen, men ikke veldig mange bortsett fra helt på slutten.

Vi kom ned til Tempelseter i tretiden. Det hadde gått endel raskere i dag. Vi hadde brukt i underkant av 3 timer + lunsj på dagens mil. Ellers var vi godt fornøyde med ha gjennomført en super søsken(+Henning)telttur!

Et kjempefint og relativt lettgått område – men endel våte og gjørmete partier på denne tiden av året ved mye regn! Men lett å komme til fra Oslo, og fine rundturer å gå, eller frem og tilbake. Toveseter kan anbefales som hytteovernatting.

Dato: 15.-19. juni 2009

Sted: Rondane sør, fra Høvringen til Rondvassbu, ned Vuludalen, til Bjørnhollia og ned til Straumbu

Privat/organisert: Organisert, turlederkurs med jobb

Hvem var med: Jakob Fink, Anne-Mari, Sandra, Merete, Egil, Hallgrim, Lars, Kristin KD, Kristin OV, Sveinung, Heidi, jeg.

Overnatting: 2 dager betjent hytte (Brekkeseter og Bjørnhollia), 1 dag selvbetjent hytte (Rondvassbu) og en dag i nødbivuak

Kart: Høvringen-Kvamsfjellet 1:50 000 (turkart) og Rondane Sør 1:50 000 (turkart)

Mandag 15. juni

Vi møttes på Ringebu halv tolv og tok felles minibuss opp til Høvringen (ca en times tid) og til Brekkeseter (1000 moh, privat betjent hytte) hvor vi overnattet første natta i «DNT-bua», en hytte som gir rabatt for DNT medlemmer. Brekkeseter består av et stort tun med mange tømmerhus fra ulike steder i Norge og med ulik historie. Vi fikk servert kaffe og eplekake i en av de koselige stuene før første uteøkt.

Vi ble delt inn i to grupper, og gikk en firetimers ettermiddagstur i området sør for Høvringen, med mye fokus på orientering. Vi gikk sør til Heimfjellet (1141 moh), på sørsiden av Anaripiggen (1211 moh) og nesten opp på Karihaugen (1277 moh) før vi tok nordover og ned igjen til Brekkeseter. Det var en utrolig flott runde med veldig god utsikt over Gudbrandsdalen, og innover mot Rondemassivet. Det er et utrolig flott område, og relativt lettvindt å gå utenfor stier, fantastisk mye reinlav. Ca 1 mil.

Vi ble servert en herlig treretters middag på Brekkeseter om kvelden.

Tirsdag 16. juni

Vi startet opp med en god frokost, før vi satte av gårde østover. Vi fulgte T-merka sti forbi Smuksjøseter og Peer Gynt hytta, hvor vi spiste lunsj etter å ha vadet i Bråkdalsbekken (sommerbroa var ikke satt ut ennå). Vi fortsatte oppover mot Ljosåbue, en koselig liten steinbu som nok var bygd opp for jegere. Dette var nesten høyeste punkt på dagen (ca

1350 moh). Vi fortsatte på stien mellom Randen og Vesleranden, og ned til Rondevatnet. Før vi nådde Rondvassbu (1173 moh, DNT Oslo og omegn) måtte vi vade over Store Ula. Det er helårsbro over denne, men er man på kurs så er man på kurs… Rondvassbu hadde ikke åpnet for sesongen, så vi bodde i den helt nye selvbetjente hytta. Denne brant ned i fjor vinter, etter at asken hadde blitt helt ut i doen, og ble bygget opp igjen i løpet av sommeren 2008. Den åpnet i oktober (?) 2008. Pga påbud fra fylkesmannen måtte hytta bygges opp nøyaktig lik den som brant ned. Det er en hyggelig hytte, men synd likevel, da den kunne blitt bygget på en mye mer funksjonell og fornuftig måte etter dagens bruk og standarder nå.

Hallgrim, Egil og Kristin OV disket opp med herlig middag fra selvbetjeningslageret, og Merete stod for den kreative desserten med lun snickers, fersken og revet sjokolade. Ca 22 km.

Onsdag 17. juni

De to gruppene hadde fått vite endepunkt for dagen, og et par checkpoints underveis, bortsett fra det skulle gruppene selv legge ruta. Vi gikk sør fra Rondvassbu, fulgte veien et par km før vi tok av på merket sti halvannen km. Deretter snudde vi østover og gikk på sørsiden av Fremre Illmannhøe, langs med Glitra til Mjølrakkhaugan (Mjølrakk er det lokale navnet for fjellrev). Tidligere gikk den merkede ruten fra Rondvassbu til Bjørnhollia gjennom Musvorddalen, denne stien er nå ikke merket lenger, da dette er en ferdselvei for reinen.

Vi svingte av på nordsiden av Vulufjellet, og gikk inn Hornflågadalen etter lunsj ved det lille vannet på 473 549. Det var en utrolig flott dal med ikke så alt for mye stein heller når man gikk litt opp i siden. En stor U-dal med utsikt innover mot Rondemassivet nordover og nedover mot Vuludalen østover. Vi fulgte Hornflågåbekken og gikk på nordsiden av Veslhøa, der kom vi inn på en umerket sti som vi fulgte en liten kilometer. Deretter gikk vi nedover mot Fremre Vulutjønna og gikk forbi denne på sørsiden, før vi svingte nedovere Vuludalen. Elva Vulua var ikke så lett å krysse, og vi fulgte elva flere hundre meter nedover før vi fant et sted der vi kunne vade over (vadet til låret). Været var fint og relativt varmt i lufta, så det var ingen problem. Da vi kom opp på den umerkede stien igjen så vi en stor reinflokk på flere hundre dyr noen hundre meter lenger fremme. Et flott syn, selv om det var langt borte fra. De fortsatte oppover mot Geitsida, mens vi fortsatte på stien nedover Vuludalen. Vi slo leir på sørsiden av elva, rett ved østkjølen Grunneigarlag (ca 573 529). Denne natta «kom vi ikke frem», og måtte overnatte i nødbivuakk. Vi fant en stor slette, med mulighet for både bål og å sette opp presenning, og det ble en fin kveld, ikke alt for kald heller, selv om dunjakka var god å ha. Da vi lette etter leirsted, fant vi også et fantastisk sted med svaberg ned til elva, en kulp og en fantastisk utsikt nordover, men litt for vindfullt og vanskelig å sette opp pressenning, på ca 568 533. Ca 24 km.

Torsdag 18. juni

I to-tretida om natta begynte det å regne – jevnt og trutt til ettermiddagen dagen etter. Vi var noen som lå ute i fjellduk, og jeg fikk prøvd jervenduken min i regn – det ble en litt våt fornøyelse for noen, og et par stykker flytta inn under presenningen, men det ble ikke gjennomvått i alle fall. De under presenninga hadde hatt det fint og tørt.

Vi brukte ikke så veldig lang tid på å pakke sammen, ta på oss regntøy, spise frokost og komme igang. Det var ganske grått og lavt skydekke, men god nok sikt til å kunne orientere oss i terrenget. Vi fulgte umerka sti øst- og oppover til Valdressletta. Etter halvannen kilometer (584 529) fant vi en annen hytte til Østkjølen Grunneigarlag. Denne stod åpen, i motsetning til den i nærheten av der vi overnattet, og som er merket som ubetjent hytte på kartet.

Vi gikk gjennom bjørkeskog og nedover Bjørndalen, nord for Motjørna og opp til Hamnsætra. Det regnet fortsatt, så vi hang opp presenningen i et uthus og hadde ly for regnet under den. Det var et veldig koselig setertun, Hamnsætra. Vi fortsatte nordover til vi etter noen hundre meter kom til merket sti, og gikk nordvestover inn Voldalen. Ved Fagerli hadde vi en ny lunsj- og ly-av-presenning-pause, før vi fortsatte oppover på nordsiden av fjellet Geitsida (1530 moh). Det var en utrolig flott utsikt og terreng, med store flater i fjellsida, og mykt og godt underlag å gå på. Dette var eneste gangen vi krysset noen snøflekker, på vei ned til Musvolsætra, før vi gikk langs Musvoltjønna opp til Bjørnhollia (914 moh, DNT Oslo og omegn). Ca 22 km. Bjørnhollia ligger akkurat utenfor Rondanen nasjonalpark.

Bjørnhollia hadde egentlig ikke åpnet for sesongen, men åpnet for oss denne dagen. En utrolig flott beliggende hytte, og et veldig hyggelig vertskap. Maten var utsøkt, og tre rettersen smakte deilig etter et par mils marsj i regn.

Fredag 19. juni

En fantastisk god frokost med mye pålegg, lokale produkter, hjemmelaget brød og rundstykker ble fortært før det var en siste evalueringssamtale med kursleder. Parallellt med dette pakket vi sammen, og kvart på elleve var vi av gårde på vei ned merket sti til Straumbu (ca 6 km). Vi gikk først opp siden til Musvolkampen, før det var nedover fjellet og gjennom skogen. En veldig fin sti, der vi gikk ut og inn av nasjonalparken, og gjennom naturreservat når vi nærmet oss Atna og Straumbu. Tempoet var rimelig høyt, for vi måtte være nede til kl 1200, da taxien kom. Vi kom noen minutter over, men han stod der likevel, og det var herlig å sitte i bilen ned Atndalen når det igjen begynte å regne utenfor vinduet. Ned fra Bjørnhollia hadde vi hatt mye fint vær, og det var for det meste fint og opphold, men en liten byge idet vi satt i bilen. Det tok en times tid ned til Ringebu, der det var sommervarme, noe som fulgte oss hele veien tilbake til Oslo.

Rondane nasjonalpark var Norges første nasjonalpark, åpnet i 1962. Den ble utvidet i 2003.

Dato: 30. august – 4. september 2008

Sted: Breheimen

Rute: Sota Sæter (Sjåk kommune) – Sprongdalshytta – Arentzbu – Nørdstedalseter – Sota Sæter

Organisert/privat: privat

Kart: Turkart Breheimen 1:50 000

Hvem var med: meg, Elisabeth Johnsen, Mari Kolbjørnsrud

Lørdag 30. august: Oslo – Sota Sæter

Kjørte fra Oslo til Sota Sæter (betjent hytte). Ca 5 timer til Lom og én time fra Lom og opp til Sota Sæter. Kan kjøre helt til døra. Kom frem til Sota Sæter kl seks om kvelden og hilste på bestyrer Jorunn Svingen, ei herlig dame, og veldig god ambassadør for DNT. Fikk høre at syklene de har fått i sommer, gjennom Årets gave (DNT), har vært veldig populære. De tar 50 kr/dagen for å leie de, som går direkte til vedlikehold av syklene. Det synes folk bare er greit. Det var singeltreff 35-50 år samme helga… Stemningen var høy og god blant de som var med der (ca 30 stykker). Det var en fantastisk buffet til middag med mye lokalmat. Veldig hyggelig og serviceinnstilt betjening, og en fantastisk koselig hytte/sæter. Husene som er på tunet er hentet fra ulike steder, kun ett av husene har stått der fra før. Men alle hadde sitt særpreg og historie. Det er ulike teorier på hva ”Sota” kommer fra (Sotadalen, Sotaskarvet, Sotaseter, Sotaelva…), men mest sannsynlig kommer det fra Svartedauden (sotten). At den kom over fra Jostedalen og gjennom det som nå er Sotadalen over til østlandet.

Søndag 31. august: Sota Sæter – Sprongdalshytta

Hadde en herlig frokostbuffet med veldig mye å velge mellom, også lokalmat, før vi satte av gårde på dagens tur som gikk til Sprongdalshytta (selvbetjent). Vi gikk langs veien til Mysubytta. Det gikk en parallell sti nærmere elva, men veien var veldig koselig i seg selv. Det er også en natursti for voksne langs både stien og veien (totalt 12 km frem og tilbake til Mysubytta), med mye spennende informasjon å lese om stedet, historien og sagn fra området. Fra Mysubytta tok vi av mot Sprongdalshytta. Veien går videre rett frem til Slæom. Vi fulgte stien, helt fantastisk område og flotte farger allerede. Der stien deler seg mellom gammel sti vestover og ny sti sørover, var det dårlig merket. Vi gikk feil og fulgte den gamle, umerkede stien et lite stykke, før vi tok av og fant den riktige igjen. Veien gikk videre i fint terreng opp mot en dalbre. Her var det også en oppstigning på et par hundre meter før vi gikk litt bortover og så Sprongdalshytta med Jostedalsbreen i bakgrunnen. For en flott strekning!! Sprongdalshytta var veldig koselig, en hovedhytte og ett anneks med et soverom og toaletter. Strekningen er beregnet på kartet til 6,5 timer, vi brukte ca 6 timer. På kartet står det inntegnet sti ned til/opp fra Viva. Her er tidsangivningen byttet opp på oppturen og nedturen (1 time opp og 2 timer ned står det, mens det skal være omvendt).

Mandag 1. september: Sprongdalshytta – Arentzbu

Denne dagen gikk vi sørover mot Arentzbu (selvbetjent). Det var en bratt kneik helt i begynnelsen. Her er det litt dårlig merket nederst og også et par steder underveis i oppstigningen, som kan bli vanskelig når det er tåke. Kartet viser også litt feil i forhold til inntegnet sti mellom et lite vann der stien egentlig går mer til høyre. Veien nedover siste biten mot Arentzbu var frodig og flott, mens den første delen var ganske så steinete. Arentzbu har en fantastisk flott beliggenhet, og hyttene var veldig koselige. Her også to hytter med en del senger i hver og egne kjøkken. Toalett og plass til hund i enden av den ene hytta. Turen på kartet var beregnet til 6 timer, noe vi også brukte.

Tirsdag 2. september: Arentzbu – Nørdstedalseter

Dagen startet også i dag med en oppstigning. Men denne gangen var det i en svært frodig side, med et mylder av ulike plantearter. Klar og tydelig sti, men for langt mellom T-ene, slik at en gikk en stund og var litt usikker på om det egentlig var riktig sti. Da vi kom opp på toppen til Oksli hadde vi en fantastisk utsikt sørover mot Hurrungene. Mørkrisdalen som gikk sørover så utrolig flott ut. Vi fortsatte og fikk Harbardbreen (Norges 4. største isbre) på venstre side. Vi hadde en ny økt med oppstigning opp fra Leirvatnet. Denne kan nok være litt dårlig merket i tåke. Da vi kom opp hadde vi en utrolig flott utsikt utover mot Gravdalsvannet, og gikk på nordsiden av denne før den svært bratte nedstigningen (300 høydemeter) til Fivlemyrane (vann med dam). Det ligger et kraftverk nederst i sida, noe som ikke var særlig pent. Etter vi kom ned til demningen er det ca 2 km å gå på grusvei til vi kommer til Nørdstedalseter, DNTs minste betjente hytte, men veldig koselig inne. Vi ble hilst velkommen av Halvor, som er bestyrer på hytta sammen med sønnen Marius (som er kokken). Vi fikk servert deilig middag, og om kvelden ble det vist lysbilder fra området både vinter og sommer, sammen med de andre gjestene (4 eldre karer på guttetur og ett tysk ektepar). Betjeningen var hyggelige og var ute sammen med oss gjestene om kvelden. Det skal også være en flott og spektakulær kjøretur oppover fra Sognefjellsveien, men i relativt dårlig stand. Også her hadde de sykler, men her tok de 120 kr/dagen eller 70 kr for 4 timer. Turen fra Arentzbu til Nørdstedalseter var beregnet til 7 timer, vi brukte 6- 6,5 timer.

Onsdag 3. september: Nørdstedalseter – Sota Sæter

Dagen startet med lavt skydekke og småyr i lufta. Vi hadde blitt forespeilet at turen fra Nørdstedalseter til Sota Sæter var lang, drøy og kjedelig og gikk gjennom masse ur. Det var en grunn til at det store vannet vi skulle gå ca 6 km langs het Illvatnet! Så vi var beredt på at dette ble mer eller mindre en transportetappe. Halvor kjørte oss opp til dammen, så sparte vi en halvtime der, og den kjedeligste biten langs vei. Han var veldig omtenksom og ”passet på oss” og fortalte om veien, hvor vi kunne søke ly, og hvor det kunne være lurt å snu hvis vi skulle det, i tillegg til å be oss gi beskjed til Jorunn på Sota Sæter om å ringe han når vi var kommet frem. Det virket som de hadde mye kontakt mellom de to hyttene. Vi gikk oppover langs Fivlemyrane, og begynte oppstigningen mot Illvatnet. Stien delte seg slik at en kan velge mellom å gå til høyre (øst) forbi Illvatnet, eller å gå til venstre (vest) og over Fortundalsbreen, nedenfor Tverrådalskyrkja. Da kreves det imidlertid breutstyr og breerfaring, og i år var det visst en del sprekker på breen. Vi gikk østover, og kom opp til Illvatnet. Der hadde det kommet et lite lag med nysnø på toppene, og det var så nydelig! Skyene lå rett over toppene. Illvatnet var verken så langdrygt, kjedelig eller vanskelig som vi hadde blitt forespeilet, og det var faktisk en veldig fin tur. Turen gikk også rett vest for Tundrakyrkja, med Tundradalen østover, veldig flott utsikt. Så fortsatte turen også i ur ned til Sotaskarvet. På slutten merket vi at vi hadde gått store deler av dagen i ur (ca 12-13 km), men da var det flott å se nedover mot Sota Sæter i bunnen av dalen. Fin sti nedover, men mange høydemeter nedstigning (800 meter), siste ned gjennom skogen. Da var det ekstra godt å komme frem til Sota Sæter igjen der vi var ventet og ønsket velkommen. Det ble satt frem mat til oss etter vi hadde hatt en herlig dusj, og vi hadde en herlig kveld men sluknet relativt tidlig. Turen tar 8 timer på kartet, vi brukte ca 8,5 – 9 timer (vi sparte også en halvtime på å bli kjørt opp til dammen). Det var litt regn denne dagen, og det var noen steder litt glatt i ura. Denne turen MÅ justeres opp til 9 timer. Den er såpass krevende at en kan ikke bli lurt med at den tar ”kun” 8 timer.

Torsdag 4. september: Sota Sæter – Oslo

Vi hadde en herlig morgen med god frokost og sol på tunet, og drøyde en stund før vi satte kursen mot Oslo igjen.

Helhetsinntrykk

Breheimen er et fantastisk område, der en ser breer omtrent hele turen, så navnet passer godt! Frodig, lite folk, fine dagsetapper for de som ønsker å gå litt lengre, koselige og velholdte hytter. Stiene er stort sett i god stand, men noen steder kan det med fordel merkes litt bedre/oftere. Det er endel elver en må krysse/vade. Et godt tips er å ta med seg en stav eller to – mye lettere å hoppe fra stein til stein da!