Romjulstur til Todalen og Storlidalen

Årets romjulstur ble en hytte-til-hytte-tur i bil siden jeg var gravid i 8. måned. Bevegelsesradiusen var derfor meget begrenset… Lite snø, varmegrader og mye vind, men vi fikk to fine skiturer og en gåtur i snøen med bål. Late morgener og kvelder er en selvfølge på romjulstur.

Dato:  27.-31. desember 2015
Sted: Todalen og Storlidalen, Nordmøre
Privat/organisert: privat
Hvem var med: Lars Erik, jeg, Varg og Karo
Overnatting: Kårvatn (TT) og Bårdsgården (TT)
Kart: Trollheimen 1:50 000

Det hadde vært en snøfri jul over store deler av Norge, men 2. juledag kom det endelig noe. Vi kjørte innover Todalen, sør for Surnadal. Veien endte ved Kårvatn fjellgård (210 moh), der ett av husene fungerer som en selvbetjent hytte drevet av Trondhjems turistforening. En nydelig gård og sjarmerende tømmerhus som vi bodde i to netter, helt alene. Dette er tydeligvis ikke en hytte det er vanlig å tilbringe romjulsdagene i i følge både hyttenaboer og hyttebøkene.

Søndagen la vi turen til Naustådalsfossen, et par km fra Kårvatn. Det var helt nydelig landskap med nysnø, frossen foss og faktisk endel kuldegrader. Vi var også innom fjellbutikken som ligger i tilknytning til gården. En skikkelig bra utstyrt butikk med merkevarer innen fjellsport.

I løpet av natt til mandag steg temperaturen betraktelig og mye snø smeltet da det ble flere varmegrader. Det var mange blader og lesestoff på Kårvatn så etter en lang morgen og formiddag kjørte vi nordvestover til ferjeleiet Kvanne ved Stangvikfjorden. Det hadde begynt å blåse skikkelig og flere ferjer var innstilt. Vi fikk akkurat tatt ferja over til Rykkjem før vi hørte ca 15 min etter vi var kommet over til andre siden at denne ferja også ble innstilt. Vi kjørte videre gjennom Sunndalsøra og opp til Storlidalen og Bårdsgarden (625 moh, selvbetjent, Trondhjems turistforening). Der var det flere folk; en barnefamilie og ei dame. Dagen etter kom det ett par til og en voksen vennegjeng på 5 personer.

Vi hadde en koselig kveld på hytta mens vinden blåste ute. Både tirsdag og onsdag fikk vi fine skiturer; jeg fikk to skiturer med distanse 1-2 km på hver av de, mens Lars Erik, Varg og Karo la på en 0 på antall kilometer… Pga bekkenløsning var det ikke lange stykket jeg kunne gå, men jeg koste meg desto mer, og tidsmessig hadde vi like lange turer! Det var kjørt flotte spor innover mot Tovatna og scooterspor over til Vassendsetra, men det blåste visst godt når løypa kom opp i høyden i følge Lars Erik.

Nyttårsaften fikk vi som sagt en skitur før vi pakket sammen og dro til Trondheim for å feire nyttårsaften med venner der.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Reklamer

Reinsjakt på Dovre

Reinsjakt på Dovre med tillatelse til å felle en simle og en kalv. Det var lite rein i fjellet, men mange jegere. Vi så to enslige kalver, som begge endte i sekken til Lars Erik. Spennende langhelg på jakt.

Dato:  26. – 30. august 2015
Sted: Dovre; Skamsdalen inn mot Leirsjøtelet og fjellene rundt
Privat/organisert: privat
Hvem var med: Lars Erik, jeg og Varg
Overnatting: telt
Kart: Dovre (?) 1:50 000

Vi kjørte sørover til Lesja onsdag etter jobb, svingte inn Skamsdalen og parkerte ved Skamsdalsætri, ved enden av veien. Klokka var åtte da vi begynte å gå og det begynte å skumre. Vi gikk en liten time før vi slo leir ca 3 km på stien mot Lesjøen. Det begynte å regne kraftig, men vi fikk opp teltet før det ble for ille.

Dagen etter gikk vi videre opp mot Lesjøen og videre oppover langs Jori. Vi satte opp teltet ca 1 km nord for der vi krysset elva fra vest til øst, spiste lunsj og pakket dagstursekkene og gikk videre stien opp mot Leirsjøtelet. Vi hadde valgt å jakte i indre fellesområde, som startet et par km nord for teltet. Vi satte oss i fjellsiden på østsiden av telet, fant fram fjellduken og kikkerten og satt og kikket lenge. Vi så noen jegere men ingen rein, og gikk tilbake til teltet etter vi hadde sittet og speidet en stund.

Fredagen gikk vi nordover langs Storholbekken mot Storholet. Vi satt oss og speidet og spiste lunsj sørvest for Skulan. Etter vi hadde kokt kaffe og spist lunsj ser Lars Erik at det rører seg i vestsiden av Skulan, og vi ser en enslig kalv. Vi sniker oss innpå og får felt kalven.

Lørdagen går vi samme rute, men ser innom Storholet og går videre over Skulan og følger dalsøkket mellom høydene på 1549 og 1520 moh. Ca 500 meter før stien får Varg ferten av noe og vi ser en enslig kalv som løper oppover siden mot høyden 1549 moh. Lars Erik løper etter og får felt denne kalven også. I det vi går nedover starter regnet og vi er rimelig våte når vi når teltet.

Søndagen blir det en lat morgen før vi pakker sekkene inkludert to kalver og går nedover igjen til bilen. Vi så ikke flere reinsdyr enn disse to, men da vi kom nedover stien traff vi flere jegere på vei oppover som hadde sett en flokk på 2-300 rein krysse stien.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Hytte-til-hyttetur i Huldreheimen

En tredagers hytte-til-hyttetur i nydelige Huldreheimen, med både fjell, skog, mygg, elver, hester, lange lunsjpauser og koselige hytter.

Dato: 17.-20. juli 2015
Sted: Langsua nasjonalpark (Huldreheimen)
Privat/organisert: Privat
Hvem var med: Elisa, Lars Erik, jeg, Varg og Karo
Overnatting: Storhøliseter, Storkvelvbu, Skriurusten
Kart: 1:50 000

Etter vi hadde vært på Galdhøpiggen kjørte vi rett videre til Vinstra, forbi Skåbu og opp i dalen helt frem til Storhøliseter (980 moh, selvbetjent hytte, DNT Oslo og omegn); et koselig setertun i utkanten av Langsua nasjonalpark (opprettet i 2011 som en vesentlig utvidelse av Ormtjernkampen nasjonalpark). Det bodde allerede fire personer i den ene hytta, så vi tok den andre, der det også var tilrettelagt for hund. Elisa fant middag og førte regnskap over våre «selvplukkede» varer gjennom hele turen.

Lørdag morgen våknet vi til litt lavt skydekke og utrygt for regn. Vi fikk noen små gløtt av sol i løpet av dagen, men også litt lett regn, og mer regn når vi nærmet oss Storkvelvbu. Vi fulgte stien sørøstover til Storkvelvbu (12 km). Den gikk for det meste bortover eller oppover, først gjennom bjørkeskog, så mer oppover til fjellet. På veien; da vi var kommet på høyde med Statskogs hytte Svarttjønnholet traff vi på endel hingster som er på sommerbeite i dalen. Vi gikk forbi og tok en lunsjbit i passelig avstand så vi kunne se de. Men etterhvert ble de litt selskapssyke og kom for å besøke oss. Vi syntes etterhvert de ble litt vel innpåslitne og pakket kjapt sammen og gikk videre på stien. Da vi etter en stund traff på en mor og sønn og stoppet for å snakke med dem trodde vi hestene var blitt igjen i dalen. Men neida – idet vi skulle gå hver vår vei igjen kom sannelig den ene hesten etter den andre – 20-30 stykker totalt – pent på rad og rekke oppover stien. Det ble mange morsomme situasjoner, men det var litt godt å etterhvert slippe unna de. Vi var ikke helt trygge på sånne store dyr…

Storkvelvbu (1200 moh, selvbetjent, DNT Oslo og omegn) var det hyttevakt og vi ble plassert i den nederste hytta sammen med hyttevakten og et nederlandsk ektepar. Det ble en koselig kveld. Det kom endel folk utover ettermiddag/kvelden, men de ble alle plassert i hovedhytta øverst. Varg og Karo fikk et eget hunderom i uthuset sammen med en annen hund, men Elisa var flink til å besøke de og lufte de utover kvelden og morgenen.

Neste dag ble en skikkelig fin og solrik dag. Dette var også den korteste dagen, bare 6 km. Vi fulgte godt merket sti vestover til Skriurusten. Elisa ble en kløpper på kart og kompass utover dagen. Vi tok en laaang lunsjpause i sola, og stekte pannebrød og koste oss. Vi fikk også en fin kveld på Skriurusten (1040 moh, selvbetjent, DNT Oslo og omegn) der vi lå i annekset (tilrettelagt for hund) sammen med to andre nederlandske, hyggelige damer. Det ble middag, fruktsuppe, kortspill og god stemning utover dagen. Skriurusten lå lavere enn Storvelvbu og inne i bjørkeskogen – noe vi merket godt med massevis av mygg!

Siste dag gikk for det meste i skogen. Vi tok følge med myggen og stien var mye våt, myrete og gjørmete. Det var likevel et nydelig område med massevis av blomster. Det var likevel godt å komme fram til bilen til slutt. Vi vasket oss i bekken, skiftet tøy, satte på lydboken om Pym og kjørte 7-8 timer direkte sør til Søgne for videre sommerferie.

 

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Galdhøpiggen (2469 moh)

Tur til toppen av Norge – og for en dag!! Vindstille, sol og nydelig vær. En god del folk, forståelig nok med det været, og en finfin tur.

Dato:  16.-17. juli 2015
Sted: Galdhøpiggen, Jotunheimen
Privat/organisert: privat, men i taulag organisert fra Juvasshytta
Hvem var med: Bodil, Elisa, Lars Erik, jeg, Varg og Karo
Overnatting: Juvasshytta
Kart: turkart Jotunheimen vest (?) (1:50 000)

Vi kjørte fra Trondheim på torsdagen. Da vi tok av fra Dumdalen etter Lom kjørte vi oppover og oppover og kom inn i tåke og snøvær og dårlig sikt. Det var rundt 0 grader og det sluddet og var skikkelig surt da vi gikk ut av bilen ved Juvasshytta (1841 moh). Vi fikk likevel en koselig kveld på hytta med god 3-retters middag, lesing og kortspill.

Neste morgen kunne vi nesten ikke tro det vi så utenfor vinduet – knallblå himmel, sol, vindstille, noen få minusgrader og gnitrende hvit nysnø. Vi spiste en god frokost på hytta før det var oppmøte på plassen utenfor i nitida. Der fikk vi utdelt seler og så gikk vi oppover den godt merkede stien mot Styggebreen. Sola skinte og det var herlig å gå. Ved kanten av Styggebreen spiste vi lunsj før vi tok på selen og bandt oss inn i taulag på 20-30 personer i hvert tau. Deretter gikk det jevnt oppover breen. De siste 200 høydemeterne var vi på fast fjell igjen og løste oss ut av tauet. Deretter bar det opp siste bakken til toppen der vi ble belønnet med utrolig flott utsikt i alle himmelretninger.

Turen nedover gikk lett og vi var alle godt fornøyde da vi satte oss i bilen igjen. Vi kjørte ned til Lom der vi spiste pizza før vi satte Bodil på toget nordover mens vi andre reiste sørover til tur i Huldreheimen.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Tåkeheimen og Helgelandsbukken

Tur til en av Norges mest spektakulære turistforeningshytter, Tåkeheimen – institutt for uhentsiktsmessig vær. Været var langt fra uhensiktsmessig denne gangen og vi fikk en fantastisk tur oppover langs Svartisen og til hytta, koselig kveld på hytta og topptur til Helgelandsbukken (1454 moh) morgenen etter før returen til bilen.

Dato:  5.-6. juli 2015
Sted: Svartisen og Helgelandsbukken, Meløy kommune, Nordland
Privat/organisert: privat
Hvem var med: Lars Erik, jeg, Varg og Karo
Overnatting: Tåkeheimen (ubetjent hytte, BOT)
Kart: 1:50 000 over Svartisen

En kjempeflott tur med drøye 1000 meters oppstigning til hytta Tåkeheimen (1073 moh, Bodø og omegn turistforening). Vi hadde parkert på Holand på RV17. Der måtte vi ta båt over Holandsfjorden til Svartisen gård (15 min), og derfra følge vei ca 3 km innover til Engabreen. Her tok vi av og fulgte rødmerka sti oppover fjellet mot Tåkeheimen.

Dette var en av de få dagene hele juni og juli 2015 som jeg faktisk kunne gå i shorts og singlet – og vi nøt turen oppover. De siste par hundre høydemeterne til hytta gikk vi i snø. Da vi kom fram traff vi et nederlandsk par som hadde kommet litt tidligere på dagen og på kvelden kom det tre jenter som hadde vært med på brekurs på Engabreen tidligere på dagen. Veldig hyggelige folk og en fin kveld med sola som endret fargene over fjellene og sjøen.

Hytta var i seg selv veldig sjarmerende og godt utstyrt. Morgenen etter ble vi vekket av et helikopter som landet utenfor – den hadde med ekstra madrasser og nytt kjøkkenskap. Lars Erik, hundene og jeg stod opp tidlig (kl. 8) for å få med oss topptur til Helgelandsbukken før det skulle skye over senere på dagen. En herlig topptur – men vi gikk hele tiden på snø. Det var mye snø i fjellet i bl.a. Nord-Norge denne sommeren 2015.

Turen ned gikk lett, men da vi kom på kjerreveien fant vi ut at hvis vi sprang kunne vi kanskje rekke neste båt og ikke bli sittende og vente et par timer på neste båt. Så vi sprang og rakk neste båt – med blodsmak i munnen.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Rago nasjonalpark

Rago nasjonalpark er en av Norges minste nasjonalparker, men et fantastisk flott område med mye ulik natur på lite område. Både smaragdgrønn elv, variert skog, høyfjell, spektakulære fosser, myke svaberg og små og større fjellvann. Her tilbragte vi fire flotte dager med alt mulig av vær.

Dato:  30. juni – 4. juli 2015
Sted: Rago nasjonalpark, Nordland; fra Lakshol – Storskogvatnet – Litlverivatnet – Bakken – Lakshol
Privat/organisert: privat
Hvem var med: Lars Erik, jeg, Varg og Karo
Overnatting: tarp og jordgamme
Kart: 1:50 000 over Rago

Vi kjørte av E6 ved Nordfjorden (ca 2-3 mil nord for Fauske) og innover dalen et stykke til omtrent Nordfjord. Det var blitt sen kveld, så vi fant en koselig gresslette å sette opp teltet på rett ved elva. Det var midnattssol, så klokka hadde egentlig ikke så mye å si, men vi ville vente med å starte turen til dagen etter. Vi satt ute og koste oss i sola og selv om vi hadde satt opp teltet var det så fint ute at vi la soveposene utenfor teltet. I ett-to-tida våknet jeg plutselig av at jeg var blitt våt – det var elva som hadde steget betraktelig og hele den gresskledde sletta var nå under vann… Det ble en kjapp evakuering og en litt mindre behagelig natt enn vi først hadde sett for oss… Men det meste tørket ila natta, så neste morgen var vi klare for tur!

Vi kjørte de gjenværende få kilometerne til Lakshol, hvor veien endte og parkerte bilen der. Vi fulgte stien innover til Storskogvasshytta. Den startet med en kraftig oppstigning før det flatet ut og vi så den grønneste av grønne elver, Storskogelva, bre seg ut i landskapet foran oss. Vi gikk fra furuskog til bjørkeskog, i daler og i fjellsider, langs elva og med utsikt til flotte fosser. Da vi kom fram til Storskoghytta var det allerede «flytta inn» et par-tre karer. Med et lite rom og fire (?) senger og fint vær fant vi ut at vi heller la oss under tarpen et lite stykke unna, rett ved ei speiderhytte og fin strand ved Storskogvannet (helt sørvest). Vi hadde en finfin ettermiddag og kveld der, men det var lite fisk som bet på, rett og slett ingenting.

Neste dag ble en skikkelig latmannsdag. Vi lå i soveposen under tarpen til langt på dag, kun akkompagnert av regnet som trommet på tarpen. Da klokka nærma seg middagstid fant vi ut at vi jo kunne forflytte oss et par km opp i siden og se om vi fant en jordgamme vi hadde lest om. Og det gjorde vi. Vi fulgte stien østover mot Ragohytta, og etter et par km på rett under 400 høydemeter gikk stien rett forbi jordgamma (rett før et lite vann på 392 moh). Det hadde fortsatt å regne, så vi slo oss til i jordgamma og satte opp tarpen utenfor så vi fikk et fint uteområde under tak.

Her ble vi to netter. Dag tre gikk vi dagstur litt innover mot Ragohytta. Det var skikkelig tåkete denne dagen og endel snø i fjellet, så det ble ikke så lange turen, men vi fikk nå luftet oss og gikk tilbake til gamma og lagde pannekaker.

Siste dagen endret været seg og sola kom fram og skinte og det ble en nydelig dag. Vi satte kursen sørvestover til vi traff stien som gikk fra Storskoghytta mot Litlerivatnet. Etterhvert gikk vi på en egg og så utover Storskogdalen – et mektig skue. Mektig var også den over 100 meter høye fossen som rant fra vest i Litlerivatnet og ned i Storskogelva.

Etter dette gikk det en sti langs bratte fjellsider med tidvis litt vel god utsikt nedover… Da vi nærmet oss kraftlinja ble det veldig vått og myrete helt til vi kom inn på traktorveien som gikk bratt nedover Sandfjellet til Bakken. Jeg, Karo og bagasjen ventet der på en P-plass med infotavle, mens Lars Erik og Varg jogget oppover dalen og hentet bilen ved Lakshol.

Et kjempeflott område som absolutt anbefales et besøk. Les mer om Rago nasjonalpark her.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Hamarøyskaftet

En helt fantastisk dag på et gøyalt, og relativt enkelt klatrefjell med utsikt over hele Lofotveggen og øyene utover og breene innover. Hamarøyskaftet (613 moh) er en slags tentakkel som stikker rett opp av landskapet på Hamarøy, der Knut Hamsun trådte sine barnesko.

Dato:  30. juni 2015
Sted: Stetind, Tysfjord, Nordland
Privat/organisert: organisert med guide fra Nordland Turselskap
Hvem var med: Lars Erik, jeg, Ruth, guide (Joel?)
Overnatting: dagstur
Kart: hadde ikke med, men det står litt om rutene i klatreguiden «Stetind og Narvik»

Etter at vi skuffende nok ikke kom opp på Stetind dagen i forveien hadde vi fått en bonustur til Hamarøyskaftet med Nordland Turselskap. Ruth, som også hadde meldt seg på turen til Stetind dagen før var også med. Vi våknet opp til knall blå himmel og vindstille. Vi kjørte fra Tranøy fyr der vi hadde overnattet og til foten av Hamarøyskaftet, til en parkeringsplass ved Halsen (der stien til Hamarøyskaftet begynner). Her møtte vi guiden og Ruth og begynte turen. Dette er en forholdsvis enkel klatretur, men ikke desto mindre fin! Vi gikk oppover stien ca 2-300 høydemeter med flott utsikt i alle retninger. Ved foten av selve «skaftet» tok vi på klatreutstyr og klatret oppover. Det var nok ikke mer enn en 4-er rute, men flere taulengder. Vi kom opp til et stuebord på toppen med en formidabel utsikt. Etter lunsj og sjokolade og lang pause rappelerte vi ned igjen. En herlig tur i flott vær. Kan gjerne gjentas, men trenger ikke da og tas med guide.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Stetind (1392 moh) – nesten…

En gammel drøm skulle (nesten) bli virkelighet. Vi skulle bestige Stetind! Problemet var bare at i år lå det snø og is mange uker lengre enn det normalt gjør, og forholdene gjorde at vi måtte snu på fortoppen. Men we´ll be back!

Dato:  29. juni 2015
Sted: Stetind, Tysfjord, Nordland
Privat/organisert: organisert med guide fra Nordland Turselskap
Hvem var med: Lars Erik, jeg, Ruth, guide (Joel?) og lærlingguide (Anders?)
Overnatting: telt på P-plassen ved foten av fjellet
Kart: 1:50 000 over Stetind og klatrefører for Stetind og Narvik

Vi kom fram til P-plassen ved Storelv, ved foten av Stetind søndag ettermiddag. Det plaskregnet så vi satte opp teltet med tarpen fra bilen og over teltet og fant fram campingstolene – glimrende! Her var det flatt og fint å telte og med sanitæranlegg rett ved. Utover sommeren pleier det visst å bli veldig fullt med teltcampere her som skal bestige Stetind, men dette var helt i starten av sesongen.

Mandag morgen var det skyet da vi møttes kl. 0700. På forhånd måtte vi ha oppgitt både primærdato for bestigning samt andre muligheter, da tur til Stetind forutsetter høyt skydekke og sikt. Dette var visst sesongens første tur til Stetind for Nordland Turselskap, oppstart en måned senere enn vanlig pga mye snø i fjellet. Vi traff heller ingen andre verken på tur opp eller ned.

Vi gikk oppover og oppover, satte fra oss Varg og Karo i skogen og fortsatte i ura. Til tider ganske bratt men ingen problem med klyving. Det var endel snøfonner vi måtte over og de siste hundre meterne opp til fortoppen gikk vi i snø. Guidene hadde aldri opplevd så mye snø før. Da vi kom til fortoppen (Halls fortopp, 1314 moh, ca 500 m sørøst for Stetind) gjorde guiden en rekke undersøkelser på veien videre, men kom dessverre tilbake med triste nyheter. Isen og snøen i området med de «ti fingertakene» var ikke forsvarlig å passere. Så da måtte vi snu… Det var en nydelig tur, men ganske skuffende at vi var så nær så nær men likevel ikke kom opp. Som kompensasjon fra Nordland Turselskap fikk vi tilbud om tur til Hamarøyskaftet dagen etter – noe vi takket ja til. Vi kjørte ut til Tranøy fyr og fant tidenes flotteste overnattingsplass med utsikt til fyret og hele Lofotveggen og knallvær og midnattssol!

Bilder fra turen til Stetind:

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Bilder fra overnatting ved Tranøy fyr:

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Syv søstre i Sandnessjøen

Fjellene Syv søstre i Sandnessjøen har stått og fristet i mange år. Nå var tiden inne for å bestige tre av dem. I temperaturer som hører en deilig sommerdag til og vind som hører de verste vinterstormer til hadde vi det som plommen i egget og fjellet nesten for oss selv. Utsikten var upåklagelig og humøret likeså.

De syv søstre på rad og rekke
De syv søstre på rad og rekke

Sted: Syv søstre i Sandnessjøen

Dato: 3.-5. oktober 2014

Privat/organisert: privat

Hvem var med: Rita, Geir, Lars Erik og jeg

Overnatting: Campinghytte på Offersøya

Kart: Norge-serien 10116, 1:50 000 Sandnessjøen, og lokale turbeskrivelser fått på turistinfoen i Sandnessjøen

Vi møttes på flyplassen fredag kl. 1030. Rita og Geir kom fra Oslo og Lars Erik og jeg fra Trondheim. Leiebil ble plukket opp 5 minutter etterpå før vi dro en snartur inn til Sandnessjøen ei lita mil fra flyplassen for å handle. Vi var kledd i turklær og halv ett var vi klare for å bestige den sørligste søsteren; Breitinden (kalt Stortinden blant lokale), 910 moh. Vi parkerte ved Søvik. Fjellet skiftet mellom svaberg, sti og steiner og steg ganske så jevnt oppover. Da vi var kommet rett over kraftlinja på ca 400 moh begynte vi å merke vinden betraktelig. Det var til tider vanskelig å holde seg på beina. Vi kom tidvis i ly, men på toppen var det best å krype for ikke å bli blåst av gårde. Men gøy var det!

Vel nede av fjellet kjørte vi til den forhåndsbestilte campinghytta på Offersøy camping. En nydelig plass og høy standard på hytte nr 5, med sjøutsikt tre rom, bad og kjøkken/stue. Det ble elgskav med tyttebærrømme i pitabrød til middag – som etterhvert fikk navnet «trønderkebab».

Lørdagen dro vi til den nordligste parkeringsplassen og gikk «Dronningruten»; til Botnkrona (1072 moh) og Grytfoten (1019 moh). Veldig fin runde med mye variert terreng. Sola kom også etterhvert og utsikten var like fin som dagen før.

Søndagen våknet vi opp til noe som kunne ligne en deilig sommerdag med sol fra skyfri himmel og nærmere 20 grader. Vi hadde en herlig morgenstund på terrassen til hytta før vi vasket oss ut, tok turen innom Alstahaug og en tur utendørs på området samt en snarvisitt innom kirka til Petter Dass før vi kjørte til flyplassen klare for avgang klokka halv to.

En herlig helgetur på en unormalt varm og fin oktoberhelg – men fire søstre gjenstår for Lars Erik og meg, og én for Rita og Geir – så vi må tilbake!

Rita i godt sig oppover til Breitind
Rita i godt humør og godt sig oppover til Breitind
Med vind i håret og godt selskap er det godt å leve
Med vind i håret og godt selskap er det herlig å leve
Fantastisk utsikt 1
Fantastisk utsikt 1
Fantastisk utsikt 2
Fantastisk utsikt 2
Fantastisk utsikt 3
Fantastisk utsikt 3
Fly with the wind - godt og luftig på toppen!
Fly with the wind – godt og luftig på toppen!
Vinden ga oss nye sveisne sveiser
Vinden ga oss nye sveisne sveiser
Ikke alltid like lett å fange vanndråper når vinden er konkurrenten
Ikke alltid like lett å fange vanndråper når du konkurrerer med vinden
Starten av Dronningruta på lørdagens tur
Starten av Dronningruta på lørdagens tur
Tidvis bratt og utlagt tau ga artige variasjoner på vei opp
Tidvis bratt og utlagt tau ga artige variasjoner på vei opp
Pustepause med Lovund i ryggen
Pustepause med Lovund i ryggen
Ypperlig utsikt mot Hurtigruteleia
Ypperlig utsikt mot Hurtigruteleia
Træna og Lovund i det fjerne
Træna og Lovund i det fjerne
Med trønderkebab til lunsj får man nye krefter
Med trønderkebab til lunsj får man nye krefter
To ganger T
To ganger T
Nesten oppe på Botnkrona
Nesten oppe på Botnkrona
Upåklagelig utsikt
Upåklagelig utsikt fra toppen av Botnkrona
Geir i godt driv
Geir i godt driv
Hoppebilde tatt litt i tidligste laget...
Hoppebilde tatt litt i tidligste laget…
Fornøyd turfølge
Fornøyd turfølge
Botnkrona sett fra Grytfoten
Botnkrona sett fra Grytfoten
Morgenstund på terassen
Morgenstund på terassen
Alstadhaug kirke mot Breitinden i bakgrunnen
Alstadhaug kirke mot Breitinden i bakgrunnen
Søndagstur på Alstadhaug
Søndagstur på Alstadhaug

Firkanten i Sylan

Høsttur med Pappa i praktfulle Sylan. Vandring på både norsk og svensk side og besøk på fire særegne og flotte betjente turistforeningshytter.

Sylmassivet sett fra Blåhammarstugan
Sylmassivet sett fra Blåhammarstugan

Sted: Sylan

Dato: 31. august – 4. sept 2014

Privat/organisert: privat

Hvem var med: Pappa og jeg

Overnatting: betjente hytter; Nedalshytta, Sylstationen (delvis betjent), Blåhammarstugan og Storerikvollen. NB: Overnatting på de svenske hyttene må bookes i forkant.

Kart: Sylan 1:100 000, 2007 (NB: ruta slik den er lagt om fra Storerikvollen – Nedalshytta (lengre opp mot Sylmassivet) var ikke tegnet inn på dette kartet)

 

 

Pappa og jeg hadde lenge ønsket å bli kjent med Sylan, så første uka i september gjorde vi alvor av det. Hyttene holdt fremdeles åpent (de to norske stengte 14. september), og «firkanten» så svært så fristende ut. Firkanten består av turen mellom hyttene Nedalshytta (TT), Sylstationen (svensk), Blåhammarstugan (svensk) og Storerikvollen (TT). Vi startet fra Nedalshytta. Kom dit søndag ettermiddag og overnattet til mandag. Etter rømmegrøt og spekemat i magen var vi klare morgenen etter. Vi var veldig heldige på hele turen værmessig. Det var meldt litt nedbør i løpet av uka, men det eneste vi fikk av nedbør var noen dråper i 5 minutter rett før Blåhammarstugan. Temperaturene var også veldig behagelige, mellom 12-17 grader, så absolutt ikke noe å si noe på.

Vi kryssa grensa til Sverige etter bare ca 5 km fra Nedalshytta. Hele veien fulgte vi mer eller mindre «andreaskorsene», helårsstaker med rødt kryss på, som er vanlig merking i Sverige. Turen var lett å gå og eneste vesentlige stigning var fra Ekorrdörren og opp noen hundre meter. Fra toppen og ned mot Sylstationen var det mest steinete partiet i løpet av turen. Ingen problem å gå på, men mer krevende enn de mykere stiene som det stort sett var resten av runden.

Sylstationen var langt finere innvendig enn utvendig. Der så den ut som en nedlagt fjellstation der det godt kunne spøke en vinternatt… Vi fikk kjøpt oss matvarer i den lille butikken, som vi selv tilberedte på et velutstyrt kjøkken – det ble pizza i kveld. Da Sylstationen ble bygget opp igjen etter en brann rundt 1980 (?) måtte de velge mellom kjøkken for å kunne servere middag eller sanitæranlegg med vannklosett, dusj og badstu. De valgte det siste alternativet, og derfor er Sylstationen kun delvis betjent. På kvelden fikk vi også med oss et infomøte om turer i området. Det går fint an å gå opp til Storsylen fra Sylstationen også, og er nok en litt kortere og mindre bratt tur enn fra norsk side, men relativt krevende denne også.

Tirsdag morgen spiste vi frokost som ble servert i matsalen, og fikk med oss en god og variert lunchpaket. Det skal de ha, svenskene, de vet å lage spennende nistepakker. Vi måtte selv smøre med oss brødskiver, men i tillegg fikk vi med oss en rett i koppen hver, en pakke rosiner, et eple eller appelsin og en sjokolade. Tilsvarende opplevde vi på Blåhammarstugan neste morgen også.

Dagens etappe bød på rolige og jevne opp- og nedstigninger. Vi gikk forbi flere koselige vann. Det var påfallende langt flere folk i Sylan på svensk side enn på norsk side. Vi var bare 8-10 stykker som overnattet på de norske hyttene, mens de to svenske hyttene var stappfulle, 60-100 overnattende! Og ikke var det noe offentlig ferie heller. Og – de holdt seg på svensk side, så her har de norske hyttene et stort potensiale for å få markedsført firkanten.

Blåhammarstugan imponerte både med utstikt, et rikholdig utvalg øl fra små bryggerier og ikke minst maten – både middag og frokost. Vi nøt både gourmetrestauranten og utsikten.

Onsdagen gikk stien hovedsakelig nedover mot Norge igjen og til Storerikvollen. Vi hadde en laaaang lunsj i den røde lyngen og nøt dagen til det fulle før vi koste oss om kvelden på Storerikvollen med andre hyggelige gjester.

Torsdagen var det siste og lengste etappe som gjensto. Stien er i løpet av de siste årene lagt litt mer opp i lia enn det kartet viste. Det var ingen problem når vi fulgte merkingen men vær obs dersom kartet er av eldre dato. Vi traff kun på én annen fjellvandrer i dag, omtrent halvveis på strekningen. Vi gikk ganske nærme opptil Storsylen og så stien oppover – rimelig bratt! Sola skinte hele dagen, men ikke lenge etter vi hadde satt oss i bilen på vei hjem fra Nedalshytta kom regnskuren! Men vi var fornøyde over å ha oppdaget et område som absolutt frister til gjenvisitt.

Dagsetappene var på ca 20-25 km. Hyttene er godt tilrettelagt for hund.

Starten på Nedalshytta
Vi startet fra Nedalshytta
På vei mot Sverige
På vei mot Sverige
Reinsdyr møtte vi mye av
Reinsdyr møtte vi mye av
Svenskemerking
Svenskemerking
Sylmassivet sett fra Sylstationen
Sylmassivet sett fra Sylstationen
På vei opp mot Blåhammarstugan
På vei opp mot Blåhammarstugan
Lønn som fortjent!
Lønn som fortjent!
Blåhammarstugan er kjent for maten - og det forstår vi godt!
Blåhammarstugan er kjent for maten – og det forstår vi godt!
Blåhammarstugan - øverst på fjellet med utsikt i alle himmelretninger
Blåhammarstugan – øverst på fjellet med utsikt i alle himmelretninger
Godt merket og gode stier å gå på
Godt merket og gode stier å gå på
Norge - vi kommer tilbake!
Norge – vi kommer hjem igjen!
Djupholmvika, et par km før Storerikvollen
Djupholmvika, et par km før Storerikvollen, med Sylmassivet i horisonten
Storerikvollen
Storerikvollen
Storerikvollen er en nydelig plass
Storerikvollen er en nydelig plass
God skilting underveis
God skilting underveis
Nydelige farger på fjellet
Nydelige farger på fjellet og et herlig terreng å gå i
Storsylen - et nytt turmål på ønskelista
Storsylen – et nytt turmål på ønskelista
Kveldssol over Storsola på vei nedover mot Nedalshytta
Kveldssol over Storsola på vei nedover mot Nedalshytta
Nesten fremme
Nesten fremme
Kart over ruta
Kart over Sylmassivet. Nedalshytta er nede i venstre hjørne, Sylstationen sees øverst i midten, Blåhammarstugan NV for Sylstationen og Storerikvollen øverst i venstre hjørne

Snøhetta

Jentetur til Snøhetta og Snøheim med høst i dalen og vinter på toppen.

Snøheim i forgrunnen og Snøhetta i bakgrunnen
Snøheim i forgrunnen og Snøhetta i bakgrunnen

Dato: 27. – 29. september 2013

Sted: Dovre, Snøhetta

Privat/organisert: privat

Hvem var med: Elisabeth, Mari, jeg og Karo

Overnatting: Snøheim (betjent turistforeningshytte)

Kart: Snøhetta (M711 og turkart)

Vi kom med tog fra hhv Oslo og Trondheim og gikk av på Hjerkinn. Daglig går det 5 avganger med buss fra Hjerkinn stasjon til Snøheim som korresponderer med togene – helt suverent. Det var ca 15 km inn med bussen, gjennom området som har vært stengt siden 1958 da Forsvaret tok over området som ble til Hjerkinn skytefelt. Skytefeltet ble nedlagt på 2000-tallet, men det pågår fortsatt rydding etter bl.a. miner, et arbeid som er planlagt å holde på til 2020. I 2007 ble Snøheim tilbakeført til DNT Oslo og omegn. I juli 2012 ble Snøheim åpnet igjen etter en omfattende restaurering. Historien til turisthytta i Snøhettaområdet går helt tilbake til 1880-årene da en lokal mann bygget en liten privat turisthytte litt lenger mot Snøhetta, kalt Reinheim (nå: gamle Reinheim). Denne ble overtatt av DNT i 1922. I 1952 bygget DNT en ny Reinheim der hytta Snøheim står i dag og den gamle Reinheim ble revet. Men allerede i 1958 ble bygningen overtatt av Forsvaret og hytta skiftet da navn til Snøheim. I 1961 ble dagens Reinheim åpnet, i Stroplsjødalen, 7 km på sti nord for Snøheim.

Mari og Elisabeth var kommet noen timer før Karo og jeg kom opp, i fem-halvseks tida. Vi hadde fått plass i Larsbu, ei lita hytte litt utenfor hovedhuset – der var det lov å ha med hund. Det var et fantastisk vær og Elisabeth og jeg fikk tid til en liten runde rundt det lille vannet foran huset før middag kl. 1830 (neste servering var kl. 2000). Det var en deilig treretters middag med aspargessuppe, svinesteik og fruktsalat. Etter det ble det god tid i den koselige peisestuen før vi tok kvelden.

Lørdag var det toppturdag. Vi drøyde frokosten godt så hovedhopen fikk kommet seg av gårde fra hytta – trodde vi. Men det kom nok en busslast akkurat i det vi skulle begynne å gå, så vi gikk ikke akkurat alene oppover… Vi startet i lavt skydekke og grått, og så ikke toppen. Det var jevn og fin stigning og da vi kom til 1800 moh begynte snøen å legge seg og det ble riktig så greit å gå i ura derfra – særlig når et stort antall folk hadde gått i forkant og tråkket vei! Ved ca 2000 moh begynte det å lette og like etter ble det knall blå himmel og vi så over skyen fra sørøst til nordvest, mens det var helt klart fra nordvest til sørost og vi så flotte Trollheimens topper ikke langt unna. Vi så imidlertid Høgronden og Rondeslottets topper som stakk opp over skyene. Det var helt vindstille på toppen (2286 moh) og vi ble der i 2,5 time (inkludert en tur mot Midttoppen) før vi tok turen nedover igjen.

Vi fikk tid til en dusj før middag, i dag var det soppsuppe, ørret og byggrynsgrøt. Deilig. Koselig kveld i peisestua der vi kom i prat med noen av de andre gjestene.

Søndagen dro vi på vår egen Moskussafari sørøstover i dalen. Vi gikk den gamle veien på sørsiden av elva Stridåi nedover til Svånålegret og nyveien på nordsiden av elva på vei tilbake. Elisabeth fikk øye på en Moskusflokk på 15 dyr ca 3 km borte i dalen. Vi var fornøyde – vi hadde sett moskus. Men da vi gikk oppover og kom i svingene 2-3 km før Snøheim så vi plutselig en veldig hårete stein bare 70-80 meter foran oss. Det viste seg at det var 5 moskus, inkl. 1 eller 2 barn. Vi følte vi kom litt vel nære så vi gikk litt videre før vi stod og betraktet de – flotte dyr, men rart å tenke på at de kan løpe fort, de ser litt massive ut liksom. I motsetning til andre dyr som flykter hvis de føler seg truet, går moskusen i forsvar hvis den føler seg truet. Derfor er det ikke lurt å gå for nærme moskusene.

Vi fikk tid til et par timer i sola før vi dro med bussen tilbake til Hjerkinn stasjon; Mari og Elisabeth med halv fire bussen og Karo og jeg med halv seks bussen. En super helg med supert selskap!

På tur oppover, rett over skyene
På tur oppover, rett over skyene
Jentene på tur, f.v. Elisabeth, Mari og jeg
Jentene på tur, f.v. Elisabeth, Mari og jeg
Karo satte ny høyderekord med bestigningen av Snøhetta (2286 moh)
Karo satte ny høyderekord med bestigningen av Snøhetta (2286 moh)
Jeg og Karo på toppen
Jeg og Karo på toppen
Trollheimen i nord
Trollheimen i nord
Lunsj på toppen
Lunsj på toppen
Toppen sett fra vest
Toppen sett fra vest

Traversen mellom Vesttoppen og Midttoppen

Følelsen av å være i himmelen...
Følelsen av å være i himmelen…
Nesten fremme på Snøheim
Nesten fremme på Snøheim
Snøheim sett fra nordvest
Snøheim sett fra nordvest
Snøhetta i kveldssol
Snøhetta i kveldssol
Storsølnkletten i Alvdal og Rondane sett ut gjennom vinduet på Larsbu søndag morgen
Storsølnkletten i Alvdal og Rondane sett ut gjennom vinduet på Larsbu søndag morgen
Et eventyrrike... Med Storsølnkletten rett til høyre for Mari og Rondane helt til høyre i bildet
Et eventyrrike… Med Storsølnkletten rett til høyre for Mari og Rondane helt til høyre i bildet
Fem moskus i litt for nær avstand fra oss...
Fem moskus i litt for nær avstand fra oss…
På Snøheim har de egen røykeovn der Kjell bestyrer røyker fisk og kjøtt til frokost og middag
På Snøheim har de egen røykeovn der Kjell bestyrer røyker fisk og kjøtt til frokost og middag

Sunndalsfjella – Grøvudalen

På reinsjakt der jakta var over før den var begynt (for min del)…!

Teltplassen vår ved Fegran i Grøvudalen
Teltplassen vår ved Fegran i Grøvudalen

Dato: (21.) 23. – 25. august 2013

Sted: Sunndalsfjella, Grøvudalen

Privat/organisert: privat

Hvem var med: Lars Erik, jeg og Varg

Overnatting: telt

Kart: Storskrymten (M711)

Lars Erik og Varg dro innover onsdag kveld, mens jeg kom fredag kveld. Fredag formiddag fikk jeg telefon fra Lars Erik med en trist nyhet – jakta var over. Etter tre timers jakt torsdag formiddag hadde han skutt både simla og kalven han hadde fellingstillatelse til. Så det ble ikke noe jakt for min del. Det var jo egentlig supert, kan se frem til mange gode reinsdyrmiddager fremover – men litt dumt ikke å få vært med på jakt da. Men det kommer nok flere sjanser. Det var meldt strålende vær hele helga, så jeg dro likevel. Om det ikke ble reinsjakt kunne det i alle fall bli fjelltur.

Varg og Lars Erik møtte meg med bilen. De hadde gått opp til stedet han hadde skutt begge dyrene, hentet med det ene dyret ned (det andre hadde han tatt med til teltplassen dagen før, etter slaktingen) og gått ut til bilen med det. Fra bilen var det ca 1 mil å gå, så til sammen hadde de gått ca 3 mil med mange kilo på ryggen og var rimelig slitne. Vi kom fram til teltet i ellevetida og hadde gått siste timen i skumringen.

Lørdag valgte Lars Erik og Varg og bli ved teltet og kose seg i nærområdet. Lars Erik hadde funnet en super basecamp ved Fegran i Grøvudalen sør-øst for Grøvudalshytta (KNT). Sola skinte og det var varmt og godt. Etter en lang og lat morgen utenfor teltet gikk jeg oppover langs eggen sørøst for Raudbekken. Det gikk rett opp, så høydemeterne gikk raskt unna og utsikten var fantastisk. Jeg gikk opp til Raudbekkjekollen (1773 moh) – og fikk en fantastisk utsikt utover mot Trollheimen, Snøhetta og Stoskrymten, utover Møre og innover til Sverige.

Vel tilbake til teltet ble det laget gryte av Reinhjerte – nam! Vi fikk besøk av naboene våre – en gjeng kuer. De kom daglig. Men flyttet seg heldigvis etterhvert til andre sida av elva.

Søndagen var det like fint vær. Vi plukket med oss kjøttet fra den andre reinen, pakket teltet og gikk ned Grøvudalen. Mange nydelige plasser å ta små raster – og mange fine potensielle teltplasser! Nesten fremme ved bilen får plutselig Lars Erik øye på noe på bakken som viser seg å være en gammel pilspiss. Mandagen tar han den med til Vitenskapsmuseet i Trondheim og får vite at dette var et veldig interessant funn. Den stammer enten fra 1300-tallet eller 800-tallet! Blir spennende å følge med på hva de finner ut etterhvert om pilspissen.

Utsikt inn dalen fra leirplassen
Utsikt inn dalen fra leirplassen
Det lille vannet Fegran og teltplassen sett fra turen oppover mot Raudbekkjekollen
Det lille vannet Fegran og teltplassen sett fra turen oppover mot Raudbekkjekollen
Trollheimen
Trollheimen
Toppen av Raudbekkjekollen!
Toppen av Raudbekkjekollen!
Snøhetta til venstre og Storskrymten til høyre
Snøhetta bak til venstre og Storskrymten bak til høyre
Ei lita steinbu til å lagre kjøtt og div, ved vannet på 1556
Ei lita steinbu til å lagre kjøtt og div, ved vannet på 1556
Reinhjertegryte til middag!
Reinhjertegryte til middag!
Lang morgen og lang kveld utenfor teltet!
Ingenting er som lange morgener og lange kvelder utenfor teltet!
Om litt er kaffen klar
Om litt er kaffen klar
Mye godt kjøtt til vinteren!
Mye godt kjøtt til vinteren!

Jotunheimen – Leirdalen

– Topdog – 

Toppturer i Jotunheimen med utgangspunkt i Leirdalen og Leirvassbu. 

Jotunheimens indrefilet
Jotunheimens indrefilet – med Storebjørn midt i bildet og Smørstabbtindene til høyre for for Storebjørn.

Dato: 8. – 11. august 2013

Sted: Jotunheimen øst

Privat/organisert: privat, Valdresgjengen

Hvem var med: Rita, Geir, Harald, Birgitte, Torstein, Lars Erik, jeg, Varg og Karo

Overnatting: Leirvassbu (2 netter), telt (1 natt)

Kart: Turkart Jotunheimen øst

Årets Valdrestur tok utgangspunkt i Leirdalen. Planen var NVE-hytta på Storbreen, men et voldsomt regnvær og lavt skydekke gjorde at vi endret planene. Etter en deilig middag på trappa til Expert i Lom (der var det tak…), kjørte vi inn til Leirvassbu. Vi hadde tatt en sjefsavgjørelse da vindusviskerne gikk på full styrke på at det var mer sosialt å tilbringe kvelden innendørs enn i hvert vårt telt.

Fredagen var det opphold fram til lunsj. Vi la turen til Visbretinden (2234 moh, norges 41. høyeste topp). Vi gikk på nordsiden av Kyrkja langs vannene, og etter Kyrkjevannet tok vi av stien og gikk opp nordryggen til Visbretinden. Ved ca 1700 moh tok vi lunsj og det begynte å regne så smått. Etter dette var det tåke til vi omtrent var nede ved Leirvassbu igjen. Mye klyving – en veldig gøy rygg, men rimelig utfordrende med to hunder der det måtte en god porsjon samarbeid til for å få de opp. Men alle kom til topps! Nedover gikk vi «merket» løype. De første hundremetrene nedover var det veldig tydelig sti, men den ble litt mindre tydelig når det flatet ut over Kyrkjeoksle. Vi hadde tenkt å gå oppom Kyrkja også på vei tilbake, men da det lå an til at vi ville bruke 10 timer i stedet for de 6-8 timene turen var estimert til, droppet vi det.

Vi kom tilbake til Leirvassbu i halv ni tida – og der stod Torstein og ønsket oss velkommen med fantastiske boller fra bakeriet i Lom – gjett om det smakte! Vi var rimelig gjennomvåte og sultne og hørte også i dag om det var ledig på Leirvassbu. Det var fullt, men vi kunne få sove på madrasser på loftet til uthuset. Helt topp – vi fikk hele etasjen for oss selv og kunne boltre oss godt der! Det var Lars Erik og jeg som stod for dagens middag, og Torstein ble med oss og laget elgbiff og soppsaus ute på primus før vi hadde et herremåltid innendørs.

Både Varg og Karo var rimelig slitne etter fredagens tur. Toppturer i Jotunheimen er nok ikke det beste for små poter. Og Karo var nok også preget av et hoggormstikk en uke tidligere (som vi enda ikke visste at var et hoggormbitt). Birgitte, jeg, Varg og Karo la dagens tur innover dalen mot Skogadalsbøen mens de andre fem gikk oppover i tåka til Midtre (2106 moh) og Store Tverrbottind (2161 moh). Det klarnet opp da de var på toppen og Torstein, Harald og Lars Erik gikk også ut på Vestre Tverrbottind (2113 moh) – visstnok en rimelig luftig opplevelse! Da de var tilbake var det klarnet helt opp, vi pakket sammen og kjørte nedover dalen et par-tre km til Storflye, dit man går inn til Storebjørn, og slo opp teltene der. Vi fikk en fantastisk flott kveld med den flotteste utsikten man kan tenke seg – tinder på alle kanter!

Søndagen hadde vi god frokost med egg og bacon før vi pakket sammen. Dagens tur gikk opp mot/til Stetinden (2028 moh). Lars Erik og jeg ble bare med et lite stykke på veien da vi skulle rekke en bursdag, men de andre kom seg helt opp. Litt tåkete i dag også, men sikt innimellom.

En topp Valdresgjengtur, slik det alltid er med disse turene!

IMG_2741
Middag utenfor Expert i Lom
IMG_2749
Kyrkja sett fra nordvestsiden – på stien mot Spiterstulen
IMG_2756
Noen få øyebilkk i løpet av langhelga så vi sol og blå himmel – dette på starten av oppstigningen mot Visbretinden.
IMG_2760
Visbretinden til høyre, bak skydotten.
IMG_2765
Varg og onkel Geir ble gode venner på turen oppover
IMG_2770
Det ble endel klyving. En veldig fin, men tidvis litt krevende rygg – særlig med to hunder med i følget.
IMG_2786
Mange småtopper underveis oppover Nordryggen.
IMG_2790
Allemannalle på toppen! Bak Birgitte, Harald, Varg, foran: Rita, Geir, jeg, Karo, Lars Erik
IMG_2791
Superhelten Torstein møtte oss på trappa til Leirvassbu med ferske boller fra Bakeriet i Lom.
IMG_2793
Vestre Tverrbottind besteget.
IMG_2809
Monas gryte er et must på Valdresturene. Bedre og bedre år for år!
IMG_2810
En fantastisk avslutningskveld på turen – opphold, skyfritt og utsikt mot den ene toppen etter den andre.

Skjækerfjella

Ukestur i det flotte Skjækerfjellområdet. Et område med veldig få folk, men vel verdt et besøk. Grønnkledde fjell, fiskerike vann og Norges geografiske midtpunkt.

Skjækerfjella, sett fra Skjækerhatten og sørover
Skjækerfjella, sett fra Skjækerhatten og sørover

Dato: 28. juli – 3. august 2013

Sted: Skjækerfjella

Privat/organisert: privat

Hvem var med: Lars Erik, jeg, Varg og Karo

Overnatting: Setertjønnhytta, Skjækerdalshytta og fire netter i telt

Kart: Skäckerfjällen 1:50 000 (Norge-serien 10096, 2011) og Snåsa 1:50 000 (Norge-serien 10099, 2012)

Søndag 28. juli: Lakavatnet – Setertjønnhytta (9,5 km)

Vi kjørte til den store parkeringsplassen ved Lakavatnet (60 kr for én dag, 100 kr for flere dager, betaling med mobiltlf.) ved Gaulstad, drøye 3 mil øst for Steinkjer. Kjørte så bilen til Mokk gård (ca 8 km på vei), hadde med sykkel så Lars Erik syklet tilbake til parkeringsplassen. Så startet vi å gå i åtte-tida på kvelden. Vi fulgte svillelagt sti og gikk tørrskodd hele veien fram til Setertjønnhytta (NTT, selvbetjent) der det var godt tilrettelagt for hunder og eiere i annekset. En fantastisk kveld, varmt og godt og nydelig vær så middagen/nattmaten ble fortært på trappa.

På svillestien inn mot Setertjønnhytta
På svillestien inn mot Setertjønnhytta

Mandag 29. juli: Setertjønnhytta – Hattjønna (sør for Skjækerhatten) – Skjækerhatten (1139 moh) (14 km)

Vi startet dagen med en morgentur til Norges geografiske midtpunkt, bare 600 meter fra Setertjønnhytta. Etter dette fulgte vi «stien» som er merket av på kartet som går på norsiden av Skjækervatnet. Vi fant bare stedvis noe som kunne minne om sti, men det var enkelt å orientere seg i terrenget, med flott utsikt mot Skjækerfjellan fremfor oss. Vi steingikk elva mellom Skjeldbreien og Skjækervatnet, helt i nord. Vi tok lunsj ved Kokfisktjønna, gikk over Grønhaugen og opp til Hattjønna på sørsiden av Hattjønnbekken. Det var rimelig bratt opp siste del opp til Hattjønna men vi ble belønnet med en fantastisk plass å slå opp telt på. Vi prøvde fiskestanga litt før vi tok en kveldstur opp til Skjækerhatten. Derfra så vi innover i Sverige, til Gaundalen fjellgård (bebodd veiløs gård) og vestover «over de sju blåner».

IMG_2493
På vei mot Norges geografiske midtpunkt
Mer midt i Norge kommer vi ikke!
Mer midt i Norge kommer vi ikke!
IMG_2499
Kryssing av elva mellom Skjeldbreien og Skjækervannet
IMG_2510
Skjækerfjella i det fjerne – med Skjækerhatten til venstre
IMG_2521
Vannpause i Storbrenta før oppstigning til Grønhaugen
IMG_2528
Ingenting er som et avkjølende bad synes Varg
IMG_2538
…mens Karo liker seg best i sola og varmen
IMG_2544
Skjækerhatten i det fjerne – som kommer stadig nærmere
IMG_2551
Bedre teltplass skal man lete lenge etter! Ved Hattjønna mellom Sukkertoppen og Skjækerhatten.
IMG_2576
Alle fire på toppen av Skjækerhatten kl ni på kvelden
Den bebodde Gaundalen på den lyse flekken midt på.
Utsikt fra toppen av Skjækerhatten. Gaundalen fjellgård er den gule flekken omtrent midt i bildet, mens Sverige ligger bakom der.

Tirsdag 30. juli: Hattjønna – Lakavatnet (12 km)

Vi våknet til en gråere dag i dag, men temperaturen var helt ideell for en sommerfjelltur. Vi hadde ingen hast med å komme tilbake og litt fisking ble det tid til. Det ble storfangst på Lars Erik, en over 2 kg stor ørret fikk han på kroken! Etter sløying og filetering forlot vi Hattjønna, satte kursen nedover elva mot Sukkertoppskardet, men tok av fra dalen opp mot vannet på 800 moh vest for Tjaerhvie hvor vi spiste pannekaker til lunsj. Vi fortsatte over et småkupert terreng og grønnkledde fjell, mot alle småvannene øst for Tilhengaren, på ca 690 moh. Vi prøvde fiskestanga her også, men her var det ikke noe napp. Det kom noen smådråper, så vi bestemte oss for å ta korteste vei ned til Lakavatnet og gikk ganske rett sør-østover. Regnet kom i mengder idet vi satte opp teltet. Perfekt fiskevær tenkte Varg og Lars Erik, mens jeg og Karo koste oss innendørs i teltet. Fisket ga napp og de kom tilbake litt senere med 3 fine ørreter.

IMG_2617
Varg er imponert over storfangsten – denne holdt til middag et par dager.
IMG_2625
Førsteklasses fisk.
IMG_2646_2
«Alt dette, min sønn, skal en gang bli ditt…»
IMG_2650
Til tider var myggen veldig interessert i oss… Det hjalp heldigvis med regnet etterhvert.

Onsdag 31. juli: Lakavatnet – Lakatjønna (10 km)

I dag regnet det. Og regnet. Og regnet enda litt mer. De første par dagene på turen tenkte vi at «i Skjækerfjella er det ganske tørre myrer». Vi forstod at det hadde en sammenheng med en tørr finværsperiode dagene før vi ankom… Nå fikk vi erfart at myrer i Skjækerfjella er som myrer flest – rimelig våte når det regner eller nettopp har regnet! Det surklet i skoene og hvert skritt krevde ekstra krefter for å komme videre i myra. Lavt skydekke ga oss lite sikt. Vi gikk på østsida av Bellingtjønnin. Ved enden av vannet var det lunsjtid, men i mangel av annen god ly for regn og vind slo vi opp teltet. Vi fortsatte på sørsiden av Hestryggen i retning Lakatjønna. I løpet av det siste døgnet hadde det kommet mye nedbør og bekkene var blitt til elver og elvene var blitt store og til tider stri elver. Vi ble mindre og mindre optimistiske på hvordan og OM vi fikk til å krysse elva fra Lakatjønna som vi måtte over for å komme videre. Alternativet var å gå en flere mils omvei. Vi bestemte oss for å prøve sør for Lakatjønna. Elva hadde mye vannføring og med god drift, men vi fant et sted der det så ut til at vi skulle klare å vade over. Vi var da så gjennomvåte at det ikke var noe vits i å ta av oss noe som helst. Og vi kom over! Det var en veldig god følelse å vite at vi var på rette sida av elva. Vi slo opp teltet på sørsida av Lakatjønna.

IMG_2661
Våt!
IMG_2668
Kryssing av elva sør for Lakatjønna – vi kom oss over alle fire!
IMG_2665_2
Vannstanden var for høy og strømmen for stri for Varg og Karo, så da ble det spesialtransport over!

Torsdag 1. august: Lakatjønna – Skjækerdalshytta (9 km)

Vi gikk i terrenget rett vestover mot stien som gikk fra Vera og nordover til Skjækerdalshytta. Vi stoppet underveis og fisket litt. Da vi kom til Storbekktjønnin (Midtre) tok vi lunsj. Det var et nydelig vann og vi laget bål og kokte kaffe før vi gikk siste halvdel av dagens økt. Etter lunsj klarnet det opp og ble en nydelig ettermiddag. Vi gikk gjennom et nydelig landskap med masse små vann, men vi måtte også krysse/steingå noen elver, bl.a. Tverråa som var ganske stor. Men når det er varmt i været er det ingen problem. Da vi kom til Skjækerdalshytta (NTT, selvbetjent) traff vi for første gang siden søndag noen folk. Det var to hyggelige menn som etappevis gikk Norge på langs fordelt på en rekke år. Årets tur gikk altså gjennom Skjækerfjella. Også her var det veldig godt tilrettelagt for overnatting med hund. Skjækerdalshytta ligger inne i skogen, men likevel ganske høyt opp så litt utsikt er det også.

IMG_2669
Fisking ved Lakatjønna en torsdags morgen
IMG_2681
Ingenting er som en liten «av-med-sekken-pause» med vann og nøtter
IMG_2689
Nydelige småvann på platået før Skjækerdalshytta.
IMG_2693
Speidiing utover det vakre landskapet

Fredag 2. august: Skjækerdalshytta – Heimtjønna (8 km)

En strålende dag i dag. Vi gikk den første km over en furukledd dal og tenkte at her må det være flott å gå på ski om vinteren også. Over Skjækra var det hengebro før vi passerte Kulsliseteren og begynte oppstigningen. Vi kom til toppen og kom til Storbekktjønnin der vi tok lunsj ved den midterste tjønna. Stekte ørret til lunsj og koste oss lenge før vi gikk videre langs godt merket sti og forbi mange og fine småvann før vi slo opp teltet ved Heimtjønna. Her fikk vi begge to fisk og det vaket hele kvelden.

IMG_2703
Frokostgrøt med nyplukkede blåbær på trammen til Skjækerdalshytta
IMG_2705
Straks klar for avmarsj
IMG_2723
Turens siste teltplass.
IMG_2735_2
Stolt fisker
IMG_2738
Det ble noen ørreter på tampen av turen også

Lørdag 3. august: Heimtjønna – Mokk (5 km)

Turen i dag var også langs sti. Da vi begynte nedstigningen kom vi forbi et felt der det hadde vært gruvedrift for en god del år siden før vi gikk inn i skogen. Til sist var vi fremme ved Mokk og bilen. Vi pakket inn og kjørte tilbake til P-plassen ved Lustadvatnet for å hente sykkelen før vi kjørte de drøye 2,5 timene hjem igjen.

Skjækerfjella var et utrolig flott område. Grønne fjell. Småkupert. Myrer. Opp og ned. Fiske. Furuskog. Fjell. Lite folk.

Familiehelg på Storerikvollen

Familiehelg på Storerikvollen med Barnas Turlag Trondhjems Turistforening. En herlig sommerhelg på fjellet med fint vær, bading, popcorn på bål, topptur, god mat, mange barn og masse mygg…

Popcorn på bålet utenfor Storerikvollen
Popcorn på bålet utenfor Storerikvollen

Dato: 5. – 7. juli 2013

Sted: Sylan

Privat/organisert: Barnas Turlag, Trondheim Turistforening

Hvem var med: Elisa, Lars Erik, Varg, jeg og ca 25 andre barn og voksne

Overnatting: Storerikvollen (betjent hytte, TT)

Fredag 5. juli: Sjursvollen – Storerikvollen (4 km)

Elisa og jeg reiste opp på ettermiddagen, parkerte på P-plassen på Sjursvollen og syklet de fire km inn til idylliske Storerikvollen på grusvei. Vi kom fram akkurat kl. seks, da middagen ble servert, og Elisa traff ei venninne fra korpset som også skulle på Familiehelga. En deilig treretters middag ble fortært før spill, lek, kaffe og kake før leggetid.

På sykkel på vei innover til Storerikvollen
På sykkel på vei innover til Storerikvollen
Ingen tvil om hvem som har inntatt Storerikvollen denne helga!
Ingen tvil om hvem som har inntatt Storerikvollen denne helga!

Lørdag 6. juli: Storerikvollen – Djupholmvika – Storerikvollen (4-5 km)

Jeg var med som aktivitetsleder på Familiehelga sammen med Morten, og etter frokost var det samling ute på vollen utenfor hytta. Det var knallvær og godt humør, og etter blikjentleker og informasjon gikk vi hele gjengen (ca 30 stykker) på stien 2-3 km til Djupholmvika. Det var barn i alderen 0-12 år sammen med foreldre/besteforeldre. Djupholmvika var en utrolig flott plass. En stor sandstrand i vika og en stor hengebro over elva Djupholma.

Det ble bål og steking av ostesmørbrød, leker på stranda, bading i vannet, fisking og mye moro. Vi var der i flere timer før vi tok turen tilbake til hytta, fyrte opp bålet og poppet popcorn før det klart for en nydelig treretters middag igjen.  Det var god stemning og kaffen ble tatt på vollen utenfor. Lars Erik og Varg hadde vært på jaktprøve denne dagen men kom opp på ettermiddagen og ble med oss på resten av kvelden.

På tur mot Djupholmvika
På tur mot Djupholmvika
Djupholmvika - en super plass for en lengre lunsjpause
Djupholmvika – en super plass for en lengre lunsjpause
Toastjern på bål gir de beste ostesmørbrød
Toastjern på bål gir de beste ostesmørbrød
Tydelig at Storerikvollen ligger nært svenskegrensa, med Maistang på tunet!
Tydelig at Storerikvollen ligger nært svenskegrensa, med Maistang på tunet!
Idylliske Storerikvollen er verdt et besøk
Idylliske Storerikvollen er absolutt verdt et besøk
Spisestua som disket opp med de beste retter
Spisestua som disket opp med de beste retter
Fantastisk utsikt mot Sylmassivet
Fantastisk utsikt mot Sylmassivet

Søndag 7. juli: Storerikvollen – Blåkkåkleppen (909 moh) – Storerikvollen – Sjursvollen (7 km)

Etter frokost var hele gjengen klar for topptur til Blåkkåkleppen. Opp dit var det ca 1,5 km og 150 høydemeter fra hytta. På toppen er det fantastisk utsikt til alle kanter og store varder. Underveis på turen fant vi rypeunger, gjemt Kvikk Lunsj og blomster til å fylle inn i Fjellpasset. Lunsjen ble fortært på toppen. Deretter delte gruppa seg – noen gikk direkte til parkeringsplassen, mens vi og noen andre gikk ned til Storerikvollen og dro derfra til parkeringsplassen. Elisa og jeg hadde syklene våre der, så mens Lars Erik og Varg tok stien til parkeringsplassen tok vi veien. Vel tilbake på parkeringsplassen dro vi ned til Sankåvika i Esandsjøen og tok et bad før vi skiftet til fintøy og dro dirkte til Farmors/Oldemors 99-årsdag på Røros.

En super tur med Barnas Turlag og Elisa fikk fylt på med både ny hytte, ny fjelltopp, nye blomster og nye dyr i Fjellpasset sitt. Fjellpasset gis ut av Barnas Turlag, DNT, og er en super motivasjon for barn. Etter fem hytte-besøk kan fjellpasset sendes inn og du får en overraskelse i posten – kan anbefales!

Gutta på tur på vei mot Blåkkåkneppen
Gutta på tur på vei mot Blåkkåkneppen
Utsikt fra toppen - ned til Storerikvollen, Esandsjøen og Sylmassivet
Utsikt fra toppen – ned til Storerikvollen, Esandsjøen og Sylmassivet

Pinse i Femundsmarka

Pinsehelg med sommervarme og lyse netter i Femundsmarka. Isen gikk på Femunden i løpet av helga og fisket var godt.

Femundsmarka en stille sommerkveld
Femundsmarka en stille sommerkveld

Dato: 17. – 21. mai 2013

Sted: Femundsmarka; Langen – Reva og Svenskagrensa

Privat/organisert: privat

Hvem var med: Åge, Lars Erik, jeg, Varg og Karo

Overnatting: telt, under åpen himmel og i Styggsjøkoia

Kart: Biter av et gammelt Femundsmarkakart (M711 1:50 000)

Fredag 17. mai: Langen – litt sør for Nordvika (7 km)

Vi dro fra Trondheim på kvelden 17. mai, plukket opp Åge på Røros og startet og gå fra Langen kl 2200. Det var lyst i lange tider, og litt over midnatt slo vi oss til på stranda rett sør for Nordvika. Vi kokte opp vann, spiste Real turmat og fikk en liten kaffekok. Det var mørke skyer i horisonten, men Lars Erik og jeg prøvde oss på å sove ute. Etter et par timer krøp vi inn i teltet til Åge da vi kjente regndråpene komme. Det var en kraftig byge, men forbigående. Da var vi langt inne i drømmeland!

Tømmerrenna ved broa ved Lorthølbua
Tømmerrenna ved broa ved Lorthølbua ved midnatt 17. mai

Lørdag 18. mai: Litt sør for Nordvika – Styggsjøkoia (16-17 km)

Vi våknet opp til en strålende sommermorgen. Shorts og singlet var på med en gang. Lang og god frokost ved bålet før vi begynte turen vår mot Revsjøen. Vi startet de første 7-8 km på sti gjennom furuskogen mot Nørdre Skarpåstjønna. Vi passerte høyeste punkt 782 moh med en flott utsikt nordvestover. Vi fortsatte vestover over myrene til nordsiden av Skarpåsen og tok lunsj ved det lille vannet rett nordøst for Skarpåsen. Etter dette var det myrterreng mot Stormyråsen og videre ned mot Revsjøen. Åge hadde fått låne en båt som lå ved naustet i sørvestenden av Revsjøen. Vi fant båten og transporterte folk, hunder og bagasje over i denne til andre sida der vi gikk opp til Styggsjøkoia. Styggsjøkoia ble vår base et par dager, en liten koie med fin uteplass og ikke langt til «badeplassen» i Styggsjøen, bare noen hundre mteter vestover. Vi tok en kveldstur til bekken rett øst og koste oss ute i den lyse sommernatta. Lars Erik, Varg og jeg sov ute både denne og neste natt mens Åge og Karo overnattet i koia.

Frokostutsikt utover Femunden
Frokostutsikt utover Femunden
Finfin teltplass
Finfin teltplass
Karo og Varg koser seg på tur
Karo og Varg koser seg på tur
Innover stien i furuskogen
Innover stien i furuskogen
Det er mange fine bålplasser i Femundsmarka
Det er mange fine bålplasser i Femundsmarka

Søndag 19. mai: Styggsjøkoia – Reva/Revsjøkoia – Styggsjøkoia (12-15 km)

I dag startet jeg dagen med morgenbad i Styggsjøen. Herlig og forfriskende… men faktisk mindre kaldt enn jeg hadde trodd. Til dagens utflukt ble båten benyttet. Det var godt over 20 grader og en flott sommerdag. Vi rodde over Revsjøen og nedover mot Reva til vi kom til Revsjøkoia (også kalt Badstua). Den stod bare et par hundre meter fra Svenskegrensa, så da fikk vi oss en Sverigetur også. Revsjøkoia var en sjarmerende koie som lå omtrent på påler ut i vannet. Vi fyrte opp primusen og koste oss med pannekaker til lunsj. På vei tilbake fikk vi harr som ble til et skikkelig herremåltid den kvelden. Lars Erik og jeg tok oss en rotur ut på Revsjøen på kvelden – blikk stille vann og nydelig solnedgang.

Rotur på Revsjøen
Rotur på Revsjøen
Revsjøkoia eller Badstua som den også er kalt
Revsjøkoia eller Badstua som den også er kalt
Revsjøkoia er koselig også innendørs
Revsjøkoia er koselig også innendørs
En vakker plass
En vakker plass
Jippi - fangst!
Jippi – fangst!
Storsvuku i horisonten
Storsvuku i horisonten
Stille oppover elva
Stille oppover elva
Deilig harrmiddag
Deilig harrmiddag

Mandag 20. mai: Styggsjøkoia – Langen (25 km)

Dagen i dag var mer grå og det kom en regnskur bare minutter etter vi hadde pakket ned soveposen i åttetida. Temperaturen var imidlertid god, og etter vi hadde lagt båten tilbake på plass ved båthuset tok vi fatt på de mange myrer… Vi hadde bestemt oss for å legge ruta sør for Skarpåsen på tilbaketuren. Det ble en veldig fin tur, men litt lengre og tyngre enn nord for Skarpåsen (der vi gikk da vi kom på lørdagen). Vi tenkte å krysse elva midt mellom Midtslåttjønnan, men det viste seg at det ble en utfordring. Det var langt mellom steinene og sigebunn og dyp elv. Det var bare Lars Erik og hundene som kom seg over, mens Åge og jeg etter flere forsøk fant ut at vi måtte gå på sørsiden av nedre Midtslåttjønn. Vi traff Lars Erik igjen ved den lille tjønna nordvest for nederste tjønna og fortsatte i skogen/myrene mot nordre Langeggtjørnan. Vi fulgte stien en drøy km over kammen mellom tjønnene til det lille huset ved vestsida av vannnet på 784 moh. Der tok vi av og fortsatte nordvestover mot Skarpholet, ei godt gjemt koie i en steinrøys. Her tok vi lunsj før vi fortsatte mot Nordre Skarpåstjønna. Etter lunsj klarnet det opp og sola kom fram igjen. Da vi var vel forbi Nordvika og kom til broa ved Lorthølbua var det igjen en skikkelig flott sommerkveld med god varme og sol. Veien over åsen til Langen var imidlertid gjort om til mer eller mindre en elv, så vi ble gode og fuktige på føttene. Da vi hadde ca 100 meter igjen til bilen kjente vi de første regndråpene. Og i sekundet vi satte oss inn i bilen åpnet himmelen seg og vindusviskerne måtte settes på maks. Snakker om flaks!

Skarpåskoia
Skarpholet

En fantastisk tid å være i Femundsmarka – ingen mygg, bart og fint å gå, god temperatur og det var så vidt begynt å komme museører på bjørka. Herlige dager!

Besshø (2258 moh)

Besshø besteget på lørdagen under Fjellfilmfestivalen 2012. Snø, sol, vind, utsikt, rett opp og rett ned. 

Besshø 2258 moh

Dato: 14.-16. september 2012

Sted: Gjendesheim, Jotunheimen

Privat/organisert: organisert, Fjellfilmfestivalen

Hvem var med: Rita og jeg

Overnatting: telt ved Gjendesheim

Kart: Jotunheimen Aust (turkart 1:50 000)

Fredag 14. september: Oslo – Gjendesheim
Reiste opp fra Oslo via Gardermoen og plukket opp Rita som kom fra jobbreise, via Gjøvik, Dokka, Fagernes og over Valdresflya til Gjendesheim. Min syvende Fjellfilmfestival men første uten noe ansvar og kun som deltaker. Vi slo opp teltet rett ovenfor Gjendesheim og var med på endel av programmet på kvelden, samt traff mange kjente.
Lørdag 15. september: Besshø (2258 moh)
Vi møtte opp på ferjekaia og tok båten til Memurubu kl. 0930, sammen med Besshø-gruppa, ca 30 stykker og tre turledere. Vi startet å gå fra Memurubu ca kl. 1000 og gikk bratt oppover de første 4-500 meterne, samme sti som den som fortsetter over Besseggen. Da vi tok av fra stien og gikk nordover mot Besshø delte gruppa seg i to. 20 av oss gikk videre oppover mot toppen. Vi fulgte sør-eggen rett oppover til toppen. Det var steinete, bratt og urete og de snøen begynte på ca 1600 moh. Men det var herlig å gå, det blåste friskt, sola stakk av og til innom og utsikten var fantastisk når det av og til var litt sprekker i skydekket vi gikk inni. Høydemeterne fløy fort oppover, men da vi nærmet oss toppen begynte vinden å tilta noe voldsomt. Da vi var oppe på platået med toppen, på ca 2200 var vinden så sterk at vi ble blåst over ende. Det ble ingen lang rast på toppen, men vi følte alle at vi hadde fått en god dose alkohol innabords slik som vi sjanglet! Turen nedover var ganske glatt men gikk overraskende bra i steinura. Høsten var så absolutt til stede med all sin prakt av fine farger nedover bjørkeskogen mot Memurubu. Vi rakk akkurat båten som gikk kl. 1640 og var tilbake til Gjendesheim ca 1715. Ca 8 timer totalt t/r Gjendesheim. Da kom regnbuen fram, sola skinte på oss og vi hadde lagt en herlig tur bak oss. Middagen ble tilberedt utenfor teltet og var som seg hør og bør Monas gryte. Og resten av kvelden ble fylt av festivalprogram – men vi kjente turen i både bein og øyne, så vi var langt fra de siste i seng…
Utsikten fra Gjendesheim lørdag morgen
På vei opp fra Memurubu var høstfargene absolutt til stede
Den glade vandrer
På stien med Besshø i bakgrunnen
Vi møtte snøen ved ca 1600 moh
En herlig dag!
Toppen av Besshø – et vindfullt sted
Hetta var god å ha på toppen, det var så vidt vi klarte å ta bilde så mye blåste det
Utsikt mot Knutshø
Herlige høstfarger

Søndag 16. september: Gjendesheim – Flagget i Leira – Oslo

Deilig morgen og frokost utenfor teltet, før vi tok en tur ned på festivalområdet. Vi reiste mot Oslo på formiddagen og tok en stopp i Leira for en liten luftetur opp til Flagget som vi regelmessig besøkte da vi gikk på Valdres folkehøgskole. Men når vi jukset og tok bilen så langt vi kunne var det bare 300 meter (men stort sett høydemetre) opp til Flagget… Halv time t/r inkl. mimring på toppen, så var vi klare for resten av turen tilbake til Oslo.

Trollheimen – Okla (1580 moh)

Høsthelg med vakre farger, god temperatur og utsikt over hele Trollheimen fra Okla (1580 moh) og fantastisk opphold på Gjevillvasshytta hos Randi.

Hvorfor ikke dra fram hekletøyet på toppen…? Vi traff et par jenter på toppen som hadde med hekletøy i sekken og det er ikke hver dag man kan ta bilde heklende på en topp! Foto: Mari Kolbjørnsrud

Dato: 31. august – 2. september 2012

Sted: Gjevillvatnet, Trollheimen

Privat/organisert: privat

Hvem var med: Mari og jeg

Overnatting: hos Randi på Gjevillvasshytta

Kart: Trollheimen (turkart 1:50 000, 2010)

Fredag 31. august: Oslo – Gjevillvasshytta

Vi ble hentet på togstasjonen på Oppdal og derfra bar det innover til Gjevillvasshytta og rakk akkurat deilig sodd til middag. En hyggelig kveld på kjøkkenet sammen med Randi og de andre ansatte. En liten tur inn i peisestua fikk vi også før vi køyet. Hytta var godt besøkt denne helga, med over 50 overnattende.

Lørdag 1. september: Okla (1580 moh, 18 km)

Etter en god frokost i den koselige spisestua på Gjevillvasshytta fikk vi låne bilen til Randi og kjørte via Osen til sørsiden av Gjevillvatnet til Langoddsætra. Her parkerte vi bilen der stien sørover opp mot Okla startet. Det var god temperatur, litt yr til å begynne med, men sola kom etterhvert og det var høyt skydekke – perfekt toppturvær. Vi fulgte god sti opp til Engelsbekkhøa. På veien opp fant vi masse store blåbær og noen multer. Fra Engelsbekkhøa tok vi nordvestover til Fjølbutjønna og gikk på nordsiden av Korgtjønna. Her stoppet vi for lunsj. Helt i nordøstenden av vannet ligger det en liten og koselig strand. Det er en flott utsikt opp mot Okla og eggen vi skal oppover ser smalere ut enn den er. Vi fortsatte på nordsiden av Mjølkeskåla og gikk eggen opp til Snydda, Oklas høyeste punkt (1580 moh). Her så vi utover hele Trollheimen, Storlidalen og Innerdalen. Fantastisk utsikt utover og hvis vi så ned så vi rett ned til Gjevillvatnet og til Vassendsetra i enden av vannet. Vi skrev oss inn i boka, tok en kopp kaffe og en sjokoladebit og nøt utsikten før vi gikk sørover på sørsiden av Mjølkeskåla. Her fant vi den rødmerka (godt merka!) stien fra Bårdsgården. Da vi var på Engelsbekkhøa så vi mørke skyer som kom vestfra, men vi kom oss ned før det ble noe særlig regn. Da vi nærmet oss bilen gikk vi litt ut av stien og fant masse multer på noen av myrene. Utover kvelden ble det fullmåne, det var god mat inne og fyr på peisen og en herlig lørdagskveld.

Blåbærskogen
Høstfjellet er nydelig
På vei opp mot Engelsbekkhøa
Snydda på Okla i bakgrunnen, Mari og lunsj i forgrunnen
Utsikt mot Gjevillvasskammene på vei oppover
Orientering av hva vi ser fra toppen
Utsikt mot Vassendsetra i forgrunnen og Snota i bakgrunnen

Søndag 2. september: Gjørdøldalen (11 km)

Dagens mål var fulle spann med multer og lang og god bållunsj. Det var mer utrygt vær i dag og litt regn til å begynne med. Vi gikk oppover stien mot Trollheimshytta på nordsiden av Gravbekken. Litt nord for tregrensa gikk vi av stien nordover og fant endel multer. Vi tenkte det skulle bli mer nedover på myrene i Gjørdøldalen, men det ble bare mindre og mindre nedover. Men det var fint å tusle i bjørkeskogen over myrene. Rundt lunsjtid fant vi ei furu vi satte oss ved, med utsikt over Gjevillvatnet og dalen utover, og fyrte bål. Sjokoladekaken fra Randi smakte godt med kaffen. Vi fikk nok multer til dessert for «oss» på kjøkkenet, men ikke noe å skryte av utover det. Disse multene smakte imidlertid nydelig! Vi ble på Gjevillvasshytta utover kvelden og Randi kjørte oss ned til nattoget fra Oppdal. Vi måtte ta buss for tog fra Oppdal til Otta, og der måtte vi vente en halv time på toget klokka tre på natta, så selv om det hadde vært ei nydelig helg ble det ikke en fullt så nydelig slutt på helga… Men vi kom oss nå fram til Oslo til slutt!

Nydelige høstfarger i bjørkeskogen
Naturens kunstverk. Foto: Mari Kolbjørnsrud
Litt multer ble det da
Utsikt østover mot Gjevillvatnet. Foto: Mari Kolbjørnsrud
Ingenting er som å slappe av på en myk og deilig myrmadrass i høstsola. Foto: Mari Kolbjørnsrud

Lomsdalen

Det gjemte landet som  vi leste om i Marius Nergård Pettersen sin bok om nasjonalparken Lomsdal – Visten, fristet oss å prøve ut. Det ble en herlig uke nesten helt alene i villmarka i fantastiske omgivelser, med fersk ørret, kaffebål, spennende natur, god temperatur, regn, sol, tåke, fullmåne, mygg, toppturer, lange kvelder og skikkelig ta-livet-med-ro-følelse.

Lomsdalen – en fantastisk vakker dal

Dato: 28. juli – 5. august 2012

Sted: Tosbotn – Lomsdalen, Helgeland (Lomsdal-Visten nasjonalpark, åpnet i 2009)

Privat/organisert: privat

Hvem var med: Lars Erik, jeg og Karo

Overnatting: fire netter i telt, to netter i åpne koier og to netter i en åpen kåte/gamme

Kart: Tosbotn, 1825 I (M711, 1:50 000), 2004 – virket litt utdatert

Lørdag 28. juli: Trondheim – Tosbotn

Kjørte fra Trondheim, 333 km på E6 før vi tok av til Brønnøysund og kjørte ca ei mil videre. Klokka var elleve om kvelden da vi satt opp teltet på ei lita slette ved veien der veien krysset Jordbruelva. Middag hadde vi spist underveis, så det var rett i soveposen. Det var litt lett regn og mye mygg…

Søndag 29. juli: Tosbotn – Midtre Breivatn

Lett frokost ved bilen, deretter kjørte vi til selve Tosbotn, ei mil videre. Tosbotn er ei lita bygd med ca 20 fastboende. Veien over til Brønnøysund kom først i 1987, så før det var bygda ganske mye mer utilgjengelig. Rett etter campingen svingte vi av ved et gult hus (som tidligere var butikk) og inn bak to låver fant vi Harry Antonsen. Det var han som solgte fiskekort til Bjørnstokkvatna og vi hadde også hørt med han om han kunne kjøre oss så vi satte bilen ved Jordbruelvautløpet. Det var her vi hadde planlagt å komme ned ei uke senere.

Vi startet ca kl. 1100 ved Borkamoen, ved utløpet av Leiråa ca 2 km vest for tunnelen i Tosbotn. Derfra gikk vi oppover på traktorvegen langs Leiråa i lett regn. Første kryss tok vi til høyre, andre til venstre, før vi svingte opp Lesådalen. Det gikk en ganske tydelig sti gjennom skogen, men det var ikke så lett å finne den da vi kom til snaufjellet. Lunsj og turens første kaffebål hadde vi rett under tregrensa i furuskogen, med flott utsikt over dalen. Da vi kom til nedre Bjørnstokkvann kom sola fram og den ble værende resten av dagen og kvelden. Vi gikk på vestsida av både nedre og øvre Bjørnstokkvann. Stien på kartet langs øvre Bjørnstokkvann går lengre opp i lia enn den gjør i virkeligheten. Dette var visstnok den gamle stien. Nå følger stien stort sett vannkanten før den tar litt opp i lia siste stykket.

Ved vestre enden av øvre Bjørnstokkvann tok vi en lengre stopp og fant fram fiskestengene. Dette var første gangen jeg fisket med min nye – og første – fiskestang så det var en høytidsstund for meg (men fisken uteble til et senere vann…). Det ble to ørreter på Lars Erik, begge i elveutløpet. Deilig med nystekt ørret i sola før vi gikk videre i syv-åtte tida på kvelden. Vi fulgte stien, eller i alle fall traseen der det går en sti på kartet – den var ikke synlig i virkeligheten, men enkelt terreng å gå i om enn litt småkupert. Da vi kom på toppen av eggen mellom Bjørnstokken og nordre Snøfjellet fikk vi en fantastisk utsikt over Breivatnan og området mellom. Det var skyfritt og klokka nærmet seg ni. Vi ble sittende her og nyte utsikten en stund. Nedover mot flatene mellom øvre og midtre Breivatn hadde store svaberg som var flotte å gå på i så tørt og fint vær som vi hadde. Vi måtte vade over elva mellom øvre og midtre Breivatn og videre fulgte vi stitraseen og fulgte vestsiden av midtre Breivatn til odden som stikker ut nesten helt nord i vannet. En utrolig flott odde. Det var blikk stille og sola var akkurat gått ned. Vi måtte lete litt for å finne en teltplass som ikke var myr, men fant til slutt en flate med plass til 3-4 telt. Det var en herlig sommernatt, og det ble nok et lite fiskemåltid før vi la oss inn i teltet og rømte fra myggene.

De første kilometerne tilbakelagt og 7 dager til neste gang vi så folk
Fiskestangens jomfrukast i øvre Bjørnstokkvatn
Et par små ørreter bet på i fossen
Fantastisk kveldssol over øvre og midtre Breivatn
Kveldssol i Lomsdal Visten nasjonalpark – vakkert!
Livet er fint!

Mandag 30. juli: Midtre Breivatn – Strompdalskoia

Vi våknet av at det regnet, og drøyde ganske lenge inne i teltet med håp om at det skulle lette. Selv om vi visste at det var denne dagen det var meldt veldig mye nedbør… Men etter hvert ga det seg litt selv om hele dagen var jevnt over ganske grå og regnfull. Etter frokost og pakking gikk vi på østsiden av nedre Lappskardvatnet og øst for elva som renner ned fra det lille vannet på 426 moh. Vi lette en stund etter en steinheller vi hadde fått tips om fantes i området, men fant den ikke. Så vi slo oss til på odden rett øst for utløpet av elva ned i nedre Breivatn. Her spiste vi deilig lunsj med pannebrød og stekt bacon før vi fortsatte nordvestover. Vi gikk på vestsiden av småvannene og på vestsiden av kollen på 332 moh. Vi gikk inn i naturreservatet i Strompdalen og videre fulgte vi den smale dalen nedover Strompdalsbrotet. Tåka hadde kommet, det regnet og det var rent eksotisk og regnskogaktig å gå nedover den etter hvert bregnekledte dalen. I starten gikk det bratt ned ei steinrøys, så det var viktig å trå forsiktig. Vi fikk absolutt erfare at kilometerne i Lomsdal-Visten av og til kan være ganske drøye, men ikke desto mindre flotte! Vi kom ned i en frodig dal og på kollen 232 moh så vi de neste 500 meterne ned til Stromdalskoia. Denne koia eies av Direktoratet for naturforvaltning, har 6 sengeplasser, gasskomfyr og ovn, bord og benker og ganske god plass innvendig. Her har det tidligere vært drevet gård, helt fra 1660-årene og fram til 1954. Siste som bodde på gården var Knut Strompdal, botaniker og ”folkehistoriesamler”. Tunet med Strompdalskoia var fullt av frittvoksende blomster og planter han hadde plantet.

Vi fulgte ryggen og fant en tydelig sti ned til koia. Rett før vi var framme fant vi ei multemyr med mange modne multer. Så vi satte fra oss sekkene, fant noe å plukke i og fikk nok multer til to store porsjoner dessert! Da vi kom tilbake var det bare å pakke ut og henge opp alt det våte – stort sett det meste – før middag og himmelsk dessert.

En grå morgen, men frokostgrøten smaker nydelig
Karo nyter lunsjpausen ved nedre Breivatnet like mye som oss
På toppen av steinrøysa ned Strompdalsbrotet
I bregneskogen og juvet nedover mot Strompdalskoia
Bak oss ser vi tåkeheimen vi kom ned gjennom…
Himmelsk dessert plukket rett utenfor Strompdalskoia

Tirsdag 31. juli: Strompdalskoia – Lomsdalskoia

Litt lettere vær i dag og lang og god morgen også i dag. Er luksusen det med sommerdager i nord – døgnet har ikke mange mørke timer, så dagene er lange og ingenting haster. Lars Erik fikk med seg litt mark fra området til agn. Fra hytta fulgte vi godt oppgått sti 500 meter nedover til vi krysset Breidvassfossen over en flott hengebro. Deretter bar det bratt oppover på god sti til vi var oppe på flatene ved Lomtjørnan. For et fantastisk område, Lomsdalen! Skydekket lå på 5-600 meter (altså 2-300 meter over oss), men temperaturen var god og det var lettgått terreng mellom de spredte furuene, svabergene og småvannene. Vi slo oss til for lunsj ved det største vannet, rett sør for Medheiforsen. På veien oppover kneika hadde vi funnet noen kantareller og før vi gikk fra koia hadde vi satt brøddeig som hadde hevet, så til lunsj ble det ferske rundstykker stekt på bål, med kantareller og bacon på! Det smakte fortreffelig og fraværet av fiskelykke og fiskelunsj ble nesten overskygget.

Det gikk en tydelig og vardet sti gjennom Lomsdalen (den går noen steder litt lengre nord enn på kartet). Vi var en stund i området og i ett av vannene her fikk jeg min aller første fisk på stang – noensinne! Godt fornøyde og med middagen i boks fortsatte vi bortover stien som etter hvert gikk gjennom høyt gress. Stien går helt inn til Lomsdalskoia (027 619) selv  om det ikke står merket av på kartet. Koia er privat eid men åpen for overnatting. Ei utrolig koselig tømmerkoie med 3 sengeplasser og vedovn, inne i skogen, rett ved elvebredden der elva renner sakte (her kan man også vade elva ved lavt vanne og fortsette oppover Henriksdalen). Da vi pakket ut av sekkene oppdaget jeg til min store skrekk at omtrent alt det flytende smøret (Bremykt på flaske) hadde rent ut i hele sekken! Så vi fikk en stor oppvask! Men varmt vann, zalo, og tørkesnor utenfor koia gjorde underverker, og vi kunne etter hvert flytte oss bort til den utrolig koselige bål- og spiseplassen ved elva. Stekt ørret, potetmos med masse hvitløk, nypoppet popcorn, fyrstekake, bål, kaffe og myggspiral utgjorde ingen dum kveld.

Perfekt sted for å finne mark
Koselige Stromdalskoia
Broa over fossen
Oppe på platået med Lomsdalstjørnan etter bratt oppstigning fra elva
Kaffe og bål – da kan lunsjen vare evig
Stolt fisker med sin første ørret
Nydelige Lomsdalen
Dagens resultat – et herremåltid
Lomsdalskoia
Bedre kjøkken skal man lete lenge etter
Namnam
Kaffelars…

Onsdag 1. august: Lomsdalskoia – Grunnvatnet

Våknet til duskregn. Hadde igjen en lang og god morgen inne i hytta med kaffe og bok. Målet i dag var Grunnvatnet, sørøst for Lomsdalskoia. Stien fortsatte fra hytta og gikk ganske nær elva bort til Lomsdalen (tidligere gård). Her sluttet stien og vi fortsatte i myr og vått gress østover og fant broa over til Henriksdalen på toppen av fossen i nedre Grunnvasselva. Ruta gikk nord for Grunnvassheia og vi krysset bekken 046 621. Vi gikk først i høyden, men der ble elva et juv, så den ble vanskelig å krysse. Videre gikk vi sørøstover og vest for høyden på 353 moh og så ned i bjørkeskogen mot Grunnvatnet. Det hadde regnet hele veien. Det kan være lurt å gå på skrå sørover mot bekken som renner ut sørvest i Grunnvatnet – det er brattere lengre nordover langs vannet. Vi slo opp teltet på kollen 052 607. Det er rimelig myrete de fleste steder, men vi fant et ok sted helt på toppen med nydelig utsikt over vannet og innover starten av Grunnvassdalen. Det regnet ganske bra så vi ble liggende i teltet mye av ettermiddagen og lese, men i kveldingen tok vi en tur ut og fant ei myr full av multer like ved teltet! Så denne kvelden ble det nok en herlig, raus porsjon med multer til dessert!

Teltet i forgrunnen og Grunnvassdalen i bakgrunnen
Multemyra

Torsdag 2. august: Grunnvatnet – Nedre Breivatn

Planen i dag var å gå opp Grunnvassdalen – en bratt og ganske krevende, steinete tur så det ut som. Men etter at det hadde regnet jevnt hele natta og også morgenen og skydekket lå på 5-600 moh la vi om ruta og bestemte oss heller for å gå rundt Middagsfjellet og til Nedre Breivatnet og en gamme på nordsiden av vannet. Ruta ble lagt over Grunnvassheia og rundt Middagsfjellet på ca 3-400 meters høyde. Vi fikk igjen konstatert at kilometrene i Lomsdal – Visten kan være mer krevende enn de ser ut på kartet. Myr, lyngtuster, steinrøyser, svaberg, bjørkeskog og elver som varierer veldig i størrelse etter nedbøren siste døgnet. Flott er det, men ruta går i sikksakk for å finne det beste lendet å gå i. Rett før vannene på Medheia tok vi lunsj under en bitteliten heller, med utsikt over hele Lomsdalen. Nydelig! Regnet tok en pause og sola viste oss noen få stråler før den gjemte seg igjen og tåka overtok. Vi gikk sørvestover til vi kom til vannet på 310 moh, rundet dette og neste vann og gikk sørøstover mot Nedre Breivatn. Vi kom etter litt inn på en sti som førte oss til gamma på odden nordøst i vannet. Det har tidligere stått en samisk gamme (eller kåte) her, men denne er ødelagt. I 1990 ble det laget en tilsvarende ny for overnatting. Her er det god plass til to personer, men det går også med fire gode venner. Vi måtte tette litt på taket, men etter det ble den super å bruke og vi gikk inn og fyrte bål, laget middag og kaffe. I mellomtiden sluttet det helt å regne. Lars Erik tok en kveldstur med fiskestanga og kom tilbake med 4 ørret på 100-400 gram. Vi hang de opp under taket for røyking. Rundt midnatt kom månen fram over Brevasstinden i en liten glipe i skylaget – og det var ikke mindre enn fullmåne! Nydelig!

På vei opp fra Grunnvatnet
Lunsjtid med utsikt utover Lomstjørnan
Litt lapping på taket før gamma kunne inntas

Fredag 3. august: Topptur til Middagsfjellet (901 moh) og Lauvvasstind (1109 moh)

Endelig en morgen med fint vær å våkne til! Vi spratt opp klokka åtte, klare for dagen. Vi hadde bestemt oss for å overnatte to netter i gamma og i dag ble toppturdagen. Etter herlig frokost, kaffe og morgenstund lot vi Karo få en hviledag ved gamma og vi tok beina fatt rett oppover, langs ryggen, til Middagsfjellet (901 moh). Vi fikk en fantastisk utsikt fra toppen. Det var lett å gå oppover, på steiner/fjell og gress/lyngtuster om hverandre. Etter toppen fortsatte vi sørøstover langs ryggen og kom til toppen på 816 moh og gikk videre sørover. Før vi startet på de 300 høydemetrene opp til Lauvvasstind tok vi en rast ved et isvann som inkluderte et isbad. Kaldt og forfriskende, men sola stekte og det var ikke et vindpust! Vi gikk videre oppover langs ryggen NV for vannet på 782 moh og dreide deretter SØ på ryggen siste del. De siste 100 høydemetrene var ganske bratte, men ingen problem å finne en vei. Fra toppen av Lauvvasstind (1109 moh) så vi ut til havet og til de 7 søstre ved Sandnessjøen og nordover og innover mot Mosjøen, Vistfjella og Grunnvassdalen. Herlig! Nedturen gikk NV mot vestenden av Lauvvatnet. Fortsatt godt å gå med stein/fjell og gress/lyng, men denne ruta er nok lettest å gå nedover, som vi gjorde, enn oppover. Det er en del ”blokker” og skrenter her. Etter en kort stopp ved Lauvvatnet var klokka alt blitt halv åtte og vi gikk de siste 2 km vestover til gamma. Der møtte vi Karo som var glad for å se oss igjen. Denne kvelden ble det bål og middag ute – vi stekte den røkte ørreten i aluminiumsfolie på bålet og bakte rundstykker, også disse i aluminiumsfolie på bålet. Det smakte utsøkt! En nydelig kveld, helt stille, flott solnedgang, månen tittet etter hvert fram igjen og det bet på et par fisk.

Etter et døgn med oppholdsvær så vi tydelig at elvene på NV siden av nedre Breivatnet hadde blitt betydelig mindre. Elver i Lomsdal – Visten kan vokse/synke meget raskt da det ikke er noen magasinering av vannet og all nedbør som kommer renner ut med en gang. De rakse skiftningene kan både være positive og negative – avhengig av hvilken vei og hvilken side av elva du er på.

På vei fra Middagsfjellet med Lauvvasstind i bakgrunnen
Ikke så verst sted å ta en liten dukkert
Nede igjen ved gamma var Karo glad for å se oss
Gamma i kveldssol

Lørdag 4. august: Nedre Breivatnet – Øvre Bjørnstokkvatn

Tåka kom rundt midnatt, og den lå svært lav da vi våknet (ca 400 moh). Sakte men sikkert steg den opp til 6-700 moh i løpet av dagen. Vi gikk på vestsiden av Nedre Breivatn og krysset Breivasselva helt i toppen, der det er en øy i mellom. Det gikk veldig fint nå som elvene ikke hadde fått nedbør på et par døgn. Vi gikk oppover lia til nedre Lappskardsvatnet og der møtte vi plutselig et par personer – de første menneskene vi hadde møtt på en uke. Det var to tyskere som hadde funnet området på internett! Deretter fulgte ruta vår tilbake mellom Midtre og Øvre Breivatnet, hadde fiske- og potetmoslunsj etter vi hadde krysset elva mellom de to vannene og gikk opp på dagens høyeste punkt på nesten 600 moh. Da vi var komment et stykke nedover i dalen ned mot Bjørnstokkvatnan  møtte vi en til turgåer – nok en tysker som hadde funnet området på internett, og som skulle være på tur en del dager og satset på at han fikk fisk, for det var den maten han hadde belaget seg på! Vi slo leir ved utløpet av Bjørnstokkelva helt sør i øvre Bjørnstokkvatn – på østsiden, på en myrete plass viste det seg. Men det ble like fullt bål ute også den kvelden.

Vading over elva
Bål i vannkanten siste kvelden

Søndag 5. august:  Øvre Bjørnstokkvatn – Tosbotn

Vi startet tidlig for denne turen å være, og etter en kjapp frokost i duskregn pakket vi sammen og forlot leirplassen halv ti. Vi gikk på vestsiden av nedre Bjørnstokkvatn men i stedet for å følge stien som er avmerket på kartet ned Lesådalen, fortsatte vi en god og tydelig sti langs Bjørnstokkelva. Vi fikk snart utsikt utover Tosenfjorden og Tosbotn. Dette er en kortere, men brattere vei ned fra/opp til Bjørnstokkvatnan enn den vi startet med. Da vi hadde gått over Arnfloget og begynte på den bratte nedstigningen forsvant imidlertid plutselig stien, og vi befant oss i en bratt bregneskog. Men vi visste at retningen var nedover og fant en ok trasé til vi etter en god stund kom inn på en sti. Vi kom ut ved Bekkevold, men fikk fortalt etterpå at stien starter nok noen hundremeter lengre øst (?). Nå stod vi her og bilen stod ved Jordbruelva halvannen mil lengre øst. Vi fikk – over all forventning – haik med den andre bilen som passerte, et par rypejegere som det var veldig trivelig å sitte på med og prate med. Jeg ble med de for å hente bilen mens Lars Erik ble igjen for å passe på bagasjen og Karo. Og etter det var det bare å sette seg i bilen og kjøre de 35 milene sørover til Trondheim – nå med en helt annen kjennskap til dette fantastiske området enn bare en uke tidligere!

Godt fornøyd med turen, nå er det bare siste høydemeterne ned til fjorden igjen.

Takk til Marius for mange gode tips og ikke minst inspirasjon til å bli litt bedre kjent med dette vakre og ville området av Norge!

Skottland/England – St. Cuthberts way og Lindisfarne

To dagers vandring på starten og slutten av ruta St. Cuthberts way – en pilegrimsled som endte opp på tidevannsøya Lindisfarne helt nord-øst i England – med påfølgende to dager på Lindisfarne. Åpne landskap, milevis med hekker, skoger, åkre, fjelloverganger, sauer, gress, gjørme, sjø og sand. Flotte dager med masse inntrykk.

Siste biten – sanden over til Lindisfarne

Dato: 7.-11. mai 2012

Sted: St. Cuthberts way, fra Melrose i sør-Skottland til Lindisfarne i nord-England

Privat/organisert: organisert, personaltur med IKF/NKF

Hvem var med: Tor, Arvid, Arild, Marit, Odd, Hilde, Johan og jeg

Overnatting: B&B og hotell

Kart: (1:25 000 og 1:50 000)

Mandag 7. mai: Oslo – Edinburgh – Melrose

Fly fra Gardermoen kl. 1930 til Edinburgh. Flyturen tok knappe to timer, og med klokka stilt en time tilbake var vi i Edinburgh litt over åtte lokal tid. Reisen var bestilt gjennom Walkingsupport ved John Handerson, som personlig kom og hentet oss på flyplassen i minibuss og kjørte oss en drøy time sørover til Melrose og Tweedknowe Bed & Breakfast. Melrose er et lite tettsted med ca 3000 innbyggere, mange som pendler til Edinburgh eller som er pensjonister. Vi kom inn på et kjempehyggelig B&B, med seks soverom. Marit og jeg fikk suiten – eller det føltes slik i alle fall – og sov veldig godt første natt i Skottland.

Tirsdag 8. mai: Melrose – St. Boswells – Harestanes – Jedburgh (26 km)

Vi startet opp med en kraftig Scottish breakfast: speilegg, bacon, tomatbønner, blodpudding, haggis (en slags lungemos?), tomat, champignon og pølser. I tillegg til toast og kornblanding, te og kaffe. Da var vi klare til første etappen; Melrose – St. Bosswells. Vi startet opp med Abbey-en i Melrose, og der begynte merkingen. Det er også her St. Cuthberts way begynner. St. Cuthbert er en helgen som levde på midten av 600-tallet. Han var munk og levde bl.a. flere år på Lindisfarne, bl.a. som biskop, selv om han trivdes best som eneboer. Han ble helgen allerede mens han levde og det ble fortalt at han utførte flere mirakler.

Stien startet oppover mot Eilden hills, to «fjelltopper» der stien går midt gjennom de. Det er også mulig å gå opp på de, de er ikke mer enn 3-400 moh. Det var massevis med gule rapslignende blomster oppover, men disse var kraftigere som trær og med barnåler på. Flott var det uansett! Men sleipt var det også på stien. Den var til tider ganske gjørmete, og med regnskurer som kom innimellom ble det glatt. For det meste var det fint vær, men været skiftet veldig raskt, og som vertinnen på Tweedknowe sa, så kan du gjerne oppleve tre årstider på en dag her – det skal være sikkert og visst!

Etter vi hadde passert det høyeste punktet gikk vi nedover og gjennom en nydelig skog før vi kom til mer åpne marker og sauejorder og etterhvert også River Tweed som vi fulgte helt inn til St. Boswells. Etter 13 km var vi kommet til den lille byen St. Boswells der det var tid for lunsj. Vi spiste lunsj på en koselig bokkafé som lå i «hovedgata» (det var kanskje ikke så mye mer enn én gate her…?), Main Street Trading Company. Det regnet under lunsjen, så det var fint å sitte inne!

Vi fortsatte mot Harestanes, og regnet sluttet omtrent da vi gikk. Vi gikk gjennom nydelig kulturlandskap hele veien. Øde og fint for det meste, med endel sauer og kuer riktignok! Vi gikk også gjennom små landsbyer og litt på asfalt. Da vi nærmet oss Harestanes gikk vi imidlertid parallelt med motorveien noen få km, men den plaget oss ikke nevneverdig. Vi kom til Harestanes ca kl 1800. Harestanes er ingen stor plass, kun et Visiting Centre fant vi ut av, da Marit og Hilde gikk rett gjennom det uten å merke at de var kommet fram! Her ble vi hentet og kjørt de neste tre km til Jedburgh, da St. Cuthberts way går i en litt annen retning herfra.

Vi overnattet på Spread Eagle Hotel i Jedburgh, også dette en liten, men koselig by med forsåvidt lite liv på kveldstid. Etter middag på hotellet gikk Tor, Arvid og jeg ut for å se oss rundt, og de eneste vi møtte var noen lokale ungdommer og tre-fire personer på en fotballpub.

Utsikten opp mot Eildon hills fra rommet i Melrose
Turen merket med St. Cuthbert´s way-merket
Utsikt bakover mot Melrose
Idyll på den skotske landsbygda
Stien gikk store deler av veien langs med jorder og skogkanter
En rast på veien, Johan, Arvid, Hilde og Marit
Postkontoret i St Boswells
Det var masse blomster langsmed veien, tydelig at våren var kommet lengre enn i Norge, selv om temperaturen sa det motsatte…

Onsdag 9. mai: Jedburgh – St. Cuthberts Cave – Lindisfarne (16 km)

Vi ble hentet på hotellet halv ni og kjørte en drøy time sørøstover, ca 1 km fra St. Cuthberts Cave hvor vi ble sluppet av. Underveis krysset vi grensen over til England fra Skottland. Det var en gedigen grotte der det er sagt at St. Cuthberts selv aldri var her, men legemet hans da han ble fraktet til Durham 2-300 år etter hans død. Rett etter grotta kom vi til en liten høyde der vi så langt utover, og så både havet og målet i det fjerne; Lindisfarne. Vi gikk over åpne sletter og inn i skog og fant en utrolig idyllisk lunsjplass under noen trær på gresset med utsikt utover! Videre gikk vi langs milevise hekker (som det forresten er veldig mye av her) og kom til slutt ut til sjøen. Lindisfarne ligger på en øy (Holy Island) som er tilgjengelig med bil/på vei fra fastlandet ved fjære, men blir en øy med sjø rundt alle kanter ved flo. Så her må man passe tidevannet hvis man skal komme tørskodd over! Det er også lagt en rute med store påler over sanden, slik at man ved fjære sjø kan gå over. Vi skiftet sko (det beste er egentlig å gå barbeint) og gikk de siste 4-5 km over sanden. Det var flott – å se Lindisfarne og målet for vandringen vår komme stadig nærmere.

Da vi kom over på andre siden var det ikke lange biten opp til hotellet, The Lindisfarne Hotel. Et koselig lite hotell med flotte rom og god mat! Det ble sagt at de hadde åpnet (vet ikke om det bare var nye eiere eller hotellet som sådan) for bare noen få måneder siden. Vi spiste middag på hotellet – enorme porsjoner men veldig god mat. Særlig desserten! Jeg og Odd delte en «mini marengue» – som bestod av to gedigne marengs med krem og bær til – veldig godt!!

Sauer så vi mange av…
…veldig mange
St. Cuthbert´s cave
Lindisfarne i det fjerne
Hele gjengen samlet bortsett fra Odd. F.v. Arvid, meg, Tor, Hilde, Johan, Marit, Arild
Lunsj i det fri
…under a tree
Kun 4-5 km på våt sand igjen før vi er fremme
Over hele sanden stod det påler med 35 meters mellomrom som viste vei
The Lindisfarne Hotel, med rommet til Marit og meg oppe til venstre
En halv minimarengs – skulle tro vi var i junaiten på størrelsen!

Torsdag 10. mai: Lindisfarne

Lindisfarne er både et religiøst sted, et turiststed, et naturreservat og et sted med mye historie. Bl.a. var dette stedet der Vikingene først kom  i 793, og som markerte starten på Vikingtiden. På 600-tallet ble klosteret på Lindisfarne grunnlagt av St. Aiden, og dette ble en base for kristningen av det nordlige England. Det er 140 innbyggere på øya, og de har hele 5 (?) kirker. Klosteret er mest ruiner, mye av steinene fra klosteret ble brukt til å bygge et slott litt utenfor selve sentrum i 1550-årene, Lindisfarne Castle. Dette slottet skulle brukes til å beskytte grenseområdet mellom Skottland og England, men ble ikke mye brukt til det. I 1901 ble slottet kjøpt opp av Edward Hudsen (grunnlegger av Country Life Magazine) og brukt som fritidsbolig. Det ble senere solgt videre til et par forretningsmenn før det på midten av 1900-tallet ble gitt tilbake til England og forvaltes nå av National Trust og er åpent for publikum.

Da vi var på Lindisfarne var vi med på både kvelds- og morgenbønn i St Marys church. Denne dagen hadde vi også endel faglig opplegg på morgen og formiddag og på ettermiddagen var vi ute og besøkte slottet. Det regnet omtrent ustanselig og var ganske surt og kaldt. Middagen spiste vi på The Crown and Anchor, og det ble fish and chips for min del, og en utrolig god «ingefærpudding» med vaniljesaus til dessert.

En gate i Lindisfarne
Gule blomster også her på øya
Lindisfarne Castle i bakgrunnen, bygd av stein fra bl.a. klosteret i forgrunnen
Vakkert i Lindisfarne
Det meste styres etter tidevannet
Utsikten fra Lindisfarne castle inn mot sentrum av Lindisfarne – på en gårværsdag, som det visstnok er mange av også her…

Fredag 11. mai: Lindisfarne – Edingburgh – Oslo

Alt på øya er avhengig av tidevannet, også gjaldt det når vi skulle bli hentet for å bli kjørt til Edinburgh. Vi var av gårde litt før kl 1100 og kjørte en halvannen time (inkl. litt kø) inn til byen. Vi fikk med oss The Castle før det begynte å regne. Det ble skikkelig surt og kaldt, så vi satt oss inn for å spise lunsj/middag, og der ble vi sittende til vi tok flybussen ut til flyplassen. Flybussen går omtrent kontinuerlig fra broa over jernbanen, og kostet kun 3,5 pund.

Oversikt over hele St. Cuthbert´s way, fra Melrose til Lindisfarne, totalt ca 100 km. Vi gikk første og siste del på denne turen.

Barnas Naturverden

Sensommertur i Barnas Naturverden i Trollheimen. Flott tur med barn, korte avstander og koselige hytter i et nydelig terreng.

Klare for tur, f.v. Frøy, Thale, Sunniva og Marie

Dato: 25.-28. august 2011

Sted: Barnas Naturverden, nord i Trollheimen, se kart

Privat/organisert: privat

Hvem var med: Frøy (8 år), Sunniva (11 år), Anne, Thale og jeg

Overnatting: Brekkeseter, Hevertjønna, Damtjønna

Kart: Berkåk, M711 – 1520 I, (1:50 000, 2009) – det skal også finnes et eget kart over Barnas Naturverden (1:75 000?), men var vanskelig å oppdrive.

Torsdag 25. august: Oslo – Brekkeseter (Høvringen, Rondane)

Vi treftes etter jobb og skole og kjørte oppover Gudbrandsdalen. Siden det var 6-7 timers effektiv kjøring hadde vi bestilt overnatting på Brekkeseter (privat hytte) på Høvringen i Rondane fra torsdag til fredag. Vi fikk overnatte i «Stallen» (6-manns hytte) – 1200 kr totalt. For å få DNT-rabatt må man gi beskjed, og bor da i et ubetjent hus. Helt ubetjent (vi kjøpte ikke frokost inne), og fungerte supert som et mellomstopp.

Fredag 26. august: Brekkeseter – Heverfallsetra – Hevertjønna (2 km, 2 timer)

Vi stod opp, hadde en god frokost, ryddet og vasket etter oss og var av gårde i tolv-tida. Et lite stopp innom Oppdal for siste handling, og så kjørte vi videre til Heverfallsetra der vi parkerte. Vi tok av E6 i Orkdalen, ved Kløftbrua (25 km fra Oppdal), kjørte oppover mot Sundset og tok av inn mot venstre (skilt til Gisnadalen og Langklopp), kjørte noen få hundre meter og tok så av til høyre, og kjørte ca 4 km oppover (bomvei) til vi kom fram til setra. Setra har dyr og er betjent om sommeren. Men den var stengt da vi kom, så virker som det er mer juli +/-.

Vi tok fram primusen og jeg, Sunniva og Frøy satte igang med å lage pannebrød, eller MarieFrøyogSunnivas primusbrød som vi kalte det, mens Anne og Thale pakka ferdig. Frøy gjorde også en god innsats med å holde kuene borte fra lunsjbordet…

Kl fire starta vi turen, alle med hver sin sekk, og gikk oppover de to km fra Heverfallsetra til Hevertjønna (930 moh, Trondhjems turistforening, ubetjent). Stien mot Hevertjønna er veldig godt tilrettelagt, tydelig og hellesatt nesten hele veien. Går gjennom bjørkeskog før vi kommer opp til fjellet. Flott utsikt sør-østover. En trimpost ca halvveis oppe. Sunniva og Frøy var i storform, og da vi var kommet nesten fram så vi flere reinsdyr. Sola skinte denne dagen, og det var godt og varmt. Vi kom fram til Hevertjønna etter et par timer, inkludert mange blåbærstopp og småpauser.

Anne stod for middagen, mens vi andre henta vann og gjorde oss kjent på nydelige Hevertjønna. Både denne og de to andre hyttene i Barnas Naturverden  (Damtjønna og Ramssjøen) er laftete sælehus etter forbilde fra middelalderen. Halvparten består av en årestue med ljore (røykåpning) i taket og sengebrisker langsmed veggene med plass til 6 voksne og to mindre barn. Lys slipper inn gjennom ljoren i taket og en  vindusåpning uten glass (dvs. et stort hull i veggen). Fyre gjør man på en åpen grue (steinpall) midt i rommet. Den andre halvdelen av huset består av en forgang og et rom med vedovn, gasskoker og vindu. Her er det en brisk med plass til to voksne og et mindre barn, i tillegg er det et langbord med benker. Vi hadde med egne liggeunderlag og soveposer, for madrasser og dyner/tepper finnes ikke her. Hyttene er ulåste og åpne hele året – men om vinteren vil jeg tro det kan trekke rimelig bra i delen med grua i alle fall…

Da vi satt utenfor i sola og spiste middag kom en røyskatt på besøk, og det ble mye moro med den. Sunniva og Frøy laget seng til røyskatten – men den var visst ikke så veldig trøttt, for det så ikke ut som om den hadde brukt den nesten morgen… Om kvelden fyrte vi opp i grua og stekte bananer med sjokolade i til dessert!

Pust i bakken i bjørkeskogen
Sunniva får øye på reinsdyr nesten fremme ved Hevertjønna
Heldige Pip som får sitte på i sekken til Frøy!
Sunniva og Frøy henter vann i den fine vannrenna hundre meter nord for Hevertjønna
Hevertjønna
Bålkos i grua om kvelden

Lørdag 27. august: Hevertjønna – Damtjønna (5 km, 5 timer)

Om natta kom det en kraftig vind, som røsket skikkelig godt i pipa, men den stilnet heldigvis i løpet av natta. Vi stod opp i nitida, laga havregrøt, bacon, egg og kaffe/kakao og koste oss med frokost før vi rydda og vaska oss ut av hytta. Det var overskyet, men relativt høyt skydekke og opphold. Vi fortsatte mot Damtjønna, gikk bortover langs Hevertjønna (vannet) mot turens høyeste punkt på 960 moh. Deretter bar det nedover i et lite juv før landskapet åpnet seg i et myrområde rett etter Gunnesætra. Vi tok lunsj rett før vi startet over myra, og lagde pannebrød og kaffe i tillegg til polarbrød med pålegg.

Deretter startet vi på myra. På kartet ser det ut til at det er et stikryss et stykke inn på myra, mens i virkeligheten er krysset ganske mye lengre sør, ikke lenge etter man har gått ut på myra. Etterhvert ble Sunniva og Frøy veldig klare for å komme fram, men da hjalp det å fortelle historien om krokofanten og elledillen og de 20 rosinene… Gode tanker gikk til pappa som lærte meg denne historia når jeg selv var liten og ble litt lei! Den funka som bare det, og ikke lenge etter historia var ferdig var vi framme på Damtjønna (690 moh, Trondhjems turistforening, ubetjent). Nydelig plassering av ei hytte, rett ved Damtjønna og et annet lite vann. På kartet er hytta plassert på nordøstsiden av det lille vannet/tjernet, mens den i virkeligheten lå sørvest – mellom tjernet og Damtjønna (vannet). På veien fant vi 8 døde lemmen og 2 levende! Mye myrete sti hele dagen, så kunne bli litt tungt å gå. På nettet står det 4 km fra Hevertjønna – Damtjønna, mens det på kartet er nærmere 5.

Det gikk 5 minutter fra vi var framme ved Damtjønna til regnet begynte å styrte ned! Vi hadde ikke hatt en dråpe de fem timene vi hadde gått, så dette var sykt bra beregning! Thale, Frøy og jeg løp ned til vannet og tok et bad. Vi kunne like gjerne bare stått ute, vi hadde blitt like våte! Herlig med et bad – oppfriskende temperatur… Middag inne, ligretto og marshmellows på bålet før vi tok natta.

Frokostlaging før avreise
Sunniva med utsikt over myra ved Gunnesætra
Aktiv deltakelse i laging av deig til pannebrød
Nam - pannebrød klart til spising!
På vei over myra
Damtjønna i sikte!
Frøy i døra inn til utedoen - her er det også redningsvester og årer til kanoer (som vi ikke fant)
Damtjønna

Søndag 28. august: Damtjønna – Heverfallsetra (- Oslo) (6 km, 4,5 timer)

Våknet til plaskregn og tåke… Deilig frokost med havregrøt, bacon, egg og kaffe/kakao i dag også, men vi så for oss at det kunne nok bli en lang tur hjemover! Men – etter bare litt ekstra motivasjonsinput gikk Frøy og Sunniva kjempebra hele veien, og det ble en skikkelig fin økt i dag. Vi starta klokka ni og gikk stort sett i tåke eller regn hele dagen, men noen få ganger underveis letta tåka litt og vi fikk sett hvor flott det var rundt oss! Også i dag så vi reinsdyr og endel ryper som en gang fløy opp bare et par meter unna oss. Og lemmen. Det er et nydelig område å gå i, litt fjellverden i miniatyr, men også litt kupert og til tider noen små utfordringer for barneføtter. Det ble ikke lange lunsjen i dag, og i dag hadde vi smurt matpakke på forhånd. Men på slutten gikk det utrolig lett, og plutselig så vi Heverfallsetra! Da var det stormende jubel og et par meget slitne men stolte jenter som hadde gått 1,3 mil på sin første hytte-til-hyttetur og med egen sekk!

Tåke...
Sunniva var kompasseksperten på turen og passet på at vi var på rett kurs!
En litt våt lunsj
We did it - framme ved bilen, godt fornøyde med helgas innsats

Generelt

Stiene var gjennomgående godt merket med ganske tett i tett med røde prikker, evt stolper med rødt på og siste delen inn mot Damtjønna var det røde bånd. Kanskje litt vel tett til tider, men med barn var merkingen en motivasjon i seg selv, da man kunne bytte på å gå foran ved hver nye stolpe, men kunne telle røde merker over myra, eller si at vi tar neste pause om fem stolper. Turen var ganske våt, og med et ganske myrete underlag stort sett hele veien fra Hevertjønna – Damtjønna – Heverfallsetra ble det til tider rimelig tungt terreng å gå i, og ganske gjørmete. Kilometerne kunne da gjerne virke tyngre. Høstfargene var absolutt begynt å komme fram, og vi fant masse blåbær og tyttebær! Temperaturen var bra, mellom 10-15 grader, så relativt god temperatur, men litt surere i regnet søndagen.

Ruta vår: Heverfallsetra - Hevertjønna - Damtjønna - Heverfallsetra

Solund

Solund med Råkeneset i forgrunnen

Dato: 8.-12. august 2011

Sted: Solund, Sogn og Fjordane

Privat/organisert: privat, Valdrestur

Hvem var med: Rita, Geir og jeg (Torstein og Kristin kom da jeg dro)

Overnatting: Råkeneset (DNT-hytte, 2 netter), under åpen himmel (1 natt), telt (1 natt)

Kart: Utskrift fra UT.no, OPPTUR Sogn og Fjordane-boka, Sjøkart 1:50 000 over Solund.

Mandag 8. august: Oslo – Sogndal – Råkeneset (5-6 km fra Hardbakke i Solund)
Jeg møtte Rita og Geir på flyplassen i Sogndal. Jeg kom med fly fra Oslo, de med bil fra Solvorn. Vi kjørte langs nordsiden av Sognefjorden vestover mot Solund. Vi møtte på en liten halvtimes venting pga veiarbeid ved Vadheim, og bomma litt på tida på de to ferjene vi tok. Den siste – Rysjedalsvika – Krakhelle går ganske sjelden, 2-3 timer mellom hver, så der ventet vi i godt over en time. Men vi hadde all verdens tid. Fra Krakhelle på øya Sula i Solund, til Hardbakke – sentrum i Solund (også på Sula) – var det 22 km, men vi brukte godt over halvtimen, da veiene er svært smale og kun én fil. Men sjarmerende og nydelig landskap. Vi kom til Harbakke rett før seks, og rakk så vidt innom Spar på Hardbakke (som stenger kl. 1800). Sentrum er ikke stort – et «kjøpesenter» med noen få og små butikker og en havn med bl.a. kommunehus og turistinfo (som er åpen om sommeren i begrenset åpningstid). Det var en utrolig flott kveld, og vi hadde bestemt oss for å overnatte på Råkeneset – en ubetjent DNT hytte som åpnet som turistforeningshytte i 2009, drives av Sogndal Turlag, og er en av seks husmannsplasser i Norge som er vernet av riksantikvaren. En utrolig nydelig plass! Og DNTs vestligste hytte.

Vi kjørte dit, parkerte ved veien der det var et lite, hjemmelaget skilt inn til Råkeneset. Vi fulgte stien noen hundre meter utover mot sjøen, og kom ned til Råkeneset. Vi laget maten inne og satt oss ut for å spise – det var en utrolig nydelig kveld. Men – der ble vi ikke lengre enn strengt tatt nødvendig. Knotten kom og var utrolig irriterende. Så vi nøt den nydelige kvelden gjennom vinduene.

Ved parkeringa og skiltet inn til Råkeneset til venstre
This way...
Råkeneset
Middag ute - før knotten tar oss!
mmmm
Kveld i stua

Tirsdag 9. august: Pollatinden (541 moh)

Vi hadde en lang frokost før vi kjørte noen km sør-østover og parkerte ved Pollen. I boka Opptur Sogn og Fjordane står det at det er dårlig merket opp til Pollatinden. Løypa har nok blitt merka etter boka ble skrevet, for det manglet ikke på merking av stien opp til toppen. Vi møtte på litt tåke på toppen, men så potensialet i en utrolig fin utsikt langt utover til Utvær – Norges vestligste punkt. Det begynte å blåse noe veldig på toppen, og selvfølgelig kom dagens eneste regnbyge da vi var på toppen. Men den sluttet etter hvert og vi tok lunsj før vi kom til bilen. Fin og kort tur, brukte en times tid opp til toppen. Pollatinden er Solunds nest høyeste topp. Krakhellenipa er høyest, på 569 moh, begge på hovedøya Sula.

Vi avtalte å møte Nils Bjørgo i Hardbakke, som vi skulle leie kajakker fra (Kajakk i Solund). Vi traff han og fikk vist hvor vi kunne hente kajakkene neste dag. En hyggelig fyr, som i samarbeid med Kystakademiet har begynt å leie ut kajakker. Vi betalte 700 kr hver for to døgns leie.

Deretter kjørte vi tilbake til Råkeneset, og fant en annen bil som nettopp hadde parkert. Vi tenkte at vi kom til å få selskap i kveld, og hvem andre enn Hallgrim fra jobb pluss tre til var det? Utrolig morsomt, og vi fikk en finfin kveld på hytta. Vi prøvde oss på å spise maten ute i kveld også, men løp inn igjen ganske fort. Hallgrim og co dro ut for å prøve fiskelykken senere på kvelden og kom inn med en fisk til nattmat! Det skal visstnok være lite med både fugle- og dyreliv i Solund iflg naboen til Råkeneset, så de var heldige som fikk napp.

Utsikt sørvestover på vei opp til Pollatinden
Utsikt nordvestover fra toppen - mot Råkeneset og der vi padlet de neste to dagene
Masse vind på toppen!

Onsdag 10. august: Hardbakke – Hognefjorden – Kjerringøyna i kajakk (ca 12 km)

Vi kom oss ikke av gårde før litt utpå dagen, men i tretida dro vi av gårde med kajakkene. Det var nydelig vær, men ganske kraftig nordavind – som kom rett imot oss da vi padlet ut Liasundet. Vi rundet Hogneneset og tok «lunsj» på Kjerringøyna. Etter det padlet vi innover i Hognefjorden. Helt i enden, ved Storeglåmen, var det en fin, potensiell teltplass, med plass til flere telt og en fin strand å trekke kajakkene opp på. Men med vinden rett inn var den uaktuell for i dag. Solund er et øyrike med masse øyer, men øyer som er ganske bratte og vanskelige å både komme i land på og ikke minst å slå opp telt på. Så man bør gjerne forhøre seg med kjentfolk for å finne aktuelle overnattingsplasser. Vi endte opp med å padle tilbake til Kjerringøyna, og gikk inn i bukta på sør-østsida. Vi gikk over til vestsida av øya, og fant en okei plass med litt vind. Knotten (eller smikka som det het på Solundsk) hadde allerede begynt å gjøre seg gjeldende. Vi lagde middag og nøt en fantastisk solnedgang over Pollatinden og det ble nesten fullmåne. Men vi brant også myggspiral til den store gullmedalje. Det var ikke noe sted å sette opp telt på, så vi overnattet ute under åpen himmel. Det var en fantastisk kveld og fin natt, så værmessig var det ingen problem å ligge ute. Men knotten…! Vi lovet hverandre at neste natt skulle det bli telt – uansett!

Kajakkrigging i Hardbakke
Bukta der vi la kajakkene for natta, på Kjerringøyna
Etter lunsj
Kveldsstemning
Utsikt sørover
Nydelig måneskinn over øyene

Torsdag 11. august: Kjerringøyna – Olderneset – Langøysundet – Færøyna – Råkeneset – Hardbakke i kajakk (drøye 2 mil)

Vi tok et morgenbad, spiste frokost og kom oss fort ut i kajakkene – der var det ingen knott! I dag var det utrolig nydelig vær og veldig lite vind. Vi padla rett vestover til Olderneset, og så nordover og gjennom Langøysundet. Der tok vi lunsj, på Langøyna, før vi kryssa fjorden østover til Lågøystraumen, nord for Færøyna. Her så vi også en potensiell fin teltplass på nordsiden av Færøyna. Ikke langt unna ligger litle Færøyna. Her har det vært spilt inn en serie av «der ingen kunne tru at nokon kunne bu». Vi padla sørover, rundet Hågøyna og padlet inn til Råkeneset. Der traff vi naboen til hytta og fikk en prat med han før vi padla inn til Hardbakke – godt fornøyde etter en finfin dag på sjøen.

Vi skylte kajakker og utstyr, pakka inn i bilen og kjørte utover mot Hersvikbygda nord på Sula. Vi prøvde å finne en teltplass på vei ut, men det er et ganske kupert og myrete landskap, så vi fant ikke noe før vi var fremme. Der møtte vi en ganske stille bygd (de fleste husene er visst sommerhus). Kun 14-15 innbyggere, men med egen landhandel og bensinpumper. Tidligere var det også skole, post og telefon her. Veien hit kom i 1979, samme år som landhandelen åpnet der den er nå. Før det var landhandelen nede på brygga. Vi fant en mulig teltplass ved kirkebrygga, og fant et hus med noen hjemme som vi ringte på og spurte om lov. Det var ingen problem sa de, så vi dro ned og slo opp teltet og gledet oss til å nyte kvelden ute på brygga. Vi lærte visst aldri…Det var jo ikke råd i det hele tatt å sitte ute – i kveld var det bittesmå fluer som erta oss. Og de bet ikke på myggspiral heller! Så vi slukte maten og skyndte oss inn i teltet med myggnettingen godt lukket. Litt synd, for det var en fantastisk kveld – men (dessverre!) ingen vind! Så det ble en ganske tidlig kveld!

Rita klar for dagens økt
Herlig dag og område!
Hersvikbygdas kirke
Hersvikbygda
Camping på kirkebrygga

Fredag 12. august: På tur med Postbåten: Hersvikbygda – Kråkøysundet – Saltskår – Færøyna – Buskøyna – Hersvikbygda

Vi hadde lest i hytteboka på Råkeneset at noen hadde tatt postbåten ut til øyene. Så vi hadde spurt oss fram og fått rutetider og ringt postmannen og spurt om vi kunne være med. Det var bare hyggelig, sa Jan Henrik postmann, bare møt opp på brygga litt før kl tolv. Så vi ble med (helt gratis!) og fikk en skikkelig bra omvisning av Jan Henrik, og var med på å levere posten på postkasser på privatbrygger eller fellesanlegg på fellesbrygger. Jan Henrik var oppvokst på Buskøy, der også mor hans hadde butikk. Denne ble lagt ned for et års tid siden. En periode var det også butikk på andre siden av sundet, på Steinsøy. Det var mor til Klara (som jeg traff på bussen senere på dagen) som drev den. Færøyna (den nordligste, en annen enn den vi hadde padlet forbi dagen før) er den med flest innbyggere. Barna som har bodd her har gått på ungdomskole på Hardbakke. Yngstemann går siste år på ungdomsskolen nå. Etter dette er det ingen barn igjen på Færøyna.

Da vi var tilbake etter halvannen times tid, gikk vi tilbake til teltet og spiste lunsj og slakka på brygga før vi pakka teltet sammen. Rita og Geir skulle tilbake til Råkeneset der Torstein og Kristin kom senere på kvelden. Jeg skulle til Førde, og hadde funnet ut at det gikk buss (minibuss) fra Hersviksbygda halv seks (tror jeg det var), som korresponderte med hurtigbåten inn til Askvoll (nordover). Vi hadde en lang prat med Berit Hersvik, eier og driver av landhandelen. Hun var over 80 år og hadde drevet landhandelen siden 1979. Dette var en landhandel i ordets rette betydning, og virkelig en butikk med sjel og historie. Veldig spennende å prate med Berit. Da Rita og Geir dro, var det enda en liten time til bussen kom. Berit stengte landhandelen og bød meg inn på kaffe i huset hennes – nabo med butikken. Det var et kjempekoselig besøk hos ei veldig hyggelig dame. Hun kom opprinnelig fra Oslo, men dro til sjøs og traff mannen hennes, som var fra Solund. Da jeg spurte hvordan det var å komme fra Oslo og ut hit sa hun at det var «som å komme til himmelen!». Hun kom hit i 1959. Datteren hennes, Mona, var bussjåføren, og hjalp henne daglig i butikken. Herlig dame det og!

Fra Hersvik, og huset til Berit så man helt ut til Alden (også kalt Norskehesten) – en flott fjellformasjon øst for Bulandet. I hele Solund er det totalt 850 innbyggere – flere øyer enn innbyggere som Nils Bjørgo sa. Solund er et ganske spesielt geologisk sett. Det består for det meste av konglomerat, visstnok samme «akse» som de har funnet igjen i Australia. På 60-tallet var det mange geologer i Solund. Av arbeidsplasser i Solund er det 30 stykker som jobber på Taretrålere (en egen tarefabrikk holder til på Buskøy), oljearbeidere, fiskere/sjøfolk, jobber i kommunen – skole, barnehage, aldershjem…

Da bussen skulle gå takket jeg Berit for kaffen og tok bussen til Krakhella. Båten skulle gå kl. 1820. Lite vant som jeg er med hurtigbåter tenkte ikke jeg på å spørre om den gikk i riktig retning. Jeg så på klokka, den var 1820 og der kom en hurtigbåt. Tanken på at to hurtigbåter kom til samme tidspunkt slo meg ikke… Så da vi var godt igang og det spraket i høytaleranlegget som annonserte at vi var på vei til Bergen (altså sørover!) fikk jeg litt småpanikk… Jeg skulle inn til Førde og overnatte der til neste dag da jeg skulle ta fly hjem. Men heldigvis fikk vi ordna det – fra Eivindvik i Gulen (neste stopp etter Krakhella) tok jeg båten som gikk innover Sognefjorden, hoppet av på Lavik, og den ene styrmannen syntes så synd på meg som hadde tatt så feil, at han ordnet haik til meg fra brygga og inn til Førde!! Herlige folk! Så jeg satt på inn og besøkte og overnattet hos Ingeborg og Håvard og hadde en hyggelig kveld og frokost der før jeg dro med flyet hjem lørdag morgen.

Posten skal fram!
Buskøy brygge med (tidligere) butikken i det hvite huset
Brygga på Færøy
Postbåten som kjører daglige turer ut til øyene
Landhandelen til Berit Hersvik
Landhandelen - bygdas sentrum. Her kommer også folk fra øyene og handler.

Sykkylven

En sommeruke i slutten av juli med toppturer og andre turer på Sunnmøre med utgangspunkt i Velledalen.

Utsikt mot Skopphornet på vei mot Hundatinden

Dato: 25.-30. juli 2011

Sted: Utgangspunkt i Velledalen, Sykkylven, turer i området rundt

Privat/organisert: organisert, Tråkk (turene er gradert fra * til *****)

Hvem var med: ca 250 pers, Mari, Signvor, jeg

Overnatting: Telt i Velledalen

Kart: Sunnmørsalpane, turkart (1:50 000, 1997)

 

Mandag 25. juli – Vassætra (*)

Kjørte gjennom Sykkylven sentrum og oppover mot Vellesætra. En lettgått og fin liten tur. Veldig mye tåke i dag, så vi så ikke stort lengre enn 50-100 meter. Var turleder.

Tirsdag 26. juli – Blåfjellet – Roaldshornet – Kleivedalsfjellet (1154 moh) (****)

Vi kjørte nordøstover Velledalen til vi kom til en veldig krapp sving, da tok vi rett frem opp langs Sunndalselva. Kjørte inn forbi Fitjastølen og Dravlausstølen og på sørsiden av Nysætervatnet. Vi gikk først opp østover til Blåfjellet, så videre vestover til Roaldshornet (på fremsiden er «Roalden» – skitrekket i Stranda) og avsluttet med Kleivedalsfjellet og så ned. Det var ganske tåkete hele dagen, men noen ganger fikk vi litt glimt utover. Var turleder.

Onsdag 27. juli – Hovdeåsen (*)

Fellestur med friluftsgudstjeneste på toppen av Hovdeåsen. Denne dagen var det knallvær og vi fikk super utsikt i alle retninger. Tok ikke lange tida opp fra P-plassen (en liten time?).

Torsdag 28. juli – Hundatinden (1234 moh) (****)

Vi kjørte til Hundeid, i Hundeidvika lengst nord-øst i Hjørundfjorden. Vi gikk opp Megardsdalen. Litt før Megardsstølen tok vi av stien og gikk rett vestover mot Keipen. Det var tåke helt til vi var oppe på ca 6-700 moh, da «gikk vi gjennom» tåka og kom over den og fikk et fantastisk skue utover et tåkelandskap under oss og topper og blå himmel over oss. Vi hadde lunsjen på platået øst for Keipen, og gikk deretter opp til Hundatinden. Tåka var kommet tilbake, men sola trengte gjennom med varmen. Vi gikk ned samme vei til platået, men gikk noen hundre meter lengre nord da vi skulle ned fra Keipen. Vi gikk nedover i en bregneskog og tåkeland, men tåka letta da vi var nesten nede ved bilene igjen.

Fredag 29. juli – Ålesund

Tanken var tur (Straumshornet), men på onsdag punkterte jeg, så jeg måtte inn til Ålesund for å få nytt dekk, og det ble et dagsprosjekt å få tak i det. Fikk til slutt tak i det på en forretning på Moa som måtte bestille dekk fra Kristiansund. Så mens jeg ventet på at timesekspressen skulle komme fra Kristiansund til Moa med dekket, tok jeg turen inn til Ålesund.

Lørdag 30. juli – Sykkylven – Oslo

Hjemreisedag. Pakke telt og kjøre sørover.

Mari rett over tåka
Nabotoppen på Hundatinden
Ned fra Hundatinden gikk vi gjennom en stor bregneskog
Den ustelde ulovlege veg... på vei ned fra Hundatinden
Ålesund by en dag i juli

Gloppen

Dato: 9.-15. august 2010

Sted: Gloppen kommune, Sogn og Fjordane. Basecamp på Hope.

Privat/organisert: privat, Valdresgjengen

Hvem var med: Jon, Fenny, Rita, Harald, Ester, Torstein, Kristin, meg

Overnatting: Gjegnabu 2 netter, telt 4 netter

Kart: Turkart 1:50 000 Bremanger (2009), Breim 1318 III, 1:50 000 + boka Opptur i Sogn og Fjordane (Anne Rudsengen og Finn Loftenes, Selja forlag, 2008)

Mandag 9. august: Hyen – Gjegnabu (65 moh – 1174 moh)

Tur nr 23-11 i Opptur Sogn og Fjordane

Rita og jeg møtte Jon og Fenny i Hyen (33 km fra Sandane), kjørte 2-3 km videre mot Nausdal til Hope. Inn grusvei (gjennomgående) skiltet mot Gjegnabu. Parkerte bilen rett etter ei lita bro over elva (ca 65 moh). Gikk oppover mot Skordalen – gjennom to porter, så til venstre på kjerreveien gjennom en port til. Deretter sti innover i dalen, på vestsiden av Skordalselva. Umerket sti, til tider litt vanskelig å finne. Vi fortsatte innover til ”fjellet stenger”, jfr Opptur-boka… Der lurte vi på hvor veien gikk videre! Vi fant noen røde ringer og merker her og der, og klatret oppover en bratt side med store steiner. Vi var glade det ikke regnet. Et par steder måtte vi løfte sekkene og klyve rundt en stein og opp i noen renner. Det var lagt ut tau rundt én stein. På ca 600 moh ble vi veldig i tvil om veien, da det tilsynelatende bare var to bratte renner opp. Men det viste seg at vi måtte gå noen meter ned og til venstre, og så runde en stein med bratt parti under oss. Etter dette gikk det lettere, opp i en ur med litt store steiner, før de siste par hundre høydemeterne gikk på sandstein og konglomerat med god friksjon. Her kan det nok bli litt glatt dersom det regner. Ganske vilt å se bare svabergene forsvinne ned i dalen!

Da vi kom opp i ca 1050 moh kom tåka, og de siste hundre høydemeterne gikk vi i ganske dårlig sikt. Da vi kom på høyde med 1147-vannet, fant vi noen varder og etter hvert et par T-er, og veien til Gjegnabu (1174 moh, Flora Turlag) var enkel å finne.Gjegnabu var ei skikkelig koselig hytte med 6 sengeplasser og en utrolig utsikt (når det var sikt). Utedoen var også en artig do med lufting og utsikt! Middag, rødvin og lesing i hytteboka. Det viste seg at turen om Lavesteinen fra Hope var blitt T-merka helga før. Siden Gjegnabu ligger i et landskapsvernområde har Flora Turlag måtte søke ekstra om lov til merking opp til Gjegnabu. De har fått innvilget lov til å merke om Lavesteinen, men må gjøre den ferdig i løpet av 2010. Veien vi gikk, via Skordalen, var dårlig merket, og det er ikke noe å stole på merkingen der dersom det er dårlig sikt! Denne ruta er også visstnok ganske utsatt for snø- og isras på svabergene tidlig på sommeren, og derfor er det ekstra viktig at den andre ruta om Lavesteinen nå blir merket. Vi brukte ca 5 timer opp, inkl lunsj og pauser.

Tirsdag 10. august: Forsøk på Gjegnen (1670 moh)

Tur nr 23-11 i Opptur Sogn og Fjordane

Vi våknet opp til tett tåke og litt yr i lufta. Spiste frokost og var av gårde i halv tolv tida med kart, kompass og GPS. Vi fulgte beskrivelsen fra Opptur-boka, og gikk rundt hammeren nord for 1147-vannet. En til tider luftig sti, særlig når du ikke ser så langt foran deg om dette er riktig vei… Da vi var forbi hammeren tok vi ut kompasskurs til 1170 moh-toppen, og videre til 1106-punktet. Det var veldig ”hyllete” landskap, og ganske vanskelig å orientere i da vi stadig måtte finne beste vei opp/ned hyllene. Vi fikk litt bedre sikt etter 1106 moh-punktet, og så veien langs med hylla på ca 1200 moh. En rimelig smal stripe med bratt stup ned til X-vannet. Siden tåka lå tykk på ca 1300 moh bestemte vi oss for ikke å gå videre da vi ikke ville ha noe glede av utsikten uansett, og snudde. Vi hadde også brukt ca 3 timer bort hit pga vanskelige forhold, så vi så for oss en lang tur hvis vi fortsatte. På vei hjemover kom imidlertid sola frem og fortrengte skyene og ga oss en fantastisk utsikt i alle retninger! Vi kom fram til hytta, og fant Martin, tilsyn på hytta, i solveggen. Han kom opp et par dager før noen andre dugnadsfolk skulle komme for å klargjøre Gjegnabu til lørdagen, da de skulle ha 20-årsjubileum for hytta. Veldig hyggelig selskap. Vi koste oss med en treretters ute på ”terrassen” og fikk med oss en nydelig solnedgang.

Onsdag 11. august: Gjegnabu – Hope (1174 moh – 65 moh)

Tur nr 23-11b i Opptur Sogn og Fjordane

Tåke og yr i lufta også i dag. Er visst ofte sånn her, i følge Martin – tåke på morgenen og at det klarner opp på formiddag/ettermiddag. Vi startet ut og valgte å følge den nyoppmerkede ruta om Lavesteinen nedover. Denne ruta stod ikke inntegnet på kartet, men vi fikk Martin til å tegne inn ca-ruta. Det var til tider ganske langt mellom T-ene og vardene, men har forstått det som at de ikke er helt ferdige med merkingen enda, så det blir nok bedre. Vi fulgte nedover i ganske urete og vått landskap, så det gikk litt sent. Vi lurte på hvordan Lavesteinen så ut, da det både i beskrivelser og hytteboka hadde stått mye om denne. Vi forstod det ganske raskt da vi så den – ikke hvorfor den heter ”Lave”-steinen, men at det var en markert stein som henger utover fra ca 700 moh. Her tok vi lunsj, og skrev oss også inn i turboka som ligger under Lavesteinen. Etter dette gikk det bratt nedover en ”skitten” sti som Martin sa – mao gjørmete! Og det var den! Vi hang og slang litt i gress og tuster og hva vi ellers kunne finne å holde oss fast i da vi gled nedover… men sola var kommet fram, det var veldig godt og varmt og egentlig bare deilig med de små dusjene greiene ga da vi rista i trærne.

Vi kom ned til  veien rett ved ”stein med busk på” som står beskrevet i Opptur-boka (ca 360 moh). Det er en diger stein som ligger på nedsiden av veien, med noen busker/trær på. Vi fant ut at Martin også må ha satt opp skilt til Gjegnabu her og to

andre steder nedover veien, for nå var det veldig lett å finne riktig vei opp fra broa der vi hadde parkert bilen. Man kan kjøre opp til parkeringsplassen på ca 150 moh. Veien ned til bilen var bratt, men med deilige bringebær ved siden av veien. Vi dro ned til Hyen sentrum, tok et herlig bad i fjorden på ”Columbusplassen” – en veldig fin park ved utløpet av elva til fjorden i Hyen, og handla inn mat til de neste dagene i Jokeren i Hyen (åpen til kl. 1700 mandag-onsdag, til kl. 1800 torsdag og fredag, og til ? lørdag). Ca 3,5 timer inkl lunsj og pauser.

Vi kjørte langs med Hopselva (rv 615) for å finne leirplass. Vi var også innover mot Gjengedalen, men der var det skygge i sekstida. Etter halvannen times leting fant vi en bra plass 3-4 km vest for Hyen, på nedsida av veien, rett ved elva. En fin ”steinstrand” og plass til noen telt, selv om Jon og Fenny sitt telt viste seg å være plassert i en grop der vannet samla seg da det senere på kvelden kom et kraftig regnskyll…! Sol til syvtida, og god middag ble laga før regnet i åttetida gjorde en brå slutt på kvelden! Elva er regulert, så et par ganger i løpet av kvelden ble nivået både senket og økt, så vi nesten kunne hente vann rett ut fra teltdøra…

Torsdag 12. august: Gjengedalstølen – Styggedalsvatnet – Gjengedalstølen

Litt av tur nr 23-07 i Opptur Sogn og Fjordane

Rolig dag i dag. Herlig vær – sol og varmt og godt. Lang frokost. Jon og Fenny ble i leiren for å tørke soveposer og slakke. Jeg og Rita kjørte inn Gjengedalen til Gjengedalstølen (bomvei etter Dalheim, 40 kr). Ganske annet terreng – mye mer åpent og ”flatere”. Vi hadde problemer med å finne stien. Skiltet stod på østsida av broa, men der fant vi ingen sti. Vi fant ut da vi kom tilbake at man må gå ca 50-100 meter på østsida av elva før man krysser den ved det øverste huset og finner stien på vestsida av elva. Det står i Oppturboka at stien ble merket under ”Klypeløpet” som gikk i 2003 og 2004, men

mye av rødfargen på merkinga er blitt borte, og det er ikke alltid den er så godt synlig… I alle fall klarte vi å komme ganske langt bort fra stien, men fikk sånn sett en rundtur, da vi etter Styggedalsvatnet fant den riktige stien nedover igjen. Til tider er den veldig tydelig, og andre steder må man lete litt mer for å finne merke, særlig når det går over myrer. Det var ganske herlig å ha en roligere dag i et mykt og lettgått terreng. Dagens bad ble i Storevatnet rett ved parkeringsplassen ved Gjengedalstølen.

I halv tolvtida, etter middag og en herlig kveld ved bålet i elvekanten, kom Harald og Ester.

Fredag 13. august: Eggjenibba (530 moh – 1338 moh, 9 km)

Tur nr 23-02 i Opptur Sogn og Fjordane

Torstein og Kristin kom idet vi skulle spise frokost, i titida. Vi kjørte via Sandane, forbi Byrkjelo og sørover til Egge gård, og opp en bratt bomvei (30 kr) til starten av turen til Eggjenibba (eller Eggenipa som det stod her), ca 560 moh. Når man kjører fra Byrkjelo ser man fjellet som en bratt og spiss formasjon, skikkelig flott fjell. Fjellet er også malt på en silo litt etter avkjørselen til Egge hvis man forsetter mot Jølster.

De første trehundre høydemeterne, opp til ca 800 moh gikk på en bratt sti gjennom skogen. Etter det kom vi over tregrensa og fikk en utrolig utsikt nordover mot Byrkjelo. Vi fulgte eggen oppover. En ganske så bred egg, men bratt ned på begge sider. Vi fortsatte over toppen (1338 moh) og gikk ned på sørsiden. Ganske slakt og småkupert, og vi kom ned i en fin, grønn dal med Heggheimsvannet, gikk på sørsiden av den vesle toppen på 1050 moh, før vi gikk ganske bratt nedover Øvredalen på en tydelig sti. Fra Gåsemyrstølen til Eggestølen og parkeringsplassen er det ca 3 km med ganske flatt terreng. Vi brukte 5,5 timer totalt inkludert pauser og lunsj.

Det ble sen middag, men med bål og oppholdsvær var det ingen som klagde på det!

Lørdag 14. august: Ryssdalshornet (100 moh – 1201 moh, 9 km)

Tur nr 23-04 i Opptur Sogn og Fjordane

Sol fra helt blå himmel i dag, og utover dager fant vi ut at vi var glade for at det ikke hadde vært så stekende sol alle dager! Vi hadde en lang morgen også i dag og var ikke av gårde fra leirplassen før tolv-halv ett tida. Vi kjørte mot Sandane, og et par km før Sandane svingte vi inn til venstre mot Ryssdal. Vi kjørte noen km, og svingte inn på en grusvei noen hundre meter før man kjører over elva. Startet på ca 100 moh.

De første 400 høydemeterne gikk vi opp en bratt, bratt og svingete traktorvei. I starten var det utrolig masse villbringebær langs veien! Ved ca 500 moh kom vi til Ryssdalsstølen. Her kunne man finne vann fra en liten bekk som rant her. Man må lete litt, men det står skilt til hvor man finner vei, ca 100 m fra stølen. Heretter gikk det bratt oppover fjellsida gjennom skogen på en tydelig sti. Et sted gikk vi over en liten steinur, men for det meste var det en god skogssti. Rett før man kommer til tregrensen er det ei skikkelig bratt kneik med klyving. Ingen problem å komme opp, men det går ganske rett opp.

Over tregrensa var det en flott utsikt ut mot Sandane og ut fjorden. Her gikk vi over til fjell, men fortsatt gode stier. Man kommer først til utkikkstoppen (1160 moh), og mange nøyer seg med denne, da det er en karakteristisk topp med god utsikt. Vi fortsatte litt lenger innover sør-øst for utkikkstoppen, og kom til selve toppunktet på 1201 moh. Ca 5 timer t/r inkludert lunsj og pauser.

Vi gikk ned samme vei, og spiste masse bringebær på veien ned! Siste kveld på «stranda» vår med god mat og bål også i kveld.

Søndag 15. august: Hole – Oslo

Nydelig og varm dag – og det føltes litt bortkastet å tilbringe denne i bilen! Men – vi hadde mange gode dager å se tilbake på, så da gikk det greit likevel!

Utladalen – Jotunheimen

Dato: 25.-28. september 2009

Sted: Utladalen i Jotunheimen

Privat/organisert: privat

Hvem var med: Mari, Elisabeth og jeg

Overnatting: De ubetjente hyttene Avdalen og Stølsmaradalen

Kart: Jotunheimen Vest (turkart, 1:50 000)

Fredag 25. september: Hjelle – Avdalen

Vi kjørte fra Oslo i halv tolv tida på formiddagen, og brukte ca seks timer, inkludert en god pause i Fagernes, til Hjelle i Årdal. Det går buss fra Årdal til Hjelle i juli og august. Vi parkerte ved Utladalen Naturhus, og gikk et kvarters tid innover veien mot Vetti før vi, rett etter å ha krysset første bro, tok av til venstre opp mot Avdalen, med Avdalsfossen på venstre side av stien. Vi brukte ca 25 minutter opp en bratt men flott sti. Vi kom til Avdalen (ca 400 moh, drives i samarbeid mellom stiftelsen Avdalen Gard og Årdal Turlag) i halv syv tida, et kjempekoselig tun med mange hus. Avdalen er betjent i sommermånedene, men resten av året er det et lite ubetjent kvarter (stabburet) med fire senger som kan brukes. Det er ingen peis eller ovn i stabburet, så det kan nok bli litt kjølig senere på året. En sparsommelig innredet hytte, men vi fikk laget oss en herlig middag og satt på gulvet og spiste, med t-lys og stearinlys som både lys- og varmekilde.

Lørdag 26. september: Avdalen – Gravdalen – Fuglenosi – Stølsmaradalen

Det duskregnet litt, men fjellet hadde helt fantastisk flotte farger denne helga. Skikkelig knall gult, rødt og oransje. Vi fortsatte en times tid opp ca 400-450 høydemeter, til vi kom til Gravdalen (også ubetjent hytte til Årdal Turlag), et veldig koselig tun med tre hytter, den ene av de holder på å bli restaurert. En av de var veldig koselig, fire sengeplasser og ovn og kokemuligheter. Vi hadde lunsj her, da det regnet var det god plass under ett av husene – og tørt.

Vi fortsatte på umerket sti innover Gravdalen, en nydelig dal med god utsikt innover Hurrungane vil jeg tro, med litt mer sikt… Etter hvert mistet vi den ganske tydelige stien, men vi visste vi skulle over Gravdalsnosi, og begynte oppstigninga der. Vi fant og mistet stien om hverandre over høyden under Gravdalsnosi (ca 1140 moh) og over Fuglenosi (ca 1120 moh) og nedover mot den merka stien fra Avdalen til Stølsmaradalen. I Sluftsedalen måtte vi over Slufsedøla – en elv som var ganske stri med en

del vann nå. Vi brukte ganske mye tid for å finne et sted å vade over. Jeg tok av sko og bukser, Mari og Elisabeth var så våte i skoene allerede at de holdt de på for godt feste. Kaldt var vannet i alle fall!

Vi fortsatte over Fuglenosi og kom inn på den merka stien rett ved Nybekken, og fulgte stien videre. Flott og fargerikt terreng også her, litt småkupert og ganske så vått og sølete. Vi kom til Stølsmaradalen i halv åtte tida, rett før det ble mørkt. Vi brukte ca 7,5 timer (ca 14 km, og 800 meter stigning) inkl. en times lunsj og ca en halv time på å finne vei over og krysse Slufsedøla.

Stølsmaradalen (ubetjent hytte, DNT Oslo og omegn, 848 moh) var en utrolig koselig støl, også denne i enden av en hengedal med mest sannsynlig en fantastisk utsikt inn mot Hurrungemassivet (hvis sikt), som Gravdalen. Hengedalene er noe som kjennetegner Utladalen.

Søndag 27. september

Vi våknet etter en ganske kald natt – hytta er nok ikke ment for vinterbruk eller kalde senhøstnetter, og med kraftig vind hadde vi fin aircondition inne… Men – med fyr på ovnen, varm kaffe og madrass og tepper foran ovnen ble det en lang og god morgen inne. Og ute var det et veldig regnvær. Så dagens turplaner ble stadig utsatt, og endte med noen småturer i området rundt hytta før det mørknet, og masse herlig innetid!

Mandag 28. september

Etter å ha spist frokost og vasket ut av hytta – begynte det å snø ute! Det lå snø ned til ca 1000-1200 moh. Vi gikk fra Stølsmaradalen ned til Vetti Gard, en veldig bratt nedstigning ca 600 høydemeter. God merking av stien, bortsett fra ett punkt som vi var litt i tvil. Vi så Vettisfossen (fall på ca 275 meter, høyeste frie fall i Nord-Europa) nesten hele veien, en flott foss med Vettismorki med støler og hytter over. Vi gikk over sommerbroa (NB: ikke helårsbro… – hadde vært svært vanskelig (umulig?) og

kommet seg over elva som var både stor og stri, uten bro), før vi hadde en ca 100 meters oppstigning til Vetti gard. Også denne betjent om sommeren, men ikke noe

ubetjent kvarter eller muligheter for overnatting utenom sesong. Drøye 3 timer fra Stølsmaradalen og hit. Vi spiste lunsj under stabburet, siden det hadde begynt så vidt å regne, før vi gikk veien ut (en drøy time) til Hjelle. Idet vi nærmet oss Hjelle kom også sola frem på toppene, men Utladalen er ganske smal og dyp, så vi fikk ikke kjent noe av sola.

Etter et besøk på Nasjonalparksenteret på Skåri/Hjelle, kjørte vi mot Oslo igjen, og møtte vinteren på veien over Tyin. Dagen etter kom vinterdekkene på – klok av skade!

Rana – Tortenviktinden og Høgtua

På vei opp mot Høgtua med Svartisen i bakgrunnenDato: 5.-6. september 2009

Sted: Vest og nord-vest for Mo i Rana

Privat/organisert: privat

Hvem var med: Kristin W og jeg

Overnatting: hos Kristin i Mo i Rana

Kart: Rana Vest (turkart, 1:50 000)

Lørdag 5. september: Tortenviktinden (1023 moh)

MilliondoenVi våknet til ganske grått og lavt skydekke – lå vel på rundt 800 moh. Vi kjørte utover mot Nesna, men svingte nordover ved Utskarpen (RV 17), og kjørte på nordsiden av fjorden Sjona. Etter å ha kjørt ca 50 min, stoppet vi og parkerte ved ”Milliondoen” i Tortenvika, på parkeringsplassen ved fjorden (231 559). Milliondoen er en rasteplassdo som visstnok har kostet en million kroner. Vel var den fin og flott, men tror jeg ville prioritert pengebruken litt annerledes…

Vi gikk på sva hele veien opp til TortenviktindenVi gikk oppover (ikke sti) ganske rett nordover, kanskje litt nord-nord-vest. Vi hodt oss på østsiden av Grøveldalen. Det var store sva oppover som gjorde det ganske enkelt å gå, god friksjon, selv om fjellet var ganske vått. På grunn av masse nedbør siste tida var det masse småbekker og små vann, som ikke vises på kartet. Ved ca 800 moh kom tåka, men den var ikke tettere enn at vi så et godt stykke fremfor oss. Etter 2 timer og 20 min var vi på toppen (toppen var merket på 1023 moh, men høyeste punkt like bortenfor var på 1027 moh). Utsikten var ingenting å skryte av – tåke og litt regn. Mot toppen (1027 moh) over toppen (1023 moh)Men vi var fornøyde! Kristin fortalte at herfra kan vi se ut til øya Tomma og ut til havet. Lovund ligger ganske rett vest herfra. Så jeg prøvde å forestille meg utsikten, som visstnok skal være utrolig flott i godvær og sikt.

Nedover var det litt glattere på grunn av regnet som etter hvert kom så smått. Og i myrene ganske så vått. Krattskogen kom først de siste meterne ned til bilen. Utsikt vestover mot havet og øya TommaMasse blåbær i skogen, men ikke så smakfulle. Vi brukte ca 2 timer ned igjen. Deretter var det en liten time i bilen tilbake til Mo i Rana og om kvelden dro vi ut på festivalen ”Verket”, der både Kaizers Orchestra, The September When og Marit Larsen spilte. En skikkelig utendørs folkefest i Mo.

Søndag 6. september: Høgtuva (1268 moh)

1000 meters oppstigning til vi er på Høgtua som skimtes i bakgrunnenEtter en god og lang frokost i Mo dukket etter hvert sola frem. Vi kjørte fra Mo forbi flyplassen, innover mot Melfjordbotn (der det er kun 2 fastboende) og svingte til venstre i krysset der man kan kjøre av til Marmorgrottene ved å ta til høyre. Vi parkerte i den sørvestvendte ”V”-svingen ved Leirdalen (465 704), ca 45 min etter vi forlot Mo. Vi hadde kjørt delvis på grusvei, til tider litt hullete og smal. Ingen bensinstasjon etter Mo, så lurt å fylle der hvis det trengs.

Endel klyving oppoverSola var til stede, det var blå himmel og vi hadde utsikt til Svartisen. Vi gikk langs et reingjerde (?) og måtte krysse elva som var ganske dyp og stri enkelte steder. Vi fant et sted hvor elva var bred og relativt grunn, men måtte av med skoene for å vade (ca 459 703).

Etter elva var det ca 1 km med ganske flatt, mye myr og små vann i Leirdalen og litt fjellbjørkekratt før Oppover i "gryta" mot toppenoppstigningen begynte. Vi gikk oppover ganske rett mot Høgtuva (ingen sti), ganske rett sør-vest. En del klyving opp til ca 600 moh. Vi gikk i ”gryta” opp mot toppen. Det var en del sva, men brattere og mer klyving helt på slutten siste stykket før toppen.

Det var også her veldig godt fjell og god friksjon. På toppen (1268 moh og 1276 Flott utsikt fra toppen over til Svartisenmoh) så vi nordover til Svartisen og ytterst ute helt til havet. Vestover så vi Høgtuvbreen, en del blåis og sprekker. Vi brukte tre timer opp – fra kvart på to til kvart på fem.

Vi gikk nedover litt mer øst i gryta enn da vi gikk opp. Det var mer utfordrende å finne god nedstigningsrute da vi ikke alltid så hva som lå nedenfor skrentene, men det gikk veldig bra, vi hadde klarvær, sol og god sikt. Pannekaker i måneskinnVi brukte ca 2 timer og 45 min. ned, og var ved bilen litt før kl. åtte. Vi fant maten i bilen, gikk ned til elva igjen og stekte pannekaker og bacon. Det ble mørkt ca kl. ni, og fullmånen kom frem! Kjempenydelig kveld ved elva.

Det var ca 5 km én vei, så en drøy mil til sammen. Vi startet på ca 260 moh, og hadde en stigning på ca 1000 meter.

Dette – i likhet med Tortenviktind – er visst et veldig fint skifjell, med store flater, ikke alt for bratt, men veien er stengt ved Vardfjelltjønna (ca 488 697).

Kristin på vei opp mot Høgtua med Svartisen i bakgrunnen

Norefjell

Ragnhild, Henning og Erling rett før leir lørdag, foto Marie B ADato: 28.-30. august 2009

Sted: Norefjell, rundtur fra Tempelseter

Privat/organisert: privat, søskentur

Hvem var med: Erling, Ragnhild, Henning og jeg

Overnatting: telt

Kart: Turkart 1:50 000, Norefjell Eggedal (2007)

Fredag 28. august

Vi starta fra Oslo etter jobb og skole og kjørte til Noresund og så over fjellet nesten til Eggedal (25 km fra Noresund) før vi kjørte oppover fjellet til Tempelseter (5-6 km). Store deler av veien over fjellet var på grus/ganske dårlig vei, og det var til sammen to bommer (40 og 50 kr). Bedre og raskere å kjøre om Drammen og ta av ved Åmot (før Vikersund) og kjøre på sør-vestsida av Norefjell, noe vi gjorde på tilbakeveien.

Det var bekmørkt og tykk, tykk tåke da vi kom til parkeringsplassen ved Tempelseter (224 815). Vi måtte ta ut GPS koordinater for å vite at vi var kommet riktig… Vi fulgte veien (bom ved P-plassen) mellom Nordnatten og Tempelnatten mot Istjenn (950 moh). Vi hadde problemer med å finne hvor vi skulle ta av fra veien og finne stien på vestsiden av Istjenn. Til slutt ga vi opp og fant et fint sted på en liten kolle der vi slo opp teltene. Vi visste veien tilbake til veien, så det skulle gå bra neste dag. Finnbiff ble laga inne i teltet, og vi fant soveposen først i to-tida.

Vi hadde visst slått opp teltene midt i et hyttefelt..., foto Marie B ALørdag 29. august

Vi fikk oss en god latter da vi våkna lørdag morgen – vi lå midt i et hyttefelt… Men siden det ikke hadde vært folk på de nærmeste hyttene hadde det for oss virket som et øde område. Nå var det hytter, vei, og folk på alle kanter… Men sola var kommet fram og vi hadde en herlig frokost før vi satte kursen nordvestover. Vi fulgte T-merka sti (ganske dårlig T-merket til tider) mot Toveseter. Det var et fint og småkupert terreng Foto Marie B A å gå i, men en god del bløtt og gjørmete pga mye regn i det siste. Dette medførte også at de fleste bekker vi skulle over var blitt til vanskelige elver å krysse, så det gikk endel tid med til det.

Vi hadde lunsj ved Svarttjenn, og det kom et par regndråper da vi skulle til å gå. Men vi hadde ikke mer enn fått på regntøyet før vi tok det av igjen. Vi fulgte stien videre og det ble bedre og bedre vær og kvelssol da vi etterhvert kom opp på snaufjellet. Vi tok østover mot Høgevarde da vi kom til krysset vest for Gråfjell. Vi gikk et par km videre og fant Foto Marie B Aen fin og lun teltplass (det hadde begynt å blåse en del) rett ved en bekk rett nord for Donkeliåsen (ca 208 868 og 1200 moh). Herlig å slappe av utenfor teltet i kveldssol før middagen ble laget utendørs. I dag var det spaghetti og kjøttsaus som stod på menyen.

Vi gikk en drøy mil i dag, og ca 250 høydemeter.

Søndag 30. august

Foto Marie B A Vi våknet til sol i dag også og hadde en herlig og lang frokost ute på «spiseplassen». Det skyet litt til etterhver og begynte å blåse litt da vi gikk. Vi begynte med et par hundre høydemeters stigning opp mot Ranten. Det var et helt annet terreng i dag enn dagen før – nå var vi over tregrensa og det var relativt goldt og steinete, men fint på sin måte det også. God sti og nesten ingen bekker/elver å krysse, så alt gikk mye lettere i dag. Vi spiste lunsj øst for Ranten, før vi kom ned til krysset de man enten går opp til Høgevarde eller ned til Tempelseter. Vi valgte ned til Tempelseter. Det var en skikkelig motorvei hele veien fra Tempelseter til Høgevarde – så vi var nok ikke de første som gikk denne veien…

En herlig slak nedstigning ned til Tempelseter. Vi traff flere folk som nok hadde en helg på hytta og skulle plukke blåbær. Vi fant endel, men ikke veldig mange. Vi fant også litt multer på teltplassen. Ellers traff vi noen folk på turen, men ikke veldig mange bortsett fra helt på slutten.

Henning, Ragnhild, Marie og Erling, foto Marie B AVi kom ned til Tempelseter i tretiden. Det hadde gått endel raskere i dag. Vi hadde brukt i underkant av 3 timer + lunsj på dagens mil. Ellers var vi godt fornøyde med ha gjennomført en super søsken(+Henning)telttur!

Et kjempefint og relativt lettgått område – men endel våte og gjørmete partier på denne tiden av året ved mye regn! Men lett å komme til fra Oslo, og fine rundturer å gå, eller frem og tilbake. Toveseter kan anbefales som hytteovernatting.

Foto Ragnhild B-H

Kinsarvik Hardanger

Leirplassen vår på Ulsnes med ustikt mot Utne«Kimsing i Kinsarvik – med munker og moreller»

Dato: 6. – 8. august 2009

Sted: Basecamp på Ulsnes i Kinsarvik, tur opp Munketrappene og mot Toraldsnuten

Privat/organisert: privat, Valdresgjengen

Hvem var med: Rita, Harald, Torstein, Kristin, Georg, Heidi, Anna (3,5), Jakob (8 mnd), Asbjørn, Siri, Vebjørn (1), Audun, Magni, Sondre (15 mnd), Lars, Mette, Agathe (8 mnd), Jon, Fenny, Mona, Sverre og meg

Overnatting: telt

Kart: Turkart 1:50 000, Hardangervidda Vest (2005) og 1:100 000 Hardanger (?)

 

God steming i kveldssolaTorsdag 6. august

Rita og jeg kom ned Husedalen og alle treftes i Kinsarvik. Dro ut til leirplassen, Harald, Torstein, Jon og Fenny hadde snakka med en eplebonde på Ulsnes, 5 minutters kjøring mot Eidfjord fra Kinsarvik, og fått lov til å campe nede med fjorden. En fantastisk kveld i fjæra med grilling og sol – tross regn på værmeldinga.

opp MunketrappeneFredag 7. august – Munketrappene

Etter frokost dro vi mot Lofthus og svingte av til venstre ved turistinformasjonen, forbi skolen og fulgte skiltinga mot Nosi opp 200 høydemeter til P-plassen. Fulgte merket T-sti bratt oppover lia i sikksakk svinger og gjennom skogen. Ved ca 700 moh begynte Utsikt fra Nosi mot SørfjordenMunketrappene. En avdeling av Lyse kloster lå i Lofthus, og det sies at munkene hjalp til med å gjøre veien opp til fjellet mer tilgjengelig med å bygge trapper oppover. Flotte trapper og sti var det i alle fall. Vi kom opp til Nosi – som visstnok ligner en nesetipp – med flott utsikt utover Sørfjorden og Folgefonna på andre side av fjorden, og gikk oppom Rjukandefossen før vi dro ned igjen.

Lørdag 8. august – mot Toraldsnuten

Rita, Fenny og jeg stod opp klokka seks og dro inn til Eidfjord for å se første del av Norseman (triatlon som går ut på å svømme 3,8 km i fjorden inn til Eidfjord, sykle 18 mil over Hardangervidda til Rjukan, og løpe maraton (42 km) opp til Gaustadtoppen). God stemning på brygga tidlig om morgenen – og vi var glade det ikke var oss som deltok…

oppe på ca 600 moh mot ToraldsnutenVi delte oss i to, barnefamiliene gikk inn Husedalen for å plukke blåbær, mens vi andre gikk rett opp fra leirplassen, oppover mot Toraldsnuten (1200 moh). En bratt men fin sti her også. Vi gikk opp en traktorvei i svingen vest for Ulsnes, og fulgte eplehagen til vi fant stien ved ca 70 moh. Det var hun som eide gården vi campet på som hadde merket stien oppover. Vi gikk gjennom furuskog og senere bjørkeskog de første 500 høydemeterne. Etter dette fikk vi en utrolig flott utsikt utover Sørfjorden og fjellene rund. Det var masse og store blåbær oppover lia. Vi gikk opp til vi kom til hengedalen og et platå på ca 750 moh, der det også var en liten støl. Det hadde begynt å regne ganske bra, så vi spiste lunsjen her og gikk nedover etterpå. Da vi kom til campen igjen fikk vi beskjed om at vi måtte rive leiren, for de skulle slå gresset før det varslede stornedbøren skulle komme. Siden alt var vått av regnet, det var meldt regn hele kvelden og neste dag og søndagen likevel skulle brukes hovedsakelig til hjemreise, dro vi like godt hjemover lørdag kveld. En brå slutt, men noen av oss fikk i alle fall laget en deilig middag på kaia i Kinsarvik – og da kom sola… På tross av alle værmeldinger!

Nesten hele gjengen på toppen av Munketrappene med Folgefonna i bakgrunnen

Hardangervidda vest og Hårteigen

Trolltunga - på vei fra Skjeggedal til TyssevassbuDato: 3. – 6. august 2009

Sted: Fra Skjeggedal i Odda til Kinsarvik, om Trolltunga, Hårteigen og Husedalen

Privat/organisert: privat

Hvem var med: Rita og meg

Overnatting: DNT-hytter: Tyssevassbu, Torehytten og Stavali

Kart: Turkart 1:50 000, Hardangervidda Vest (2005)

Mandag 3. august: Skjeggedal – Trolltunga – Tyssevassbu

Vi hadde overnattet på vandrehjem i Voss på vei fra Vinjerock i Jotunheimen til Hardangervidda. Vi kjørte derfra kl. ni, måtte vente et kvarter-tjue minutter på ferje fra Bruranes til Brimnes, kjøpte moreller langs veien innover Sørfjorden og parkerte på Skjeggedal (opp fra Tyssedal) ti på tolv. Her begynner Mågelibanen, som går fra Skjeggedal (400 moh) til Topp (860 moh). Den er stengt for kommersiell drift, og er kun for hytteeierne på Topp og Statkraft (evt. lokalt kraftverk), men har noen avganger i helgene som er mulig for andre å sitte på opp, ble det sagt. Det var i det hele tatt vanskelig å finne ut av hvordan banen egentlig brukes, da vi fikk ulik informasjon avhenging av hvem vi spurte.

Oppover Mågelibanen med Skjeggedal i bunnen og en snill hytteeier i førersetetVi hadde belaget oss på å gå opp de drøyt 400 høydemeterne på sti, da det fem på tolv kom en bil med en hytteeier i, som skulle ta banen opp. Vi fikk haik opp, og gjorde unna høydemeterne på 12 minutter!

Vi startet fra Topp (toppen av banen) kl. halv ett etter en kort lunsj. Vi fulgte stien forbi en del små hytter, opp Gryteskar til Trombeskar, ca 1 time, 3 km og 400 nye høydemeter. Det var et nydelig landskap de neste 6,5 km, grønt og frodig og masse Bratte fjellsider ned til Ringedalsvatnetblomster, og bratt ned på alle sider til Ringedalsvatnet (som lå på ca 400 moh, mens vi gikk i 11-1200 meters høyde). Vi brukte ca 2 timer (estimert til 3 timer på kartet), til vi kom til Trolltunga, en flott og spektakulær steinhylle over Ringedalsvatnet. Her hadde vi en lunsj nr to. Rett over haugen lå Reinaskorsbu (Bergen Turlag), en liten (ny?) selvbetjent hytte på kanten av stupet.

Vi har lagt bak oss de første 2-3 km fra Reinaskorsbu og TrolltungaVi hadde hatt sol og opphold helt hit, men her kom regnet. Det var vanskelig å finne stien videre fra Trolltunga mot Tyssevassbu, den var dårlig merket, og vi mistet stien (når vi endelig fant den) to ganger til de første 2 km. Kan være en utfordring i tåke. Det var et veldig kupert terreng de første km og glatt Rasteplass med benk og tak...enkelte steder når det var vått. Vi brukte 1 time på de første 2 km. Der vi traff på kraftledningen første gang (ca 769 692) var det en fin hvileplass under tak – en steinbenk med heller over, med plass til 3-5 personer.

Etter å ha fulgt kraftlinja litt kom vi til Tyssespranget – imponerende fosser og stryk ned fra Holmavtn til Stednesvannet (stien gikk imidlertid noe mer på nordsiden av kraftlinja enn tegnet inn på kartet, rundt Tyssespranget).

Det var gjennomgående ganske dårlig merket hele veien fra Reinaskorsbu til Tyssevassbu. Vi gikk over en del snøflekker i et småkupert område og var fremme ved Tyssevassbu etter 6 km og 2,5 timer (estimert til 3,5 t på kartet) ca kl. 1900. Det virker som om kartet har beregnet noe for lang tid, da vår tid både inneholdt pauser, litt roting etter stien og at vi gikk i et ganske rolig tempo.

TyssevassbuDet var en familie på 6 personer da vi ankom Tyssevassbu (DNT Oslo og omegn, som hadde strøm og komfyr), så hytta var god og oppvarmet. Deilig det når vi var gjennomvåte etter de siste timene i regn. Ruta fra Topp til Tyssevassbu var på ca 15,5 km og 500 høydemeter, og var en kjempeflott rute. Vil uten tvil anbefale denne ruta fremfor å gå fra Topp til Tyssevassbu på den nordlige (og litt kortere stien), som jeg antar er mer likt terreng hele tiden.

Tirsdag 4. august: Tyssevassbu – Hårteigen – Torehytten

Endel snøflekker på vei mot HårteigenVi startet å gå over en del snøflekker frem til stikrysset der du kan ta av til Litlos. Det var fint vær, mye skyer men også litt sol. Mer riktig tidsangivelse på kartet på denne ruta virka det som. Ved Bykset (860 691) måtte vi vade til knærne – godt og kaldt… Familien fra Tyssevassbu kom rett etter oss og fant en måte å komme over elva uten å vade bare litt lengre nedover elva…Kald vading av Grøno

Fra Bykset og videre var det veldig frodig og grønt. Ved Grotbotnen (887 724) var det vading på nyt. Heldigvis skinte sola, og denne ganga var det en ganske så både bred og dyp elv vi måtte krysse. Vannet gikk nesten opp til rompa! På østsiden av elva var det utrolig fint for telting, med grønt gress, strand, vann og nydelig dal. Vi fulgte stien til vannet på 1400 moh sørvest for Hårteigen, som lå på østsiden av stien. Her tok vi av fra stien og gikk slakt nordøstover nord for Sandatnet. Dette var en kjedlig strekning på 3-4 km. Vi fant igjen stien ved 927 732. Derfra så vi også Hårteigen badet i sol, mektig og flott.

Hårteigen sett fra sørvestVi gikk opp umerka sti til Hårteigen, fra sørøst (start på 932 744). Vi la igjen sekkene på stien nede og brukte 30 minutter opp. Det ligger en snørenne ca 2/3 opp mot toppen, som visstnok kan være vanskelig å passere hvis den er for stor, som tidligere på året. Nå var den såpass smeltet at vi kom forbi på høyre side av den, der det også var lagt ut tau på det bratteste partiet. EtterToppen av Hårteigen og Hardangervidda dette tok stien hardt mot høyre, og rundt nordøstsiden før vi kom opp på topplatået. Det var som et eget kupert landskap på et nivå høyere hevet enn resten av verden. Vi så mot den kuperte og snøklattdekkede vestvidda, med Folgefonna bakerst, til Hardangerjøkulen og den flate og brun-grønnkledde østvidda.

Nede på stien igjen og til Torehytten (1330 moh, DNT Oslo og omegn) var det ca en time å gå på myrete sti, og vi kom frem ca kl. seks. Det var helt blå himmel, og vi tok et herlig og kaldt bad i fjellvannet (1322 moh) rett nedenfor Torehytten. I dette vannet finnes det fisk, men hyttevakta sa at det var for kaldt i vannet til at den bet noe særlig på nå… Torehytten lå utrolig nydelig til på en gressvoll med vann nedenfor og Hårteigen rett utenfor vinduet. Vi satt Hårteigen sett fra Torehytten, og en deeeeilig middag...ute og spiste middag – kjøttboller og potetmos og nøt kvelden. Etter hvert kom månen opp rett vest for Hårteigen, og idyllen var fullkommen. Vi var vel en rundt 20 personer fordelt på de to hyttene, mesteparten utledninger fra Danmark, Tyskland og Nederland.

Ca 23-24 km.

Onsdag 5. august: Torehytten – Stavali

TorehyttenVi startet fra Torehytten kl. 0945 etter å ha vasket ferdig (ble fordelt ut ulike oppgaver til alle fra hyttevakten). Det var en bratt stigning rett bak hytta, deretter småkupert hele veien. Nydelig og frodig landskap også i dag. Ca 1,5 km fra Torehytten, 901 774, var det en elv som måtte hoppes over. Denne kunne være litt kinkig og et vanskelig sted å krysse hvis snøen lå litt lenger ut eller man ikke var så glad i å hoppe. Vi hørte om noen som gikk helt rundt vannet og andre som måtte klyve veldig for å komme over. Vi passerte Kinsekvelv, en setervoll, drøye 100 høydemeter lenger nede, så ut som et koselig sted, med en flott stor slette nedenfor, et elvedelta. Vi lunsjet ved elva Grønt og frodigsom rant ned i Båtadalstjørni (871 820). Idyllisk sted med elv og bratt berg og gress. Vi fortsatte til Hanastein (3 t 15 min effektiv gange mot 4,5 t på kartet fra Torehytten og hertil, 11,5 km). Det ble grønnere og mer ”lavlandsaktig” siste del. Vi gikk forbi det koselige stølstunet Helnaberg. Kun steinbua nord for stien var original, men koselige og små hytter. Det var også en stor heller ovenfor husene med muligheter for tørke og tørr oppbevaring, litt som ”husene under helleren” i Jøssingefjorden, men uten hus under, og ikke fullt så stor…

Det var ca 200 høydemeter nedover fra Lonene til DNT hytta Stavali (1024 moh, Bergen Turlag). En ”betjent” selvbetjeningshytte med muligheter for å kjøpe rømmegrøt, spekemat og fersk brød, eller lage din egen mat. Kjøkkenet var meget velutstyrt og stort, og det var innlagt vann. Regnet kom da vi akkurat var kommet inn døra (ca kl. 1600). Totalt drøye 2 mil, ca 5 t 45 min effektiv gange. Ca 25 personer som overnattet denne natta.

Torsdag 6. august: Stavali – Husedalen – Kinsarvik

Steinhyttene på StavaliVi laget oss frokost på Stavali og vasket oss ut. Vårt rom hadde fått ansvar for å vaske over vaskerom og gang oppe i tillegg til eget rom. Det var litt grått, men blå himmel innimellom, som sa oss at det skulle bli en fin dag i dag også. Bare 50-100 meter fra hovedhytta Stavali lå det noen steinhytter, her var ysteri i den ene, ekstra sengeplasser i en annen og båser til kuene i en tredje. Skikkelig koselig.

De første 4-5 km var nokså som dagen før – småkupert men ganske på lik høyde. Fra sommerbroa over Grøno var det en stigning på ca 100 høydemeter før bratt nedstigning i Vierdalen. På kartet stod det at det var vadested her, men vi fant ikke noe sted det var nødvendig. En nydelig dal for telting ved Vierdalsvatnet (981 moh), i det hele tatt en veldig fin og frodig strekning i dag også.

Søtelifossen, den øverste fossen i HusedalenRett etter Vierdalsvannet begynte den virkelige nedstigninga langs med fossene. Det var noen mektige fosser, både Søtefossen, Nykkjesøyfossen og Nyastølfossen. Det gikk bratt nedover, tidvis mye på svaberg. Det gikk veldig fint i dag, med tørt og fint, men kan tenke at det kan være en utfordring og mer skummelt med regn og glatt. Etter hvert kom vi ned i skogen og mer på stier. Vi møtte på masse turister på vei oppover langs med fossene. Ved Tveitafossen var det parkeringsplass og herfra og ut Husedalen til Kinsarvik 4-5 km på kjedelig vei. Heldigvis ble vi hentet etter ikke lange tida så vi slapp hele veien til fots.

Et par km fra parkeringsplassen innerst kom vi til en helikopterbase. Hele dagen nedover langs fossene hadde vi både sett og hørt helikopter omtrent kontinuerlig. Det laget mye støy, og det kunne virke som de drev med turisme, da bøndene/fastboende som har støler på vidda kun har konsesjon til to turer i året. Det virker i tilfelle veldig rart og veldig uheldig hvis det skal være lov i Nasjonalparken, der grensa går mellom Nyastølfossen og Tveitafossen.

Ellers er strekningen fra Tyssevassbu og hele veien vi gikk til og med ut Husedalen en kjempeflott strekning for telting. Mange små vann og grønne sletter.

Vestvidda er både kupert, variert og frodig

Rondane sør

Sandra, Merete og Lars på vei inn i Rondane fra BrekkeseterDato: 15.-19. juni 2009

Sted: Rondane sør, fra Høvringen til Rondvassbu, ned Vuludalen, til Bjørnhollia og ned til Straumbu

Privat/organisert: Organisert, turlederkurs med jobb

Hvem var med: Jakob Fink, Anne-Mari, Sandra, Merete, Egil, Hallgrim, Lars, Kristin KD, Kristin OV, Sveinung, Heidi, jeg.

Overnatting: 2 dager betjent hytte (Brekkeseter og Bjørnhollia), 1 dag selvbetjent hytte (Rondvassbu) og en dag i nødbivuak

Kart: Høvringen-Kvamsfjellet 1:50 000 (turkart) og Rondane Sør 1:50 000 (turkart)

Mandag 15. juni

Vi møttes på Ringebu halv tolv og tok felles minibuss opp til Høvringen (ca en times tid) og til Brekkeseter (1000 moh, privat betjent hytte) hvor vi overnattet første natta i «DNT-bua», en hytte som gir rabatt for DNT medlemmer. Brekkeseter består av et stort tun med mange tømmerhus fra ulike steder i Norge og med ulik historie. Vi fikk servert kaffe og eplekake i en av de koselige stuene før første uteøkt.

Vi ble delt inn i to grupper, og gikk en firetimers ettermiddagstur i området sør for Høvringen, med mye fokus på orientering. Vi gikk sør til Heimfjellet (1141 moh), på sørsiden av Anaripiggen (1211 moh) og nesten opp på Karihaugen (1277 moh) før vi tok nordover og ned igjen til Brekkeseter. Det var en utrolig Bjørnhollia med utsikt mot Gudbrandsdalenflott runde med veldig god utsikt over Gudbrandsdalen, og innover mot Rondemassivet. Det er et utrolig flott område, og relativt lettvindt å gå utenfor stier, fantastisk mye reinlav. Ca 1 mil.

Vi ble servert en herlig treretters middag på Brekkeseter om kvelden.

Tirsdag 16. juni

På vei til Smuksjøseter

Peer Gynt hyttaVi startet opp med en god frokost, før vi satte av gårde østover. Vi fulgte T-merka sti forbi Smuksjøseter og Peer Gynt hytta, hvor vi spiste lunsj etter å ha vadet i Bråkdalsbekken (sommerbroa var ikke satt ut ennå). Vi fortsatte oppover mot Ljosåbue, en koselig liten steinbu som nok var bygd opp for jegere. Dette var nesten høyeste punkt på dagen (ca

1350 moh). Vi fortsatte på stien mellom Randen og Vesleranden, og ned til Rondevatnet. Før vi nådde Rondvassbu (1173 moh, DNT Oslo og omegn) måtte vi vade over Store Ula. Det er helårsbro over denne, men er man på kurs så er man på kurs… Rondvassbu hadde ikke åpnet for sesongen, så vi bodde i den helt nye selvbetjente hytta. Denne brant ned i fjor vinter, etter at asken hadde blitt helt ut i doen, og ble bygget opp igjen i løpet av sommeren 2008. Den åpnet i oktober (?) 2008. Pga påbud fra fylkesmannen måtte hytta bygges opp nøyaktig lik den som brant ned. Det er en hyggelig hytte, men synd likevel, da den kunne blitt bygget på en mye mer funksjonell og fornuftig måte etter dagens bruk og standarder nå.

Rett før siste nedstigning til Rondvassbu. Rondevannet innover.Hallgrim, Egil og Kristin OV disket opp med herlig middag fra selvbetjeningslageret, og Merete stod for den kreative desserten med lun snickers, fersken og revet sjokolade. Ca 22 km.

Onsdag 17. juni

De to gruppene hadde fått vite endepunkt for dagen, og et par checkpoints underveis, bortsett fra det skulle gruppene selv legge ruta. Vi gikk sør fra Rondvassbu, fulgte veien et par km før vi tok av på merket sti halvannen km. Deretter snudde vi østover og gikk på sørsiden av Fremre Illmannhøe, langs med Glitra til Mjølrakkhaugan (Mjølrakk er det lokale navnet for fjellrev). Tidligere gikk den merkede ruten fra Rondvassbu til Bjørnhollia gjennom Musvorddalen, denne stien er nå ikke merket lenger, da dette er en ferdselvei for reinen.

Vi svingte av på nordsiden av Vulufjellet, og gikk inn Hornflågadalen etter lunsj ved det lille vannet på 473 549. Det var en utrolig flott dal med ikke så alt for mye stein heller når man gikk litt opp i siden. En stor U-dal med utsikt innover mot Rondemassivet nordover og nedover mot Vuludalen østover. Vi fulgte Hornflågåbekken og gikk på Orientering på veiennordsiden av Veslhøa, der kom vi inn på en umerket sti som vi fulgte en liten kilometer. Deretter gikk vi nedover mot Fremre Vulutjønna og gikk forbi denne på sørsiden, før vi svingte nedovere Vuludalen. Elva Vulua var ikke så lett å krysse, og vi fulgte elva flere hundre meter nedover før vi fant et sted der vi kunne vade over (vadet til låret). Været var fint og relativt varmt i lufta, så det var ingen problem. Da vi kom opp på den umerkede stien igjen så vi en stor reinflokk på flere hundre dyr noen hundre meter lenger fremme. Et flott syn, selv om det var langt borte fra. De fortsatte oppover mot Geitsida, mens vi fortsatte på stien nedover Vuludalen. Vi slo leir på sørsiden av elva, rett ved østkjølen Grunneigarlag (ca 573 529). Denne natta «kom vi ikke frem», og måtte overnatte i nødbivuakk. Vi fant en stor slette, med mulighet for både bål og å sette opp presenning, og det ble en fin kveld, ikke alt for kald heller, selv om dunjakka var god å ha. Da vi lette etter leirsted, fant vi også et fantastisk sted med svaberg ned til elva, en kulp og en fantastisk utsikt nordover, men litt for vindfullt og vanskelig å sette opp pressenning, på ca 568 533. Ca 24 km.

Torsdag 18. juni

I to-tretida om natta begynte det å regne – jevnt og trutt til ettermiddagen dagen etter. Vi var noen som lå ute i fjellduk, og jeg fikk prøvd jervenduken min i regn – det ble en litt våt fornøyelse for noen, og et par stykker flytta inn under presenningen, men det ble ikke gjennomvått i alle fall. De under presenninga hadde hatt det fint og tørt.

Vi brukte ikke så veldig lang tid på å pakke sammen, ta på oss regntøy, spise frokost og komme igang. Det var ganske grått og lavt skydekke, men god nok sikt til å kunne orientere oss i terrenget. Vi fulgte umerka sti øst- og oppover til Valdressletta. Etter halvannen kilometer (584 529) fant vi en annen hytte til Østkjølen Grunneigarlag. Denne stod åpen, i motsetning til den i nærheten av der vi overnattet, og som er merket som ubetjent hytte på kartet.

Lunsj ved HamnsetraVi gikk gjennom bjørkeskog og nedover Bjørndalen, nord for Motjørna og opp til Hamnsætra. Det regnet fortsatt, så vi hang opp presenningen i et uthus og hadde ly for regnet under den. Det var et veldig koselig setertun, Hamnsætra. Vi fortsatte nordover til vi etter noen hundre meter kom til merket sti, og gikk nordvestover inn Voldalen. Ved Fagerli hadde vi en ny lunsj- og ly-av-presenning-pause, før vi fortsatte oppover på nordsiden av fjellet Geitsida (1530 moh). Det var en utrolig flott utsikt og terreng, med store flater i fjellsida, og mykt og godt underlag å gå på. Dette var eneste gangen vi krysset noen snøflekker, på vei ned til Musvolsætra, før vi gikk langs Musvoltjønna opp til Bjørnhollia (914 moh, DNT Oslo og omegn). Ca 22 km. Bjørnhollia ligger akkurat utenfor Rondanen nasjonalpark.

Bjørnhollia hadde egentlig ikke åpnet for sesongen, men åpnet for oss denne dagen. En utrolig flott beliggende hytte, og et veldig hyggelig vertskap. Maten var utsøkt, og tre rettersen smakte deilig etter et par mils marsj i regn.

Fredag 19. juni

En fantastisk god frokost med mye pålegg, lokale produkter, hjemmelaget brød og rundstykker ble fortært før det var en siste evalueringssamtale med kursleder. Parallellt med dette pakket vi sammen, og kvart på elleve var vi av gårde på vei ned merket sti til Straumbu (ca 6 km). Vi gikk først opp siden til Musvolkampen, før det var nedover fjellet og gjennom skogen. En veldig fin sti, der vi gikk ut og inn av nasjonalparken, og gjennom naturreservat når vi nærmet oss Atna og Straumbu. Tempoet var rimelig høyt, for vi måtte være nede til kl 1200, da taxien kom. Vi kom noen minutter over, men han stod der likevel, og det var herlig å sitte i bilen ned Atndalen når det igjen begynte å regne utenfor vinduet. Ned fra Bjørnhollia hadde vi hatt mye fint vær, og det var for det meste fint og opphold, men en liten byge idet vi satt i bilen. Det tok en times tid ned til Ringebu, der det var sommervarme, noe som fulgte oss hele veien tilbake til Oslo.

Rondane nasjonalpark var Norges første nasjonalpark, åpnet i 1962. Den ble utvidet i 2003.

På vei fra Rondvassbu mot Mjølrakkhaugane, med 2000-meterne i bakgrunnen

Breheimen

Dato: 30. august – 4. september 2008

Sted: Breheimen

Rute: Sota Sæter (Sjåk kommune) – Sprongdalshytta – Arentzbu – Nørdstedalseter – Sota Sæter

Organisert/privat: privat

Kart: Turkart Breheimen 1:50 000

Hvem var med: meg, Elisabeth Johnsen, Mari Kolbjørnsrud

Lørdag 30. august: Oslo – Sota Sæter

Kjørte fra Oslo til Sota Sæter (betjent hytte). Ca 5 timer til Lom og én time fra Lom og opp til Sota Sæter. Kan kjøre helt til døra. Kom frem til Sota Sæter kl seks om kvelden og hilste på bestyrer Jorunn Svingen, ei herlig dame, og veldig god ambassadør for DNT. Fikk høre at syklene de har fått i sommer, gjennom Årets gave (DNT), har vært veldig populære. De tar 50 kr/dagen for å leie de, som går direkte til vedlikehold av syklene. Det synes folk bare er greit. Det var singeltreff 35-50 år samme helga… Stemningen var høy og god blant de som var med der (ca 30 stykker). Det var en fantastisk buffet til middag med mye lokalmat. Veldig hyggelig og serviceinnstilt betjening, og en fantastisk koselig hytte/sæter. Husene som er på tunet er hentet fra ulike steder, kun ett av husene har stått der fra før. Men alle hadde sitt særpreg og historie. Det er ulike teorier på hva ”Sota” kommer fra (Sotadalen, Sotaskarvet, Sotaseter, Sotaelva…), men mest sannsynlig kommer det fra Svartedauden (sotten). At den kom over fra Jostedalen og gjennom det som nå er Sotadalen over til østlandet.

Søndag 31. august: Sota Sæter – Sprongdalshytta

Hadde en herlig frokostbuffet med veldig mye å velge mellom, også lokalmat, før vi satte av gårde på dagens tur som gikk til Sprongdalshytta (selvbetjent). Vi gikk langs veien til Mysubytta. Det gikk en parallell sti nærmere elva, men veien var veldig koselig i seg selv. Det er også en natursti for voksne langs både stien og veien (totalt 12 km frem og tilbake til Mysubytta), med mye spennende informasjon å lese om stedet, historien og sagn fra området. Fra Mysubytta tok vi av mot Sprongdalshytta. Veien går videre rett frem til Slæom. Vi fulgte stien, helt fantastisk område og flotte farger allerede. Der stien deler seg mellom gammel sti vestover og ny sti sørover, var det dårlig merket. Vi gikk feil og fulgte den gamle, umerkede stien et lite stykke, før vi tok av og fant den riktige igjen. Veien gikk videre i fint terreng opp mot en dalbre. Her var det også en oppstigning på et par hundre meter før vi gikk litt bortover og så Sprongdalshytta med Jostedalsbreen i bakgrunnen. For en flott strekning!! Sprongdalshytta var veldig koselig, en hovedhytte og ett anneks med et soverom og toaletter. Strekningen er beregnet på kartet til 6,5 timer, vi brukte ca 6 timer. På kartet står det inntegnet sti ned til/opp fra Viva. Her er tidsangivningen byttet opp på oppturen og nedturen (1 time opp og 2 timer ned står det, mens det skal være omvendt).

Mandag 1. september: Sprongdalshytta – Arentzbu

Denne dagen gikk vi sørover mot Arentzbu (selvbetjent). Det var en bratt kneik helt i begynnelsen. Her er det litt dårlig merket nederst og også et par steder underveis i oppstigningen, som kan bli vanskelig når det er tåke. Kartet viser også litt feil i forhold til inntegnet sti mellom et lite vann der stien egentlig går mer til høyre. Veien nedover siste biten mot Arentzbu var frodig og flott, mens den første delen var ganske så steinete. Arentzbu har en fantastisk flott beliggenhet, og hyttene var veldig koselige. Her også to hytter med en del senger i hver og egne kjøkken. Toalett og plass til hund i enden av den ene hytta. Turen på kartet var beregnet til 6 timer, noe vi også brukte.

Tirsdag 2. september: Arentzbu – Nørdstedalseter

Dagen startet også i dag med en oppstigning. Men denne gangen var det i en svært frodig side, med et mylder av ulike plantearter. Klar og tydelig sti, men for langt mellom T-ene, slik at en gikk en stund og var litt usikker på om det egentlig var riktig sti. Da vi kom opp på toppen til Oksli hadde vi en fantastisk utsikt sørover mot Hurrungene. Mørkrisdalen som gikk sørover så utrolig flott ut. Vi fortsatte og fikk Harbardbreen (Norges 4. største isbre) på venstre side. Vi hadde en ny økt med oppstigning opp fra Leirvatnet. Denne kan nok være litt dårlig merket i tåke. Da vi kom opp hadde vi en utrolig flott utsikt utover mot Gravdalsvannet, og gikk på nordsiden av denne før den svært bratte nedstigningen (300 høydemeter) til Fivlemyrane (vann med dam). Det ligger et kraftverk nederst i sida, noe som ikke var særlig pent. Etter vi kom ned til demningen er det ca 2 km å gå på grusvei til vi kommer til Nørdstedalseter, DNTs minste betjente hytte, men veldig koselig inne. Vi ble hilst velkommen av Halvor, som er bestyrer på hytta sammen med sønnen Marius (som er kokken). Vi fikk servert deilig middag, og om kvelden ble det vist lysbilder fra området både vinter og sommer, sammen med de andre gjestene (4 eldre karer på guttetur og ett tysk ektepar). Betjeningen var hyggelige og var ute sammen med oss gjestene om kvelden. Det skal også være en flott og spektakulær kjøretur oppover fra Sognefjellsveien, men i relativt dårlig stand. Også her hadde de sykler, men her tok de 120 kr/dagen eller 70 kr for 4 timer. Turen fra Arentzbu til Nørdstedalseter var beregnet til 7 timer, vi brukte 6- 6,5 timer.

Onsdag 3. september: Nørdstedalseter – Sota Sæter

Dagen startet med lavt skydekke og småyr i lufta. Vi hadde blitt forespeilet at turen fra Nørdstedalseter til Sota Sæter var lang, drøy og kjedelig og gikk gjennom masse ur. Det var en grunn til at det store vannet vi skulle gå ca 6 km langs het Illvatnet! Så vi var beredt på at dette ble mer eller mindre en transportetappe. Halvor kjørte oss opp til dammen, så sparte vi en halvtime der, og den kjedeligste biten langs vei. Han var veldig omtenksom og ”passet på oss” og fortalte om veien, hvor vi kunne søke ly, og hvor det kunne være lurt å snu hvis vi skulle det, i tillegg til å be oss gi beskjed til Jorunn på Sota Sæter om å ringe han når vi var kommet frem. Det virket som de hadde mye kontakt mellom de to hyttene. Vi gikk oppover langs Fivlemyrane, og begynte oppstigningen mot Illvatnet. Stien delte seg slik at en kan velge mellom å gå til høyre (øst) forbi Illvatnet, eller å gå til venstre (vest) og over Fortundalsbreen, nedenfor Tverrådalskyrkja. Da kreves det imidlertid breutstyr og breerfaring, og i år var det visst en del sprekker på breen. Vi gikk østover, og kom opp til Illvatnet. Der hadde det kommet et lite lag med nysnø på toppene, og det var så nydelig! Skyene lå rett over toppene. Illvatnet var verken så langdrygt, kjedelig eller vanskelig som vi hadde blitt forespeilet, og det var faktisk en veldig fin tur. Turen gikk også rett vest for Tundrakyrkja, med Tundradalen østover, veldig flott utsikt. Så fortsatte turen også i ur ned til Sotaskarvet. På slutten merket vi at vi hadde gått store deler av dagen i ur (ca 12-13 km), men da var det flott å se nedover mot Sota Sæter i bunnen av dalen. Fin sti nedover, men mange høydemeter nedstigning (800 meter), siste ned gjennom skogen. Da var det ekstra godt å komme frem til Sota Sæter igjen der vi var ventet og ønsket velkommen. Det ble satt frem mat til oss etter vi hadde hatt en herlig dusj, og vi hadde en herlig kveld men sluknet relativt tidlig. Turen tar 8 timer på kartet, vi brukte ca 8,5 – 9 timer (vi sparte også en halvtime på å bli kjørt opp til dammen). Det var litt regn denne dagen, og det var noen steder litt glatt i ura. Denne turen MÅ justeres opp til 9 timer. Den er såpass krevende at en kan ikke bli lurt med at den tar ”kun” 8 timer.

Torsdag 4. september: Sota Sæter – Oslo

Vi hadde en herlig morgen med god frokost og sol på tunet, og drøyde en stund før vi satte kursen mot Oslo igjen.

Helhetsinntrykk

Breheimen er et fantastisk område, der en ser breer omtrent hele turen, så navnet passer godt! Frodig, lite folk, fine dagsetapper for de som ønsker å gå litt lengre, koselige og velholdte hytter. Stiene er stort sett i god stand, men noen steder kan det med fordel merkes litt bedre/oftere. Det er endel elver en må krysse/vade. Et godt tips er å ta med seg en stav eller to – mye lettere å hoppe fra stein til stein da!

 

Damavand (5671 moh) – Iran


Damavand 5671 mohDato: 26. juni – 4. juli 2007

Sted: Nord i Iran og på Damavand, Irans høyeste fjell (vulkan)

Rute: I Iran: Teheran – Reyneh – Damavand  – Noshahr ved det Kaspiske hav – Teheran. På Damavand: gikk sørsiden, bil fra landsbyen Reyneh til Gusfan Sarah (3000 moh), videre opp til basecamp 2 (4200 moh) før toppen. Samme vei ned igjen.

Organisert/privat: privat

p1010826Kart: Google earth og et tegnet av en lokal turistfyr, Mr. Faramarzpour, i Reyneh. Vi klarte ikke å oppdrive kart av noe slag i Reyneh, og ingen andre gikk med kart i fjellet.

Hvem var med: Kristoffer Barbøl Vikebak, meg

Tirsdag 26. juni

Tirsdag 26. juni satte vi oss på flyet fra Gardermoen til Teheran via Moskva, og mange timer venting på flyplassen der! Men med kortstokk og terninger går alt så mye bedre! Da vi nærmet oss landing i Teheran begynte plutselig mange kvinner på flyet å reise seg, og det ble lang kø på do. Inn gikk vestlig utseende kvinner, ut kom kvinner med chador/tunika og sjal på hodet! Vi ankom Teheran sent på kvelden, og flyplassen var stappfull av folk, særlig da vi kom ut etter å ha hentet bagasjen! Det var lang kø gjennom passkontrollen, og iranere er ikke gode på køkultur! Vi hadde tatt våre forhåndsregler i forhold til bekledning, men selv om jeg gikk i mine øyne svært godt tildekket fra topp til tå (langermet bluse, langbukser, sokker og sjal) følte både jeg og Kristoffer at jeg fikk lange blikk på grunn av min «lettkledde» fremtoning…! Alle menn i Iran gikk i langbukser, selv om det var godt over norsk sommertemperatur!

p10108121Takket være Kristoffer sin gode, iranske nabo i Kristiansand, Akbar kom broen hans, Habib (som bor i Teheran) og møtte oss på flyplassen. Vi fikk overnatte hos han og var velig glade for at han kunne vise oss vei ut fra mylderet på flyplassen! Jeg lærte fort at sjal og heltildekking ikke var nødvendig i hjemmet (herlig!!). Habib var en veldig koselig fyr – han snakka iransk og litt norsk, da alle hans tre brødre bor i Norge. Men kroppsspråket ble aktivt brukt!

Onsdag 27. juni

Habib hadde ordnet med taxi for oss til Reyneh, en liten landsby ca 7 mil nord for Teheran, mellom Teheran og det Kaspiske hav. Taxien punkterte underveis, men det fiksa sjåføren raskt. Gode sjåfører kan en vel ikke kalle alle, men raskt går det… Samme dag vi ankom ran ble det innført bensinkvoter og en prisøkning fra 10 til 100 cent pr. liter. Iran er et oljeland, men er lite utviklet på teknologi og må derfor importere bensin. Dette var krise for både privatsjåfører men ikke minst yrkessjåfører som taxi- og lastebilsjåfører. Dette førte også til mye mindre trafikk på veiene.

p1010819Vi ankom Reyneh, en liten landsby i foten av Damavand på ca 2000 moh. Det var tydelig at all transport av folk til Damavand gikk gjennom landsbyen. Da taxien stoppet ble vi «overfalt» av menn som ønsket å få oss til å bo hos seg og til å leie guide og bil opp til shelter 1. Vi endte opp hos Ahmad Faramarzpour, som kunne engelsk. Det viste seg at han var ganske så slitsom og snakket både på inn- og utpust. Men vi fikk servert god mat, men dyr. Vi erfarte at de beste å bo hos his du kun skal ha overnatting og transport med landrover til shelter 1 er de som ikke snakker engelsk! De som snakker engelsk skal «prakke på» alt mulig! Vi traff imidlertid en som het Masoud Bayek som kunne godt engelsk og som var veldig koselig.

p1010820Noe av det første vi gjorde da vi hadde flyttet inn hos Faramarzpour var å finne en butikk for å kjøpe en chador/tunika til meg. Det var ikke flust av butikker, men vi fant en liten en drevet av tre kvinner. De så litt rart på Kristoffer, så han ventet utenfor mens de syntes det var utrolig morsomt visstnok å finne en chador til meg! Det strømmet på med andre jenter og kvinner i alle aldre som ville se når jeg skulle kjøpe en chador! Jeg fant en, og vi ble invitert opp i 2. etasje på te. Kristoffer følte seg litt malplassert der med bare masse kvinner, der vi satt på persiske tepper på gulvet og drakk te og spiste tomater og agurker. Men artig var det! Det var svært begrenset hvor mye vi snakket med ord til hverandre, men kroppsspråk ble vi gode på i løpet av oppholdet!

Torsdag 28. juni

p1010833Vi dro av gårde ganske tidlig med «Mr. Landjiver» som Faramarzpour hadde fikset til oss og noen andre iranere som skulle opp til fjellet. Vi kjørte opp gjennom tåke til ca 3000 moh, til shelter 1, «Gusfan Sara» (betyr house of sheep), og hadde egen moské blant sauene og valmuene! Vi måtte betale $50 pr. person (gjaldt for utlendinger minus diplomater) før vi kunne begynne turen oppover. Det var sherpaer og esler som tryglet og ba om å få ta bagasjen opp. Vi hadde med en god del liter vann, og takka ja til at noe ble transportert opp til shelter 2.

Tåka ble liggende i dalen, og vi startet rett over den, herlig med utsikt! Damavand er det høyeste fjellet i Iran så vel som i Midt-Østen og Vest-Asia. Det er en aktiv, men sovende (?) vulkan på 5671 moh. Fra ca 5200 moh er det partier med svovelgass, noe som også gjør at selve toppen ikke er noe særlig blivende sted… Nest høyeste fjell er på ca 4800 moh, og du kan se Damavand over alle andre fjell fra Teheran i de første timene etter sola har stått opp, men blir snart «dekket til» av all forurensingen. Den beste tida å dra til Damavand på er juli, august og september. Juli er den mest stabile måneden. Oppigjennom re det 330 personer som har dødd på fjellet, hvorav 60 personer aldri funnet. De aller fleste har omkommet om vinteren pga snøskred.

p10108471Vi hadde bestemt oss for å ta det rolig oppover, ikke forhaste oss, ta gode pauser og drikke mye underveis. Vi traff også på både hyggelige mennesker og ikke fullt så hyggelige hunder på veien. Det var likevel deilig å komme frem til shelter 2, «Bargah e Sevom» på ca 4200 moh. Her er det et hus med masse sengeplasser, og en «bestyrer» som bor her i sesongen. Vi hadde med telt, og var for så vidt glade for det, for jeg vet ikke om det nødvendigvis hadde blitt så veldig mye søvn i shelteret, og ikke særlig behagelig å sove der heller! I Iran er halve torsdag og hele fredag fridager, og det var derfor en av de mest img_2238folksomme dagene vi kom opp på, en god del iranere fra Teheran tok turen for å bestige Damavand. Vi traff også på en spanjol, en russer og en fra Canada. I fjellet gjaldt ikke så strenge regler for bekledning for kvinner, og chadoren var hos de fleste byttet ut med bukser og jakke. Men de fleste hadde noe på hodet, alt fra sjal til hatter. Det sies også at fjellet er et slags fristed for ungdom, for festing. Alkohol er ikke tillatt i Iran, men i fjellet er det knapt kontroll. Vi traff også på Pary (betyr Sommerfugl) og Leila, to spreke jenter, der Leila hadde vært guide på Damavand i 5 år. Hun hadde også vært med et kvinneteam på 7 fra Iran som forsøkte å bestige Mount Everest, men de måtte gi seg på 7300 moh pga problemer med oksygenflaska.

p1010887Da vi kom frem satte vi opp teltet ganske med en gang. Det skulle vi kanskje ikke gjort… Det var en virkelig anstrengelse, og vi ble liggende strak ut i et par timer etterpå, litt småkvalme. Vi erfarte at vi burde gjøre ting langsomt og hvile gjerne mer enn vi følte for – man blir fort utslått i såpass tynn luft når man ikke er vant til høyden! Så det ble en tidlig kveld.

Fredag 29. juni

p1010864Hviledag på shelter 2. Vi tok det med ro, leste, spilte kort, ble fullstendig enige om at Adventure Food er ingen slager, og gikk en liten tur opp til 4500 moh og ned igjen. Vi ble også kjent med en iraner som het Mohammad, og som skulle prøve å nå toppen neste dag han også. De fleste iranerne prøvde seg på toppen denne dagen, og det kom til og med folk helt fra Gusfan Sara som gikk helt til toppen og ned igjen. Ja, ja, noen bedre akklimatisert enn andre… Men det var også en del som fikk litt ubehagelige overraskelser ved for rask oppstigning, og som måtte snu før toppen. Det var behagelig temperatur på 4200 moh. Behagelig kaldt og friskt, mot 0 grader om natta.

Lørdag 30. juni

img_2267Toppdagen! Vi startet klokka fire om morgenen. Vi hadde avtalt med Mohammad å gå opp sammen, og vi begynte med hodelykt oppover. Tåkedotter kom og gikk relativt fort, men de fleste holdt seg under 4500 moh. Det begynte sakte men sikkert å lysne etter hvert, og ble en veldig fin dag. Da vi var å 4800 moh begynte jeg å kjenne det på pusten, det ble tyngre å puste. Det var også på denne høyden at vi begynte å gå litt i snøen. Det var imidlertid ikke noe problem, det var relativt hardt, så ingen problem med å synke dypt ned. img_2266Det var også en del steiner og rygger som stakk opp og som vi gikk på. På ca 5000 moh måtte vi ha en lengre pause. Det viste seg også at Mohammad hadde minimalt med klær med seg, og han fikk låne både lue, votter, stillongs og dunjakke, og var veldig takknemlig for det!

I høyden var det gjennomgående at vi ikke orket å spise så veldig mye. Dadler lærte vi at var veldig bra, både lette å spise og mye energi. Det gikk mest i nøtter, fyrstekake og Ibux hver 3. time. I tillegg til oss var det også fyren fra Canada som skulle opp på toppen. Han begynte å gå med oss, men ble fort ganske lei da han forstod at vi tok det i rolig tempo oppover. Han ville løpe, på tross av velmenende råd fra oss om å ta det litt mer med ro. Han hadde også en walkietalkie, der vi fikk den ene og han den andre. Da vi var kommet til 4500 moh, var han allerede på nærmere 5000 moh fikk vi vite over w-t. Da vi kom til 5000 moh, traff vi på han på vei ned igjen. Han hadde løpt opp til 5400 moh, hadde fått frostskader og hallusinert og følte seg ikke så veldig pigg, og innrømmet at han burde tatt det litt mer med ro.

p1010873Vi kom oss til toppen! Fra 5200 moh begynte periodene med svovelgass. Vi hadde fått tips om å bruke skjerf/skjal/tørkle dynket med eddik og ha foran munn og nese. Det hjalp, det var ikke særlig godt å puste i svovelgassen. Heldigvis var det bare små partier, det så også veldig tåkete ut, noe som var på grunn av gassen. De siste par hundre meterne mot toppen møtte vi på staker som var satt opp, slik at det var greit å finne veien til toppen. Toppen derimot, på 5671 moh var heller stusselig… mye svovelgass og derfra tåkete, så det var dårlig med utsikt, men seiersfølelsen var der like så fremt! Det var også vanskelig å se noe særlig av krateret pga svovelgassen.

p1010883Vi brukte ca 8 timer opp til toppen fra 4200 moh og 3,5 timer ned igjen. Da vi kom ned igjen til shelter 2 ble vi møtt av bestyreren/Mountain Assosiation Guy som kysset Kristoffer på kinnet og serverte oss te og dadler. Veldig hyggelig. Det var adskillig færre folk denne lørdagen, da de fleste hadde dratt ned på fredag kveld.

Søndag 1. juli

p1010899Det ble en tidlig kveld lørdagen, og søndagen hadde vi en lang og rolig morgen før vi pakket teltet og tok følge med Mohammad ned til Gusfan Sara. Mohammad var relativt god i engelsk, og det var interessant å prate med han om historien og situasjonen i Iran nå. Vi ble hentet av «Mr. Landjiver» på Gusfan Sara og kjørt til Reyneh. Vi spurte (gjennom Mohammad – Mr. Landjiver kunne ikke engelsk) om de visste om hvordan vi kunne komme oss til det Kaspiske Hav. Det endte med at vi først fikk oss en dusj hos Mr. Landjiver, som vi fikk vite het Ebrahim, ble servert te og grønnsaker hos han, kona Fatime og døtrene img_2315Mariam (8 år) og Moshuad (2 år), for så at Ebrahim tok oss og hele familien med i bilen og kjørte oss de tre-fire timene ti Noshahr. Det var litt av en tur! 6 stykker i en liten bil uten setebelte i gjennomsnittsfart på 120 km/t, med yngstedattera løpende rundt i bilen! De var veldig hyggelige, bortsett fra at vi ikke skjønte noen ting av hverandre omtrent, men det ble mye latter og – nok en gang – god bruk for kroppsspråket.

p10109111De fikk skaffet oss et supert sted rett ved sjøen, egen strand til og med! En såkalt «suite». Vi ville bare ha noe billig, men de insisterte på at vi skulle ha en «suite»… Til slutt bare ga vi etter og tenkte vi kunne finne et annet sted når de dro, men ble da positivt overrasket da vi forstod at «suite» i Iran ikke er sammenfallende med «suite» i Norge! «Suite» er altså små hus eller deler av hus, med selvbetjening, og altså ikke så dyrt.

img_23301Fatime dro frem piknikkurven, og vi gikk alle ned på stranda og fikk servert te og kjeks, mens jentene badet. I Iran bader nesten ikke kvinner i sjøen – i tilfelle er det visst fullt tildekket – noe jeg jo kan forstå ikke er så attraktivt!

Mandag 2. juli

p1010908Vi nøt stranda, og satt flere timer og leste og fikk kjøpt mye billig frukt og ferskt nan, og fikk rusla litt rundt i Noshahr. For så vidt ikke en veldig spennende by… Eieren av «suiten» vår fikk ordnet med busstransport for oss (må visst kjøpe billetter også for buss) over fjellet tilbake til Teheran. Det var en utrolig flott reise, selv om det (heldigvis??) var en del tåke på det aller mest svingete og bratteste opp til 2500 moh.

Vel tilbake i Teheran og Habib, dro vi ut på en pizzarestaurant (Alvand restaurant, tlf. 887 77 149) på hjørnet, vi ville bare ha noe enkelt og kjapt, og var litt slitne av å «prate» med alle vi traff gjennom gester og tegnspråk og smil og nikk! Men da vi står og diskuterer på norsk hva vi skal ha på pizzaen kommer en iraner som viser seg å være eieren av pizzarestauranten, bort, og sier på klingende svensk: «er ni norsk?» Vi fikk vel litt hakeslepp, det var ikke akkurat en iraner som prater flytende svensk vi forventet å treffe på midt i tjukkeste Iran! Han hadde bodd 15 år i Sverige. Men det ble en veldig hyggelig og lang kveld sammen med innehaveren av restauranten, og hans to kamerater, en som hadde bodd 20 år i USA og en iransk OL-utøver i karate, som ikke kunne mye engelsk, men som var helt med for det.

Tirsdag 3. juli

p1010936Vi hadde lyst til å besøke Teheran og Basaren denne dagen, og Habib ordnet med at en kamerat av han ble privatsjåføren vår hele dagen… Vi var litt usikker på om han «bare» skulle kjøre og hente oss på basaren, men han snakket ikke et ord engelsk, så å få en oppklaring var litt vanskelig! Men han var med oss hele dagen, og fant en kamerat som kunne godt engelsk som også ble med oss. Vi ble guidet gjennom hele basaren, og den var ENORM! Og dette var ingen turistbasar, her så vi kun iranere som gjorde sine daglige innkjøp og handler, ingen turister. Som en avslutning på basar- og Teheranbesøket ble vi invitert inn til Habibs kamerat og hans familie (kone og datter). Og igjen – kommunikasjon kun gjennom kroppsspråk, tegn og smil! Artig men litt slitsomt. Og masse te!!

Onsdag 4. juli

Dagen for hjemreise. Habib kjørte oss til flyplassen, utrolig gjestfri og til god hjelp han var gjennom hele oppholdet! Mange timer på Moskvas svært uinteressante flyplass, og så videre til Oslo.

p1010938Tips og diverse om Iran/Damavand

– tidssone: GMT/UTC +3.30, altså + 4.30 sommertid

– Iranere er veldig gjestfrie

– Iranere er svært presise

– Alkohol forbudt i Iran

– Vi hadde blitt rådet til å late som vi var gift, da ville vi slippe unna mange spørsmål og evt. problemer. Det brakte med seg en del morsomme situasjoner, men var veldig praktisk! Iran er et veldig kjønnsdelt samfunn. Menn hilser på menn og kvinner på kvinner men sjelden på kryss av kjønnene. Ved å reise både gutt og jente fikk vi et lite innblikk i begge delene, veldig spennende!

– Jentene begynner å gå med sjal fra de er ca 9 år.

– Vi leide gassapparat og gass (kunne også kjøpes i Reyneh) fra Faramarzpour. Hvis man tar med gassapparat hjemmefra må det være tilpasset gassbeholdere uten «skrugreie» på toppen. Det er kun gassbeholdere med «glatt» overflate som selges.

– Taxi er billig, men de kjører som tullinger…

– Søppel er et stort problem, de kaster alt rett ut fra vinduet.

– Det iranske året begynner 21. mars (vårsolverv). Året har 12 måneder, med 28/29, 30 og 31 dager (tilsvarende oss).

p1010867– Det finnes mange guider i Reyneh for å bestige Damavand, trengs mest sannsynlig ikke å bestille, men man vet da ikke helt hva man får. Det kan anbefales å kontakte A. Soltani på forhånd. Han er guide/sherpa og veldig erfaren både i fjellet generelt og Damavand spesielt, og vet i tillegg alt om logistikk og infrastruktur som er greit å vite om for å bestige fjellet. Han svarer ganske raskt på e-post: sherppa@gmail.com, noe vi benyttet oss av til god hjelp. Det gøye var at vi traff han på shelter 2, og vi fikk et veldig godt og seriøst inntrykk av han (se også hjemmeside under «nyttige linker»).

– Det å bare være 2 personer var en fordel, vi ble til stadighet invitert inn til folk og det var lett å komme i kontakt med folk.

– Ingen forstår «Norway», si at du er fra «Norvège»

– «salat» = agurk og tomat

– gatekjøkkenene har gigantiske grillspyd, orientalske/persiske – veldig gode!

– husk å ha med dopapir!

– til fjellturen kan det være lurt å ta med mat hjemmefra, men det anbefales å kjøpe nøtter og dadler i forkant av turen i Iran!

– Damavand den ruta vi valgte er ikke vanskelig i seg selv, det utfordrende er høyden og hvordan man takler den. Det anbefales uansett med en hviledag på Shelter 2, det er flott å være i fjellet, og man har ingen grunn til å forhaste seg!

Nyttige linker

http://damavandmt.blogspot.com/ – drevet av A. Soltani.

http://www.ii.uib.no/~petter/mountains/5000mtn/damavand.html

– Rute fra Shelter 2 opp til toppen av Damavand: http://www.ii.uib.no/~petter/mountains/5000mtn/Ararat/5953_route.jpg

– Christian Schou og Aleksander Gammes tur til Damavand: http://www.aftenposten.no/reise/article1611901.ece

p1010932

Jotunheimen vest – Utladalen

Dato: 8.-13. sept 2006

Sted: Jotunheimen

Rute: Fjellfilmfestivalen på Turtagrø med tur videre over Fannaråken og ned Utladalen. Overnatting i telt på Turtagrø, på Skogadalsbøen og på Ingjerdsbu

Organisert/privat: privat

Kart: xx 1:50 000

Hvem var med: Rita, meg

Fredag 8. – mandag 11. september: Fjellfilmfestivalen på Turtagrø

Lørdag: Turledersamling DNT ung med metrolog Øyvind Nordli. Tur til Galdehøpiggen (2469 moh) fra Juvasshytta, over breen.

Søndag: Etter festivalen var over (ca kl. 1500) tok vi en liten tur bak hotellet, på stien som går mot Stølsdalen (selvbetjent DNT hytte)

Mandag 11. september: Turtagrø (884 moh)- Fannaråken (2068 moh) – Keiserpasset – Skogadalsbøen

Vi fulgte stien inn Helgedalen opp på Fannaråken (4 timer inkl. pauser). Nydelig utsikt alle veier! Hytta (Norges høyestliggende betjente turisthytte, DNT Oslo og omegn) var nettopp stengt for sesongen. Vi fortsatte ned mot Keiserpasset og gikk til Skoadalsbøen (4 timer nkl. pause og bad). Det var veldig fint å gå over Fannaråken, viket ikke så fint å gå i Styggedalen (alternativet hvis man vil til Skogadalsbøen men ikke oppom Fannaråken), ganske steinete. Det var en nydelig dal siste biten mot Skogadalsbøen. Skogadalsbøen er en veldig koselig hytte. Denne sesongen var den åpen til 17. september sombetjent hytte (selvbetjent etter dette). Traff et artig elglag fra Luster.

Tirsdag 12. september: Skogadalsbøen – Ingjerdsbu

Nydelig tur, flott utsikt til Hurrungane hele tiden. Fra ca 700 moh til 1300 moh (nesten oppe på Friken), og ne igjen til ca 700 mo. Ingjerdsbu, koselig ny hytte, litt lite hvis flere personer der. Vi gikk en liten tur bort til Vettisfosen og plukket blåbær – masse og store! På Ingjerdsbu traff vi også en storfamilie, der noen var på Falketind (de brukte ca 15-16 timer t/r). 5 timer inkl. pause og blåbærplukking.

Onsdag 13. september: Ingjerdsbu – Vetti Gard – Avdalen – Hjelle (-Øvre Årdal)

Litt regn. Bratt nedstigning på ca 300 meter til Vetti gård. Veldig koselig sted! Tok en avstikker opp til Avdalen (ca 20 min. en vei), en fjellgård (DNT – betjent sommeren og selvbetjent resten av året) med utrolig flott beliggenhet (les mer på: http://www.avdalen.no) før vi gikk ned til Hjelle og fikk haik med en sauebonde ned til Øvre Årdal hvor vi tok bussen tilbake til Oslo igjen.

Ganske varmt disse dagene, men kaldt på kvelden! Store og mange blåbær!

Utladalen

Utladalen er en utrolig flott og frodig dal som er en av inngangsportene til Jotunheimen, med en mengde 2000-metertopper som omkranser dalen. Les mer om Utladalen her: http://www.avdalen.no/avdalen/index.php?le1=5&la=NO

Rosendal

Hele gjengen utenfor stølen
Hele gjengen utenfor stølen

«Et lite stykke Norge – med en smak av blåbær»

Dato: 10.-13. august 2006

Sted: Rosendal

Organisert/privat: privat (Valdresgjengen)

Kart: xx 1:50 000

Hvem var med: Mona, Rita, Harald, Jon, Heidi, Georg, Anna (10 mnd), Asbjørn, Siri, jeg

Torsdag 10. august: Bjørndalstølen

Kjørte fra Oslo til Rosendal, inn bak baroniet og videre inn Muradalen til kraftstasjonen der vi parkerte. Gikk oppover T-merket sti langs Ringevike (elv og foss). Bratt opover, noen steder med tau i sida, fulgte nordsiden av Prestavann, sørøstsiden av Isorvannet, gjennom/opp ei bratt steinrøys før vi kom frem til Bjørndalstølen, på NV av Stølsvannet. Litt regn på kvelden.

Bjørndalstindane med Juklavasskruna i ryggen
Bjørndalstindane med Juklavasskruna i ryggen

Fredag 11. august: Juklavasskruna (1434 moh) og Bjørndalsnuten (1199 moh)

Inn Bjørndalen og opp innerst i dalen il Juklavasskruna. Harald, Asbjørn og jeg fortsatte utover Bjørndalstindane, men snur pga sleipt og trenger tau. Vi går tilbake til stølen via Bjørndalsnuten, ned ryggentil vestsiden av Svartavatnet, ned langs fossen til Øyravatnet. Totalt 6-7 timer. Sol, endel skyer, litt regn på Juklavasskruna, fint til kvelden.

Nesten på Bjørndalsnuten
Nesten på Bjørndalsnuten

Lørdag 12. august: Heimste Bjørndalstind (1426 moh)

A, S, Ha, G og Ma opp på østsiden av Andersfjellet til Heimste Bjørndalstind, ned samme vei. 2 timer opp, 1,5 – 2 timer ned. Resten av gjengen gikk til Volarusta. Noen fisket og fikk 15-20 små ørret som ble herlig middag/kveldsmat. Sol!

Søndag 13. august: ned til P-plassen

Ned til bilene igjen og badet i elva rett ved bilene! Overskyet, litt regn.

Masse blåbær! Ca 20 grader+/-, ca 16 grader i vannet.

Bjørndalstølen i Rosendal
Bjørndalstølen i Rosendal

Rondane – topptur

«Rocking i Rondane»

paa-vei-opp-til-rondeslottetDato: 31. juli – 5. august 2004

Sted: Midt i Rondane

Organisert/privat: privat (Valdresgjengen)

Kart: xx 1:50 000

Hvem var med: Mona, Øystein, Rita, Harald, Ester, Jon, Torstein, jeg

Rocking-i-rondane-21Lørdag 31. juli: Dørålseter til krysset mellom alle 2000-metertoppene, der vi slo leir.

Søndag 1. august: Rondeslottet – Vinjeronden – Rondeslottet

Mandag 2. august: Digerronden – Midtronden – navnløs topp, populært kalt «Landslaget i ishockey» – Høgronden

Tirsdag 3. august: Hviledag med bading og slakking i leiren og en liten gåtur i området

Onsdag 4. august: (regn!!) langs Rondevann til Rondvassbu på nordsiden, båt tilbake over Rondevann og tilbake til leirplassen

Torsdag 5. august: Fra leirplassen tilbake til Dørålseter

Endel sol og fint vær, men på onsdagen var det mye regn og tåke. Vi hadde tenkt å gå på Sme-tindene, men pga været holdt vi oss relativt lavt. Forholdsvis varmt.

Rondeslottet-i-kveldslys

Haldde og Botndalen

Dato: 22. – 24. mai 2004

Sted: Haldde og Botndalen i Alta

Organisert/privat: privat

Kart: xx 1:50 000

Hvem var med: Hege K.O. og jeg

Vi gikk opp til Sukkertoppen (Nordlysobservatoriet) på lørdagen, og koste oss i hytta om kvelden, der vi også fikk besøk av tre til. Søndag hadde vi en lang frokost og starta fra hytta ca kl 1500 og gikk opp mot/til Store Hallde. Vi møtte på kraftig tåke, så om vi kom til toppen eller ikke vet vi ikke…  Men vi var i alle fall opp på ca 1100 moh. Vi fortsatte nedover, på sørsiden av Grasaksla og ned i Botndalen. Det var snø til ca 600 moh, så vi fikk brukt skiene et lite stykke nedover i alle fall, før vi skifta om til fjellstøvler og tok skiene på sekken. Botndalen var utrolig flott! Masse mektige fjell lenger innover. Vi spiste «lunsj» i ti-tida om kvelden – herlig med sol døgnet rundt! Vi fyrte opp bål ved en liten elv og hadde en god rast, før vi fortsatte nedover og var nede ved bilen ved demninga (?) klokka to om natta, og kjørte hjem.