Dato: 30. august – 4. september 2008

Sted: Breheimen

Rute: Sota Sæter (Sjåk kommune) – Sprongdalshytta – Arentzbu – Nørdstedalseter – Sota Sæter

Organisert/privat: privat

Kart: Turkart Breheimen 1:50 000

Hvem var med: meg, Elisabeth Johnsen, Mari Kolbjørnsrud

Lørdag 30. august: Oslo – Sota Sæter

Kjørte fra Oslo til Sota Sæter (betjent hytte). Ca 5 timer til Lom og én time fra Lom og opp til Sota Sæter. Kan kjøre helt til døra. Kom frem til Sota Sæter kl seks om kvelden og hilste på bestyrer Jorunn Svingen, ei herlig dame, og veldig god ambassadør for DNT. Fikk høre at syklene de har fått i sommer, gjennom Årets gave (DNT), har vært veldig populære. De tar 50 kr/dagen for å leie de, som går direkte til vedlikehold av syklene. Det synes folk bare er greit. Det var singeltreff 35-50 år samme helga… Stemningen var høy og god blant de som var med der (ca 30 stykker). Det var en fantastisk buffet til middag med mye lokalmat. Veldig hyggelig og serviceinnstilt betjening, og en fantastisk koselig hytte/sæter. Husene som er på tunet er hentet fra ulike steder, kun ett av husene har stått der fra før. Men alle hadde sitt særpreg og historie. Det er ulike teorier på hva ”Sota” kommer fra (Sotadalen, Sotaskarvet, Sotaseter, Sotaelva…), men mest sannsynlig kommer det fra Svartedauden (sotten). At den kom over fra Jostedalen og gjennom det som nå er Sotadalen over til østlandet.

Søndag 31. august: Sota Sæter – Sprongdalshytta

Hadde en herlig frokostbuffet med veldig mye å velge mellom, også lokalmat, før vi satte av gårde på dagens tur som gikk til Sprongdalshytta (selvbetjent). Vi gikk langs veien til Mysubytta. Det gikk en parallell sti nærmere elva, men veien var veldig koselig i seg selv. Det er også en natursti for voksne langs både stien og veien (totalt 12 km frem og tilbake til Mysubytta), med mye spennende informasjon å lese om stedet, historien og sagn fra området. Fra Mysubytta tok vi av mot Sprongdalshytta. Veien går videre rett frem til Slæom. Vi fulgte stien, helt fantastisk område og flotte farger allerede. Der stien deler seg mellom gammel sti vestover og ny sti sørover, var det dårlig merket. Vi gikk feil og fulgte den gamle, umerkede stien et lite stykke, før vi tok av og fant den riktige igjen. Veien gikk videre i fint terreng opp mot en dalbre. Her var det også en oppstigning på et par hundre meter før vi gikk litt bortover og så Sprongdalshytta med Jostedalsbreen i bakgrunnen. For en flott strekning!! Sprongdalshytta var veldig koselig, en hovedhytte og ett anneks med et soverom og toaletter. Strekningen er beregnet på kartet til 6,5 timer, vi brukte ca 6 timer. På kartet står det inntegnet sti ned til/opp fra Viva. Her er tidsangivningen byttet opp på oppturen og nedturen (1 time opp og 2 timer ned står det, mens det skal være omvendt).

Mandag 1. september: Sprongdalshytta – Arentzbu

Denne dagen gikk vi sørover mot Arentzbu (selvbetjent). Det var en bratt kneik helt i begynnelsen. Her er det litt dårlig merket nederst og også et par steder underveis i oppstigningen, som kan bli vanskelig når det er tåke. Kartet viser også litt feil i forhold til inntegnet sti mellom et lite vann der stien egentlig går mer til høyre. Veien nedover siste biten mot Arentzbu var frodig og flott, mens den første delen var ganske så steinete. Arentzbu har en fantastisk flott beliggenhet, og hyttene var veldig koselige. Her også to hytter med en del senger i hver og egne kjøkken. Toalett og plass til hund i enden av den ene hytta. Turen på kartet var beregnet til 6 timer, noe vi også brukte.

Tirsdag 2. september: Arentzbu – Nørdstedalseter

Dagen startet også i dag med en oppstigning. Men denne gangen var det i en svært frodig side, med et mylder av ulike plantearter. Klar og tydelig sti, men for langt mellom T-ene, slik at en gikk en stund og var litt usikker på om det egentlig var riktig sti. Da vi kom opp på toppen til Oksli hadde vi en fantastisk utsikt sørover mot Hurrungene. Mørkrisdalen som gikk sørover så utrolig flott ut. Vi fortsatte og fikk Harbardbreen (Norges 4. største isbre) på venstre side. Vi hadde en ny økt med oppstigning opp fra Leirvatnet. Denne kan nok være litt dårlig merket i tåke. Da vi kom opp hadde vi en utrolig flott utsikt utover mot Gravdalsvannet, og gikk på nordsiden av denne før den svært bratte nedstigningen (300 høydemeter) til Fivlemyrane (vann med dam). Det ligger et kraftverk nederst i sida, noe som ikke var særlig pent. Etter vi kom ned til demningen er det ca 2 km å gå på grusvei til vi kommer til Nørdstedalseter, DNTs minste betjente hytte, men veldig koselig inne. Vi ble hilst velkommen av Halvor, som er bestyrer på hytta sammen med sønnen Marius (som er kokken). Vi fikk servert deilig middag, og om kvelden ble det vist lysbilder fra området både vinter og sommer, sammen med de andre gjestene (4 eldre karer på guttetur og ett tysk ektepar). Betjeningen var hyggelige og var ute sammen med oss gjestene om kvelden. Det skal også være en flott og spektakulær kjøretur oppover fra Sognefjellsveien, men i relativt dårlig stand. Også her hadde de sykler, men her tok de 120 kr/dagen eller 70 kr for 4 timer. Turen fra Arentzbu til Nørdstedalseter var beregnet til 7 timer, vi brukte 6- 6,5 timer.

Onsdag 3. september: Nørdstedalseter – Sota Sæter

Dagen startet med lavt skydekke og småyr i lufta. Vi hadde blitt forespeilet at turen fra Nørdstedalseter til Sota Sæter var lang, drøy og kjedelig og gikk gjennom masse ur. Det var en grunn til at det store vannet vi skulle gå ca 6 km langs het Illvatnet! Så vi var beredt på at dette ble mer eller mindre en transportetappe. Halvor kjørte oss opp til dammen, så sparte vi en halvtime der, og den kjedeligste biten langs vei. Han var veldig omtenksom og ”passet på oss” og fortalte om veien, hvor vi kunne søke ly, og hvor det kunne være lurt å snu hvis vi skulle det, i tillegg til å be oss gi beskjed til Jorunn på Sota Sæter om å ringe han når vi var kommet frem. Det virket som de hadde mye kontakt mellom de to hyttene. Vi gikk oppover langs Fivlemyrane, og begynte oppstigningen mot Illvatnet. Stien delte seg slik at en kan velge mellom å gå til høyre (øst) forbi Illvatnet, eller å gå til venstre (vest) og over Fortundalsbreen, nedenfor Tverrådalskyrkja. Da kreves det imidlertid breutstyr og breerfaring, og i år var det visst en del sprekker på breen. Vi gikk østover, og kom opp til Illvatnet. Der hadde det kommet et lite lag med nysnø på toppene, og det var så nydelig! Skyene lå rett over toppene. Illvatnet var verken så langdrygt, kjedelig eller vanskelig som vi hadde blitt forespeilet, og det var faktisk en veldig fin tur. Turen gikk også rett vest for Tundrakyrkja, med Tundradalen østover, veldig flott utsikt. Så fortsatte turen også i ur ned til Sotaskarvet. På slutten merket vi at vi hadde gått store deler av dagen i ur (ca 12-13 km), men da var det flott å se nedover mot Sota Sæter i bunnen av dalen. Fin sti nedover, men mange høydemeter nedstigning (800 meter), siste ned gjennom skogen. Da var det ekstra godt å komme frem til Sota Sæter igjen der vi var ventet og ønsket velkommen. Det ble satt frem mat til oss etter vi hadde hatt en herlig dusj, og vi hadde en herlig kveld men sluknet relativt tidlig. Turen tar 8 timer på kartet, vi brukte ca 8,5 – 9 timer (vi sparte også en halvtime på å bli kjørt opp til dammen). Det var litt regn denne dagen, og det var noen steder litt glatt i ura. Denne turen MÅ justeres opp til 9 timer. Den er såpass krevende at en kan ikke bli lurt med at den tar ”kun” 8 timer.

Torsdag 4. september: Sota Sæter – Oslo

Vi hadde en herlig morgen med god frokost og sol på tunet, og drøyde en stund før vi satte kursen mot Oslo igjen.

Helhetsinntrykk

Breheimen er et fantastisk område, der en ser breer omtrent hele turen, så navnet passer godt! Frodig, lite folk, fine dagsetapper for de som ønsker å gå litt lengre, koselige og velholdte hytter. Stiene er stort sett i god stand, men noen steder kan det med fordel merkes litt bedre/oftere. Det er endel elver en må krysse/vade. Et godt tips er å ta med seg en stav eller to – mye lettere å hoppe fra stein til stein da!