Dato: 21. februar – 8. mars 2009

Sted/rute: Guayaquil – Puerto Lopez (+ Isla de la Plata) – Guayaquil – Cuenca (Parque Nacional de Cajas (3800 moh) og Chilcatotor) – Guayaquil

Organisert/privat: privat

Hvem var med: Mika Brøvig Andersen, Terje With Andersen, Ragnhild Brøvig-Andersen, Henning Hanssen og jeg besøkte Erling bror som var i Ecuador våren 2009 som volontør for Misjonsalliansen.

For tips til reise i Ecuador, se her: https://mariesturblogg.wordpress.com/2009/05/24/tips-til-reise-i-ecuador/

Lørdag 21. februar

Vi fløy via Amsterdam med KLM, og fortsatte videre med KLM og mellomlandet på den karibiske øya Bonaire (Nederlandsk) før vi landet i Guayaquil tidlig søndag morgen.

Søndag 22. februar – Guayaquil

Vi ble møtt på flyplassen av Erling og ble vel installert på Casa Alianza, der Erling og de andre Volontørene for Misjonsalliansen bor. Casa Alianza drives som et hotell, og hadde både hengekøyer og badebasseng! Vi kunne også velge om vi vil bestille maten eller lage den selv – veldig praktisk. Vi fikk også smakt en del av den lokale maten. Da serveres det først og fremst «patacon» i alle forskjellige varianter. Patacon er en hard, grønn banan som ikke er søt slik de gule. Dette serveres f.eks som «chifles» – som chips med dip. Vi fikk det også servert som pommes frites, eller som underlag for en rett hvor de andre ingrediensene er lesset oppå, eller som en slags poteter. Det var ikke så veldig mye smak i disse bananene, men det var jo moro å smake noe av den lokale maten.

Søndagen vandret vi på Malécon – strandpromenaden. Denne ble bygget i 2000 og er tydelig byens stolthet og det naturlige utfartsstedet for byens befolkning. Guyaquil er en havneby og Ecuadors største by (ca. 4 millioner innbyggere selv om det sikkert er mange uregistrerte slik at det er enda mer). Like ved den ene enden av Malecon, finner vi Bahía, det lokale markedet som er ganske så stort. Her er fritt fram for pruting og de prøver å prakke på deg all verdens. Det gikk mye i mobiltelefoner, sko og fotballdrakter – men også store ting som hvitevarer. Ved motsatt ende av Malecon, lå Serra Sta. Anna. Her var husene bygd tett i tett oppover fjellsiden. De var malt i fargerike farger og det var et yrende liv der. Det var små vannhull overalt – ofte med bare ett eller to bord. Søndag var Fastelavns-søndag (Carnaval) og det var ferie og fridager på mandag og tirsdag. Folk i byen dro til kysten, så det var usedvanlig stille i byen i disse dagene. Karneval i Ecuador blir først og fremst feiret med at man kaster vann på hverandre eller sprayer med skum.

Mandag 23. februar – Guayaquil

Mye avslapping på Casaen og ved bassenget – og innom et kjøpesenter i nærheten.

Tirsdag 24. februar – Puerto Lopez

Tirsdag dro vi med buss til Puerto Lopez. Det var en busstur på ca 4 timer. Det var ikke air condition, men det var luftig og svalt siden alle vinduer og dører sto åpne. En fire timers busstur kostet oss $ 4 pr person. Erling sa at i et land hvor så mye ikke fungerer, var han imponert over hvordan busstilbudet fungerer her. Det er rimelig, bussene går overalt og til alle tider. Bussturen i seg selv var en opplevelse. Stadig vekk kom det inn selgere som solgte vann, karameller, bakevarer, kjeks mm og ropte ut varene sine. De hoppet på og av i fart og skapte mye liv på bussen. I tillegg til sjaføren, var det også en mann som hjalp passasjerene på og av og ved stopp ropte han ut hvor bussen skulle gå. Dette var ikke minst fordi det fortsatt er en del, spesielt eldre mennesker, som ikke kan lese.

Vel fremme i Puerto Lopez, fikk vi med en gang tilbud om en motorsykkeldrosje (nesten som en tuk-tuk, men her brukte de ikke pedalkraft, men motorsykkel). (NB: det er kun én minibank i PL, og det er ikke alltid den har penger, så det kan være lurt å ha med nok kontanter, de tar ikke mye – om noe – kort). Det var veldig greit, og på vei til hotellet, som vi hadde forhåndsbestilt etter anbefaling fra Casa, stoppet vi og bestilte dagstur ut til Isla de la Plata. Øya blir også kalt både mini-Galapagos og fattigmanns-Galapagos. Det er vel ingen av delene, men man får se og oppleve en del sjeldne fugler der, om ikke dyrelivet du finner på Galapagos.

Da vi kom fram til Hostería Mandalá, følte vi at vi var kommet til et lite paradisisk sted på stranden. Rommene var små hytter gjemt innimellom frodig vegetasjon. Her var alle slags blomster og planter som vi finner som inneplanter hjemme – men nå som store busker og trær.  Utenfor hver av hyttene, var det en veranda med hengekøyer. Det var ikke air-condition i disse hyttene, men store vifter i taket. Regner med at temperaturen har ligget på rundt 30 grader her nede, så det er absolutt godt å søke skyggen. Vi hadde hamstret solkrem med faktor 50, og det har vi jammen hatt bruk for! Selv innsmurt med dette, ble noen av oss litt brent både her og der etter turen til Isla de la Plata på onsdag.

Onsdag 25. februar – Isla de la Plata

Onsdag dro vi ut med båt til Isla de la Plata som ligger i Parque Nctional de Manchalilla og man må ha tillatelse til å kunne gå i land. Det er kun én bygning på øya, og stedet er brukt som forskningssenter – på samme måte som Galapagos, bare i mye mindre skala. Vi brukte ca én time ut til øya i en speed-båt med hard-top (heldigvis, som beskyttelse mot både sola og det plutselige regnet – det var regntid i Ecuador nå). Alt var frodig og grønt, men også mye gjørme og dårlige veier på grunn av all nedbøren. Det har visst ikke vært så altfor ille i år, men det har vært ille nok det vi har sett. Regnet sluttet etter en kort stund, men nedbøren resulterte i at vi gikk på gjørmestier. Det bygde seg opp gjørme under skoene, så vi hadde samme følelsen som når du har store kladder under skiene. Det var en flott tur, men varmt i steikende sol. Det var spesielt de blåføttede fuglene som vi kom nær innpå. Føttene var fullstendig himmelblå og fuglene var overalt og ikke redd for mennesker. De var morsomme å se på. Vi fikk også sett noen rødføttede fugler med blå nebb som er veldig mye sjeldnere. I parringstiden blåser de seg opp og får store, røde bryst, men det var ikke rette tiden nå. Vi så også store kolonier med Fragatas – store fulger som svevde over øya og som slo seg ned i store flokker i trærne. Vi brukte ca. tre timer på øyvandringen. Etterpå var det satt av tid til snorkling i deilig, varmt vann. Det som var litt uheldig, var at på grunn av nedbøren var vannet blitt melkehvitt og det var umulig å se noenting av all fisken, sjøstjernene og annet som vi var blitt forespeilt at vi kunne se. Men det var en fin svømmetur med masse bittesmå brennmaneter som var til tider ganske plagsomme.

Torsdag 26. februar – Puerto Lopez

Vi tusla rundt i PL, satt på fortauskafeer og tok en buss tilbake til Guayaquil kl. 15:30.

Fredag 27. februar – Guayaquil

Fredag hadde Erling avtalt med Eirik, han som er ansvarlig for volontørene, å ta oss med rundt for å se på arbeidet som MisjonsAlliansen driver i Guayaquil. Det ble en utrolig lærerik dag for oss. Vi startet på kontoret til D-Miro, microfinanskontoret som er skilt ut som en egen stiftelse. Vi fikk en orientering av Andreas Andersen som er underdirektor der og eneste nordmann. I tillegg kom det en ansatt som har gått alle gradene og som gjennomgikk hele D-Miro’s organisering og visjon.  Vi dro også ut og snakket med en lånekunde som tok opp sitt forste lån for ti år siden. Hun var utrolig stolt over hva hun hadde fått til (fra en liten utsalgsbod til stor butikk og egen leilighet for familien i 2. etg) og hun var en entusiastisk ambassadør for prosjektet. På vår rundtur, var vi også innom kirken der Erling hadde jobbet tidligere med engelsk-undervisning til en ungdomsskolelasse. Vi besøkte en skole  som hadde begynt å få et par klasserom i mur, men de aller fleste var av bambus hvor det var ganske luftig mellom rommene, og var også innom en helsestasjon med en veldig engasjert lege som fortalte hvordan de jobbet. Det var en enkel bambusbygning, hvor de hadde helsestasjonvirksomhet med vaksiner og svangerskapskontroll, prevensjonsveiledning og tannbehandling. Vi så også en helt ny fortballbane der Erling jobbet etter vi hadde dratt. Vi var midt i sommerferien her i Ecuador, så det var enormt populært med alle slags aktiviteter som tilbys til barn og unge for det finnes ikke mange alternativer hvis du skal holde deg unna kriminalitet. De møter opp i hopetall. Fotball er en egnet inngang til å introdusere verdier som respekt for hverandre, fair play. I tillegg blir det også lagt inn pauser med litt helseopplysning, ernæring (folk her spiser utrolig mye søtt kliss og junk-food) holdninger for å unngå alle de unge barnemødrene som er et stort problem her i Ecuador.

Lørdag 28. februar – Guayaquil

Hviledag på Casaen, med mye lesing, god mat, svømmebasseng og spill.

Søndag 1. mars – Cuenca

Vi tok bussen opp i fjellene for å være i Cuenca et par dager (fem timer). Der er det et helt annet folkeslag som bor (mye quechua). Cuenca er Ecuadors tredje største by og har ca. 400 000 innbyggere  og ligger på omtrent 2500 moh.

Vi hadde forhåndsbestilt to rom på et hostel i Cuenca – El Cafecita. Et koselig sted midt i sentrum med gåavstand til alle steder av interesse. Rommene ligger ut mot en koselig bakhage og man må gjennom kaféen (med en konstant eim av hasjrøyk…) for å komme til rommene.

Cuenca var en veldig hyggelig by med imøtekommende folk, rolig atmosfære og en fantastisk arkitektur, og litt mer «normal» temperatur – som sommeren i Norge. Mye av arkitekturen er fra kolonitiden som opphørte i første del av 1800-tallet. Vi så lite slumområder her og husene var mye mer velholdte enn det vi opplevde i Guayaquil. Det virket også mye tryggere på gatene i Cuenca.

Mandag 2. mars – Cuenca

Mandag ble en dag som vi brukte til å orientere oss litt i byen og bestille utflukter til de neste dagene. De måtte tydeligvis bestilles en dag i forkant, så vi kunne ikke bare hoppe på en tur samme dag. Men det var deilig å ta en dag å rusle rundt i byen. Vi kom inn i en butikk hvor de solgte panamahatter – en av stedets spesialiteter. Overalt ser vi indígenas, både kvinner og menn med disse spesielle panamahattene. De lages her, men da Panama-kanalen ble bygget, ble de mye brukt mot solen av arbeiderne der – derav navnet. Folkene i denne butikken var utrolig hyggelige og det endte med at det ble Panamahatter på de fleste av oss. I butikken var det også en utrolig søt kvinne som fortalte oss om prosessen med å lage disse hattene.

Tirsdag 3. mars – Chilcatotor

Tirsdag hadde vi bestilt en tur med Mama Kinua. Det er en slags cooperativ organisasjon som driver med café inne i byen, ysting og salg av oster, medisinplanter og også turer for turister hvor de viser litt av deres kultur. Dette er urbefolkningen, indígenas eller etterkommere etter inkaindianere. De har et eget språk som kalles quechua, men de snakker også spansk. Vi møtte opp på kaféen deres klokken ni om morgenen og ble tatt med i en pick-up ca 30 minutter fra Cuenca, til en liten landsby som het Chilcatotor, der vi kom til et hus hvor vi ble tatt imot av flere andre indígenas – alle kvinnene i sine tradisjonelle hatter og foldeskjørt. Alle var veldig hyggelige, smilende og gjorde alt for at vi skulle ha det bra. Vi ble ønsket velkommen med et glass sukkerrørsbrennevin blandet med varmt vann – klokka ti om morgenen… Så ble vi servert frokost – en maisrett med grønnsaker, alt tilberedt i maisblader. Etterpå fikk vi komme ut i kjøkkenet og fikk se på når de forberedte lunsjen vår. Den ble tilberedt over åpen ild. Det var både ris, poteter, gulrøtter, kylling, og ikke minst marsvin!

Mens kvinnene forberedte maten – som tok lang tid – tok Manuel oss ned til ysteriet og fortalte oss om prosessen der de to ganger i uka drar ned til Cuenca og solgte osten til Pizzarestauranter og på markedet. De laget både ferskost, mozarella og en type hard ost. Da de begynte med ysteriet, kunne bøndene i området selge melken sin der i stedet for å måtte levere den i Cuenca.

Manuel tok oss også på en kjøretur rundt i området i en bil som nok hadde sett sine beste dager. Det var en pick-up hvor alle ble stuet inn – tre i forsetet og resten på lasteplanet. Det var et utrolig nydelig landskap og lett å glemme at det lå på 2850 moh. Det var grønt og frodig overalt. Manuel viste oss mange ville planter som ble brukt til medisinske formål. Vi kjørte også forbi en hacienda hvor han fortalte at en patron hadde bodd inntil for 30 år siden. Han og siden hans barn hadde styrt over folkene i området, slik at de var livegne. De fikk ikke ta utdannelse eller reise bort derfra. De måtte jobbe for denne patronen og det samme måtte barna deres. For 30 år siden ble det en samlet protest mot dette systemet og det ga dem mulighet for en mye friere tilværelse. Denne cooperasjonen som de var en del av, ga inntektsmuligheter til flere familier. I Ecuador er det vanskelig å få jobb – tidlig om morgenen så vi at torvet var fylt av menn som søkte etter arbeid. Mange drar til utlandet i noen år og kommer tilbake og bygger seg bedre hus og kjøper bil. Mange drar også til USA for å prøve lykken, men det er ofte illegalt og da kan de ikke dra hjem hvis de skal ha håp om å returnere.

Da vi kom tilbake fra rundturen vår, hadde kvinnene gjort maten klar. Det ble lagt ut stråmatter på bakken, dekket opp med hvite lakener og så ble all maten lagt ut på dette lakenet («pampa mesa» – jordens bord, for å hylle moder jord og alt som kommer derfra). Det så fantastisk godt ut – noe det var! Dette var riktig festmat som ble brukt i brylluper og andre store fester. Ikke minst var marsvinkjøtt festmat. Det smakte veldig godt – overraskende godt. Alle som hadde vært med å tilberede maten, spiste sammen med oss. Det var veldig hyggelig. Senere spilte de også musikk for oss, men de unnskyldte at de som pleide å spille var bortreist, men de skulle gjøre så godt de kunne. Det ble en morsom seanse – det var nok ikke musikkopplevelsen som var den største!!

Etter at de også hadde vist oss spinning av ull, var det på tide å dra tilbake. Etter at vi kom ned til byen igjen, handlet vi inn litt youghurt, bananer, rundstykker og vann så vi hadde til frokost neste dag. Da skulle vi være utenfor kontoret hvor vi hadde bestilt en to-dagers tur kl halv ni neste morgen – litt for tidlig til å spise frokost på en café eller lignende (de fleste åpnet kl. 0900). Vi gjorde opp for rommene på El Cafésita om kvelden, ca 100 kroner natta pr seng, med toalett og dusj på rommet.

Onsdag 4. mars – Parque Nacional de Cajas og Chilcatotor

For dagen i dag hadde vi bestilt en todagerstur hos Terra Diversa – en veldig hyggelig og spennende reiseoperatør som også hadde engelsktalende folk som jobbet der – først en dagstur til najonalparken, Parque Nacional de Cajas, så overnatting på en hacienda og så ridetur i morgen (alt inkl. av mat, reise, opphold og turer for disse to dagene betalte vi ca $150 pr. pers (?) ). Vi ante veldig lite hva vi kom til å se og oppleve, men var åpne for det meste. Allerede da bilen kom og hentet oss, skjønte vi at standarden var litt bedre enn dagen før – dette var en van med plass til alle og med setebelter – som fungerte, på alle setene. Vi kjørte en times tid opp mot nasjonalparken. Den var kjent for sine mange små vann som hadde ørret i vannene, og tok en times tur rundt vannet. Etterpå kjørte vi videre helt nord i parken. Vi kjørte opp til det høyeste punktet, 4167 moh, som ble kalt for Trez Cruzes. Her hadde inkaindianerne satt opp tre kors på det høyeste punktet på veien mellom Guayaquil og Cuenca – dette var også vannskillet. Ikke langt derfra tok vi fatt på den neste turen vår. Hele tiden hadde vi med guiden vår, Gustavo, som fortalte oss en masse om de forskjellige plantene vi så. Vi merket høyden ganske bra… Noen fikk litt hodepine, og tempoet ble litt redusert, men ellers gikk det bra. Det var nok en fordel at vi hadde vært i Cuenca et par dager slik at vi i allefall var litt akklimatisert. Det var en flott tur i en fantastisk natur. Vi endte til slutt opp på et sted som tydeligvis var for personellet i nasjonalparken – og hvor de også hadde en café. Der ble vi servert et herremåltid med først en suppe med mais og poteter og så fersk ørret med ris og pommes frites. Ris, mais og poteter er hovedingrediensene i all matlaging her (i tillegg til bananer, selvfølgelig), ofte alt samtidig.

Etter maten skulle vi kjøres til haciendaen der vi skulle overnatte. Vi kjørte ned mot Cuenca igjen, og jammen tok vi ikke av ved skiltet der det sto Chilcatotor. Vi kom helt inn til dalen hvor den store, gamle herregården lå, der Manuel hadde fortalt oss at den store patronen hadde bodd tidligere (så ut som Åndenes Hus!). Rett oppforbi denne haciendaen, lå det en nybygget luksushacienda, og DER stoppet vi – på Santa Martha de Totorillas. Og det var slett ingen liten hacienda med soveposer vi ble vist inn til. Det var et utrolig hus, hvor vi først ble ønsket velkommen av eieren selv, Martha. En veldig hyggelig dame som bor i Cuenca og har dette som et sted hvor hun og mannen, som var advokat i Cuenca, samlet familien i helger og ferier. Det var en stor gård med kyr, hester, høner og marsvin (til mat). I tillegg hadde de et lite hus som de leiet ut til smågrupper – så hvorfor vi ble tatt imot som en del av familien, skjønner vi ikke, men vi følte oss veldig velkomne! Mitt hus er deres hus, sa Marha, og viste oss inn på tre flotte soverom, med tilhørende bad. Om en halv time kan dere gå inn og ta tyrkisk bad, sa Gustavo og imens bare forsyn dere med kaffe, te og den frukt dere måtte ønske. Middag blir servert halv åtte. Oppasseren, Guillermo, bodde der sammen med kone, Norma, og to herlige jenter, Carmen Lucia (5) og Rosa Ximena (9). De hadde et rom på gården, men det virket som om de laget mat og spiste på kjøkkenet i huset. Om kvelden var det fotballkamp med et lag fra Cuenca, og da kom Guillermo inn i stua og så på kampen sammen med oss. Norma, en indígenas med den tradisjonelle påkledningen med foldeskjørt og panamahatt (paja toquilla), sto for all matlagingen.

Samme tilbygget som der de hadde tyrkisk bad, hadde de et spill-rom med bl.a. fotballspill, biljard og bar. Og overalt var det musikk. Maten vi fikk smakte utrolig godt. Først en suppe som var litt som vår ertesuppe, bare det var mais i stedet for erter og så med svinekjøtt. Så fikk vi stekt hai, grønnsaker og poteter og til dessert ble det servert brente fikener med deres spesielle ferskost. All mat som ble servert, kom fra gården og var selvlaget.

Torsdag 5. mars – Chilcatotor

Til frokost fikk vi servert en maissuppe med et posert egg oppi. Martha sa at det var kraftig bondekost som skulle holde hele dagen for arbeidere som skulle ut og jobbe på markene. I tillegg til suppen, var det rundstykker og ferskosten som blir servert til nesten alt – og som smaker veldig godt. Etter frokost var det ned til hestene. Gustavo var fortsatt sammen med oss og guidet oss også på denne rideturen. Vi red i ca fire timer i et utrolig flott landskap – stort sett ute i terrenget. Det var bratte åssider (vi var nå på ca. 2800 moh), som vi både red opp og ned av, på stier og over sletter og hauger. Overalt så vi maisåkre. Mange av indianerne hadde egne hester som stort sett ble brukt til transport. Overalt var folk veldig hyggelige når vi møtte dem. Husene lå veldig spredt, men vi red gjennom et par «landsbyer» (dvs en liten samling hus rundt en barneskole og kanskje en butikk).

Tilbake på haciendaen fikk vi tid til en dusj og nok et fantastisk måltid. Etter at vi hadde forlatt haciendaen, kjørte vi ned til Cuenca og Gustavo og sjåføren lot oss stoppe i sentrum en times tid for å kikke på et sted hvor de soglte artesanías – lokale håndarbeider (det het Cemuart – centro municipal artesanal, og lå rett ved Mama Kinua). Det var masse små boder med inngang fra markedet hvor vi hadde vært flere ganger tidligere uten å oppdage det. Etter dette kjørte de oss til flyplassen, og vi tok flyet tilbake til Guayaquil.

Fredag 6. mars – Guayaquil

I dag var det Erling sin bursdag, og vi feiret med kakao og gaver til frokost her på patioen. Dagen tilbragte vi på casaen og på et kjøpesenter for å kjøpe kake og is, og forberedte bursdagsfeiring på patioen med alle volontørene invitert. Veldig kjekk avslutning på to supre uker.

Lørdag 7. mars

Avreise fra Casa Alianza og Erling tidlig om morgenen, med KLM via Quito (som så ut som en utrolig flott by i fjellene!), Bonaire, Amsterdam og så til Oslo.