Kajakktur i Bohuslän

Årets Valdrestur gikk for første gang til utlandet, nærmere bestemt til skjærgården på den svenske vestkysten, i Bohuslän. Fine dager, ikke rekord i distansepadling, men skikkelig kvalitetstid både til vanns og på land. Nydelig skjærgård å padle i og faktisk av og til fikk vi oppleve litt sommerlige temperaturer også! 

Dato:  30. juli – 2. august 2015
Sted: Bohuslän, Sverige; fra Fjellbäcka til Bovallstrand
Privat/organisert: privat
Hvem var med: Rita, Harald, Birgitte, Lars Erik og jeg
Overnatting: telt
Kart: Sjøkart

Vi treftes på Nordbysenteret og handlet inn til turen. Geir skulle egentlig også vært med men hadde forstrukket en muskel i armen og da ble padling litt vrient… Men han kjørte Rita og kajakk nedover så han fikk nå en bitteliten smakebit av turen.

Vi fortsatte derfra nedover til Fjellbäcka. Vi kjørte av fra E6 og inn på RV 63, langs sjøen. Vi fant en fin plass for å parkere biler og sjøsette kajakkene rett før selve Fjellbäcka; ved en bro rett før Mörhult. Harald og Lars Erik kjørte en bil nedover til Bovallstrand mens vi jentene ordnet med lunsj og pakking av kajakker. Da gutta var tilbake sjøsatte vi kajakkene og begynte å padle utover. Vi padlet på sørsiden av Valön og Hjärtarön og inn på østsiden av Kalvö. Der fant vi en fin stor bukt som vi la til i og fikk kajakkene opp på land. Vi fant også et fint flatt område inne i en furuskog der vi satte opp teltene. Det ble en nydelig kveld med måneskinn og vi satt ute på berget til langt utover kvelden.

I løpet av turen hadde jeg introkurs i kajakk med Rita og Lars Erik, så før vi satte av gårde måtte de øve på kameratredning. Temperaturene i vannet denne sommeren var langt fra rekordhøye, men her gikk det faktisk an. Vil tippe på en 16 grader. Så de bestod begge testen og så kunne vi alle padle videre i den nydelige skjærgården. Vi padlet sørover mot Hamburgö og valgte å passere på vestsiden, og inn kanalen på vestsiden av Lille Hamburgö (vet ikke om dette er riktig navn) blant annet på grunn av endel bølger . Der var det stille og fint og vi fant en finfin lunsjplass inne i kanalen på østsiden. Deretter padlet vi et lite stykke utaskjærs før vi svingte sørøstover inn til leden innaskjærs. Vi padlet videre nedover mot Heestrand og enda litt lenger sør til vi kom til en veldig koselig øy kalt Munkholmen. Her lå det allerede en seilbåt, men det hadde begynt å blåse kraftig opp og sør for Munkholmen var det et et åpent stykke hav. Så vi padlet inn og slo oss til her. Fantastiske svaberg – varme, myke og fine. Sola var kommet godt fram og vi hadde disko mens vi lagde mat – fredagstaco som seg hør og bør. Denne natta var det fullmåneskinn og helt klart, så vi lå alle ute under åpen himmel. Kanskje like greit for det var ikke noe sted å sette opp telt på øya – vi hadde dog prøvd å sette det opp vha klatrekiler. Helt bra ble det ikke men det stod nå neste morgen også.

Lørdagen våknet vi opp til et fantastisk vær – men mye vind. Vi fant da ut at vi tok en laaaang formiddag med mye kaffe, soling og bare nyting. Først et stykke ut på ettermiddagen løyet det såpass at vi fant det forsvarlig å krysse havstykket sørover. Etter dette var krysset padlet vi innover til Bovallstrand for å bunkre mer vann og kjøpe softis. Deretter padlet vi utover til Hallsö, en øy et par-tre km vest for Bovallstrand, med en lagune med sandstrand på østsiden og en gresslette bakom der. Jeg hadde tidligere campet der da Kristin og jeg var på kajakktur her i 2008. Vi slo opp teltene og i kveld var det Rita og Birgitte som lagde overraskelsesmiddag. Da de sa værsågod var det dekket opp til dét tapasbordet på en diger steinhelle nede i fjæra. Helt fantastisk!! Etter middag og kaffe og at vi hadde så vidt begynt å prate om å forflytte oss til teltene kom de første regndråpene.

Det ble en regnfull natt men vi var tørre og fine inne i teltene. Søndag morgen padlet Lars Erik og jeg inn til Bovallstrand, da vi skulle helt til Trondheim denne dagen. De andre tre sov litt lenger og fikk en litt utvidet padledag siden de «bare» skulle til Oslo.

 

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Jentetur til Amsterdam

Jentetur til Amsterdam i starten av juni. Fortauskafeer, små koselige butikker, god mat, blomstermarked og besøk hos Jon og Fenny i Leiden med kanalbåttur. 

Dato:  5.-7. juni 2015
Sted: Amsterdam og Leiden
Privat/organisert: privat
Hvem var med: Rita, Mona og jeg
Overnatting: Hotel De Looier i Jordaan
Kart: Guidebøker og turistkart

Vårens desidert fineste og varmeste helg ble tilbragt for det meste utendørs på fortauskafeer og koselige gater og kanalbåttur i Amsterdam og Leiden. Vi ankom fredag morgen og dro søndag kveld, så vi fikk tre fine dager her; fredagen og lørdagen i Amsterdam og søndag morgen tok vi tog en liten time til Leiden for å besøke Jon og Fenny og barna. De hadde leid kanalbåt og vi fikk en herlig kanalbåttur inkludert isstopp og sightseeing i koselige Leiden før vi hadde en hyggelig stund på takterrassen deres.

Her var noen av tipsene vi fikk i forkant av turen. Vi prøvde ut noen men langt fra alle.

Disse fant vi/prøvde vi ut:

  • Cafe T´Smalle: veldig koselig kafé ved kanalen i Jordaan. Denne kan vi absolutt anbefale – måtte besøke den både fredag og lørdag og satt utendørs ved kanalen begge gangene
  • Restauranter:
    • De Plantage (i «the Zoo») – hyggelig og artig sted, en diger «hall» så ganske støyende (hadde bestilt bord, tror det var lurt). Helt ok mat, hyggelig og god service. caferestaurantdeplantage.nl. Tok trikk 10 fra hotellet (trikkestopp i Marnixstr.; ca 15 min)
    • Green grill & Barbeque – vi satt i 2. etasje. Utrolig koselig servitører, utsøkt mat og utsikt til Leidse Plass. På denne «plassen» var det mange restauranter og utesteder og mye liv. Ikke langt fra hotellet.
  • Rusle rundt i området «9 gater» i / rett ved Jordaan – kjempekoselige gater med små butikker
  • Shoppinggata Kalverstraat inkl. Pannekakelunsj utendørs på Havelaar café, Voetbookstraat (like innenfor Kalverstraat). På enden av Kalverstraat er Damplassen (med bl.a. Madame Tosseau)
  • Blomstermarkedet i gata Singel – kjøpte tulipanløker! (NB: mange steder f.eks. her tar de kun cash). Ved siden av tulipanløker og andre blomster solgte de cannabisplanter an mass på markedet…
  • Gikk gjennom Red Light District (ved Oude Kerk, Oudezijds-gatene) lørdagskvelden; veldig merkelig opplevelse og med masse folk i gatene og jenter som sto i vinduene på utstilling. Ikke helt godfølelsen…
  • Avslutta lørdagskvelden på en lokal, brun pub rett ved hotellet; Café Chaos – massevis av engler både i tak og vegger
  • Reiste med tog fra Centraal Station (tok trikk 17 fra hotellet) til Leiden. For trikketur: 2.90 Euro pr. tur (7.80 Euro for 24 timer?). Betaler i egen billettluke midt i trikken og må holde fram billetten foran automaten for å gå av.
  • Besøk i Leiden – veldig koselig by, lignet litt på Amsterdam med kanaler og koselige gater, men mye mindre. Går an å leie kanalbåter.

 

Disse fikk vi ikke prøvd ut, men har på lista til neste gang:

  • Biblioteket rett ved jernbanen. Her er det også et hotell som er innredet som jernbanevogner
  • Barer:
    • Hvis fint vær: Roest, Pllek (ta ferja fra sentralstasjonen) eller Nel
    • For koselige barer: Het Doktertje, Louis, Fontijn eller De Wetering
    • For bryggerier og smakstester på øl: Brouwerij t IJ, De Prael eller Troost
    • Andre «øl-kafeer»: Arendsnest eller Gollem
    • Anbefaler ikke å gå til Heineken Experience – alt for dyrt for alt for lite
    • For cocktails: Door 74 (lurt å gjøre reservasjon), Hiding in Plain Sight eller Bukowski.
    • Bar med småretter: Brouwerij Troost
  • Restauranter:
    • Typisk nederlandsk mat: Greetje, Moeders eller Haesje Claesje
    • Spesialiserte restauranter: Gin & Mussels (blåskjell), Graceland (texas BBQ), Thrill Grill (hamburger), Pizzabakkers (pizza), Cafe Amsterdam eller Stork (sjømat).
    • Andre hyggelige steder: Canvas (flott utsikt), Mata Hari (eneste skikkelige sted i Red Light District), Toscanini (italiensk restuarant i Jordaan – denne prøvde vi å ringe og reservere samme dag, men da var det fullt..), Cafe Vrijdag (cafevrijdagamsterdam.nl), Reuring (cafereuring.nl), cafe Restaurant Braque (Albert Cuyp), du Cap, Cafe Schilders (Albert Cuyp)
  • Lunsj/brunch: G´s (gjør reservasjon), Coffe & Coconuts (Singel 404, de Bakkerswinkel) eller Ysbreeker (fin terrasse), Venkel (Albert Cuyp

 

 

 

 

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

 

Skottland/England – St. Cuthberts way og Lindisfarne

To dagers vandring på starten og slutten av ruta St. Cuthberts way – en pilegrimsled som endte opp på tidevannsøya Lindisfarne helt nord-øst i England – med påfølgende to dager på Lindisfarne. Åpne landskap, milevis med hekker, skoger, åkre, fjelloverganger, sauer, gress, gjørme, sjø og sand. Flotte dager med masse inntrykk.

Siste biten – sanden over til Lindisfarne

Dato: 7.-11. mai 2012

Sted: St. Cuthberts way, fra Melrose i sør-Skottland til Lindisfarne i nord-England

Privat/organisert: organisert, personaltur med IKF/NKF

Hvem var med: Tor, Arvid, Arild, Marit, Odd, Hilde, Johan og jeg

Overnatting: B&B og hotell

Kart: (1:25 000 og 1:50 000)

Mandag 7. mai: Oslo – Edinburgh – Melrose

Fly fra Gardermoen kl. 1930 til Edinburgh. Flyturen tok knappe to timer, og med klokka stilt en time tilbake var vi i Edinburgh litt over åtte lokal tid. Reisen var bestilt gjennom Walkingsupport ved John Handerson, som personlig kom og hentet oss på flyplassen i minibuss og kjørte oss en drøy time sørover til Melrose og Tweedknowe Bed & Breakfast. Melrose er et lite tettsted med ca 3000 innbyggere, mange som pendler til Edinburgh eller som er pensjonister. Vi kom inn på et kjempehyggelig B&B, med seks soverom. Marit og jeg fikk suiten – eller det føltes slik i alle fall – og sov veldig godt første natt i Skottland.

Tirsdag 8. mai: Melrose – St. Boswells – Harestanes – Jedburgh (26 km)

Vi startet opp med en kraftig Scottish breakfast: speilegg, bacon, tomatbønner, blodpudding, haggis (en slags lungemos?), tomat, champignon og pølser. I tillegg til toast og kornblanding, te og kaffe. Da var vi klare til første etappen; Melrose – St. Bosswells. Vi startet opp med Abbey-en i Melrose, og der begynte merkingen. Det er også her St. Cuthberts way begynner. St. Cuthbert er en helgen som levde på midten av 600-tallet. Han var munk og levde bl.a. flere år på Lindisfarne, bl.a. som biskop, selv om han trivdes best som eneboer. Han ble helgen allerede mens han levde og det ble fortalt at han utførte flere mirakler.

Stien startet oppover mot Eilden hills, to «fjelltopper» der stien går midt gjennom de. Det er også mulig å gå opp på de, de er ikke mer enn 3-400 moh. Det var massevis med gule rapslignende blomster oppover, men disse var kraftigere som trær og med barnåler på. Flott var det uansett! Men sleipt var det også på stien. Den var til tider ganske gjørmete, og med regnskurer som kom innimellom ble det glatt. For det meste var det fint vær, men været skiftet veldig raskt, og som vertinnen på Tweedknowe sa, så kan du gjerne oppleve tre årstider på en dag her – det skal være sikkert og visst!

Etter vi hadde passert det høyeste punktet gikk vi nedover og gjennom en nydelig skog før vi kom til mer åpne marker og sauejorder og etterhvert også River Tweed som vi fulgte helt inn til St. Boswells. Etter 13 km var vi kommet til den lille byen St. Boswells der det var tid for lunsj. Vi spiste lunsj på en koselig bokkafé som lå i «hovedgata» (det var kanskje ikke så mye mer enn én gate her…?), Main Street Trading Company. Det regnet under lunsjen, så det var fint å sitte inne!

Vi fortsatte mot Harestanes, og regnet sluttet omtrent da vi gikk. Vi gikk gjennom nydelig kulturlandskap hele veien. Øde og fint for det meste, med endel sauer og kuer riktignok! Vi gikk også gjennom små landsbyer og litt på asfalt. Da vi nærmet oss Harestanes gikk vi imidlertid parallelt med motorveien noen få km, men den plaget oss ikke nevneverdig. Vi kom til Harestanes ca kl 1800. Harestanes er ingen stor plass, kun et Visiting Centre fant vi ut av, da Marit og Hilde gikk rett gjennom det uten å merke at de var kommet fram! Her ble vi hentet og kjørt de neste tre km til Jedburgh, da St. Cuthberts way går i en litt annen retning herfra.

Vi overnattet på Spread Eagle Hotel i Jedburgh, også dette en liten, men koselig by med forsåvidt lite liv på kveldstid. Etter middag på hotellet gikk Tor, Arvid og jeg ut for å se oss rundt, og de eneste vi møtte var noen lokale ungdommer og tre-fire personer på en fotballpub.

Utsikten opp mot Eildon hills fra rommet i Melrose
Turen merket med St. Cuthbert´s way-merket
Utsikt bakover mot Melrose
Idyll på den skotske landsbygda
Stien gikk store deler av veien langs med jorder og skogkanter
En rast på veien, Johan, Arvid, Hilde og Marit
Postkontoret i St Boswells
Det var masse blomster langsmed veien, tydelig at våren var kommet lengre enn i Norge, selv om temperaturen sa det motsatte…

Onsdag 9. mai: Jedburgh – St. Cuthberts Cave – Lindisfarne (16 km)

Vi ble hentet på hotellet halv ni og kjørte en drøy time sørøstover, ca 1 km fra St. Cuthberts Cave hvor vi ble sluppet av. Underveis krysset vi grensen over til England fra Skottland. Det var en gedigen grotte der det er sagt at St. Cuthberts selv aldri var her, men legemet hans da han ble fraktet til Durham 2-300 år etter hans død. Rett etter grotta kom vi til en liten høyde der vi så langt utover, og så både havet og målet i det fjerne; Lindisfarne. Vi gikk over åpne sletter og inn i skog og fant en utrolig idyllisk lunsjplass under noen trær på gresset med utsikt utover! Videre gikk vi langs milevise hekker (som det forresten er veldig mye av her) og kom til slutt ut til sjøen. Lindisfarne ligger på en øy (Holy Island) som er tilgjengelig med bil/på vei fra fastlandet ved fjære, men blir en øy med sjø rundt alle kanter ved flo. Så her må man passe tidevannet hvis man skal komme tørskodd over! Det er også lagt en rute med store påler over sanden, slik at man ved fjære sjø kan gå over. Vi skiftet sko (det beste er egentlig å gå barbeint) og gikk de siste 4-5 km over sanden. Det var flott – å se Lindisfarne og målet for vandringen vår komme stadig nærmere.

Da vi kom over på andre siden var det ikke lange biten opp til hotellet, The Lindisfarne Hotel. Et koselig lite hotell med flotte rom og god mat! Det ble sagt at de hadde åpnet (vet ikke om det bare var nye eiere eller hotellet som sådan) for bare noen få måneder siden. Vi spiste middag på hotellet – enorme porsjoner men veldig god mat. Særlig desserten! Jeg og Odd delte en «mini marengue» – som bestod av to gedigne marengs med krem og bær til – veldig godt!!

Sauer så vi mange av…
…veldig mange
St. Cuthbert´s cave
Lindisfarne i det fjerne
Hele gjengen samlet bortsett fra Odd. F.v. Arvid, meg, Tor, Hilde, Johan, Marit, Arild
Lunsj i det fri
…under a tree
Kun 4-5 km på våt sand igjen før vi er fremme
Over hele sanden stod det påler med 35 meters mellomrom som viste vei
The Lindisfarne Hotel, med rommet til Marit og meg oppe til venstre
En halv minimarengs – skulle tro vi var i junaiten på størrelsen!

Torsdag 10. mai: Lindisfarne

Lindisfarne er både et religiøst sted, et turiststed, et naturreservat og et sted med mye historie. Bl.a. var dette stedet der Vikingene først kom  i 793, og som markerte starten på Vikingtiden. På 600-tallet ble klosteret på Lindisfarne grunnlagt av St. Aiden, og dette ble en base for kristningen av det nordlige England. Det er 140 innbyggere på øya, og de har hele 5 (?) kirker. Klosteret er mest ruiner, mye av steinene fra klosteret ble brukt til å bygge et slott litt utenfor selve sentrum i 1550-årene, Lindisfarne Castle. Dette slottet skulle brukes til å beskytte grenseområdet mellom Skottland og England, men ble ikke mye brukt til det. I 1901 ble slottet kjøpt opp av Edward Hudsen (grunnlegger av Country Life Magazine) og brukt som fritidsbolig. Det ble senere solgt videre til et par forretningsmenn før det på midten av 1900-tallet ble gitt tilbake til England og forvaltes nå av National Trust og er åpent for publikum.

Da vi var på Lindisfarne var vi med på både kvelds- og morgenbønn i St Marys church. Denne dagen hadde vi også endel faglig opplegg på morgen og formiddag og på ettermiddagen var vi ute og besøkte slottet. Det regnet omtrent ustanselig og var ganske surt og kaldt. Middagen spiste vi på The Crown and Anchor, og det ble fish and chips for min del, og en utrolig god «ingefærpudding» med vaniljesaus til dessert.

En gate i Lindisfarne
Gule blomster også her på øya
Lindisfarne Castle i bakgrunnen, bygd av stein fra bl.a. klosteret i forgrunnen
Vakkert i Lindisfarne
Det meste styres etter tidevannet
Utsikten fra Lindisfarne castle inn mot sentrum av Lindisfarne – på en gårværsdag, som det visstnok er mange av også her…

Fredag 11. mai: Lindisfarne – Edingburgh – Oslo

Alt på øya er avhengig av tidevannet, også gjaldt det når vi skulle bli hentet for å bli kjørt til Edinburgh. Vi var av gårde litt før kl 1100 og kjørte en halvannen time (inkl. litt kø) inn til byen. Vi fikk med oss The Castle før det begynte å regne. Det ble skikkelig surt og kaldt, så vi satt oss inn for å spise lunsj/middag, og der ble vi sittende til vi tok flybussen ut til flyplassen. Flybussen går omtrent kontinuerlig fra broa over jernbanen, og kostet kun 3,5 pund.

Oversikt over hele St. Cuthbert´s way, fra Melrose til Lindisfarne, totalt ca 100 km. Vi gikk første og siste del på denne turen.

New York

Dato: 10.-14. november 2010

Sted: New York

Privat/organisert: privat

Hvem var med: Mamma og jeg besøkte Ragnhild som er noen uker i NY i høst

Overnatting: I Ragnhilds «sjarmerende» leilighet i Upper West side, Columbus Av – 106th street.

Kart: Lonely Planet NY og gratissykkelkart…

Onsdag 10. november

Vi landet på JFK airport ca kl 1300 amerikansk tid, etter ca 8 timer over Atlanteren fra Amsterdam. På forhånd hadde vi bestilt shuttlebus, noe som fungerte veldig bra. Vi hadde bestilt på http://www.supershuttle.com, gikk ut i utgangshallen, rett til venstre for Dunkin Donuts, ved ground transportation information. Vi måtte ringe fra en «automat» og oppgi referansenummeret, og så fikk vi beskjed om å vente ca 20 min. Shuttlebussen kjørte oss fra dør til dør, og var en minibuss med ca 8 – 10 personer som skulle til samme område.

Det tok ca 1 time og 40 min inn. Vi satte fra oss koffertene og gikk rett ut på en skikkelig amerikansk restaurant og bestilte hver vår hamburger! På prisene i USA legges alltid tax til (ca 8 %), deretter må du selv legge på tips, som skal være mellom 15-20 %! puh, er jo rene matteeksamen hver gang man har spist jo… Etterpå dro vi oppom Columbia University (ligger mellom Broadway og Amesterdam Av., og begynner på 114th str.) der Ragnhild er visiting scholar. Noen utrolig flotte bygg, og særlig i mørket, med lys i de digre vinduene i biblioteket.

Torsdag 11. november

Etter en lang frokost hjemme hos Ragnhild dro vi rett over gata og leide oss sykler (106th str ved Columbus Av, $8 pr time pr pers, $40 for leie hele dagen). Vi sykla gjennom Central Park i utrolig flotte høstfarger og knall blå himmel. Ca 10-12 grader. Central Park går fra 59th – 110th street, altså over 51 kvartaler. Vi sykla fra 106th og langs vestsiden av parken. Det var utrolig flotte sykkelveier – asfaltert – og mange syklende og joggende. Fint ved vannene. Vi var oppom Strawberry fields (like ved der John Lennon ble skutt), og innom den kjente skøytebanen Wallmans helt sør i parken. Hadde lunsj på en utecafé ved Columbus Cirkle. Sykla videre ned Broadway, var innom og kjøpte billetter til Chicago musikal. Man kunne kjøpe billetter på nettet også, men måtte i tilfelle ha skrevet ut billetten på forhånd, noe vi ikke hadde mulighet til. Sånn sett kunne det være like så greit og bestilt hjemmefra i Norge. Dette var rett ved Times Square (rundt 49th45th str). Vi sykla videre til 20th str, og sykla derfra øst til East River. Langs hele kysten av Manhattan går det en bra tilrettelagt sykkelsti, som var super å sykle på. Vi tenkte oss over Brooklyn Bridge og Manhattan Bridge, men hoppa over det da vi hadde brukt lang tid og det ikke var så lenge til det ble mørkt. Uansett hadde vi en fantastisk sykkeltur nedom Battery Park helt på sørspissen, og så Frihetsgudinnen rett før sola gikk ned, og videre oppover langs Hudson River i det vi så solnedgangen over skyskraperne på New Jersey! Helt magisk! Da vi var på Battery Park tenkte vi at vi kunne kjøpe billetter til Ellis Island dagen etter (12 $ pr pers, 20 $ inkl. omvisning/audio). Her også var det samme at man kunne kjøpe billetter på nettet, men måtte da skrive ut billettene. Vi kom dit ti over halv fire, og de stengte kl tre… Vi leverte tilbake syklene i sekstida, etter å ha sykla til sammen ca 2 mil, og dro direkte til en Thailandsk restaurant, Thai Market, ikke langt fra Ragnhild (ligger mellom 107th og 108th str i Amsterdam Av.)

Fredag 12. november

Lang og god frokost hos Ragnhild i dag også. Tok banen ned til South Ferry/Battery Park hvor båtene til Ellis Island/Frihetsgudinnen går fra. Vi kjøpte billetter, og stilte oss i den korte køen. Vi ble ganske snart vist at dette var feil kø, køen starta laaaaangt borte! Det var en køtid på ca 2 timer. Så vi leverte billettene tilbake og fikk tilbake pengene. Deretter dro vi opp til China Town (på bare noen få kvartaler bor det 150 000 mennesker her!!), spiste lunsj (evt tidlig middag…) på Great New York Noodle Town (Bowery – Bayard str) – kjempegod kinesisk mat og digre porsjoner! Vi fortsatte videre til Soho, var innom noen butikker på veien, bl.a. Urban Outfitters ved Union Square (14th str – the Americas), og var lenge inne på Paragon i Broadway ved Union Square – en diger butikk med friluftsutstyr. Var innom litt flere butikker i området, og spiste middag på Fridays på Union Square. På vei hjem var vi innom en fantastisk matbutikk rett ved Ragnhild (Westside Market, ligger mellom 110 og 111 street i Broadway), med rekker av frukt, grønnsaker, oster og alt var utrolig flott oppstilt og utstilt!

Lørdag 13. november

Vi gikk ut og spiste frokost på en typisk amerikansk Diner – og hadde pancakes, waffels og French toast. Etter frokost dro mamma og jeg ned til 5th Av., og var bl.a. innom Urban Outfitters (999 xx str – xx Av), og et par timer på Nike store på 57th str – 5th Avenue. Fem etasjer med ganske så bra priser! Ragnhild jobba på doktorgraden, men i femtida traff vi henne igjen og dro ut og ned til Red Lobster  på 42nd str – Fashion Av. Der burde vi visst ha bestilt bord, for det var tre kvarter/en times ventetid… Men vi hadde gledet oss til å dra dit, siden vi har mange gode minner fra Red Lobster i Florida, så vi tok en drink i baren og venta. Og den som venter på noe godt… – et helt fantastisk måltid med hummer og reker! Etterpå dro vi på Chicago – herlig musikal! Vi hadde billetter på bakerste mezzanin (men helt forrerst på denne) – og så veldig godt herfra også. Og etterpå var det ut på Times Square – for et folkeliv og lysshow! Skikkelig gøy! Vi tenkte oss opp i Top-of-the-Rock ($20) ved Rockefeller Center, for å få utsikt over hele natte-New York, men siste heisen gikk kl elleve (og vi forstod det som at billettene måtte kjøpes før ni, men dette vet jeg ikke sikkert), og klokka var over det nå… Ja, ja – må jo ha noe å komme tilbake til!

Søndag 14. november

Etter frokost på Community Food & Juice i Broadway – 113th str , en frokost/lunch/middag restaurant som legger vekt på sunn og økologisk mat, dro vi opp til Harlem og var med på gudstjeneste der. Vi hadde tenkt oss til Abyssinian Baptist Church på 138th str – Lenox Av (Malcolm X Blvd), men det var det tydeligvis flere som hadde… Det var denne som stod i Lonely Planet, og her var det laaang kø – tvilsomt at alle kom inn. Og dette var en halv time før gudstjenesten startet! Så vi gikk over gata til Mother African Methodist Episcopal Zion Church (på 137th str). Det var visst en spesiell minnegudstjeneste over Dorothy Height, som vi forstod hadde vært en viktig forkjemper for afro-amerikanske kvinners rettigheter i USA gjennom et langt liv. Veldig spennende å få med litt av den historien også, sammen med flott sang, selv om det ikke var gospel sånn som man kan se på film… Vi dro innom Starbucks på vei hjem, spiste lunsj i leiligheten, og så kom Super Shuttlen og hentet oss kl to (må bestilles min. 24 timer i forkant). Flyet gikk halv syv, og både jeg og mamma følte oss nesten litt snytt da vi oppdaget av tida var gått veldig fort og at vi plutselig var fremme i Amsterdam (tok ca 6,5 timer over, + 6 timer i tidsforskjell) – vi hadde bare rukket å se én film, spise middag og sove!

Mandag 15. november

Frokost på flyplassen i Amsterdam, og hjem med fly til hhv Kristiansand og Oslo. De gikk nesten samtidig, så det var veldig praktisk. En herlig langhelg som et velkomment avbrudd i høstmåneden november i Norge.


Nordkalotten 2010

Dato: 30. mars-19. mai 2010

Sted: Fra Kvikkjokk sør i Sarek, via Ritsem, Abisko og Kilpisjärvi, til Halti og grensa Norge/Finland ved Somasjärvi, med turslutt på Storslett i Nordreisa.

Privat/organisert: privat

Hvem var med: Mari og jeg

Overnatting: telt, turisthytter, gamme, ute under åpen himmel

Kart: 1:100 000 i Sverige (BD 1-7) og 1:50 000 i Norge og Finland (M711) + 1:100 000 Nordreisa

For turbeskrivelse og bilder, se www.nordkalotten2010.wordpress.com

Ecuador

Stranda i Puerto LopezDato: 21. februar – 8. mars 2009

Sted/rute: Guayaquil – Puerto Lopez (+ Isla de la Plata) – Guayaquil – Cuenca (Parque Nacional de Cajas (3800 moh) og Chilcatotor) – Guayaquil

Organisert/privat: privat

Hvem var med: Mika Brøvig Andersen, Terje With Andersen, Ragnhild Brøvig-Andersen, Henning Hanssen og jeg besøkte Erling bror som var i Ecuador våren 2009 som volontør for Misjonsalliansen.

For tips til reise i Ecuador, se her: https://mariesturblogg.wordpress.com/2009/05/24/tips-til-reise-i-ecuador/

Lørdag 21. februar

Vi fløy via Amsterdam med KLM, og fortsatte videre med KLM og mellomlandet på den karibiske øya Bonaire (Nederlandsk) før vi landet i Guayaquil tidlig søndag morgen.

Søndag 22. februar – Guayaquil

Vi ble møtt på flyplassen av Erling og ble vel installert på Casa Alianza, der Erling og de andre Volontørene for Misjonsalliansen bor. Casa Alianza drives som et hotell, og hadde både hengekøyer og badebasseng! Vi kunne også velge om vi vil bestille maten eller lage den selv – veldig praktisk. Vi fikk også smakt en del av den lokale maten. Da serveres det først og fremst «patacon» i alle forskjellige varianter. Patacon er en hard, grønn banan som ikke er søt slik de gule. Dette serveres f.eks som «chifles» – som chips med dip. Vi fikk det også servert som pommes frites, eller som underlag for en rett hvor de andre ingrediensene er lesset oppå, eller som en slags poteter. Det var ikke så veldig mye smak i disse bananene, men det var jo moro å smake noe av den lokale maten.

Serra Sta Anna i GuayaquilSøndagen vandret vi på Malécon – strandpromenaden. Denne ble bygget i 2000 og er tydelig byens stolthet og det naturlige utfartsstedet for byens befolkning. Guyaquil er en havneby og Ecuadors største by (ca. 4 millioner innbyggere selv om det sikkert er mange uregistrerte slik at det er enda mer). Like ved den ene enden av Malecon, finner vi Bahía, det lokale markedet som er ganske så stort. Her er fritt fram for pruting og de prøver å prakke på deg all verdens. Det gikk mye i mobiltelefoner, sko og fotballdrakter – men også store ting som hvitevarer. Ved motsatt ende av Malecon, lå Serra Sta. Anna. Her var husene bygd tett i tett oppover fjellsiden. De var malt i fargerike farger og det var et yrende liv der. Det var små vannhull overalt – ofte med bare ett eller to bord. Søndag var Fastelavns-søndag (Carnaval) og det var ferie og fridager på mandag og tirsdag. Folk i byen dro til kysten, så det var usedvanlig stille i byen i disse dagene. Karneval i Ecuador blir først og fremst feiret med at man kaster vann på hverandre eller sprayer med skum.

Mandag 23. februar – Guayaquil

Mye avslapping på Casaen og ved bassenget – og innom et kjøpesenter i nærheten.

Tirsdag 24. februar – Puerto Lopez

Tirsdag dro vi med buss til Puerto Lopez. Det var en busstur på ca 4 timer. Det var ikke air condition, men det var luftig og svalt siden alle vinduer og dører sto åpne. En fire timers busstur kostet oss $ 4 pr person. Erling sa at i et land hvor så mye ikke fungerer, var han imponert over hvordan busstilbudet fungerer her. Det er rimelig, bussene går overalt og til alle tider. Bussturen i seg selv var en opplevelse. Stadig vekk kom det inn selgere som solgte vann, karameller, bakevarer, kjeks mm og ropte ut varene sine. De hoppet på og av i fart og skapte mye liv på bussen. I tillegg til sjaføren, var det også en mann som hjalp passasjerene på og av og ved stopp ropte han ut hvor bussen skulle gå. Dette var ikke minst fordi det fortsatt er en del, spesielt eldre mennesker, som ikke kan lese.

Vel fremme i Puerto Lopez, fikk vi med en gang tilbud om en motorsykkeldrosje (nesten som en tuk-tuk, men her brukte de ikke pedalkraft, men motorsykkel). (NB: det er kun én minibank i PL, og det er ikke alltid den har penger, så det kan være lurt å ha med nok kontanter, de tar ikke mye – om noe – kort). Det var veldig greit, og på vei til hotellet, som vi hadde forhåndsbestilt etter anbefaling fra Casa, stoppet vi og bestilte dagstur ut til Isla de la Plata. Øya blir også kalt både mini-Galapagos og fattigmanns-Galapagos. Det er vel ingen av delene, men man får se og oppleve en del sjeldne fugler der, om ikke dyrelivet du finner på Galapagos.

På terrassen til ett av småhusene vi bodde i på Hosteria MandalaDa vi kom fram til Hostería Mandalá, følte vi at vi var kommet til et lite paradisisk sted på stranden. Rommene var små hytter gjemt innimellom frodig vegetasjon. Her var alle slags blomster og planter som vi finner som inneplanter hjemme – men nå som store busker og trær.  Utenfor hver av hyttene, var det en veranda med hengekøyer. Det var ikke air-condition i disse hyttene, men store vifter i taket. Regner med at temperaturen har ligget på rundt 30 grader her nede, så det er absolutt godt å søke skyggen. Vi hadde hamstret solkrem med faktor 50, og det har vi jammen hatt bruk for! Selv innsmurt med dette, ble noen av oss litt brent både her og der etter turen til Isla de la Plata på onsdag.

Onsdag 25. februar – Isla de la Plata

I land på isla de la PlataOnsdag dro vi ut med båt til Isla de la Plata som ligger i Parque Nctional de Manchalilla og man må ha tillatelse til å kunne gå i land. Det er kun én bygning på øya, og stedet er brukt som forskningssenter – på samme måte som Galapagos, bare i mye mindre skala. Vi brukte ca én time ut til øya i en speed-båt med hard-top (heldigvis, som beskyttelse mot både sola og det plutselige regnet – det var regntid i Ecuador nå). Alt var frodig og grønt, men også mye gjørme og dårlige veier på grunn av all nedbøren. Det har visst ikke vært så altfor ille i år, men det har vært ille nok det vi har sett. Regnet sluttet etter en kort stund, men nedbøren resulterte i at vi gikk på gjørmestier. Det bygde seg opp gjørme under skoene, så vi hadde samme følelsen som når du har store kladder under skiene. Det var en flott tur, men varmt i Pato azul - blåføttersteikende sol. Det var spesielt de blåføttede fuglene som vi kom nær innpå. Føttene var fullstendig himmelblå og fuglene var overalt og ikke redd for mennesker. De var morsomme å se på. Vi fikk også sett noen rødføttede fugler med blå nebb som er veldig mye sjeldnere. I parringstiden blåser de seg opp og får store, røde bryst, men det var ikke rette tiden nå. Vi så også store kolonier med Fragatas – store fulger som svevde over øya og som slo seg ned i store flokker i trærne. Vi brukte ca. tre timer på øyvandringen. Etterpå var det satt av tid til snorkling i deilig, varmt vann. Det som var litt uheldig, var at på grunn av nedbøren var vannet blitt melkehvitt og det var umulig å se noenting av all fisken, sjøstjernene og annet som vi var blitt forespeilt at vi kunne se. Men det var en fin svømmetur med masse bittesmå brennmaneter som var til tider ganske plagsomme.

"Downtown" Puerto LopezTorsdag 26. februar – Puerto Lopez

Vi tusla rundt i PL, satt på fortauskafeer og tok en buss tilbake til Guayaquil kl. 15:30.

Fredag 27. februar – Guayaquil

Fredag hadde Erling avtalt med Eirik, han som er ansvarlig for volontørene, å ta oss med rundt for å se på arbeidet som MisjonsAlliansen driver i Guayaquil. Det ble en utrolig lærerik dag for oss. Vi startet på kontoret til D-Miro, microfinanskontoret som er skilt ut som en egen stiftelse. Vi fikk en orientering av Andreas Andersen som er underdirektor der og eneste nordmann. I tillegg kom det en ansatt som har gått alle gradene og som gjennomgikk hele D-Miro’s organisering og visjon.  Vi dro også ut og snakket med en lånekunde som tok opp sitt forste Enkelte steder var veistandarden heller dårliglån for ti år siden. Hun var utrolig stolt over hva hun hadde fått til (fra en liten utsalgsbod til stor butikk og egen leilighet for familien i 2. etg) og hun var en entusiastisk ambassadør for prosjektet. På vår rundtur, var vi også innom kirken der Erling hadde jobbet tidligere med engelsk-undervisning til en ungdomsskolelasse. Vi besøkte en skole  som hadde begynt å få et par klasserom i mur, men de aller fleste var av bambus hvor det var ganske luftig mellom rommene, og var også innom en helsestasjon med en veldig engasjert lege som fortalte hvordan de jobbet. Det var en enkel bambusbygning, hvor de hadde helsestasjonvirksomhet med vaksiner og svangerskapskontroll, prevensjonsveiledning og tannbehandling. Vi så også en helt ny Den helt nye fotballbanenfortballbane der Erling jobbet etter vi hadde dratt. Vi var midt i sommerferien her i Ecuador, så det var enormt populært med alle slags aktiviteter som tilbys til barn og unge for det finnes ikke mange alternativer hvis du skal holde deg unna kriminalitet. De møter opp i hopetall. Fotball er en egnet inngang til å introdusere verdier som respekt for hverandre, fair play. I tillegg blir det også lagt inn pauser med litt helseopplysning, ernæring (folk her spiser utrolig mye søtt kliss og junk-food) holdninger for å unngå alle de unge barnemødrene som er et stort problem her i Ecuador.

Lørdag 28. februar – Guayaquil

Hviledag på Casaen, med mye lesing, god mat, svømmebasseng og spill.

Søndag 1. mars – Cuenca

Vi tok bussen opp i fjellene for å være i Cuenca et par dager (fem timer). Der er det et helt annet folkeslag som bor (mye quechua). Cuenca er Ecuadors tredje største by og har ca. 400 000 innbyggere  og ligger på omtrent 2500 moh.

Den første tiden kjørte vi forbi uendelig med bananplantasjer. Etter hvert begynte vi å stige opp mot fjellene. Enkelte steder var veiene veldig dårlige og det gikk rett ned utfor kanten av veiene. Ikke minst nå i regntiden bar veiene preg av mye nedbør og jordras. Vi var oppe i over 4000 meters høyde før vi begynte nedstigningen mot Cuenca og det er utrolig med frodige grønne fjellsider selv i så stor høyde.

Vi hadde forhåndsbestilt to rom på et hostel i Cuenca – El Cafecita. Et koselig sted midt i sentrum med gåavstand til alle steder av interesse. Rommene ligger ut mot en koselig bakhage og man må gjennom kaféen (med en konstant eim av hasjrøyk…) for å komme til rommene.

Cuenca

Cuenca var en veldig hyggelig by med imøtekommende folk, rolig atmosfære og en fantastisk arkitektur, og litt mer «normal» temperatur – som sommeren i Norge. Mye av arkitekturen er fra kolonitiden som opphørte i første del av 1800-tallet. Vi så lite slumområder her og husene var mye mer velholdte enn det vi opplevde i Guayaquil. Det virket også mye tryggere på gatene i Cuenca.

Mandag 2. mars – Cuenca

En indígena i Cuencas gater, med typisk bekledning - panamahatt og foldeskjørtMandag ble en dag som vi brukte til å orientere oss litt i byen og bestille utflukter til de neste dagene. De måtte tydeligvis bestilles en dag i forkant, så vi kunne ikke bare hoppe på en tur samme dag. Men det var deilig å ta en dag å rusle rundt i byen. Vi kom inn i en butikk hvor de solgte panamahatter – en av stedets spesialiteter. Overalt ser vi indígenas, både kvinner og menn med disse spesielle panamahattene. De lages her, men da Panama-kanalen ble bygget, ble de mye brukt mot solen av arbeiderne der – derav navnet. Folkene i denne butikken var utrolig hyggelige og det endte med at det ble Panamahatter på de fleste av oss. I butikken var det også en utrolig søt kvinne som fortalte oss om prosessen med å lage disse hattene.

Tirsdag 3. mars – Chilcatotor

Rosa på kjøkkenetTirsdag hadde vi bestilt en tur med Mama Kinua. Det er en slags cooperativ organisasjon som driver med café inne i byen, ysting og salg av oster, medisinplanter og også turer for turister hvor de viser litt av deres kultur. Dette er urbefolkningen, indígenas eller etterkommere etter inkaindianere. De har et eget språk som kalles quechua, men de snakker også spansk. Vi møtte opp på kaféen deres klokken ni om morgenen og ble tatt med i en pick-up ca 30 minutter fra Cuenca, til en liten landsby som het Chilcatotor, der vi kom til et hus hvor vi ble tatt imot av flere andre indígenas – alle kvinnene i sine tradisjonelle hatter og foldeskjørt. Alle var veldig hyggelige, smilende og gjorde alt for at vi skulle ha det bra. Vi ble ønsket velkommen med et glass sukkerrørsbrennevin blandet med varmt vann – klokka ti om morgenen… Så ble vi servert frokost – en maisrett med grønnsaker, alt tilberedt i maisblader. Etterpå fikk vi komme ut i kjøkkenet og fikk se på når de forberedte lunsjen vår. Den ble tilberedt over åpen ild. Det var både ris, poteter, gulrøtter, kylling, og ikke minst marsvin!

Mens kvinnene forberedte maten – som tok lang tid – tok Manuel oss ned til ysteriet og fortalte oss om prosessen der de to ganger i uka drar ned til Cuenca og solgte osten til Pizzarestauranter og på markedet. De laget både ferskost, mozarella og en type hard ost. Da de begynte med ysteriet, kunne bøndene i området selge melken sin der i stedet for å måtte levere den i Cuenca.

I picupen til ManuelManuel tok oss også på en kjøretur rundt i området i en bil som nok hadde sett sine beste dager. Det var en pick-up hvor alle ble stuet inn – tre i forsetet og resten på lasteplanet. Det var et utrolig nydelig landskap og lett å glemme at det lå på 2850 moh. Det var grønt og frodig overalt. Manuel viste oss mange ville planter som ble brukt til medisinske formål. Vi kjørte også forbi en hacienda hvor han fortalte at en patron hadde bodd inntil for 30 år siden. Han og siden hans barn hadde styrt over folkene i området, slik at de var livegne. De fikk ikke ta utdannelse eller reise bort derfra. De måtte jobbe for denne patronen og det samme måtte barna deres. For 30 år siden ble det en samlet protest mot dette systemet og det ga dem mulighet for en mye friere tilværelse. Denne cooperasjonen som de var en del av, ga inntektsmuligheter til flere familier. I Ecuador er det vanskelig å få jobb – tidlig om morgenen så vi at torvet var fylt av menn som søkte etter arbeid. Mange drar til utlandet i noen år og kommer tilbake og bygger seg bedre hus og kjøper bil. Mange drar også til USA for å prøve lykken, men det er ofte illegalt og da kan de ikke dra hjem hvis de skal ha håp om å returnere.

Pampa mesaDa vi kom tilbake fra rundturen vår, hadde kvinnene gjort maten klar. Det ble lagt ut stråmatter på bakken, dekket opp med hvite lakener og så ble all maten lagt ut på dette lakenet («pampa mesa» – jordens bord, for å hylle moder jord og alt som kommer derfra). Det så fantastisk godt ut – noe det var! Dette var riktig festmat som ble brukt i brylluper og andre store fester. Ikke minst var marsvinkjøtt festmat. Det smakte veldig godt – overraskende godt. Alle som hadde vært med å tilberede maten, spiste sammen med oss. Det var veldig hyggelig. Senere spilte de også musikk for oss, men de unnskyldte at de som pleide å spille var bortreist, men de skulle gjøre så godt de kunne. Det ble en morsom seanse – det var nok ikke musikkopplevelsen som var den største!!

Etter at de også hadde vist oss spinning av ull, var det på tide å dra tilbake. Etter at vi kom ned til byen igjen, handlet vi inn litt youghurt, bananer, rundstykker og vann så vi hadde til frokost neste dag. Da skulle vi være utenfor kontoret hvor vi hadde bestilt en to-dagers tur kl halv ni neste morgen – litt for tidlig til å spise frokost på en café eller lignende (de fleste åpnet kl. 0900). Vi gjorde opp for rommene på El Cafésita om kvelden, ca 100 kroner natta pr seng, med toalett og dusj på rommet.

Onsdag 4. mars – Parque Nacional de Cajas og Chilcatotor

Parque Nacional de CajasFor dagen i dag hadde vi bestilt en todagerstur hos Terra Diversa – en veldig hyggelig og spennende reiseoperatør som også hadde engelsktalende folk som jobbet der – først en dagstur til najonalparken, Parque Nacional de Cajas, så overnatting på en hacienda og så ridetur i morgen (alt inkl. av mat, reise, opphold og turer for disse to dagene betalte vi ca $150 pr. pers (?) ). Vi ante veldig lite hva vi kom til å se og oppleve, men var åpne for det meste. Allerede da bilen kom og hentet oss, skjønte vi at standarden var litt bedre enn dagen før – dette var en van med plass til alle og med setebelter – som fungerte, på alle setene. Vi kjørte en times tid opp mot nasjonalparken. Den var kjent for sine mange små vann som hadde ørret i vannene, og tok en times tur rundt vannet. Etterpå kjørte vi videre helt nord i parken. Vi kjørte opp til det høyeste punktet, 4167 moh, som ble kalt for Trez Cruzes. Her hadde inkaindianerne satt opp tre kors på det høyeste punktet på veien mellom Guayaquil og Cuenca – dette var også vannskillet. Ikke langt derfra tok vi fatt på den neste turen vår. Hele tiden hadde vi med guiden vår, Gustavo, som fortalte oss en masse om de forskjellige plantene vi så. Vi merket høyden ganske bra… Noen fikk litt hodepine, og tempoet ble litt redusert, men ellers gikk det bra. Det var nok en fordel at vi hadde vært i Cuenca et par dager slik at vi i allefall var litt akklimatisert. Det var en flott tur i en fantastisk natur. Vi endte til slutt opp på et sted som tydeligvis var for personellet i nasjonalparken – og hvor de også hadde en café. Der ble vi servert et herremåltid med først en suppe med mais og poteter og så fersk ørret med ris og pommes frites. Ris, mais og poteter er hovedingrediensene i all matlaging her (i tillegg til bananer, selvfølgelig), ofte alt samtidig.

"Sta Martha de TotorillasEtter maten skulle vi kjøres til haciendaen der vi skulle overnatte. Vi kjørte ned mot Cuenca igjen, og jammen tok vi ikke av ved skiltet der det sto Chilcatotor. Vi kom helt inn til dalen hvor den store, gamle herregården lå, der Manuel hadde fortalt oss at den store patronen hadde bodd tidligere (så ut som Åndenes Hus!). Rett oppforbi denne haciendaen, lå det en nybygget luksushacienda, og DER stoppet vi – på Santa Martha de Totorillas. Og det var slett ingen liten hacienda med soveposer vi ble vist inn til. Det var et utrolig hus, hvor vi først ble ønsket velkommen av eieren selv, Martha. En veldig hyggelig dame som bor i Cuenca og har dette som et sted hvor hun og mannen, som var advokat i Cuenca, samlet familien i helger og ferier. Det var en stor gård med kyr, hester, høner og marsvin (til mat). I tillegg hadde de et lite hus som de leiet ut til smågrupper – så hvorfor Rosa Ximena 5 årvi ble tatt imot som en del av familien, skjønner vi ikke, men vi følte oss veldig velkomne! Mitt hus er deres hus, sa Marha, og viste oss inn på tre flotte soverom, med tilhørende bad. Om en halv time kan dere gå inn og ta tyrkisk bad, sa Gustavo og imens bare forsyn dere med kaffe, te og den frukt dere måtte ønske. Middag blir servert halv åtte. Oppasseren, Guillermo, bodde der sammen med kone, Norma, og to herlige jenter, Carmen Lucia (5) og Rosa Ximena (9). De hadde et rom på gården, men det virket som om de laget mat og spiste på kjøkkenet i huset. Om kvelden var det fotballkamp med et lag fra Cuenca, og da kom Guillermo inn i stua og så på kampen sammen med oss. Norma, en indígenas med den tradisjonelle påkledningen med foldeskjørt og panamahatt (paja toquilla), sto for all matlagingen.

Samme tilbygget som der de hadde tyrkisk bad, hadde de et spill-rom med bl.a. fotballspill, biljard og bar. Og overalt var det musikk. Maten vi fikk smakte utrolig godt. Først en suppe som var litt som vår ertesuppe, bare det var mais i stedet for erter og så med svinekjøtt. Så fikk vi stekt hai, grønnsaker og poteter og til dessert ble det servert brente fikener med deres spesielle ferskost. All mat som ble servert, kom fra gården og var selvlaget.

Torsdag 5. mars – Chilcatotor

Ragnhild - i et utrolig flott landskap å ri i!Til frokost fikk vi servert en maissuppe med et posert egg oppi. Martha sa at det var kraftig bondekost som skulle holde hele dagen for arbeidere som skulle ut og jobbe på markene. I tillegg til suppen, var det rundstykker og ferskosten som blir servert til nesten alt – og som smaker veldig godt. Etter frokost var det ned til hestene. Gustavo var fortsatt sammen med oss og guidet oss også på denne rideturen. Vi red i ca fire timer i et utrolig flott landskap – stort sett ute i terrenget. Det var bratte åssider (vi var nå på ca. 2800 moh), som vi både red opp og ned av, på stier og over sletter og hauger. Overalt så vi maisåkre. Mange av indianerne hadde egne hester som stort sett ble brukt til transport. Overalt var folk veldig hyggelige når vi møtte dem. Husene lå veldig spredt, men vi red gjennom et par «landsbyer» (dvs en liten samling hus rundt en barneskole og kanskje en butikk).

Tilbake på haciendaen fikk vi tid til en dusj og nok et fantastisk måltid. Etter at vi hadde forlatt haciendaen, kjørte vi ned til Cuenca og Gustavo og sjåføren lot oss stoppe i sentrum en times tid for å kikke på et sted hvor de soglte artesanías – lokale håndarbeider (det het Cemuart – centro municipal artesanal, og lå rett ved Mama Kinua). Det var masse små boder med inngang fra markedet hvor vi hadde vært flere ganger tidligere uten å oppdage det. Etter dette kjørte de oss til flyplassen, og vi tok flyet tilbake til Guayaquil.

Fredag 6. mars – Guayaquil

Ecuadoriansk skikk - bursdagsbarnet skal hives i vannet...I dag var det Erling sin bursdag, og vi feiret med kakao og gaver til frokost her på patioen. Dagen tilbragte vi på casaen og på et kjøpesenter for å kjøpe kake og is, og forberedte bursdagsfeiring på patioen med alle volontørene invitert. Veldig kjekk avslutning på to supre uker.

Lørdag 7. mars

Avreise fra Casa Alianza og Erling tidlig om morgenen, med KLM via Quito (som så ut som en utrolig flott by i fjellene!), Bonaire, Amsterdam og så til Oslo.

Innflyvninga til Quito


Kajakktur Bohuslän – Sverige

Regn var ikke noe uvanlig på denne turen...
Regn var ikke noe uvanlig på denne turen...

Dato: 4.-10. august 2008

Sted: Bohuslän, Sverige (Strømstad – Smøgen – Grebbestad)

Organisert/privat: privat

Hvem var med: meg, Kristin Wennesland

Kart: Sjøkart

Mandag 4. august: Strømstad – Sør-Koster

Vi kjørte fra Oslo om morgenen, og brukte ca 2 timer til Strømstad. Vi hadde proviantert endel på forhånd, men det hadde vi ikke trengt. Det var mye gøyere å gå i svenske butikker!

Vi fant et sted ved Marieholm marina, nordvest for Strømstad sentrum, der vi kunne sette ut kajakkene. Det var en fin utesettingsrampe og stor P-plass like ved. Her var det langtidsparkering, 30 kr/døgnet.

Vi padlet ut fra Stømstad, rett vestover mot Kosterøyene. Her padlet vi gjennom kanalen mellom nord og syd Koster. Her var det to store strender/leirplasser for store grupper rett i østinngangen til kanalen. Det begynte å blåse opp en god del på den tiden vi brukte fra Strømstad og over fjorden. Det begynte også å regne mye. Vi fanto store strender/leirplasser for store grupper rett på østinngangen til kanalen. Vi bodde på syd Koster, nesten helt vest i kanalen. Det var en fin strand, og god plass til to telt, til nød 3. Men – det var et naturreservat, og vi lærte at kun noen få naturreservat gir lov til å campe. Allemannsretten gjelder også i Sverige, men her er det kun lov å overnatte én natt på samme sted, ikke to.

Husk å ta med kikkert, fuglebok (vi så masse både skarv og hegre på hele turen), ha lykta lett tilgjengelig. Plutselig blir det mørkt eller dårlig sikt, og du er veldig mye lettere å se hvis du har lys.

Vi dro ut fra Strømstad ca kl. 1500, sammen med en hurtibåt på vei inn til Strømstad. Vi møtte båten igjen på Koster ca kl. 1700. Lurt å unngå den hvis man kan.

Tirsdag 5. august: Sør-Koster – Strømstad -Långeskär (nordvest for Grebbestad)

Kveldspadling
Kveldspadling

Tid på vannet: 5 timer og 45 min

Distanse: 30 km

Gjennomsnitt: 5,2 km/t

Vær: opphold, skyet til dels sol.

Vind: NØ ->N ->SØ, 13 m/s ->nesten stille

Vi stod opp halvsyv, klare til å padle over Kosterfjordn, men med vind på 13 m/s tok vi Kosterbåten tilbake til Strømstad (65 kr pr pers, 140 kr pr kajakk, 70 kr pr sykkel). De tok ikke kort på båten, så vi måtte inn til

Idyllisk på Kosterøyene - men mange nordmenn her!
Idyllisk på Kosterøyene - men mange nordmenn her!

«affären» for å finne en»bankomat», et par km inne på syd-Koster fra kanalen. Vi fikk haik fra Långebryggan til affären, og gikk tilbake. Vi tok båten kl. 1045 (går ikke så veldig ofte, så lurt å sjekke rutetider). Vi fikk med kajakkene på båten, er nok plass til max 4 kajakker pr. båt. Men det går visst også ferje i løpet av dagen. Kan være en mulighet hvis det er flere kajakker.

Vi padlet ut fra Strømstad, det var endel strøm sørover herfra. Det var også mange fine strender rundt innseilingen til Strømstad fra Koster, nordsiden av N. Öddö. Vi padlet sør for Furuholmen, sundet mellom N. Öddö og Daftö-Valö. Videre ned øst av S. Öddö. Her var det veldig grundt (skulle ikke vært noe lavere vann…), rundet og padlet mellom S. Öddö og Tjärnö, rundet Lindholmen på vestsida (det går ikke an på østsida). Mange fine strender på Lindholmen. Vestsiden av Saltö, vestsiden av Rässö og Kockholmen (naturreservat som ikke er lov å telte i), haddemiddag på sør-vestsiden av St. Årsklåvet (padlet mellom St. og L.). Her kan man få opp endel kajakker hvis man bærer litt, fin havn for 2 kakker. Hadde padlet 3,5 timer før middag (18 km) og 2 t og 15 min etter middag.

Videre padlet vi på østsiden av Båtskär, L. og St. Gluppan, øst av Långeskär. På østsiden av Långeskär er det en stor, fin strand og mange teltmuligheter.

Vi slo leir på svaberg (med kiler) i bukta sør-øst på Långeskär. Det var ikke plass til så mye mer enn ett telt her. Det var en utrolig flott solnedgang denne kvelden, og vi satt ute hele kvelden og lagde pannekaker til kvelds. Middagen (pasta di napoli med ekstra grønnsaker) hadde vi tidligere i lunsjen/middagen. Var veldig bra å padle videre på!

Onsdag 6. august: Långeskär – Grebbestad – Gluppön

Sør for Grebbestad
Sør for Grebbestad

Tid på vannet: 5 timer og 30 min

Distanse: 25 km

Vær: opphold, skyet til dels sol på formiddagen, regn på ettermiddag og kveld.

Vind: SØ ->S ->SV, 3 m/s ->5-6

Fra Långeskär padlet vi på innsiden av Ulsholmen, forbi Gule Humpen. Dette strekket fra Gule Humpen il Klätten kan være veldig tøfft med S/SV/V. Var noen nødhavner på veien. Vi padlet videre å innsiden av Klätten, fulgte leia forbi N. og S. Gåsö, så nord for Løkholmen og inn til Grebbestad. Relativt grei by, ikke så veldig koselig havn, men du finner både butikker og ikke minst kajakkutleie der: Kajakkcenter, http://www.kajakcenter.com, tlf: 0525-109 30. Vi kjøpte (dyre!!) reker og loff og satt og koste oss på brygga!

Vi padlet videre sørover øst for Otterøn (bukt på østsiden, litt mye skog), videre fulgte vi leia forbi Musøn. Ganske kjedelig strekk. Vi rundet NV for Porsholmen. Nydelig utsikt. Fin nødhavn for 2-4 kajakker hvis sørlig-vestlig vnd rett før en runder NVsiden.

Videre passerte vi Valön på nord-vestsiden, så Hjärterön og inn rundt Trybergsholmen mellom Dyngöen og Fläsköen. Padlet inn fra sør i sundet mellom Fläsköen og Gluppö og la oss til på Gluppö. Stor havn for fritidsbåter. Relativt stor strand, med gresslette litt lenge oppe (god utsikt vestover). Plass til et par telt, men endel steiner. Plass til mange under åpen himmel.

Været skiftet fra oppholdog litt solgløtt fram til vi dro fra Grebbestad. Da begynte det å regne, som fortsatte hele kvelden og natta.

Torsdag 7. august: Fast leir på Gluppö, padle-rundt-blant-småøyene-og-leke-i-bølgene-dag

Stranda på Gluppö
Stranda på Gluppö

Tid på vannet: 3 timer

Distanse: 11 km

Vær: Litt regn av og på, men stort sett opphold

Vind: SV, 5 m/s

«Hviledag». Sov til vi våknet i ni-halv ti tiden. God frokost, morgenbad og tur på øya. Padla fra ett til fire ute blant øyene sør-øst for Gluppön, blant annet Vedholmen og fine kanaler på Trinisla og et par øyer rett vest for denne (og nord for Pumpen).

Anette, Kristin, Lars, Nathalie og Mathias
Anette, Kristin, Lars, Nathalie og Mathias

Vi fikk noen gode surfebølger. Flott skjærgård. Padla inn til Mathias (Sørhaug, kamerat av Kristin) sin hytte på Dyngön. Der var han med kjæresten Nathalie og et vennepar, Lars og Anette nettopp kommet i land etter noen dagers seiltur. Veldig hyggelig ettermiddag/kveld med middag før vi padla «hjem» til teltet på Gluppön klokka ti.

Fredag 8. august: Gluppö – Hunnebostrand – Sotenkanalen – Tryggöskjær

Herlig leirplass
Herlig leirplass

Tid på vannet: 6 timer

Distanse: 30 km (1 mil, pause, 1 mil, pause 1 mil)

Vær: Stort sett opphold, litt sol

Vind: N/NV, 3 m/s

Padlet ut til Skottarna, flotte kanaler! Videre på vestsiden av Hamburgö. Flott og relativt stille sjø. Padlet gjennom Gråskjær og inn til Hornö, rundt på sørsiden, og videre inn i bukta på nordsiden av Dannemark. En stor bukt, store strender på begge sider, store sletter, men litt mye båtfolk. Naturreservat, men lov til å telte her. Vi gikk i land og gikk en tur på øya. Veldig fine berg å stupe fra helt sør på Ulön.

Vi padlet videre leia forbi Valön. Kan være et tøft strekk hvis «riktig» vindretning, men da bør man padle utenfor småskjærene/øyene. Inn gjennom Testholmen og Lyngpo og videre til Tocken. Veldig flotte svaberg til telting eller lunsj og flotte kanaler. Men vindutsatt!

Padlet videre inn Klätten, også veldig fin, og inn på sørsiden av Alvö og gjennom Ytre Huö og Flatholmen. Kanalen mellom Ytre og Indre Huö er stengt…

Vi padlet videre inn i leia igjen og inn til Hunnebostrand, en koselig havn sommerstid. Vi tok kajakkene opp på flytebrygga. Koselige hus og butikker. Bakeri et stykke opp i bakken, videre forbi kirka og matbutikken.

Koselige Hunnebostrand
Koselige Hunnebostrand

Etter halvannen time i Hunnebostrand padlet vi gjennom den 5 km lange Sotenkanalen. Relativt kjedelig i begynnelsen, men gikk ganske fort å padle den. Det er en bro midtveis som åpner seg ved signal når det kommer seilbåter gjennom. Den ble finere og finere etter broa.

Vi la oss til for natta på Tryggöskjær. Er visst et naturreservat, men vi var for slitne til å fortsette mot Smøgen. Middag, kaffe og kveld ute. Telt på kiler, herlig! Begynte å regne da vi gikk inn i teltet klokka elleve. Ellers har det nesten ikke regna i dag!

Lørdag 9. august: Tryggöskjær – Smøgen – Saxen – Sotenkanalen -Hälsö

Med Smøgen i bakgrunnen
Med Smøgen i bakgrunnen

Tid på vannet: 6 timer

Distanse: 32 km

Vær: sol!!

Vind: V, stille ->mye vind på kvelden

Padlet vest for Smøgen, og inn kanalen mellom Smøgen og Kleven. FOR en overraskelse! Da forstod vi hva Smøgen var! Fra Tryggöskjær så det kun ut som et industriområde og digert, nytt byggefelt… Her var det brygger med masse små butikker og masse båtliv! Dette var faktisk en dag med sol HELE dagen nesten! Øyene vest for Kleven og sør for Holländerberget på Smøgen var flotte for bading. I Smøgen gikk vi i land. Padlet rundt hele brygga og inn i bukta på sør-østsiden av Smøgen. Svaberg og småbrygger det gikk n å ta opp noen få kajakker på. Smøgen var 5 km padling fra Tryggöskjær. Padlet ut til Saxen og Langö, øst for Smøgen. Nydelige øyer for pause!

Vi padlet videre opp på østsiden av Smøgen og vest for Kungshamn, og inn kanalen i sundet sør-vest på Grindholmen. Utrolig koselig og smalt, med gamle naust (som vel var restaurerte og fungerte mest som hytter, men koselig var det). Siste naust traff vi et gammelt ektepar som var ordentlig artige. De kalte seg de siste fiskerne i kanalen! Hadde pause og middag på småøyene i bukta der. Padlet ut gjennom Tryggökjær og Tryggö og prøvde sjøen rundt Tryggö. Det hadde blåst opp, og vestlig sterk vind gjorde at vi padlet inn i Habybukta og inn i Sotenkanalen. Rett før vi kom til kanalen var det ganske så grut, så vi måtte ut og leie kjakkene over sandbankene… Kanalen gikk fort unna, medstrøms.

Vi padlet videre ut på vestsiden av Söö, endel vind vestfra og bølger, ut til Yttre Huö, rundet den på nordsiden og gikk ut i sundet mellom Alvö og Ängern. Mange seilbåter lå her i sundet, men det var ikke noe å legge til for kajakker, for høyt og bratt fjell. Vi padlet ut til Tocken, men i så mye vind og vestlig vindretning var det svært værhardt her. Tocken er nok best i rolige vindforhold.

Herlig leirplass på Hallsö
Nok en herlig leirplass , her på Hallsö

Vi bestemte oss for padle tilbake mot Yttre Huö, men på nordøstsiden av Hallsö fant vi en flott bukt, nesten en liten lagune, med fin sandstrand og relativt stille. Det var også en gresslette med plass til 3-4 (til nød 5) telt, men dette var på en høyde med åpent mot øst og vest.

Denne kvelden fikk vi laga en ordentlig tørkesnor, festa med kiler og karabiner – gøyalt det!

Søndag 10. august: Hallsö- Grebbestad

Våte men fornøyde!
Våte men fornøyde!

Tid på vannet: 5 timer

Distanse: 29 km

Vær: regn og veldig mye regn!!

Vind: SV, ganske stille

Transportetappe! Vi padla leia helt inn til Grebbestad. Vi hadde hørt på værmeldinga at det var meldt et kraftig uvær, og mørke skyer lå over/bak oss hele tida. Det regnet stort sett hele tiden også. Men da vi hadde lunsj (øy rett utenfor Fjällbacka) var det opphold, og pitabrød med de siste grønnsaken ble fortært med stor glede! Vi padlet gjennom sundet med Fjällbacka tilbake. Rett før vi ankom Grebbestad åpnet himmelen seg, og da vi var kommet frem og skulle ta opp kajakkene var alle sluser åpne!

Vi fikk skiftet til tørt tøy inne på et offentlig toalett rett ved Spar, og regnet ga seg faktisk til da vi kom ut derfra. Jeg tok buss og tog tilbake til Strømstad (ikke så lett å finne ut av…), og en (gratis) P-buss fra jernbanestasjonen i Strømstad til Marieholm. Tror de går kanske regelmessig. Der stod bilen, og jeg kjørte tilbake til Grebbestad (ca en drøy halv time) og plukket opp Kristin og kajakkene.

Godt fornøyde etter en flott uke i den Svenske skjærgården vendte vi nesa nordover og kom akkurat to minutter over stengetid i Svinesund (kl. 2100), og fikk ikke bruk opp de siste hundre svenske kronene… Turen ble endel våtere enn tenkt, og det er vel eneste kajakktur jeg noen gang har vært på der det aldri har vært tvil om at natta skal tilbringes INNE i teltet! Men mange overraskelser underveis, og ingen tur blir jo akkurat som tenkt, og det er jo det gøyeste!

Diverse tips og ting ved padling i Bohuslän:

Værmelding i Sverige: smhi.se

Turistinformasjon Grebbestad: 0525-100-80 (ikke slå +46 når man befinner seg i Sverige, selv om det er norsk mobil).

Tips til sandstrender/bukter mellom Grebbestad og Lysekil (fått i kajakkbutikken i Grebbestad):

– Nordsiden av Otterön, sør for Anglevik

– Måkholmen (sørvest for Otterön) – innsiden/østsiden, fine sletter

– Långeskär – østsiden, veldig fint for kajakker

– Vedholmen – østsiden

– Øst for Vedholmen er det super padling

– Skottarna eller Kalveskär – egen lagune, kjempeflott (men relativt værutsatt, og kun svaberg)

– Dannemark – stor bukt på både nord- og sørsiden (et naturreservat der der er lo å campe), masse båter som ligger her, og man ligger ikke alene, men lang strand med plass til veldig mange kajakker og telt.

– Rødhummer (rett nord for Hunnebostrand) – en liten strand på vestsiden (?) (ikke telting)

Damavand (5671 moh) – Iran


Damavand 5671 mohDato: 26. juni – 4. juli 2007

Sted: Nord i Iran og på Damavand, Irans høyeste fjell (vulkan)

Rute: I Iran: Teheran – Reyneh – Damavand  – Noshahr ved det Kaspiske hav – Teheran. På Damavand: gikk sørsiden, bil fra landsbyen Reyneh til Gusfan Sarah (3000 moh), videre opp til basecamp 2 (4200 moh) før toppen. Samme vei ned igjen.

Organisert/privat: privat

p1010826Kart: Google earth og et tegnet av en lokal turistfyr, Mr. Faramarzpour, i Reyneh. Vi klarte ikke å oppdrive kart av noe slag i Reyneh, og ingen andre gikk med kart i fjellet.

Hvem var med: Kristoffer Barbøl Vikebak, meg

Tirsdag 26. juni

Tirsdag 26. juni satte vi oss på flyet fra Gardermoen til Teheran via Moskva, og mange timer venting på flyplassen der! Men med kortstokk og terninger går alt så mye bedre! Da vi nærmet oss landing i Teheran begynte plutselig mange kvinner på flyet å reise seg, og det ble lang kø på do. Inn gikk vestlig utseende kvinner, ut kom kvinner med chador/tunika og sjal på hodet! Vi ankom Teheran sent på kvelden, og flyplassen var stappfull av folk, særlig da vi kom ut etter å ha hentet bagasjen! Det var lang kø gjennom passkontrollen, og iranere er ikke gode på køkultur! Vi hadde tatt våre forhåndsregler i forhold til bekledning, men selv om jeg gikk i mine øyne svært godt tildekket fra topp til tå (langermet bluse, langbukser, sokker og sjal) følte både jeg og Kristoffer at jeg fikk lange blikk på grunn av min «lettkledde» fremtoning…! Alle menn i Iran gikk i langbukser, selv om det var godt over norsk sommertemperatur!

p10108121Takket være Kristoffer sin gode, iranske nabo i Kristiansand, Akbar kom broen hans, Habib (som bor i Teheran) og møtte oss på flyplassen. Vi fikk overnatte hos han og var velig glade for at han kunne vise oss vei ut fra mylderet på flyplassen! Jeg lærte fort at sjal og heltildekking ikke var nødvendig i hjemmet (herlig!!). Habib var en veldig koselig fyr – han snakka iransk og litt norsk, da alle hans tre brødre bor i Norge. Men kroppsspråket ble aktivt brukt!

Onsdag 27. juni

Habib hadde ordnet med taxi for oss til Reyneh, en liten landsby ca 7 mil nord for Teheran, mellom Teheran og det Kaspiske hav. Taxien punkterte underveis, men det fiksa sjåføren raskt. Gode sjåfører kan en vel ikke kalle alle, men raskt går det… Samme dag vi ankom ran ble det innført bensinkvoter og en prisøkning fra 10 til 100 cent pr. liter. Iran er et oljeland, men er lite utviklet på teknologi og må derfor importere bensin. Dette var krise for både privatsjåfører men ikke minst yrkessjåfører som taxi- og lastebilsjåfører. Dette førte også til mye mindre trafikk på veiene.

p1010819Vi ankom Reyneh, en liten landsby i foten av Damavand på ca 2000 moh. Det var tydelig at all transport av folk til Damavand gikk gjennom landsbyen. Da taxien stoppet ble vi «overfalt» av menn som ønsket å få oss til å bo hos seg og til å leie guide og bil opp til shelter 1. Vi endte opp hos Ahmad Faramarzpour, som kunne engelsk. Det viste seg at han var ganske så slitsom og snakket både på inn- og utpust. Men vi fikk servert god mat, men dyr. Vi erfarte at de beste å bo hos his du kun skal ha overnatting og transport med landrover til shelter 1 er de som ikke snakker engelsk! De som snakker engelsk skal «prakke på» alt mulig! Vi traff imidlertid en som het Masoud Bayek som kunne godt engelsk og som var veldig koselig.

p1010820Noe av det første vi gjorde da vi hadde flyttet inn hos Faramarzpour var å finne en butikk for å kjøpe en chador/tunika til meg. Det var ikke flust av butikker, men vi fant en liten en drevet av tre kvinner. De så litt rart på Kristoffer, så han ventet utenfor mens de syntes det var utrolig morsomt visstnok å finne en chador til meg! Det strømmet på med andre jenter og kvinner i alle aldre som ville se når jeg skulle kjøpe en chador! Jeg fant en, og vi ble invitert opp i 2. etasje på te. Kristoffer følte seg litt malplassert der med bare masse kvinner, der vi satt på persiske tepper på gulvet og drakk te og spiste tomater og agurker. Men artig var det! Det var svært begrenset hvor mye vi snakket med ord til hverandre, men kroppsspråk ble vi gode på i løpet av oppholdet!

Torsdag 28. juni

p1010833Vi dro av gårde ganske tidlig med «Mr. Landjiver» som Faramarzpour hadde fikset til oss og noen andre iranere som skulle opp til fjellet. Vi kjørte opp gjennom tåke til ca 3000 moh, til shelter 1, «Gusfan Sara» (betyr house of sheep), og hadde egen moské blant sauene og valmuene! Vi måtte betale $50 pr. person (gjaldt for utlendinger minus diplomater) før vi kunne begynne turen oppover. Det var sherpaer og esler som tryglet og ba om å få ta bagasjen opp. Vi hadde med en god del liter vann, og takka ja til at noe ble transportert opp til shelter 2.

Tåka ble liggende i dalen, og vi startet rett over den, herlig med utsikt! Damavand er det høyeste fjellet i Iran så vel som i Midt-Østen og Vest-Asia. Det er en aktiv, men sovende (?) vulkan på 5671 moh. Fra ca 5200 moh er det partier med svovelgass, noe som også gjør at selve toppen ikke er noe særlig blivende sted… Nest høyeste fjell er på ca 4800 moh, og du kan se Damavand over alle andre fjell fra Teheran i de første timene etter sola har stått opp, men blir snart «dekket til» av all forurensingen. Den beste tida å dra til Damavand på er juli, august og september. Juli er den mest stabile måneden. Oppigjennom re det 330 personer som har dødd på fjellet, hvorav 60 personer aldri funnet. De aller fleste har omkommet om vinteren pga snøskred.

p10108471Vi hadde bestemt oss for å ta det rolig oppover, ikke forhaste oss, ta gode pauser og drikke mye underveis. Vi traff også på både hyggelige mennesker og ikke fullt så hyggelige hunder på veien. Det var likevel deilig å komme frem til shelter 2, «Bargah e Sevom» på ca 4200 moh. Her er det et hus med masse sengeplasser, og en «bestyrer» som bor her i sesongen. Vi hadde med telt, og var for så vidt glade for det, for jeg vet ikke om det nødvendigvis hadde blitt så veldig mye søvn i shelteret, og ikke særlig behagelig å sove der heller! I Iran er halve torsdag og hele fredag fridager, og det var derfor en av de mest img_2238folksomme dagene vi kom opp på, en god del iranere fra Teheran tok turen for å bestige Damavand. Vi traff også på en spanjol, en russer og en fra Canada. I fjellet gjaldt ikke så strenge regler for bekledning for kvinner, og chadoren var hos de fleste byttet ut med bukser og jakke. Men de fleste hadde noe på hodet, alt fra sjal til hatter. Det sies også at fjellet er et slags fristed for ungdom, for festing. Alkohol er ikke tillatt i Iran, men i fjellet er det knapt kontroll. Vi traff også på Pary (betyr Sommerfugl) og Leila, to spreke jenter, der Leila hadde vært guide på Damavand i 5 år. Hun hadde også vært med et kvinneteam på 7 fra Iran som forsøkte å bestige Mount Everest, men de måtte gi seg på 7300 moh pga problemer med oksygenflaska.

p1010887Da vi kom frem satte vi opp teltet ganske med en gang. Det skulle vi kanskje ikke gjort… Det var en virkelig anstrengelse, og vi ble liggende strak ut i et par timer etterpå, litt småkvalme. Vi erfarte at vi burde gjøre ting langsomt og hvile gjerne mer enn vi følte for – man blir fort utslått i såpass tynn luft når man ikke er vant til høyden! Så det ble en tidlig kveld.

Fredag 29. juni

p1010864Hviledag på shelter 2. Vi tok det med ro, leste, spilte kort, ble fullstendig enige om at Adventure Food er ingen slager, og gikk en liten tur opp til 4500 moh og ned igjen. Vi ble også kjent med en iraner som het Mohammad, og som skulle prøve å nå toppen neste dag han også. De fleste iranerne prøvde seg på toppen denne dagen, og det kom til og med folk helt fra Gusfan Sara som gikk helt til toppen og ned igjen. Ja, ja, noen bedre akklimatisert enn andre… Men det var også en del som fikk litt ubehagelige overraskelser ved for rask oppstigning, og som måtte snu før toppen. Det var behagelig temperatur på 4200 moh. Behagelig kaldt og friskt, mot 0 grader om natta.

Lørdag 30. juni

img_2267Toppdagen! Vi startet klokka fire om morgenen. Vi hadde avtalt med Mohammad å gå opp sammen, og vi begynte med hodelykt oppover. Tåkedotter kom og gikk relativt fort, men de fleste holdt seg under 4500 moh. Det begynte sakte men sikkert å lysne etter hvert, og ble en veldig fin dag. Da vi var å 4800 moh begynte jeg å kjenne det på pusten, det ble tyngre å puste. Det var også på denne høyden at vi begynte å gå litt i snøen. Det var imidlertid ikke noe problem, det var relativt hardt, så ingen problem med å synke dypt ned. img_2266Det var også en del steiner og rygger som stakk opp og som vi gikk på. På ca 5000 moh måtte vi ha en lengre pause. Det viste seg også at Mohammad hadde minimalt med klær med seg, og han fikk låne både lue, votter, stillongs og dunjakke, og var veldig takknemlig for det!

I høyden var det gjennomgående at vi ikke orket å spise så veldig mye. Dadler lærte vi at var veldig bra, både lette å spise og mye energi. Det gikk mest i nøtter, fyrstekake og Ibux hver 3. time. I tillegg til oss var det også fyren fra Canada som skulle opp på toppen. Han begynte å gå med oss, men ble fort ganske lei da han forstod at vi tok det i rolig tempo oppover. Han ville løpe, på tross av velmenende råd fra oss om å ta det litt mer med ro. Han hadde også en walkietalkie, der vi fikk den ene og han den andre. Da vi var kommet til 4500 moh, var han allerede på nærmere 5000 moh fikk vi vite over w-t. Da vi kom til 5000 moh, traff vi på han på vei ned igjen. Han hadde løpt opp til 5400 moh, hadde fått frostskader og hallusinert og følte seg ikke så veldig pigg, og innrømmet at han burde tatt det litt mer med ro.

p1010873Vi kom oss til toppen! Fra 5200 moh begynte periodene med svovelgass. Vi hadde fått tips om å bruke skjerf/skjal/tørkle dynket med eddik og ha foran munn og nese. Det hjalp, det var ikke særlig godt å puste i svovelgassen. Heldigvis var det bare små partier, det så også veldig tåkete ut, noe som var på grunn av gassen. De siste par hundre meterne mot toppen møtte vi på staker som var satt opp, slik at det var greit å finne veien til toppen. Toppen derimot, på 5671 moh var heller stusselig… mye svovelgass og derfra tåkete, så det var dårlig med utsikt, men seiersfølelsen var der like så fremt! Det var også vanskelig å se noe særlig av krateret pga svovelgassen.

p1010883Vi brukte ca 8 timer opp til toppen fra 4200 moh og 3,5 timer ned igjen. Da vi kom ned igjen til shelter 2 ble vi møtt av bestyreren/Mountain Assosiation Guy som kysset Kristoffer på kinnet og serverte oss te og dadler. Veldig hyggelig. Det var adskillig færre folk denne lørdagen, da de fleste hadde dratt ned på fredag kveld.

Søndag 1. juli

p1010899Det ble en tidlig kveld lørdagen, og søndagen hadde vi en lang og rolig morgen før vi pakket teltet og tok følge med Mohammad ned til Gusfan Sara. Mohammad var relativt god i engelsk, og det var interessant å prate med han om historien og situasjonen i Iran nå. Vi ble hentet av «Mr. Landjiver» på Gusfan Sara og kjørt til Reyneh. Vi spurte (gjennom Mohammad – Mr. Landjiver kunne ikke engelsk) om de visste om hvordan vi kunne komme oss til det Kaspiske Hav. Det endte med at vi først fikk oss en dusj hos Mr. Landjiver, som vi fikk vite het Ebrahim, ble servert te og grønnsaker hos han, kona Fatime og døtrene img_2315Mariam (8 år) og Moshuad (2 år), for så at Ebrahim tok oss og hele familien med i bilen og kjørte oss de tre-fire timene ti Noshahr. Det var litt av en tur! 6 stykker i en liten bil uten setebelte i gjennomsnittsfart på 120 km/t, med yngstedattera løpende rundt i bilen! De var veldig hyggelige, bortsett fra at vi ikke skjønte noen ting av hverandre omtrent, men det ble mye latter og – nok en gang – god bruk for kroppsspråket.

p10109111De fikk skaffet oss et supert sted rett ved sjøen, egen strand til og med! En såkalt «suite». Vi ville bare ha noe billig, men de insisterte på at vi skulle ha en «suite»… Til slutt bare ga vi etter og tenkte vi kunne finne et annet sted når de dro, men ble da positivt overrasket da vi forstod at «suite» i Iran ikke er sammenfallende med «suite» i Norge! «Suite» er altså små hus eller deler av hus, med selvbetjening, og altså ikke så dyrt.

img_23301Fatime dro frem piknikkurven, og vi gikk alle ned på stranda og fikk servert te og kjeks, mens jentene badet. I Iran bader nesten ikke kvinner i sjøen – i tilfelle er det visst fullt tildekket – noe jeg jo kan forstå ikke er så attraktivt!

Mandag 2. juli

p1010908Vi nøt stranda, og satt flere timer og leste og fikk kjøpt mye billig frukt og ferskt nan, og fikk rusla litt rundt i Noshahr. For så vidt ikke en veldig spennende by… Eieren av «suiten» vår fikk ordnet med busstransport for oss (må visst kjøpe billetter også for buss) over fjellet tilbake til Teheran. Det var en utrolig flott reise, selv om det (heldigvis??) var en del tåke på det aller mest svingete og bratteste opp til 2500 moh.

Vel tilbake i Teheran og Habib, dro vi ut på en pizzarestaurant (Alvand restaurant, tlf. 887 77 149) på hjørnet, vi ville bare ha noe enkelt og kjapt, og var litt slitne av å «prate» med alle vi traff gjennom gester og tegnspråk og smil og nikk! Men da vi står og diskuterer på norsk hva vi skal ha på pizzaen kommer en iraner som viser seg å være eieren av pizzarestauranten, bort, og sier på klingende svensk: «er ni norsk?» Vi fikk vel litt hakeslepp, det var ikke akkurat en iraner som prater flytende svensk vi forventet å treffe på midt i tjukkeste Iran! Han hadde bodd 15 år i Sverige. Men det ble en veldig hyggelig og lang kveld sammen med innehaveren av restauranten, og hans to kamerater, en som hadde bodd 20 år i USA og en iransk OL-utøver i karate, som ikke kunne mye engelsk, men som var helt med for det.

Tirsdag 3. juli

p1010936Vi hadde lyst til å besøke Teheran og Basaren denne dagen, og Habib ordnet med at en kamerat av han ble privatsjåføren vår hele dagen… Vi var litt usikker på om han «bare» skulle kjøre og hente oss på basaren, men han snakket ikke et ord engelsk, så å få en oppklaring var litt vanskelig! Men han var med oss hele dagen, og fant en kamerat som kunne godt engelsk som også ble med oss. Vi ble guidet gjennom hele basaren, og den var ENORM! Og dette var ingen turistbasar, her så vi kun iranere som gjorde sine daglige innkjøp og handler, ingen turister. Som en avslutning på basar- og Teheranbesøket ble vi invitert inn til Habibs kamerat og hans familie (kone og datter). Og igjen – kommunikasjon kun gjennom kroppsspråk, tegn og smil! Artig men litt slitsomt. Og masse te!!

Onsdag 4. juli

Dagen for hjemreise. Habib kjørte oss til flyplassen, utrolig gjestfri og til god hjelp han var gjennom hele oppholdet! Mange timer på Moskvas svært uinteressante flyplass, og så videre til Oslo.

p1010938Tips og diverse om Iran/Damavand

– tidssone: GMT/UTC +3.30, altså + 4.30 sommertid

– Iranere er veldig gjestfrie

– Iranere er svært presise

– Alkohol forbudt i Iran

– Vi hadde blitt rådet til å late som vi var gift, da ville vi slippe unna mange spørsmål og evt. problemer. Det brakte med seg en del morsomme situasjoner, men var veldig praktisk! Iran er et veldig kjønnsdelt samfunn. Menn hilser på menn og kvinner på kvinner men sjelden på kryss av kjønnene. Ved å reise både gutt og jente fikk vi et lite innblikk i begge delene, veldig spennende!

– Jentene begynner å gå med sjal fra de er ca 9 år.

– Vi leide gassapparat og gass (kunne også kjøpes i Reyneh) fra Faramarzpour. Hvis man tar med gassapparat hjemmefra må det være tilpasset gassbeholdere uten «skrugreie» på toppen. Det er kun gassbeholdere med «glatt» overflate som selges.

– Taxi er billig, men de kjører som tullinger…

– Søppel er et stort problem, de kaster alt rett ut fra vinduet.

– Det iranske året begynner 21. mars (vårsolverv). Året har 12 måneder, med 28/29, 30 og 31 dager (tilsvarende oss).

p1010867– Det finnes mange guider i Reyneh for å bestige Damavand, trengs mest sannsynlig ikke å bestille, men man vet da ikke helt hva man får. Det kan anbefales å kontakte A. Soltani på forhånd. Han er guide/sherpa og veldig erfaren både i fjellet generelt og Damavand spesielt, og vet i tillegg alt om logistikk og infrastruktur som er greit å vite om for å bestige fjellet. Han svarer ganske raskt på e-post: sherppa@gmail.com, noe vi benyttet oss av til god hjelp. Det gøye var at vi traff han på shelter 2, og vi fikk et veldig godt og seriøst inntrykk av han (se også hjemmeside under «nyttige linker»).

– Det å bare være 2 personer var en fordel, vi ble til stadighet invitert inn til folk og det var lett å komme i kontakt med folk.

– Ingen forstår «Norway», si at du er fra «Norvège»

– «salat» = agurk og tomat

– gatekjøkkenene har gigantiske grillspyd, orientalske/persiske – veldig gode!

– husk å ha med dopapir!

– til fjellturen kan det være lurt å ta med mat hjemmefra, men det anbefales å kjøpe nøtter og dadler i forkant av turen i Iran!

– Damavand den ruta vi valgte er ikke vanskelig i seg selv, det utfordrende er høyden og hvordan man takler den. Det anbefales uansett med en hviledag på Shelter 2, det er flott å være i fjellet, og man har ingen grunn til å forhaste seg!

Nyttige linker

http://damavandmt.blogspot.com/ – drevet av A. Soltani.

http://www.ii.uib.no/~petter/mountains/5000mtn/damavand.html

– Rute fra Shelter 2 opp til toppen av Damavand: http://www.ii.uib.no/~petter/mountains/5000mtn/Ararat/5953_route.jpg

– Christian Schou og Aleksander Gammes tur til Damavand: http://www.aftenposten.no/reise/article1611901.ece

p1010932