Haukelifjell

Dato: 31. desember 2009 – 3. januar 2010

Sted: Breive (Hovden) til Vågsli

Privat/organisert: privat

Hvem var med: Aasmund, Mari og jeg

Overnatting: telt første og siste natt, og Sloaros andre natta

Kart: Hovden M714 1:50 000 (fra 1988-1991…) og turkart Haukelifjell 1:50 000 (2007)

Torsdag 31. desember

Tenkt start var fra Bjåen Fjellstue, men da vi ikke så noe furuskog i nærheten der, ble vi tipset av eierne av Bjåen (som Mari kjente) heller å starte inn fra Breive, 5 km vest for Hovden sentrum. Vi kjørte innover og parkerte bilen ved enden av veien (ved bommen og pumpestasjonen) og gjorde oss klare til å gå. Bilen ble sprayet med låsevæske og listevæske og dekket til for at vi kunne komme inn i den igjen etter noe dager på tur – det var nemlig meldt 30 kuldegrader denne kvelden, og stabilt kjølig de nærmeste dagene inn i det nye året.

Kaldt var det – men helt vindstille. Vi fulgte traktorveien innover, der det heldigvis hadde gått en skiløper tidligere – det var mye løs snø å tråkke spor i. Sola gikk ned litt før halv fire, men det var lyst en god time til. Vi svingte av fra veien og nordover opp Væringsdalen der traktorveien nådde ca 840 moh. Vi fulgte skiløpersporene (som vi straks forstod at hadde kjørt ned den veien vi gikk opp), og gikk noen hundre meter opp i lia. Det var enormt med løssnø, så tungt å tråkke spor, og skogen gjorde det ikke noe lettere. Vi skulle uansett ikke gå langt denne ettermiddagen, så om ikke lenge fant vi en flott og åpen leirplass. Vi slo opp teltet, og fant ei velta tørrfuru bare 20 meter unna – så her lå alt til rette for en super nyttårsfering. Det var rundt 30 kuldegrader, men ved å holde oss i aktivitet bl.a. ved å finne ved til bålet, og etterhvert fyre det opp, led vi ingen nød! Månen kom opp i fem-seks tida, og lyste opp hele landskapet rundt oss. Fullmåne fra skyfri himmel, inkludert en liten måneformørkning i åttetida, stjerner og spraking fra et digert bål som brant i 7-8 timer var bedre enn det beste fyrverkeriet!

Fredag 1. januar

Det var ingen fare å fryse i teltet akkurat, selv om det var kaldt ute. Vi hadde tatt alle forhåndsregler, og med gode soveposer, ulltøy og et par liggeunderlag hver måtte vi heller åpne opp soveposen i løpet av natta! Bålet ble fyrt opp igjen, og vi starta å gå i halv ellevetida etter en deilig frokost – bålhavregrøt med mye godt i! Også i dag var det strålende sol, vindstille og knallblå himmel! Helt utrolig. Gå var lettere sagt enn gjort! Heldigvis hadde kameraten vår valgt en ok trasé nedover lia, som vi fulgte oppover. Mari begynte med feller, jeg tok på fellene ikke langt oppi bakken, mens Aasmund hadde lagt igjen fellene hjemme, og måtte ta til takke med smøring opp hele lia (han angra på det valget!). 400 høydemeter på 5 km har sjelden føltes så tungt og tatt så lang tid! Men – rolig tempo og godt humør hjalp på. Vi gikk opp på østsiden av Fiskebekken og Fisketjønni, og opp mot Krossbuskardet. Der traff vi på ferdigpreparerte løyper fra Hovden – men ingen folk! Vi tok en lunsj på toppen, og fortsatte ned i løypa – himmelsk å gå i etter mye brøyting. Vi fulgte løypa som gikk sørvest for Mjåvasseggi ca 3 km, der slutta den, det var visst for løst for tråkkemaskinen å passere passet mellom høydene 1158 moh og 1228. Løypa gikk litt nord for det som er vist på kartet mitt (men den kan jo ha blitt endra siden 1991…). Vi fortsatte mot Sloaros, gjennom Hardingskardet. På toppen av dette fikk vi sett solnedganga – utrolig flott og rød himmel! Vi rant ned og passerte Juvshellerkollen på vestsida, og gikk over vannet til Sloaros. De uregulerte vannene var trygge, men vi hørte i forkant at de regulerte vannene hadde noen steder problemer med overvann, så vi unngikk de.

Sloaros (1045 moh, Kristiansand og Opplands Turistforening, selvbetjent hytte 26 senger) var ei koselig hytte, ligger veldig fint til. Er et naturlig dagsturmål fra Hovden – med servering (i helgene og feriene?). Men vi møtte ingen folk nå (egentlig veldig fint det!). Vi inntok sikringsbua, denne hadde ett rom med kjøkken, bord, stoler og fire senger – koselig lita hytte som ikke tok så alt for lang tid å varme opp. Det var åpent vann ved vannhentingsstedet, men det var umulig å komme ned til uten selv å svømme i elva, så vi foretrakk å smelte snø! Vi ble nr. 1, 2 og 3 i hytteprotokollen for 2010! Artig! Turen var ikke mer enn en drøy mil totalt, men tråkking av spor og særlig turen opp gjennom skogen gikk i langt fra racerfart. Denne kvelden blåste det litt, så det var godt å være inne i ei hytte.

Lørdag 2. januar

Fullmånen hilste oss velkommen da vi våknet. Sola stod opp ca halv ti, og da var vi på vei. Termometeret på Sloaros viste 22 kuldegrader i dag, men også nå var det vindstille. Litt vind på toppene, men stort sett helt stille! Vi begynte skituren i måneskinn, og fikk med oss en nydelig soloppgang over hvite vidder og topper. Det er utrolig fint når det er så kaldt og klart. Vi gikk nordover over Sloarosvannet og Dei lange tjørnane til Einarshuttbekken. Der vendte vi nordvestover og gikk mot Flottenuttjønnane. Videre opp nordover mellom Flottenuten og Nipadalsbrotet, ned under kraftlinja til Kartehylen, og nordvestover på vestsida av Langesæåi. Ved Grøhovdbekken møtte vi på spor igjen, og fulgte dette over Grøhovdtjønni og ned Fossebekken til vi kom inn på en (upreparert) løype. Vi gikk forbi Fossen (hytte merket av på kartet), og gikk en liten km derfra før vi tok av og inn i skogen der vi fant et fint sted med furu og bjørk og plass til både telt og bål. Månen kom opp i kveld også, og middag og kvelden ble tilbragt foran bålet. Heller ikke antydning til frysing denne natta, selv om det var mellom 15 og 20 minus.

Søndag 3. januar

Stod opp i syvtida – enda mørkt ute, men månen lyste godt. Vi fyrte opp bålet og hadde en god frokost før vi pakka sammen leiren. Klokka viste 14 minus, noe som kjentes riktig så behagelig, vi trengte ikke votter hele morgenen! Vi fulgte løypene ned mot Vågslitun Hotell (men traff ingen folk), der vi skulle rekke en buss kl 1225. Vi hadde regna med en kopp kaffe på hotellet før bussen kom, men hotellet viste seg å være stengt og til salgs… så det ble med en rett i koppen og rester av sjokolade utendørs!

En fin start på året 2010 i et flott område – helt folketomt på denne tida av året (kan hende kulda hadde noe å si på det også…)! Og bilen startet på første forsøk – uten problemer av noe slag!

Reklamer

Utladalen – Jotunheimen

Dato: 25.-28. september 2009

Sted: Utladalen i Jotunheimen

Privat/organisert: privat

Hvem var med: Mari, Elisabeth og jeg

Overnatting: De ubetjente hyttene Avdalen og Stølsmaradalen

Kart: Jotunheimen Vest (turkart, 1:50 000)

Fredag 25. september: Hjelle – Avdalen

Vi kjørte fra Oslo i halv tolv tida på formiddagen, og brukte ca seks timer, inkludert en god pause i Fagernes, til Hjelle i Årdal. Det går buss fra Årdal til Hjelle i juli og august. Vi parkerte ved Utladalen Naturhus, og gikk et kvarters tid innover veien mot Vetti før vi, rett etter å ha krysset første bro, tok av til venstre opp mot Avdalen, med Avdalsfossen på venstre side av stien. Vi brukte ca 25 minutter opp en bratt men flott sti. Vi kom til Avdalen (ca 400 moh, drives i samarbeid mellom stiftelsen Avdalen Gard og Årdal Turlag) i halv syv tida, et kjempekoselig tun med mange hus. Avdalen er betjent i sommermånedene, men resten av året er det et lite ubetjent kvarter (stabburet) med fire senger som kan brukes. Det er ingen peis eller ovn i stabburet, så det kan nok bli litt kjølig senere på året. En sparsommelig innredet hytte, men vi fikk laget oss en herlig middag og satt på gulvet og spiste, med t-lys og stearinlys som både lys- og varmekilde.

Lørdag 26. september: Avdalen – Gravdalen – Fuglenosi – Stølsmaradalen

Det duskregnet litt, men fjellet hadde helt fantastisk flotte farger denne helga. Skikkelig knall gult, rødt og oransje. Vi fortsatte en times tid opp ca 400-450 høydemeter, til vi kom til Gravdalen (også ubetjent hytte til Årdal Turlag), et veldig koselig tun med tre hytter, den ene av de holder på å bli restaurert. En av de var veldig koselig, fire sengeplasser og ovn og kokemuligheter. Vi hadde lunsj her, da det regnet var det god plass under ett av husene – og tørt.

Vi fortsatte på umerket sti innover Gravdalen, en nydelig dal med god utsikt innover Hurrungane vil jeg tro, med litt mer sikt… Etter hvert mistet vi den ganske tydelige stien, men vi visste vi skulle over Gravdalsnosi, og begynte oppstigninga der. Vi fant og mistet stien om hverandre over høyden under Gravdalsnosi (ca 1140 moh) og over Fuglenosi (ca 1120 moh) og nedover mot den merka stien fra Avdalen til Stølsmaradalen. I Sluftsedalen måtte vi over Slufsedøla – en elv som var ganske stri med en

del vann nå. Vi brukte ganske mye tid for å finne et sted å vade over. Jeg tok av sko og bukser, Mari og Elisabeth var så våte i skoene allerede at de holdt de på for godt feste. Kaldt var vannet i alle fall!

Vi fortsatte over Fuglenosi og kom inn på den merka stien rett ved Nybekken, og fulgte stien videre. Flott og fargerikt terreng også her, litt småkupert og ganske så vått og sølete. Vi kom til Stølsmaradalen i halv åtte tida, rett før det ble mørkt. Vi brukte ca 7,5 timer (ca 14 km, og 800 meter stigning) inkl. en times lunsj og ca en halv time på å finne vei over og krysse Slufsedøla.

Stølsmaradalen (ubetjent hytte, DNT Oslo og omegn, 848 moh) var en utrolig koselig støl, også denne i enden av en hengedal med mest sannsynlig en fantastisk utsikt inn mot Hurrungemassivet (hvis sikt), som Gravdalen. Hengedalene er noe som kjennetegner Utladalen.

Søndag 27. september

Vi våknet etter en ganske kald natt – hytta er nok ikke ment for vinterbruk eller kalde senhøstnetter, og med kraftig vind hadde vi fin aircondition inne… Men – med fyr på ovnen, varm kaffe og madrass og tepper foran ovnen ble det en lang og god morgen inne. Og ute var det et veldig regnvær. Så dagens turplaner ble stadig utsatt, og endte med noen småturer i området rundt hytta før det mørknet, og masse herlig innetid!

Mandag 28. september

Etter å ha spist frokost og vasket ut av hytta – begynte det å snø ute! Det lå snø ned til ca 1000-1200 moh. Vi gikk fra Stølsmaradalen ned til Vetti Gard, en veldig bratt nedstigning ca 600 høydemeter. God merking av stien, bortsett fra ett punkt som vi var litt i tvil. Vi så Vettisfossen (fall på ca 275 meter, høyeste frie fall i Nord-Europa) nesten hele veien, en flott foss med Vettismorki med støler og hytter over. Vi gikk over sommerbroa (NB: ikke helårsbro… – hadde vært svært vanskelig (umulig?) og

kommet seg over elva som var både stor og stri, uten bro), før vi hadde en ca 100 meters oppstigning til Vetti gard. Også denne betjent om sommeren, men ikke noe

ubetjent kvarter eller muligheter for overnatting utenom sesong. Drøye 3 timer fra Stølsmaradalen og hit. Vi spiste lunsj under stabburet, siden det hadde begynt så vidt å regne, før vi gikk veien ut (en drøy time) til Hjelle. Idet vi nærmet oss Hjelle kom også sola frem på toppene, men Utladalen er ganske smal og dyp, så vi fikk ikke kjent noe av sola.

Etter et besøk på Nasjonalparksenteret på Skåri/Hjelle, kjørte vi mot Oslo igjen, og møtte vinteren på veien over Tyin. Dagen etter kom vinterdekkene på – klok av skade!

Rana – Tortenviktinden og Høgtua

På vei opp mot Høgtua med Svartisen i bakgrunnenDato: 5.-6. september 2009

Sted: Vest og nord-vest for Mo i Rana

Privat/organisert: privat

Hvem var med: Kristin W og jeg

Overnatting: hos Kristin i Mo i Rana

Kart: Rana Vest (turkart, 1:50 000)

Lørdag 5. september: Tortenviktinden (1023 moh)

MilliondoenVi våknet til ganske grått og lavt skydekke – lå vel på rundt 800 moh. Vi kjørte utover mot Nesna, men svingte nordover ved Utskarpen (RV 17), og kjørte på nordsiden av fjorden Sjona. Etter å ha kjørt ca 50 min, stoppet vi og parkerte ved ”Milliondoen” i Tortenvika, på parkeringsplassen ved fjorden (231 559). Milliondoen er en rasteplassdo som visstnok har kostet en million kroner. Vel var den fin og flott, men tror jeg ville prioritert pengebruken litt annerledes…

Vi gikk på sva hele veien opp til TortenviktindenVi gikk oppover (ikke sti) ganske rett nordover, kanskje litt nord-nord-vest. Vi hodt oss på østsiden av Grøveldalen. Det var store sva oppover som gjorde det ganske enkelt å gå, god friksjon, selv om fjellet var ganske vått. På grunn av masse nedbør siste tida var det masse småbekker og små vann, som ikke vises på kartet. Ved ca 800 moh kom tåka, men den var ikke tettere enn at vi så et godt stykke fremfor oss. Etter 2 timer og 20 min var vi på toppen (toppen var merket på 1023 moh, men høyeste punkt like bortenfor var på 1027 moh). Utsikten var ingenting å skryte av – tåke og litt regn. Mot toppen (1027 moh) over toppen (1023 moh)Men vi var fornøyde! Kristin fortalte at herfra kan vi se ut til øya Tomma og ut til havet. Lovund ligger ganske rett vest herfra. Så jeg prøvde å forestille meg utsikten, som visstnok skal være utrolig flott i godvær og sikt.

Nedover var det litt glattere på grunn av regnet som etter hvert kom så smått. Og i myrene ganske så vått. Krattskogen kom først de siste meterne ned til bilen. Utsikt vestover mot havet og øya TommaMasse blåbær i skogen, men ikke så smakfulle. Vi brukte ca 2 timer ned igjen. Deretter var det en liten time i bilen tilbake til Mo i Rana og om kvelden dro vi ut på festivalen ”Verket”, der både Kaizers Orchestra, The September When og Marit Larsen spilte. En skikkelig utendørs folkefest i Mo.

Søndag 6. september: Høgtuva (1268 moh)

1000 meters oppstigning til vi er på Høgtua som skimtes i bakgrunnenEtter en god og lang frokost i Mo dukket etter hvert sola frem. Vi kjørte fra Mo forbi flyplassen, innover mot Melfjordbotn (der det er kun 2 fastboende) og svingte til venstre i krysset der man kan kjøre av til Marmorgrottene ved å ta til høyre. Vi parkerte i den sørvestvendte ”V”-svingen ved Leirdalen (465 704), ca 45 min etter vi forlot Mo. Vi hadde kjørt delvis på grusvei, til tider litt hullete og smal. Ingen bensinstasjon etter Mo, så lurt å fylle der hvis det trengs.

Endel klyving oppoverSola var til stede, det var blå himmel og vi hadde utsikt til Svartisen. Vi gikk langs et reingjerde (?) og måtte krysse elva som var ganske dyp og stri enkelte steder. Vi fant et sted hvor elva var bred og relativt grunn, men måtte av med skoene for å vade (ca 459 703).

Etter elva var det ca 1 km med ganske flatt, mye myr og små vann i Leirdalen og litt fjellbjørkekratt før Oppover i "gryta" mot toppenoppstigningen begynte. Vi gikk oppover ganske rett mot Høgtuva (ingen sti), ganske rett sør-vest. En del klyving opp til ca 600 moh. Vi gikk i ”gryta” opp mot toppen. Det var en del sva, men brattere og mer klyving helt på slutten siste stykket før toppen.

Det var også her veldig godt fjell og god friksjon. På toppen (1268 moh og 1276 Flott utsikt fra toppen over til Svartisenmoh) så vi nordover til Svartisen og ytterst ute helt til havet. Vestover så vi Høgtuvbreen, en del blåis og sprekker. Vi brukte tre timer opp – fra kvart på to til kvart på fem.

Vi gikk nedover litt mer øst i gryta enn da vi gikk opp. Det var mer utfordrende å finne god nedstigningsrute da vi ikke alltid så hva som lå nedenfor skrentene, men det gikk veldig bra, vi hadde klarvær, sol og god sikt. Pannekaker i måneskinnVi brukte ca 2 timer og 45 min. ned, og var ved bilen litt før kl. åtte. Vi fant maten i bilen, gikk ned til elva igjen og stekte pannekaker og bacon. Det ble mørkt ca kl. ni, og fullmånen kom frem! Kjempenydelig kveld ved elva.

Det var ca 5 km én vei, så en drøy mil til sammen. Vi startet på ca 260 moh, og hadde en stigning på ca 1000 meter.

Dette – i likhet med Tortenviktind – er visst et veldig fint skifjell, med store flater, ikke alt for bratt, men veien er stengt ved Vardfjelltjønna (ca 488 697).

Kristin på vei opp mot Høgtua med Svartisen i bakgrunnen

Norefjell

Ragnhild, Henning og Erling rett før leir lørdag, foto Marie B ADato: 28.-30. august 2009

Sted: Norefjell, rundtur fra Tempelseter

Privat/organisert: privat, søskentur

Hvem var med: Erling, Ragnhild, Henning og jeg

Overnatting: telt

Kart: Turkart 1:50 000, Norefjell Eggedal (2007)

Fredag 28. august

Vi starta fra Oslo etter jobb og skole og kjørte til Noresund og så over fjellet nesten til Eggedal (25 km fra Noresund) før vi kjørte oppover fjellet til Tempelseter (5-6 km). Store deler av veien over fjellet var på grus/ganske dårlig vei, og det var til sammen to bommer (40 og 50 kr). Bedre og raskere å kjøre om Drammen og ta av ved Åmot (før Vikersund) og kjøre på sør-vestsida av Norefjell, noe vi gjorde på tilbakeveien.

Det var bekmørkt og tykk, tykk tåke da vi kom til parkeringsplassen ved Tempelseter (224 815). Vi måtte ta ut GPS koordinater for å vite at vi var kommet riktig… Vi fulgte veien (bom ved P-plassen) mellom Nordnatten og Tempelnatten mot Istjenn (950 moh). Vi hadde problemer med å finne hvor vi skulle ta av fra veien og finne stien på vestsiden av Istjenn. Til slutt ga vi opp og fant et fint sted på en liten kolle der vi slo opp teltene. Vi visste veien tilbake til veien, så det skulle gå bra neste dag. Finnbiff ble laga inne i teltet, og vi fant soveposen først i to-tida.

Vi hadde visst slått opp teltene midt i et hyttefelt..., foto Marie B ALørdag 29. august

Vi fikk oss en god latter da vi våkna lørdag morgen – vi lå midt i et hyttefelt… Men siden det ikke hadde vært folk på de nærmeste hyttene hadde det for oss virket som et øde område. Nå var det hytter, vei, og folk på alle kanter… Men sola var kommet fram og vi hadde en herlig frokost før vi satte kursen nordvestover. Vi fulgte T-merka sti (ganske dårlig T-merket til tider) mot Toveseter. Det var et fint og småkupert terreng Foto Marie B A å gå i, men en god del bløtt og gjørmete pga mye regn i det siste. Dette medførte også at de fleste bekker vi skulle over var blitt til vanskelige elver å krysse, så det gikk endel tid med til det.

Vi hadde lunsj ved Svarttjenn, og det kom et par regndråper da vi skulle til å gå. Men vi hadde ikke mer enn fått på regntøyet før vi tok det av igjen. Vi fulgte stien videre og det ble bedre og bedre vær og kvelssol da vi etterhvert kom opp på snaufjellet. Vi tok østover mot Høgevarde da vi kom til krysset vest for Gråfjell. Vi gikk et par km videre og fant Foto Marie B Aen fin og lun teltplass (det hadde begynt å blåse en del) rett ved en bekk rett nord for Donkeliåsen (ca 208 868 og 1200 moh). Herlig å slappe av utenfor teltet i kveldssol før middagen ble laget utendørs. I dag var det spaghetti og kjøttsaus som stod på menyen.

Vi gikk en drøy mil i dag, og ca 250 høydemeter.

Søndag 30. august

Foto Marie B A Vi våknet til sol i dag også og hadde en herlig og lang frokost ute på «spiseplassen». Det skyet litt til etterhver og begynte å blåse litt da vi gikk. Vi begynte med et par hundre høydemeters stigning opp mot Ranten. Det var et helt annet terreng i dag enn dagen før – nå var vi over tregrensa og det var relativt goldt og steinete, men fint på sin måte det også. God sti og nesten ingen bekker/elver å krysse, så alt gikk mye lettere i dag. Vi spiste lunsj øst for Ranten, før vi kom ned til krysset de man enten går opp til Høgevarde eller ned til Tempelseter. Vi valgte ned til Tempelseter. Det var en skikkelig motorvei hele veien fra Tempelseter til Høgevarde – så vi var nok ikke de første som gikk denne veien…

En herlig slak nedstigning ned til Tempelseter. Vi traff flere folk som nok hadde en helg på hytta og skulle plukke blåbær. Vi fant endel, men ikke veldig mange. Vi fant også litt multer på teltplassen. Ellers traff vi noen folk på turen, men ikke veldig mange bortsett fra helt på slutten.

Henning, Ragnhild, Marie og Erling, foto Marie B AVi kom ned til Tempelseter i tretiden. Det hadde gått endel raskere i dag. Vi hadde brukt i underkant av 3 timer + lunsj på dagens mil. Ellers var vi godt fornøyde med ha gjennomført en super søsken(+Henning)telttur!

Et kjempefint og relativt lettgått område – men endel våte og gjørmete partier på denne tiden av året ved mye regn! Men lett å komme til fra Oslo, og fine rundturer å gå, eller frem og tilbake. Toveseter kan anbefales som hytteovernatting.

Foto Ragnhild B-H

Kinsarvik Hardanger

Leirplassen vår på Ulsnes med ustikt mot Utne«Kimsing i Kinsarvik – med munker og moreller»

Dato: 6. – 8. august 2009

Sted: Basecamp på Ulsnes i Kinsarvik, tur opp Munketrappene og mot Toraldsnuten

Privat/organisert: privat, Valdresgjengen

Hvem var med: Rita, Harald, Torstein, Kristin, Georg, Heidi, Anna (3,5), Jakob (8 mnd), Asbjørn, Siri, Vebjørn (1), Audun, Magni, Sondre (15 mnd), Lars, Mette, Agathe (8 mnd), Jon, Fenny, Mona, Sverre og meg

Overnatting: telt

Kart: Turkart 1:50 000, Hardangervidda Vest (2005) og 1:100 000 Hardanger (?)

 

God steming i kveldssolaTorsdag 6. august

Rita og jeg kom ned Husedalen og alle treftes i Kinsarvik. Dro ut til leirplassen, Harald, Torstein, Jon og Fenny hadde snakka med en eplebonde på Ulsnes, 5 minutters kjøring mot Eidfjord fra Kinsarvik, og fått lov til å campe nede med fjorden. En fantastisk kveld i fjæra med grilling og sol – tross regn på værmeldinga.

opp MunketrappeneFredag 7. august – Munketrappene

Etter frokost dro vi mot Lofthus og svingte av til venstre ved turistinformasjonen, forbi skolen og fulgte skiltinga mot Nosi opp 200 høydemeter til P-plassen. Fulgte merket T-sti bratt oppover lia i sikksakk svinger og gjennom skogen. Ved ca 700 moh begynte Utsikt fra Nosi mot SørfjordenMunketrappene. En avdeling av Lyse kloster lå i Lofthus, og det sies at munkene hjalp til med å gjøre veien opp til fjellet mer tilgjengelig med å bygge trapper oppover. Flotte trapper og sti var det i alle fall. Vi kom opp til Nosi – som visstnok ligner en nesetipp – med flott utsikt utover Sørfjorden og Folgefonna på andre side av fjorden, og gikk oppom Rjukandefossen før vi dro ned igjen.

Lørdag 8. august – mot Toraldsnuten

Rita, Fenny og jeg stod opp klokka seks og dro inn til Eidfjord for å se første del av Norseman (triatlon som går ut på å svømme 3,8 km i fjorden inn til Eidfjord, sykle 18 mil over Hardangervidda til Rjukan, og løpe maraton (42 km) opp til Gaustadtoppen). God stemning på brygga tidlig om morgenen – og vi var glade det ikke var oss som deltok…

oppe på ca 600 moh mot ToraldsnutenVi delte oss i to, barnefamiliene gikk inn Husedalen for å plukke blåbær, mens vi andre gikk rett opp fra leirplassen, oppover mot Toraldsnuten (1200 moh). En bratt men fin sti her også. Vi gikk opp en traktorvei i svingen vest for Ulsnes, og fulgte eplehagen til vi fant stien ved ca 70 moh. Det var hun som eide gården vi campet på som hadde merket stien oppover. Vi gikk gjennom furuskog og senere bjørkeskog de første 500 høydemeterne. Etter dette fikk vi en utrolig flott utsikt utover Sørfjorden og fjellene rund. Det var masse og store blåbær oppover lia. Vi gikk opp til vi kom til hengedalen og et platå på ca 750 moh, der det også var en liten støl. Det hadde begynt å regne ganske bra, så vi spiste lunsjen her og gikk nedover etterpå. Da vi kom til campen igjen fikk vi beskjed om at vi måtte rive leiren, for de skulle slå gresset før det varslede stornedbøren skulle komme. Siden alt var vått av regnet, det var meldt regn hele kvelden og neste dag og søndagen likevel skulle brukes hovedsakelig til hjemreise, dro vi like godt hjemover lørdag kveld. En brå slutt, men noen av oss fikk i alle fall laget en deilig middag på kaia i Kinsarvik – og da kom sola… På tross av alle værmeldinger!

Nesten hele gjengen på toppen av Munketrappene med Folgefonna i bakgrunnen

Hardangervidda vest og Hårteigen

Trolltunga - på vei fra Skjeggedal til TyssevassbuDato: 3. – 6. august 2009

Sted: Fra Skjeggedal i Odda til Kinsarvik, om Trolltunga, Hårteigen og Husedalen

Privat/organisert: privat

Hvem var med: Rita og meg

Overnatting: DNT-hytter: Tyssevassbu, Torehytten og Stavali

Kart: Turkart 1:50 000, Hardangervidda Vest (2005)

Mandag 3. august: Skjeggedal – Trolltunga – Tyssevassbu

Vi hadde overnattet på vandrehjem i Voss på vei fra Vinjerock i Jotunheimen til Hardangervidda. Vi kjørte derfra kl. ni, måtte vente et kvarter-tjue minutter på ferje fra Bruranes til Brimnes, kjøpte moreller langs veien innover Sørfjorden og parkerte på Skjeggedal (opp fra Tyssedal) ti på tolv. Her begynner Mågelibanen, som går fra Skjeggedal (400 moh) til Topp (860 moh). Den er stengt for kommersiell drift, og er kun for hytteeierne på Topp og Statkraft (evt. lokalt kraftverk), men har noen avganger i helgene som er mulig for andre å sitte på opp, ble det sagt. Det var i det hele tatt vanskelig å finne ut av hvordan banen egentlig brukes, da vi fikk ulik informasjon avhenging av hvem vi spurte.

Oppover Mågelibanen med Skjeggedal i bunnen og en snill hytteeier i førersetetVi hadde belaget oss på å gå opp de drøyt 400 høydemeterne på sti, da det fem på tolv kom en bil med en hytteeier i, som skulle ta banen opp. Vi fikk haik opp, og gjorde unna høydemeterne på 12 minutter!

Vi startet fra Topp (toppen av banen) kl. halv ett etter en kort lunsj. Vi fulgte stien forbi en del små hytter, opp Gryteskar til Trombeskar, ca 1 time, 3 km og 400 nye høydemeter. Det var et nydelig landskap de neste 6,5 km, grønt og frodig og masse Bratte fjellsider ned til Ringedalsvatnetblomster, og bratt ned på alle sider til Ringedalsvatnet (som lå på ca 400 moh, mens vi gikk i 11-1200 meters høyde). Vi brukte ca 2 timer (estimert til 3 timer på kartet), til vi kom til Trolltunga, en flott og spektakulær steinhylle over Ringedalsvatnet. Her hadde vi en lunsj nr to. Rett over haugen lå Reinaskorsbu (Bergen Turlag), en liten (ny?) selvbetjent hytte på kanten av stupet.

Vi har lagt bak oss de første 2-3 km fra Reinaskorsbu og TrolltungaVi hadde hatt sol og opphold helt hit, men her kom regnet. Det var vanskelig å finne stien videre fra Trolltunga mot Tyssevassbu, den var dårlig merket, og vi mistet stien (når vi endelig fant den) to ganger til de første 2 km. Kan være en utfordring i tåke. Det var et veldig kupert terreng de første km og glatt Rasteplass med benk og tak...enkelte steder når det var vått. Vi brukte 1 time på de første 2 km. Der vi traff på kraftledningen første gang (ca 769 692) var det en fin hvileplass under tak – en steinbenk med heller over, med plass til 3-5 personer.

Etter å ha fulgt kraftlinja litt kom vi til Tyssespranget – imponerende fosser og stryk ned fra Holmavtn til Stednesvannet (stien gikk imidlertid noe mer på nordsiden av kraftlinja enn tegnet inn på kartet, rundt Tyssespranget).

Det var gjennomgående ganske dårlig merket hele veien fra Reinaskorsbu til Tyssevassbu. Vi gikk over en del snøflekker i et småkupert område og var fremme ved Tyssevassbu etter 6 km og 2,5 timer (estimert til 3,5 t på kartet) ca kl. 1900. Det virker som om kartet har beregnet noe for lang tid, da vår tid både inneholdt pauser, litt roting etter stien og at vi gikk i et ganske rolig tempo.

TyssevassbuDet var en familie på 6 personer da vi ankom Tyssevassbu (DNT Oslo og omegn, som hadde strøm og komfyr), så hytta var god og oppvarmet. Deilig det når vi var gjennomvåte etter de siste timene i regn. Ruta fra Topp til Tyssevassbu var på ca 15,5 km og 500 høydemeter, og var en kjempeflott rute. Vil uten tvil anbefale denne ruta fremfor å gå fra Topp til Tyssevassbu på den nordlige (og litt kortere stien), som jeg antar er mer likt terreng hele tiden.

Tirsdag 4. august: Tyssevassbu – Hårteigen – Torehytten

Endel snøflekker på vei mot HårteigenVi startet å gå over en del snøflekker frem til stikrysset der du kan ta av til Litlos. Det var fint vær, mye skyer men også litt sol. Mer riktig tidsangivelse på kartet på denne ruta virka det som. Ved Bykset (860 691) måtte vi vade til knærne – godt og kaldt… Familien fra Tyssevassbu kom rett etter oss og fant en måte å komme over elva uten å vade bare litt lengre nedover elva…Kald vading av Grøno

Fra Bykset og videre var det veldig frodig og grønt. Ved Grotbotnen (887 724) var det vading på nyt. Heldigvis skinte sola, og denne ganga var det en ganske så både bred og dyp elv vi måtte krysse. Vannet gikk nesten opp til rompa! På østsiden av elva var det utrolig fint for telting, med grønt gress, strand, vann og nydelig dal. Vi fulgte stien til vannet på 1400 moh sørvest for Hårteigen, som lå på østsiden av stien. Her tok vi av fra stien og gikk slakt nordøstover nord for Sandatnet. Dette var en kjedlig strekning på 3-4 km. Vi fant igjen stien ved 927 732. Derfra så vi også Hårteigen badet i sol, mektig og flott.

Hårteigen sett fra sørvestVi gikk opp umerka sti til Hårteigen, fra sørøst (start på 932 744). Vi la igjen sekkene på stien nede og brukte 30 minutter opp. Det ligger en snørenne ca 2/3 opp mot toppen, som visstnok kan være vanskelig å passere hvis den er for stor, som tidligere på året. Nå var den såpass smeltet at vi kom forbi på høyre side av den, der det også var lagt ut tau på det bratteste partiet. EtterToppen av Hårteigen og Hardangervidda dette tok stien hardt mot høyre, og rundt nordøstsiden før vi kom opp på topplatået. Det var som et eget kupert landskap på et nivå høyere hevet enn resten av verden. Vi så mot den kuperte og snøklattdekkede vestvidda, med Folgefonna bakerst, til Hardangerjøkulen og den flate og brun-grønnkledde østvidda.

Nede på stien igjen og til Torehytten (1330 moh, DNT Oslo og omegn) var det ca en time å gå på myrete sti, og vi kom frem ca kl. seks. Det var helt blå himmel, og vi tok et herlig og kaldt bad i fjellvannet (1322 moh) rett nedenfor Torehytten. I dette vannet finnes det fisk, men hyttevakta sa at det var for kaldt i vannet til at den bet noe særlig på nå… Torehytten lå utrolig nydelig til på en gressvoll med vann nedenfor og Hårteigen rett utenfor vinduet. Vi satt Hårteigen sett fra Torehytten, og en deeeeilig middag...ute og spiste middag – kjøttboller og potetmos og nøt kvelden. Etter hvert kom månen opp rett vest for Hårteigen, og idyllen var fullkommen. Vi var vel en rundt 20 personer fordelt på de to hyttene, mesteparten utledninger fra Danmark, Tyskland og Nederland.

Ca 23-24 km.

Onsdag 5. august: Torehytten – Stavali

TorehyttenVi startet fra Torehytten kl. 0945 etter å ha vasket ferdig (ble fordelt ut ulike oppgaver til alle fra hyttevakten). Det var en bratt stigning rett bak hytta, deretter småkupert hele veien. Nydelig og frodig landskap også i dag. Ca 1,5 km fra Torehytten, 901 774, var det en elv som måtte hoppes over. Denne kunne være litt kinkig og et vanskelig sted å krysse hvis snøen lå litt lenger ut eller man ikke var så glad i å hoppe. Vi hørte om noen som gikk helt rundt vannet og andre som måtte klyve veldig for å komme over. Vi passerte Kinsekvelv, en setervoll, drøye 100 høydemeter lenger nede, så ut som et koselig sted, med en flott stor slette nedenfor, et elvedelta. Vi lunsjet ved elva Grønt og frodigsom rant ned i Båtadalstjørni (871 820). Idyllisk sted med elv og bratt berg og gress. Vi fortsatte til Hanastein (3 t 15 min effektiv gange mot 4,5 t på kartet fra Torehytten og hertil, 11,5 km). Det ble grønnere og mer ”lavlandsaktig” siste del. Vi gikk forbi det koselige stølstunet Helnaberg. Kun steinbua nord for stien var original, men koselige og små hytter. Det var også en stor heller ovenfor husene med muligheter for tørke og tørr oppbevaring, litt som ”husene under helleren” i Jøssingefjorden, men uten hus under, og ikke fullt så stor…

Det var ca 200 høydemeter nedover fra Lonene til DNT hytta Stavali (1024 moh, Bergen Turlag). En ”betjent” selvbetjeningshytte med muligheter for å kjøpe rømmegrøt, spekemat og fersk brød, eller lage din egen mat. Kjøkkenet var meget velutstyrt og stort, og det var innlagt vann. Regnet kom da vi akkurat var kommet inn døra (ca kl. 1600). Totalt drøye 2 mil, ca 5 t 45 min effektiv gange. Ca 25 personer som overnattet denne natta.

Torsdag 6. august: Stavali – Husedalen – Kinsarvik

Steinhyttene på StavaliVi laget oss frokost på Stavali og vasket oss ut. Vårt rom hadde fått ansvar for å vaske over vaskerom og gang oppe i tillegg til eget rom. Det var litt grått, men blå himmel innimellom, som sa oss at det skulle bli en fin dag i dag også. Bare 50-100 meter fra hovedhytta Stavali lå det noen steinhytter, her var ysteri i den ene, ekstra sengeplasser i en annen og båser til kuene i en tredje. Skikkelig koselig.

De første 4-5 km var nokså som dagen før – småkupert men ganske på lik høyde. Fra sommerbroa over Grøno var det en stigning på ca 100 høydemeter før bratt nedstigning i Vierdalen. På kartet stod det at det var vadested her, men vi fant ikke noe sted det var nødvendig. En nydelig dal for telting ved Vierdalsvatnet (981 moh), i det hele tatt en veldig fin og frodig strekning i dag også.

Søtelifossen, den øverste fossen i HusedalenRett etter Vierdalsvannet begynte den virkelige nedstigninga langs med fossene. Det var noen mektige fosser, både Søtefossen, Nykkjesøyfossen og Nyastølfossen. Det gikk bratt nedover, tidvis mye på svaberg. Det gikk veldig fint i dag, med tørt og fint, men kan tenke at det kan være en utfordring og mer skummelt med regn og glatt. Etter hvert kom vi ned i skogen og mer på stier. Vi møtte på masse turister på vei oppover langs med fossene. Ved Tveitafossen var det parkeringsplass og herfra og ut Husedalen til Kinsarvik 4-5 km på kjedelig vei. Heldigvis ble vi hentet etter ikke lange tida så vi slapp hele veien til fots.

Et par km fra parkeringsplassen innerst kom vi til en helikopterbase. Hele dagen nedover langs fossene hadde vi både sett og hørt helikopter omtrent kontinuerlig. Det laget mye støy, og det kunne virke som de drev med turisme, da bøndene/fastboende som har støler på vidda kun har konsesjon til to turer i året. Det virker i tilfelle veldig rart og veldig uheldig hvis det skal være lov i Nasjonalparken, der grensa går mellom Nyastølfossen og Tveitafossen.

Ellers er strekningen fra Tyssevassbu og hele veien vi gikk til og med ut Husedalen en kjempeflott strekning for telting. Mange små vann og grønne sletter.

Vestvidda er både kupert, variert og frodig

Brekurs Folgefonna

Dato: 20. – 26. juli 2009

Sted: Folgefonna og Bondhusbreen

Privat/organisert: DNT fjellsport Bergen

Hvem var med: kursledere Sindre Haslene, Camilla Ianke, Johannes Øvreås og Torild Hage, deltakere Mildrid, Endre, Paul, Brita, Svein Erik, Kåre, Birgithe, Eva, Britt, Tord, Solfrid, Rune, jeg

Overnatting: Fonnabu

Kart: Turkart 1:50 000 Folgefonna

Siste biten mot Fonnabu som skimtes i det fjerne på toppenMandag 20. juli: Bergen – Sunndal – Fonnabu

Vær: regn og etterhvert opphold.

Vi møttes utenfor Bergen Turlag i Marken kl åtte. Noen kjørte og andre tok bussen kl 0910 fra Bergen til Sunndal (via to ferjer, Os – Fusa (ca 10 min) og Gjermundshavn – Løfallstrand (ca 40 min)). Vi var fremme i Sunndal ca kl. 1300, og gikk 10-15 min innover veien mot Folgefonna, der vi møtte resten av kursdeltakerne på parkeringsplassen. Omtrent samtidig som oss kom regnet…

Utsikt ut til Maurangerfjorden fra GammelsetraVi gikk innover Bondhusdalen og fulgte først deler av Isveien i dalen. Isveien går fra Bondhusbreen og ut til Maurangerfjorden, og ble bygget for å lette transporten av is fra breen og ned på båtene på fjorden. Deretter tok vi av til venstre og begynte oppstigninga mot Fonnabu. Vi fulgte Keiserstien opp til Fonnabu, ca 9 km og 1400 høydemeter. Etter 22 svinger og ca 750 høydemeter lunsjet vi ved Gardshammer, en støl med en flott beliggenhet. Ved ca 1000 moh lå et lite vann der vi kunne fylle opp drikkeflaskene. Vi gikk ikke oppom Breidablikk, men fulgte snøen på sørsiden. Vi brukte totalt ca 5 timer opp.

Fonnabu med breen i bakgrunnenBreidablikk (ubetjent, Bergen Turlag, 1322 moh) ble bygget i 1893 (?) – da gikk breen helt opp hit, nå er det et stup på 80 meter fra Breidablikk til breen. Fonnabu (selvbetjent, Bergen Turlag/Kvinnherad Turlag, 1449 moh) ble bygget i 1964 (?), har større kapasitet og ligger nærmere inngangen på breen. Det er totalt 34 sengeplasser fordelt på to hytter og to trekantbuer. Hytta ligger utrolig flott til med utsikt over store deler av Sør-Fonna, Bondhusbreen, Nord-Fonna, Midt-Fonna og utover Hardanger.

Veien fra Sunndal til Fonnabu er en av de mest brukte inngangene til Folgefonna. Den opprinnelige kjerreveien ble bygget i 1890-årene, takket være midler fra Deutsche Nordlandsverein i Hamburg (5000 kr). Veien er rustet opp for noen år siden. Kjerreveien gjorde det mulig å frakte turister med hest og kjerre fra Hardagerfjorden over Folgefonna og ned turiststien på Oddasiden av Folgefonna. Keiserstien har fått navnet etter keiser Wilhelm. Den tyske keiseren besøkte Hardanger og Maurangerfjorden, men han skal visstnok selv aldri ha beveget seg opp Bondhusdalen langs Keiserstien og til Folgefonna. Keiseren valgte i stedet å bli på båten og bli fraktet sjøveien til Sørfjorden og Odda.

På kvelden hadde vi en presentasjonsrunde samt inndeling i taulag og fordelinga av matlaging i løpet av uka (ett taulag hadde frokost og ett middag, og så rullerte det hver dag).

Tirsdag 21. juli: Vindhåla nedenfor Fonnasbu, grunnleggende teknikk

Vær: Tåke og regn.

teori om redning i is av Camilla, foto CamillaFørste del av dagen hadde vi teori innendørs, der vi gjennomgikk både innbinding, knuter og tilpassing av utstyr. Etter lunsj gikk vi ned i vindhåla nedenfor Fonnabu og øvde oss på snøbakketeknikk, setting av sikringsmiddel i is og snø, stegjernsteknikk og taulagsrutiner. Avslutning med akekonkurranse ned den bratte snøbakken opp mot Fonnabu. Om kvelden hadde vi teori om redning på is, der kaffekoppene fikk gjennomgå og henge både nede i sprekka mellom to bord og redde den falne kaffekopp.

Onsdag 22. juli: Til Bondhusbreen, gange i blåis og redning på is

Vær: Opphold og skyet først på dagen, plaskregn da vi begynte med redning, tåke hjemover.

Bondhusbreen, foto MildridVi gikk taulagsvis bortover mot Bondhusbreen og inn på breen. Vi fikk gått litt og prøvd oss i å sette isskruer og lese breen før lunsj. Idet vi satte oss ned kom regnet. Vi fant etter hvert en fin plass for redning på is, noe som ble en kald fornøyelse i regn og sur vind, men gøy for det! Da vi gikk hjemover etter redninga kom tåka. Vi fulgte sporene våre og det var deilig å komme frem til Fonnabu og tørre klær! Om kvelden hadde vi om redning på snø – nå med innbundne leverposteibokser og sekker av smøresker.

Torsdag 23. juli: Redning på snø og isklatring i vindhåla

Vær: Tåke og regn.

Foto Camilla Ianke, redning på snøFør lunsj hadde vi redning på snø fra toppen av vindhåla. Alle fikk prøvd seg både i ”sprekken” og i de ulike posisjonene i taulaget. Det var kaldt og vått, men regnet ikke så mye, og sluttet helt til lunsjtider. Vi spiste lunsj i vindhåla, og etterpå var det lek og moro i vindhåla – vi fikk prøvd isklatring, munterknute med både oppovergåing og rappellering, setting av standplass og diverse andre lure ting. Om kvelden var det gjennomgang av førstehjelp og turplanlegging.

Fredag 24. juli: Tur over breen ”i tåke” til Holmaskjærbu

Vær: opphold og til tider sol!

Orientering over breenDenne dagen skulle vi øve på å gå på kompasskurs i tåke over breen ved hjelp av god planlegging, kompasskurser og telling av taulengder. Det var jo ganske morsomt at dette falt på den eneste dagen vi ikke hadde antydning til tåke… Men vi telte iherdig taulengder, og fulgte kompasskurs fra Fonnabu til Holmaskjer (selvbetjent, Bergen Turlag, 1555 moh) og tilbake igjen (ca 3 timer til og 2 timer tilbake). Vi hadde lunsj på Holmaskjer og Camilla disket opp med tomatsuppe til alle. Om kvelden var det første gang vi i det hele tatt hadde tenkt på å kunne tilbringe tiden utendørs – noe vi også gjorde, og hadde klemknutegang opp brannstigen…

Lørdag 25. juli: Til Bondhusbreen, gange i blåis

Vær: opphold, etter hvert tykk tåke.

Vandring i blåisen i Bondhusbreen, foto Endre Vi gikk taulagsvis over til Bondhusbreen. Tåka kom før vi nådde blåisen, og vi fikk prøvd oss på orientering i blåisen også, der det er til veldig god hjelp å vite om du skal oppover eller nedover! Vi fikk gått over snøbroer, bratte opp- og nedoverrygger, sikret oss med isskruer, og prøvd oss på ulike teknikker. Ved lunsjtider hadde vi også isklatring og standplassplassering. Alt i tåke… Det var en veldig gøy dag, selv om de postkortaktige bildene med ren blåis, snø og sol fra skyfri himmel ikke ble noe særlig av…

Om kvelden kom det opp grupper på grupper med folk. Vi hadde vært stort sett alene hele uka, med 2-6 personer på den andre hytta fra dag til dag, men i dag fyltes alt som var av senger, sofaer og gulv opp. Vi var totalt 52 personer fordelt på 34 sengeplasser.

Søndag 26. juli: Fonnabu – Sunndal – Bergen

Vær: opphold og ganske klart, blå himmel innimellom.

Sindre på en utstikker ca 900 moh, med Bondhusvannet langt nedeVi ventet med å stå opp til alle folkene var ute av hytta. De skulle være med på breføring som hadde oppmøte kl. 0900 (Folgefonna breførerlag har to breførere fast på Fonnabu flere uker om sommeren, som tar de som ønsker det over breen til Holmaskjær). Vi ryddet og vasket ut så Fonnabu ble skinnende ren, før vi tok fatt på nedturen de 1400 høydemeterne ned til Sunndal. På veien ned tok vi en avstikker inn til Bondhusvannet og i Tjuvhåla (de sa at her kunne småtyver gjemme seg og røve fra de som gikk Isveien) fikk vi fortalt sagnet om lorden som forsvant på Folgefonna. På slutten av 1800-tallet var det en engelsk lord som ville krysse fonna fra Fonnabu og Holmaskjer sammen med dattera si på ca 10 år. Den lokale guiden som fulgte de over mente etter hvert at det var for mye tåke til at det var ansvarlig å gå videre. Dette var lorden uenig i, så de gikk selv. Guiden så de forsvinne inn i tåka hånd i hånd, og siden har ingen sett dem – kanskje dukker de snart opp igjen av isen…?

Folgefonna

–          Folgefonna er Norges 3. største isbre og Sør-Norges nest største etter Jostedalsbreen.

–          Folge betyr skjult/skjult dal, så det betyr fonna som skjuler dalen

–          Folgefonna er en maritim platåbre. Det er en maritim bre siden vindene og nedbøren kommer fra Atlanterhavet som ligger nærme Folgefonna. Platåbre siden den ligger som et platå oppå et område. Den er gjennomsnittlig ca 150 meter tykk.

–          Det at det er mye tåke og regn her er ikke så rart – det er jo blitt liggende en bre der…

–          Fra toppen av Folgefonna kan du se helt til Nordsjøen, Hardangerfjorden, Rosendalsalpene og Hårteigen.

–          Før i tiden var en av de tingene du skulle gjøre for å være ordentlig mann var å stå på toppen av Folgefonna – på lik linje som å se Colosseum i Roma.

–          Folgefonna ble nasjonalpark i 2005, den ble åpnet av dronning Sonja.

Bondhusvannet med Bondhusbreen i bakgrunnen

Rondane sør

Sandra, Merete og Lars på vei inn i Rondane fra BrekkeseterDato: 15.-19. juni 2009

Sted: Rondane sør, fra Høvringen til Rondvassbu, ned Vuludalen, til Bjørnhollia og ned til Straumbu

Privat/organisert: Organisert, turlederkurs med jobb

Hvem var med: Jakob Fink, Anne-Mari, Sandra, Merete, Egil, Hallgrim, Lars, Kristin KD, Kristin OV, Sveinung, Heidi, jeg.

Overnatting: 2 dager betjent hytte (Brekkeseter og Bjørnhollia), 1 dag selvbetjent hytte (Rondvassbu) og en dag i nødbivuak

Kart: Høvringen-Kvamsfjellet 1:50 000 (turkart) og Rondane Sør 1:50 000 (turkart)

Mandag 15. juni

Vi møttes på Ringebu halv tolv og tok felles minibuss opp til Høvringen (ca en times tid) og til Brekkeseter (1000 moh, privat betjent hytte) hvor vi overnattet første natta i «DNT-bua», en hytte som gir rabatt for DNT medlemmer. Brekkeseter består av et stort tun med mange tømmerhus fra ulike steder i Norge og med ulik historie. Vi fikk servert kaffe og eplekake i en av de koselige stuene før første uteøkt.

Vi ble delt inn i to grupper, og gikk en firetimers ettermiddagstur i området sør for Høvringen, med mye fokus på orientering. Vi gikk sør til Heimfjellet (1141 moh), på sørsiden av Anaripiggen (1211 moh) og nesten opp på Karihaugen (1277 moh) før vi tok nordover og ned igjen til Brekkeseter. Det var en utrolig Bjørnhollia med utsikt mot Gudbrandsdalenflott runde med veldig god utsikt over Gudbrandsdalen, og innover mot Rondemassivet. Det er et utrolig flott område, og relativt lettvindt å gå utenfor stier, fantastisk mye reinlav. Ca 1 mil.

Vi ble servert en herlig treretters middag på Brekkeseter om kvelden.

Tirsdag 16. juni

På vei til Smuksjøseter

Peer Gynt hyttaVi startet opp med en god frokost, før vi satte av gårde østover. Vi fulgte T-merka sti forbi Smuksjøseter og Peer Gynt hytta, hvor vi spiste lunsj etter å ha vadet i Bråkdalsbekken (sommerbroa var ikke satt ut ennå). Vi fortsatte oppover mot Ljosåbue, en koselig liten steinbu som nok var bygd opp for jegere. Dette var nesten høyeste punkt på dagen (ca

1350 moh). Vi fortsatte på stien mellom Randen og Vesleranden, og ned til Rondevatnet. Før vi nådde Rondvassbu (1173 moh, DNT Oslo og omegn) måtte vi vade over Store Ula. Det er helårsbro over denne, men er man på kurs så er man på kurs… Rondvassbu hadde ikke åpnet for sesongen, så vi bodde i den helt nye selvbetjente hytta. Denne brant ned i fjor vinter, etter at asken hadde blitt helt ut i doen, og ble bygget opp igjen i løpet av sommeren 2008. Den åpnet i oktober (?) 2008. Pga påbud fra fylkesmannen måtte hytta bygges opp nøyaktig lik den som brant ned. Det er en hyggelig hytte, men synd likevel, da den kunne blitt bygget på en mye mer funksjonell og fornuftig måte etter dagens bruk og standarder nå.

Rett før siste nedstigning til Rondvassbu. Rondevannet innover.Hallgrim, Egil og Kristin OV disket opp med herlig middag fra selvbetjeningslageret, og Merete stod for den kreative desserten med lun snickers, fersken og revet sjokolade. Ca 22 km.

Onsdag 17. juni

De to gruppene hadde fått vite endepunkt for dagen, og et par checkpoints underveis, bortsett fra det skulle gruppene selv legge ruta. Vi gikk sør fra Rondvassbu, fulgte veien et par km før vi tok av på merket sti halvannen km. Deretter snudde vi østover og gikk på sørsiden av Fremre Illmannhøe, langs med Glitra til Mjølrakkhaugan (Mjølrakk er det lokale navnet for fjellrev). Tidligere gikk den merkede ruten fra Rondvassbu til Bjørnhollia gjennom Musvorddalen, denne stien er nå ikke merket lenger, da dette er en ferdselvei for reinen.

Vi svingte av på nordsiden av Vulufjellet, og gikk inn Hornflågadalen etter lunsj ved det lille vannet på 473 549. Det var en utrolig flott dal med ikke så alt for mye stein heller når man gikk litt opp i siden. En stor U-dal med utsikt innover mot Rondemassivet nordover og nedover mot Vuludalen østover. Vi fulgte Hornflågåbekken og gikk på Orientering på veiennordsiden av Veslhøa, der kom vi inn på en umerket sti som vi fulgte en liten kilometer. Deretter gikk vi nedover mot Fremre Vulutjønna og gikk forbi denne på sørsiden, før vi svingte nedovere Vuludalen. Elva Vulua var ikke så lett å krysse, og vi fulgte elva flere hundre meter nedover før vi fant et sted der vi kunne vade over (vadet til låret). Været var fint og relativt varmt i lufta, så det var ingen problem. Da vi kom opp på den umerkede stien igjen så vi en stor reinflokk på flere hundre dyr noen hundre meter lenger fremme. Et flott syn, selv om det var langt borte fra. De fortsatte oppover mot Geitsida, mens vi fortsatte på stien nedover Vuludalen. Vi slo leir på sørsiden av elva, rett ved østkjølen Grunneigarlag (ca 573 529). Denne natta «kom vi ikke frem», og måtte overnatte i nødbivuakk. Vi fant en stor slette, med mulighet for både bål og å sette opp presenning, og det ble en fin kveld, ikke alt for kald heller, selv om dunjakka var god å ha. Da vi lette etter leirsted, fant vi også et fantastisk sted med svaberg ned til elva, en kulp og en fantastisk utsikt nordover, men litt for vindfullt og vanskelig å sette opp pressenning, på ca 568 533. Ca 24 km.

Torsdag 18. juni

I to-tretida om natta begynte det å regne – jevnt og trutt til ettermiddagen dagen etter. Vi var noen som lå ute i fjellduk, og jeg fikk prøvd jervenduken min i regn – det ble en litt våt fornøyelse for noen, og et par stykker flytta inn under presenningen, men det ble ikke gjennomvått i alle fall. De under presenninga hadde hatt det fint og tørt.

Vi brukte ikke så veldig lang tid på å pakke sammen, ta på oss regntøy, spise frokost og komme igang. Det var ganske grått og lavt skydekke, men god nok sikt til å kunne orientere oss i terrenget. Vi fulgte umerka sti øst- og oppover til Valdressletta. Etter halvannen kilometer (584 529) fant vi en annen hytte til Østkjølen Grunneigarlag. Denne stod åpen, i motsetning til den i nærheten av der vi overnattet, og som er merket som ubetjent hytte på kartet.

Lunsj ved HamnsetraVi gikk gjennom bjørkeskog og nedover Bjørndalen, nord for Motjørna og opp til Hamnsætra. Det regnet fortsatt, så vi hang opp presenningen i et uthus og hadde ly for regnet under den. Det var et veldig koselig setertun, Hamnsætra. Vi fortsatte nordover til vi etter noen hundre meter kom til merket sti, og gikk nordvestover inn Voldalen. Ved Fagerli hadde vi en ny lunsj- og ly-av-presenning-pause, før vi fortsatte oppover på nordsiden av fjellet Geitsida (1530 moh). Det var en utrolig flott utsikt og terreng, med store flater i fjellsida, og mykt og godt underlag å gå på. Dette var eneste gangen vi krysset noen snøflekker, på vei ned til Musvolsætra, før vi gikk langs Musvoltjønna opp til Bjørnhollia (914 moh, DNT Oslo og omegn). Ca 22 km. Bjørnhollia ligger akkurat utenfor Rondanen nasjonalpark.

Bjørnhollia hadde egentlig ikke åpnet for sesongen, men åpnet for oss denne dagen. En utrolig flott beliggende hytte, og et veldig hyggelig vertskap. Maten var utsøkt, og tre rettersen smakte deilig etter et par mils marsj i regn.

Fredag 19. juni

En fantastisk god frokost med mye pålegg, lokale produkter, hjemmelaget brød og rundstykker ble fortært før det var en siste evalueringssamtale med kursleder. Parallellt med dette pakket vi sammen, og kvart på elleve var vi av gårde på vei ned merket sti til Straumbu (ca 6 km). Vi gikk først opp siden til Musvolkampen, før det var nedover fjellet og gjennom skogen. En veldig fin sti, der vi gikk ut og inn av nasjonalparken, og gjennom naturreservat når vi nærmet oss Atna og Straumbu. Tempoet var rimelig høyt, for vi måtte være nede til kl 1200, da taxien kom. Vi kom noen minutter over, men han stod der likevel, og det var herlig å sitte i bilen ned Atndalen når det igjen begynte å regne utenfor vinduet. Ned fra Bjørnhollia hadde vi hatt mye fint vær, og det var for det meste fint og opphold, men en liten byge idet vi satt i bilen. Det tok en times tid ned til Ringebu, der det var sommervarme, noe som fulgte oss hele veien tilbake til Oslo.

Rondane nasjonalpark var Norges første nasjonalpark, åpnet i 1962. Den ble utvidet i 2003.

På vei fra Rondvassbu mot Mjølrakkhaugane, med 2000-meterne i bakgrunnen

Kajakktur Hvaler

Ei bukt på FuruholmenDato: 20.-21. mai 2009

Sted: Vesterøy på Hvaler

Organisert/privat: privat

Hvem var med: Harald Songe, Steinar Andreassen, Ingvill Aarseth og meg.

Kart: Gratiskart Hvaler (Hvaler kommune), 1:30 000 (?)

Onsdag 20. mai

Ingvill hadde tilgang på kajakker på Tomb landbruksskole der hun jobber, så vi plukket opp henne og kajakkene på veien. Vi dro etter jobb, så siden det var kvelden da vi kom fram, stoppa vi på Vesterøy, den første store øya i Hvaler. Vi kjørte innover mot Papper (nordsiden av øya), og stoppet ved Hvalsund, der vi fant en liten parkeringsplass. Ved Neset, noen hundre meter før, var det også fint å sjøsette kajakker, og en stor parkeringsplass. Det stod at den var privat og at det kostet 30 kr/døgnet, men vi så ingen steder der vi kunne betale…

Steinar ved Furuholmen kl 2230Vi pakket kajakkene og satte av gårde i ni-halv ti tida. Vi padlet forbi Strøknesholmen, Granholmen og rundet Nestangen. Vi så masse ærfuglpar, og flere svaner som satt på reirene sine. Vi måtte padle helt opp til Revholmen og til marinaen der for å komme under veien og over til østsiden av denne. Vi rundet Siljeholmen på sørsiden, og fant en fin leirplass på vestsiden av Furuholmen (ligger i Fredrikstad kommune), totalt 4-5 km padling i dag. Det var en fin kveld, men endel vind, så det var vanskelig å finne ly, men vi fant en relativt lun plass, fyrte opp grillkull og grilla ørret fyllt med masse deilige grønnsaker som vi spiste rundt midnatt.

Torsdag 21. mai

Ingvill og Harald klare for å sette utpåVæret var veldig flott, og vi hadde en lang frokost før vi la av gårde – i en god del vind! Det blåste nok frisk bris vest-sør-vest, kanskje opp mot liten kuling på utsatte steder, men langs land, særlig på østsiden gikk det veldig fint å padle. Vi padlet gjennom Skomakerskjærene, en kjempeflott øygruppe. Ved fint vær og ikke vind så det veldig fint ut å campe her, men øyene er veldig lave, så det finnes ikke ly. Videre fortsatte vi inn til Skjelsbotangen og sørover til starten av Skjelsbusundet. Vi hadde vinden midt imot, men sundet lå relativt skjermet likevel. I Skjelsbu så det ut til å være et greit sted å sjøsette/ilandsette kajakker, men om parkeringsplassene er private eller ikke bør sjekkes ut.

I bukta nord for StangholmenVi padlet ut forbi Sauvika, og tenkte vi skulle runde Stangholmen for å se vinden og sjøen an, om det gikk an å padle vestsiden av Vesterøy og tilbake til Hvalsund. Vi rundet Stangholmen så vidt, men bestemte ganske snart at vi burde ta samme vei tilbake, da det var meterhøye bølger og mye vind. Det var relativt krappe bølger inne mot land, og det var begynt å skye til. Vi ble overbevist om at vi hadde tatt rett avgjørelse da vi hadde snudd og var på vei innover igjen på østsiden av Stangholmen og Steinar ble litt for ivrig i å surfe på de «gode» bølgene ganske nærme land, og fikk seg årets første bad! Vi gikk i land på nord-østsiden av Stangholmen både for at Steinar kunne få skiftet og for å spise lunsj. Det viste seg å være en veldig fin bukt. Der vi var var det nok for nærme en hytte til å kunne telte, men på nordsiden av bukta kan det nok være mulig å få opp et par telt.

Vi padlet samme vei tilbake, gjennom Skjelsbusundet – denne gang med vinden i ryggen – og rundet nordøstsiden av Vesterøy og padlet tilbake til Hvalsund (i underkant av 2 mil torsdag). Vi pakket ut av kajakkene og festet de på hengeren og avsluttet turen på et svaberg i Hvalsund i kveldssol med pølser og pannekaker på primus. Det blir nok ikke siste gang vi padler i Hvaler, men vestavind er en ugunstig vind for denne øygruppa virker det som, det ser ut til å være mange flotte steder særlig på vestsiden av øyene (eller ble vi farget av hvor vi ikke kunne dra denne ganga…?)

Kveldspadling, fremme på Furuholmen

Påskeklassiker Rondane

Teltleir ved BergedalstjønneDato: 3.-8. april 2008

Sted: Høvringen – Dørålen – Bergedalstjønne – Mysuseter

Organisert/privat: Turleder KRIK Villmark

Kart: Turkart 1:50 000 Rondane

Hvem var med: meg (turleder), Kristoffer Barbøl Vikebak (turleder), Harald Songe (turleder) + 8 deltakere

Vi hadde fem flotte dager i påskefjellet, for det meste i pent vær og lite vind, men også stedvis svært lite snø! Søndagen gikk vi et par timer på beina med skia på ryggen. Det var relativt mildt hele turen, rett rundt null grader, og maks noen få minusgrader om natta. Kaldeste morgen var det -5 grader – noe ganske annet enn fjorårets påskeklassiker med sterk vind og nedi 20 minus! Lunsjene ble også rolige og til tider lange, med mye sol og mandagen en vaffel på Rondvassbu. Føret var vanskelig å smøre til, men det gikk for det meste i klister eller varme smøringer. Dette førte til noe frustrasjon til tider, men gikk for det meste bra.

Fredag 3. april

Fredag var det oppmøte på Otta jernbanestasjon, og vi tok felles maxitaxi til Høvringen (800 kr), der vi slo leir bare en drøy km innover (oppkjørt løype mot Smuksjøseter).

Leirplassen under Gråhøe lørdag kveldLørdag 4. april

Lørdag gikk vi i løypa noen km til vi tok av og oppover mot Gråhøe. Det var en fantastisk flott dag, mange folk i løypa, men det ble det mindre av da vi tok av fra løypa. Vi slo leir rett under Gråhøe og hadde en utrolig flott usikt mot Hurrungane, Strynefjellet og helt til Romsdalshorn.

Søndag 5. april

Søndag gikk vi over Gråhøe og hadde en relativt sprelsk nedfart til Dørålsvatnet, med knall og fall og morsomme stunts (der heldigvis alle kom hele ned!). Snøen var ganske hardpakket. Vi fortsatte ned dalen og ble overrasket av en utrolig sterk vind, opp mot stiv kuling, da vi tok av fra Dørålsåen og rundet Nørdre Smehammaren på nordsiden. Her måtte vi gå et par timer på beina, da det var svært lite stein og mye ur.

Harald og Kristoffer med Rondeslottet i bakgrunnen

Vi slo leir ved Bergedalstjønne, rett sørvest for Digerronden, og slo opp teltene i sterk vind.

Mandag 6. april

Mandag hadde vi basecamp, noen prøvde seg mot Veslesmeden, noen gikk innover en liten tur mot Bjørnhollia, og noen passet leiren.

Tirsdag 7. april

Tirsdag gikk vi stikket løype til Rondvassbu og fortsatte mot Mysuseter. Leir nord for Storulfossen.

Onsdag 8. april

Onsdag gikk vi en liten time ned til Mysuseter der vi ble hentet av forhåndsbestilt taxi og kjørt ned til Otta jernbanestasjon (550 kr) der vi var litt før kl. elleve om formiddagen.

Lite snø fra Gråhøe og innover mot DørålenVi startet dagene med vekking halv syv – syv, og var av gårde mellom halv ti og halv elleve hver dag. Deretter gikk vi til ca kl 1200-1300 før lunsj. Vi gikk et par timer etter det før vi slo leir. Dette varierte fra kl. 1500 til 1800. Søndagen var den lengste dagen der vi var fremme ca kl. 1800, det hadde vært tungt og vanskelig føre og vær, og både en krevende nedoverbakke (ca 500 høydemeter) og gåing/bæring over stein.

Første og fjerde dag (og noen på mandagen) gikk vi deler eller hele dagen på stikket løype, resten utenfor løype. Det var nokså ”traffikerte” ruter de vi fulgte stikkene på. Begge deler bra og fint med variasjon.

Vi hadde svært lite nedbør på turen (kun noe natt til onsdag), men veldig skarp sol. Jeg ble snøblind på tirsdagen, og måtte ligge i teltet med bind for øynene hele kvelden – gøy… Heldigvis var det på slutten av turen og skapte ikke noen problemer. Sola gikk ned i åtte-nitida, så vi hadde god tid til matlaging utendørs, noe som gjorde måltidene til sosiale samlingspunkt. Dagsetappene på 10-16 km var veldig bra distanse da endel av deltakerne ikke hadde gått noe særlig langturer på ski med tung sekk (bra med kun rundt 1 mil første dagen, da denne brukes mye til å justere og bli vant med sekken, skiene, gruppa og lignende).

Utsikt mot Smedene, Trolltind og Rondeslottet

Ecuador

Stranda i Puerto LopezDato: 21. februar – 8. mars 2009

Sted/rute: Guayaquil – Puerto Lopez (+ Isla de la Plata) – Guayaquil – Cuenca (Parque Nacional de Cajas (3800 moh) og Chilcatotor) – Guayaquil

Organisert/privat: privat

Hvem var med: Mika Brøvig Andersen, Terje With Andersen, Ragnhild Brøvig-Andersen, Henning Hanssen og jeg besøkte Erling bror som var i Ecuador våren 2009 som volontør for Misjonsalliansen.

For tips til reise i Ecuador, se her: https://mariesturblogg.wordpress.com/2009/05/24/tips-til-reise-i-ecuador/

Lørdag 21. februar

Vi fløy via Amsterdam med KLM, og fortsatte videre med KLM og mellomlandet på den karibiske øya Bonaire (Nederlandsk) før vi landet i Guayaquil tidlig søndag morgen.

Søndag 22. februar – Guayaquil

Vi ble møtt på flyplassen av Erling og ble vel installert på Casa Alianza, der Erling og de andre Volontørene for Misjonsalliansen bor. Casa Alianza drives som et hotell, og hadde både hengekøyer og badebasseng! Vi kunne også velge om vi vil bestille maten eller lage den selv – veldig praktisk. Vi fikk også smakt en del av den lokale maten. Da serveres det først og fremst «patacon» i alle forskjellige varianter. Patacon er en hard, grønn banan som ikke er søt slik de gule. Dette serveres f.eks som «chifles» – som chips med dip. Vi fikk det også servert som pommes frites, eller som underlag for en rett hvor de andre ingrediensene er lesset oppå, eller som en slags poteter. Det var ikke så veldig mye smak i disse bananene, men det var jo moro å smake noe av den lokale maten.

Serra Sta Anna i GuayaquilSøndagen vandret vi på Malécon – strandpromenaden. Denne ble bygget i 2000 og er tydelig byens stolthet og det naturlige utfartsstedet for byens befolkning. Guyaquil er en havneby og Ecuadors største by (ca. 4 millioner innbyggere selv om det sikkert er mange uregistrerte slik at det er enda mer). Like ved den ene enden av Malecon, finner vi Bahía, det lokale markedet som er ganske så stort. Her er fritt fram for pruting og de prøver å prakke på deg all verdens. Det gikk mye i mobiltelefoner, sko og fotballdrakter – men også store ting som hvitevarer. Ved motsatt ende av Malecon, lå Serra Sta. Anna. Her var husene bygd tett i tett oppover fjellsiden. De var malt i fargerike farger og det var et yrende liv der. Det var små vannhull overalt – ofte med bare ett eller to bord. Søndag var Fastelavns-søndag (Carnaval) og det var ferie og fridager på mandag og tirsdag. Folk i byen dro til kysten, så det var usedvanlig stille i byen i disse dagene. Karneval i Ecuador blir først og fremst feiret med at man kaster vann på hverandre eller sprayer med skum.

Mandag 23. februar – Guayaquil

Mye avslapping på Casaen og ved bassenget – og innom et kjøpesenter i nærheten.

Tirsdag 24. februar – Puerto Lopez

Tirsdag dro vi med buss til Puerto Lopez. Det var en busstur på ca 4 timer. Det var ikke air condition, men det var luftig og svalt siden alle vinduer og dører sto åpne. En fire timers busstur kostet oss $ 4 pr person. Erling sa at i et land hvor så mye ikke fungerer, var han imponert over hvordan busstilbudet fungerer her. Det er rimelig, bussene går overalt og til alle tider. Bussturen i seg selv var en opplevelse. Stadig vekk kom det inn selgere som solgte vann, karameller, bakevarer, kjeks mm og ropte ut varene sine. De hoppet på og av i fart og skapte mye liv på bussen. I tillegg til sjaføren, var det også en mann som hjalp passasjerene på og av og ved stopp ropte han ut hvor bussen skulle gå. Dette var ikke minst fordi det fortsatt er en del, spesielt eldre mennesker, som ikke kan lese.

Vel fremme i Puerto Lopez, fikk vi med en gang tilbud om en motorsykkeldrosje (nesten som en tuk-tuk, men her brukte de ikke pedalkraft, men motorsykkel). (NB: det er kun én minibank i PL, og det er ikke alltid den har penger, så det kan være lurt å ha med nok kontanter, de tar ikke mye – om noe – kort). Det var veldig greit, og på vei til hotellet, som vi hadde forhåndsbestilt etter anbefaling fra Casa, stoppet vi og bestilte dagstur ut til Isla de la Plata. Øya blir også kalt både mini-Galapagos og fattigmanns-Galapagos. Det er vel ingen av delene, men man får se og oppleve en del sjeldne fugler der, om ikke dyrelivet du finner på Galapagos.

På terrassen til ett av småhusene vi bodde i på Hosteria MandalaDa vi kom fram til Hostería Mandalá, følte vi at vi var kommet til et lite paradisisk sted på stranden. Rommene var små hytter gjemt innimellom frodig vegetasjon. Her var alle slags blomster og planter som vi finner som inneplanter hjemme – men nå som store busker og trær.  Utenfor hver av hyttene, var det en veranda med hengekøyer. Det var ikke air-condition i disse hyttene, men store vifter i taket. Regner med at temperaturen har ligget på rundt 30 grader her nede, så det er absolutt godt å søke skyggen. Vi hadde hamstret solkrem med faktor 50, og det har vi jammen hatt bruk for! Selv innsmurt med dette, ble noen av oss litt brent både her og der etter turen til Isla de la Plata på onsdag.

Onsdag 25. februar – Isla de la Plata

I land på isla de la PlataOnsdag dro vi ut med båt til Isla de la Plata som ligger i Parque Nctional de Manchalilla og man må ha tillatelse til å kunne gå i land. Det er kun én bygning på øya, og stedet er brukt som forskningssenter – på samme måte som Galapagos, bare i mye mindre skala. Vi brukte ca én time ut til øya i en speed-båt med hard-top (heldigvis, som beskyttelse mot både sola og det plutselige regnet – det var regntid i Ecuador nå). Alt var frodig og grønt, men også mye gjørme og dårlige veier på grunn av all nedbøren. Det har visst ikke vært så altfor ille i år, men det har vært ille nok det vi har sett. Regnet sluttet etter en kort stund, men nedbøren resulterte i at vi gikk på gjørmestier. Det bygde seg opp gjørme under skoene, så vi hadde samme følelsen som når du har store kladder under skiene. Det var en flott tur, men varmt i Pato azul - blåføttersteikende sol. Det var spesielt de blåføttede fuglene som vi kom nær innpå. Føttene var fullstendig himmelblå og fuglene var overalt og ikke redd for mennesker. De var morsomme å se på. Vi fikk også sett noen rødføttede fugler med blå nebb som er veldig mye sjeldnere. I parringstiden blåser de seg opp og får store, røde bryst, men det var ikke rette tiden nå. Vi så også store kolonier med Fragatas – store fulger som svevde over øya og som slo seg ned i store flokker i trærne. Vi brukte ca. tre timer på øyvandringen. Etterpå var det satt av tid til snorkling i deilig, varmt vann. Det som var litt uheldig, var at på grunn av nedbøren var vannet blitt melkehvitt og det var umulig å se noenting av all fisken, sjøstjernene og annet som vi var blitt forespeilt at vi kunne se. Men det var en fin svømmetur med masse bittesmå brennmaneter som var til tider ganske plagsomme.

"Downtown" Puerto LopezTorsdag 26. februar – Puerto Lopez

Vi tusla rundt i PL, satt på fortauskafeer og tok en buss tilbake til Guayaquil kl. 15:30.

Fredag 27. februar – Guayaquil

Fredag hadde Erling avtalt med Eirik, han som er ansvarlig for volontørene, å ta oss med rundt for å se på arbeidet som MisjonsAlliansen driver i Guayaquil. Det ble en utrolig lærerik dag for oss. Vi startet på kontoret til D-Miro, microfinanskontoret som er skilt ut som en egen stiftelse. Vi fikk en orientering av Andreas Andersen som er underdirektor der og eneste nordmann. I tillegg kom det en ansatt som har gått alle gradene og som gjennomgikk hele D-Miro’s organisering og visjon.  Vi dro også ut og snakket med en lånekunde som tok opp sitt forste Enkelte steder var veistandarden heller dårliglån for ti år siden. Hun var utrolig stolt over hva hun hadde fått til (fra en liten utsalgsbod til stor butikk og egen leilighet for familien i 2. etg) og hun var en entusiastisk ambassadør for prosjektet. På vår rundtur, var vi også innom kirken der Erling hadde jobbet tidligere med engelsk-undervisning til en ungdomsskolelasse. Vi besøkte en skole  som hadde begynt å få et par klasserom i mur, men de aller fleste var av bambus hvor det var ganske luftig mellom rommene, og var også innom en helsestasjon med en veldig engasjert lege som fortalte hvordan de jobbet. Det var en enkel bambusbygning, hvor de hadde helsestasjonvirksomhet med vaksiner og svangerskapskontroll, prevensjonsveiledning og tannbehandling. Vi så også en helt ny Den helt nye fotballbanenfortballbane der Erling jobbet etter vi hadde dratt. Vi var midt i sommerferien her i Ecuador, så det var enormt populært med alle slags aktiviteter som tilbys til barn og unge for det finnes ikke mange alternativer hvis du skal holde deg unna kriminalitet. De møter opp i hopetall. Fotball er en egnet inngang til å introdusere verdier som respekt for hverandre, fair play. I tillegg blir det også lagt inn pauser med litt helseopplysning, ernæring (folk her spiser utrolig mye søtt kliss og junk-food) holdninger for å unngå alle de unge barnemødrene som er et stort problem her i Ecuador.

Lørdag 28. februar – Guayaquil

Hviledag på Casaen, med mye lesing, god mat, svømmebasseng og spill.

Søndag 1. mars – Cuenca

Vi tok bussen opp i fjellene for å være i Cuenca et par dager (fem timer). Der er det et helt annet folkeslag som bor (mye quechua). Cuenca er Ecuadors tredje største by og har ca. 400 000 innbyggere  og ligger på omtrent 2500 moh.

Den første tiden kjørte vi forbi uendelig med bananplantasjer. Etter hvert begynte vi å stige opp mot fjellene. Enkelte steder var veiene veldig dårlige og det gikk rett ned utfor kanten av veiene. Ikke minst nå i regntiden bar veiene preg av mye nedbør og jordras. Vi var oppe i over 4000 meters høyde før vi begynte nedstigningen mot Cuenca og det er utrolig med frodige grønne fjellsider selv i så stor høyde.

Vi hadde forhåndsbestilt to rom på et hostel i Cuenca – El Cafecita. Et koselig sted midt i sentrum med gåavstand til alle steder av interesse. Rommene ligger ut mot en koselig bakhage og man må gjennom kaféen (med en konstant eim av hasjrøyk…) for å komme til rommene.

Cuenca

Cuenca var en veldig hyggelig by med imøtekommende folk, rolig atmosfære og en fantastisk arkitektur, og litt mer «normal» temperatur – som sommeren i Norge. Mye av arkitekturen er fra kolonitiden som opphørte i første del av 1800-tallet. Vi så lite slumområder her og husene var mye mer velholdte enn det vi opplevde i Guayaquil. Det virket også mye tryggere på gatene i Cuenca.

Mandag 2. mars – Cuenca

En indígena i Cuencas gater, med typisk bekledning - panamahatt og foldeskjørtMandag ble en dag som vi brukte til å orientere oss litt i byen og bestille utflukter til de neste dagene. De måtte tydeligvis bestilles en dag i forkant, så vi kunne ikke bare hoppe på en tur samme dag. Men det var deilig å ta en dag å rusle rundt i byen. Vi kom inn i en butikk hvor de solgte panamahatter – en av stedets spesialiteter. Overalt ser vi indígenas, både kvinner og menn med disse spesielle panamahattene. De lages her, men da Panama-kanalen ble bygget, ble de mye brukt mot solen av arbeiderne der – derav navnet. Folkene i denne butikken var utrolig hyggelige og det endte med at det ble Panamahatter på de fleste av oss. I butikken var det også en utrolig søt kvinne som fortalte oss om prosessen med å lage disse hattene.

Tirsdag 3. mars – Chilcatotor

Rosa på kjøkkenetTirsdag hadde vi bestilt en tur med Mama Kinua. Det er en slags cooperativ organisasjon som driver med café inne i byen, ysting og salg av oster, medisinplanter og også turer for turister hvor de viser litt av deres kultur. Dette er urbefolkningen, indígenas eller etterkommere etter inkaindianere. De har et eget språk som kalles quechua, men de snakker også spansk. Vi møtte opp på kaféen deres klokken ni om morgenen og ble tatt med i en pick-up ca 30 minutter fra Cuenca, til en liten landsby som het Chilcatotor, der vi kom til et hus hvor vi ble tatt imot av flere andre indígenas – alle kvinnene i sine tradisjonelle hatter og foldeskjørt. Alle var veldig hyggelige, smilende og gjorde alt for at vi skulle ha det bra. Vi ble ønsket velkommen med et glass sukkerrørsbrennevin blandet med varmt vann – klokka ti om morgenen… Så ble vi servert frokost – en maisrett med grønnsaker, alt tilberedt i maisblader. Etterpå fikk vi komme ut i kjøkkenet og fikk se på når de forberedte lunsjen vår. Den ble tilberedt over åpen ild. Det var både ris, poteter, gulrøtter, kylling, og ikke minst marsvin!

Mens kvinnene forberedte maten – som tok lang tid – tok Manuel oss ned til ysteriet og fortalte oss om prosessen der de to ganger i uka drar ned til Cuenca og solgte osten til Pizzarestauranter og på markedet. De laget både ferskost, mozarella og en type hard ost. Da de begynte med ysteriet, kunne bøndene i området selge melken sin der i stedet for å måtte levere den i Cuenca.

I picupen til ManuelManuel tok oss også på en kjøretur rundt i området i en bil som nok hadde sett sine beste dager. Det var en pick-up hvor alle ble stuet inn – tre i forsetet og resten på lasteplanet. Det var et utrolig nydelig landskap og lett å glemme at det lå på 2850 moh. Det var grønt og frodig overalt. Manuel viste oss mange ville planter som ble brukt til medisinske formål. Vi kjørte også forbi en hacienda hvor han fortalte at en patron hadde bodd inntil for 30 år siden. Han og siden hans barn hadde styrt over folkene i området, slik at de var livegne. De fikk ikke ta utdannelse eller reise bort derfra. De måtte jobbe for denne patronen og det samme måtte barna deres. For 30 år siden ble det en samlet protest mot dette systemet og det ga dem mulighet for en mye friere tilværelse. Denne cooperasjonen som de var en del av, ga inntektsmuligheter til flere familier. I Ecuador er det vanskelig å få jobb – tidlig om morgenen så vi at torvet var fylt av menn som søkte etter arbeid. Mange drar til utlandet i noen år og kommer tilbake og bygger seg bedre hus og kjøper bil. Mange drar også til USA for å prøve lykken, men det er ofte illegalt og da kan de ikke dra hjem hvis de skal ha håp om å returnere.

Pampa mesaDa vi kom tilbake fra rundturen vår, hadde kvinnene gjort maten klar. Det ble lagt ut stråmatter på bakken, dekket opp med hvite lakener og så ble all maten lagt ut på dette lakenet («pampa mesa» – jordens bord, for å hylle moder jord og alt som kommer derfra). Det så fantastisk godt ut – noe det var! Dette var riktig festmat som ble brukt i brylluper og andre store fester. Ikke minst var marsvinkjøtt festmat. Det smakte veldig godt – overraskende godt. Alle som hadde vært med å tilberede maten, spiste sammen med oss. Det var veldig hyggelig. Senere spilte de også musikk for oss, men de unnskyldte at de som pleide å spille var bortreist, men de skulle gjøre så godt de kunne. Det ble en morsom seanse – det var nok ikke musikkopplevelsen som var den største!!

Etter at de også hadde vist oss spinning av ull, var det på tide å dra tilbake. Etter at vi kom ned til byen igjen, handlet vi inn litt youghurt, bananer, rundstykker og vann så vi hadde til frokost neste dag. Da skulle vi være utenfor kontoret hvor vi hadde bestilt en to-dagers tur kl halv ni neste morgen – litt for tidlig til å spise frokost på en café eller lignende (de fleste åpnet kl. 0900). Vi gjorde opp for rommene på El Cafésita om kvelden, ca 100 kroner natta pr seng, med toalett og dusj på rommet.

Onsdag 4. mars – Parque Nacional de Cajas og Chilcatotor

Parque Nacional de CajasFor dagen i dag hadde vi bestilt en todagerstur hos Terra Diversa – en veldig hyggelig og spennende reiseoperatør som også hadde engelsktalende folk som jobbet der – først en dagstur til najonalparken, Parque Nacional de Cajas, så overnatting på en hacienda og så ridetur i morgen (alt inkl. av mat, reise, opphold og turer for disse to dagene betalte vi ca $150 pr. pers (?) ). Vi ante veldig lite hva vi kom til å se og oppleve, men var åpne for det meste. Allerede da bilen kom og hentet oss, skjønte vi at standarden var litt bedre enn dagen før – dette var en van med plass til alle og med setebelter – som fungerte, på alle setene. Vi kjørte en times tid opp mot nasjonalparken. Den var kjent for sine mange små vann som hadde ørret i vannene, og tok en times tur rundt vannet. Etterpå kjørte vi videre helt nord i parken. Vi kjørte opp til det høyeste punktet, 4167 moh, som ble kalt for Trez Cruzes. Her hadde inkaindianerne satt opp tre kors på det høyeste punktet på veien mellom Guayaquil og Cuenca – dette var også vannskillet. Ikke langt derfra tok vi fatt på den neste turen vår. Hele tiden hadde vi med guiden vår, Gustavo, som fortalte oss en masse om de forskjellige plantene vi så. Vi merket høyden ganske bra… Noen fikk litt hodepine, og tempoet ble litt redusert, men ellers gikk det bra. Det var nok en fordel at vi hadde vært i Cuenca et par dager slik at vi i allefall var litt akklimatisert. Det var en flott tur i en fantastisk natur. Vi endte til slutt opp på et sted som tydeligvis var for personellet i nasjonalparken – og hvor de også hadde en café. Der ble vi servert et herremåltid med først en suppe med mais og poteter og så fersk ørret med ris og pommes frites. Ris, mais og poteter er hovedingrediensene i all matlaging her (i tillegg til bananer, selvfølgelig), ofte alt samtidig.

"Sta Martha de TotorillasEtter maten skulle vi kjøres til haciendaen der vi skulle overnatte. Vi kjørte ned mot Cuenca igjen, og jammen tok vi ikke av ved skiltet der det sto Chilcatotor. Vi kom helt inn til dalen hvor den store, gamle herregården lå, der Manuel hadde fortalt oss at den store patronen hadde bodd tidligere (så ut som Åndenes Hus!). Rett oppforbi denne haciendaen, lå det en nybygget luksushacienda, og DER stoppet vi – på Santa Martha de Totorillas. Og det var slett ingen liten hacienda med soveposer vi ble vist inn til. Det var et utrolig hus, hvor vi først ble ønsket velkommen av eieren selv, Martha. En veldig hyggelig dame som bor i Cuenca og har dette som et sted hvor hun og mannen, som var advokat i Cuenca, samlet familien i helger og ferier. Det var en stor gård med kyr, hester, høner og marsvin (til mat). I tillegg hadde de et lite hus som de leiet ut til smågrupper – så hvorfor Rosa Ximena 5 årvi ble tatt imot som en del av familien, skjønner vi ikke, men vi følte oss veldig velkomne! Mitt hus er deres hus, sa Marha, og viste oss inn på tre flotte soverom, med tilhørende bad. Om en halv time kan dere gå inn og ta tyrkisk bad, sa Gustavo og imens bare forsyn dere med kaffe, te og den frukt dere måtte ønske. Middag blir servert halv åtte. Oppasseren, Guillermo, bodde der sammen med kone, Norma, og to herlige jenter, Carmen Lucia (5) og Rosa Ximena (9). De hadde et rom på gården, men det virket som om de laget mat og spiste på kjøkkenet i huset. Om kvelden var det fotballkamp med et lag fra Cuenca, og da kom Guillermo inn i stua og så på kampen sammen med oss. Norma, en indígenas med den tradisjonelle påkledningen med foldeskjørt og panamahatt (paja toquilla), sto for all matlagingen.

Samme tilbygget som der de hadde tyrkisk bad, hadde de et spill-rom med bl.a. fotballspill, biljard og bar. Og overalt var det musikk. Maten vi fikk smakte utrolig godt. Først en suppe som var litt som vår ertesuppe, bare det var mais i stedet for erter og så med svinekjøtt. Så fikk vi stekt hai, grønnsaker og poteter og til dessert ble det servert brente fikener med deres spesielle ferskost. All mat som ble servert, kom fra gården og var selvlaget.

Torsdag 5. mars – Chilcatotor

Ragnhild - i et utrolig flott landskap å ri i!Til frokost fikk vi servert en maissuppe med et posert egg oppi. Martha sa at det var kraftig bondekost som skulle holde hele dagen for arbeidere som skulle ut og jobbe på markene. I tillegg til suppen, var det rundstykker og ferskosten som blir servert til nesten alt – og som smaker veldig godt. Etter frokost var det ned til hestene. Gustavo var fortsatt sammen med oss og guidet oss også på denne rideturen. Vi red i ca fire timer i et utrolig flott landskap – stort sett ute i terrenget. Det var bratte åssider (vi var nå på ca. 2800 moh), som vi både red opp og ned av, på stier og over sletter og hauger. Overalt så vi maisåkre. Mange av indianerne hadde egne hester som stort sett ble brukt til transport. Overalt var folk veldig hyggelige når vi møtte dem. Husene lå veldig spredt, men vi red gjennom et par «landsbyer» (dvs en liten samling hus rundt en barneskole og kanskje en butikk).

Tilbake på haciendaen fikk vi tid til en dusj og nok et fantastisk måltid. Etter at vi hadde forlatt haciendaen, kjørte vi ned til Cuenca og Gustavo og sjåføren lot oss stoppe i sentrum en times tid for å kikke på et sted hvor de soglte artesanías – lokale håndarbeider (det het Cemuart – centro municipal artesanal, og lå rett ved Mama Kinua). Det var masse små boder med inngang fra markedet hvor vi hadde vært flere ganger tidligere uten å oppdage det. Etter dette kjørte de oss til flyplassen, og vi tok flyet tilbake til Guayaquil.

Fredag 6. mars – Guayaquil

Ecuadoriansk skikk - bursdagsbarnet skal hives i vannet...I dag var det Erling sin bursdag, og vi feiret med kakao og gaver til frokost her på patioen. Dagen tilbragte vi på casaen og på et kjøpesenter for å kjøpe kake og is, og forberedte bursdagsfeiring på patioen med alle volontørene invitert. Veldig kjekk avslutning på to supre uker.

Lørdag 7. mars

Avreise fra Casa Alianza og Erling tidlig om morgenen, med KLM via Quito (som så ut som en utrolig flott by i fjellene!), Bonaire, Amsterdam og så til Oslo.

Innflyvninga til Quito