Vårskitur over Finnmarksvidda, fra Kautokeino til Alta. Vi fikk oppleve både vest- og østvidda og fikk fantastiske dager med ulikt vær, føre og opplevelser.

Dato: 19. – 28. april 2013

Sted: Finnmarksvidda; Kautokeino – Alta

Privat/organisert: privat

Hvem var med: Lars Erik og jeg

Overnatting: 7 netter i telt, Molliesjok fjellstue og Joatkajávrí fjellstue (Statens fjellstuer)

Kart: Guovdageaidnu (Norge-serien 10165, 2012), Máze (Norge-serien 10170, 2012), Nábár (Norge-serien 10169, 2012) og Øvre Stabbursdalen (Norgeserien 10175, 2011), alle 1:50 000

Fredag 19. april: Trondheim – Alta – Kautokeino

Reisen begynte med det kjipeste på turen – da vi stod på Værnes, klare til å sjekke inn i relativt god tid, fikk vi beskjed om at Varg ikke kunne være med. Vi hadde bestilt hund i kabin, og ikke i lasterom og det var ikke plass. Vi ble rimelig oppgitte, og har lært av bitter erfaring at det må sjekkes NØYE neste gang vi skal fly med hund. Så Varg måtte bli hentet av Bestemor og Bestefar og vi måtte reise uten 1/3 av reisefølget med oss. Utrolig trist, og helt rart å være på tur uten hund. Godt han ikke vet hva han gikk glipp av!

Vi kom oss til Alta via Gardermoen med Norwegian, og var framme på flyplassen kl. 1100. Der ble vi hentet av Espen og fikk oss en hyggelig lunsj og en kopp kaffe ved kjøkkenbordet deres. Vi hadde noen ærender som måtte gjøres i Alta, bl.a. matinnkjøp, og vi fikk låne bil av Espen og handlet. Etter en prat rundt lunsjen ble ruta lagt litt om, så vi måtte til bokhandelen i Bossekop for å kjøpe kart (som visstnok er det stedet med best utvalg av kart i Alta). Barna og Line kom hjem fortløpende fra kl. to og vi fikk servert en nydelig reinstyrsgryte med buljong og tunge og det hele og fikk en utrolig hyggelig start på turen hos familien.

Kl. 1915 gikk (mini)bussen til Kautokeino. Vi hadde ringt på forhånd og sagt at vi kom med pulk og store sekker og ski, men det hadde visstnok bussjåføren glemt, men flaks at han hadde med en stor henger for det… Både bagasjen og oss fikk oss en real hompetittentur da fartsgrense var et fremmedord for sjåføren. Han hadde nok noe han skulle rekke på fredagskvelden, for bussen var inne i god tid før ankomsttiden tilsa…

Vi stoppet utenfor Thon hotell i Alta, og fikk ei hyggelig resepsjonist til å foreslå teltplass for oss. Vi tok av veien ved barnehagen, mot flyplassen, gikk et par hundre meter og la oss opp på haugen mellom fjellbjørk. Resepsjonisten sa det hadde regnet to dager i Kautokeino og vi fikk raskt erfare at snøen var råtten tvers igjennom da vi beveget oss utenfor scootersporet.

Lørdag 20. april: Kautokeino – Ávjasjávri (11 km)

Når vi først var i Kautokeino brukte vi formiddagen på å se litt av plassen. Men også det råtne føret gjorde at vi ville forhøre oss litt mer om forholdene på vidda. Vi gikk nedom den lokale Essostasjonen og fikk god hjelp av ekspeditrisa samt flere lokale mannfolk med gode tips og ferske scootererfaringer. På bakgrunn av dette og snøforholdene bestemte vi oss for å følge scotterledene over vidda i stedet for å gå utenfor. Noe vi raskt erfarte at var en smart avgjørelse.

Vi gikk til Juhl Sølvsmie (2,5 km fra Essostasjonen) og fikk en omvisning der. Et utrolig spennende hus bygget av Regine og Frank Juhl der hver del av huset speiler ulike årtier og deres engasjement både innen sølv, kunst, arkitektur, samer og nasjonalt og internasjonalt engasjement. Vi gikk tilbake til sentrum og spiste sen lunsj/tidlig middag på Villmarkssenteret (med et navn som ga assosiasjoner til en del mer enn det dessverre kunne tilby…).

Ca kl. 1600 hadde vi pakket teltet og begynte å gå. Det var blitt sol og blå himmel og fint føre, selv om det begynte å ise litt etter hvert. Vi fulgte sporet langs flystripa og gikk en drøy mil før vi slo leir ved et lite vann rett øst for sørlige del av Ávjasjávri.

Søndag 21. april: Ávjasjávri – Geshjávri (22 km)

Vi våknet til overskyet. Det hadde vært frost om natta, som gjorde at vi kunne bevege oss litt utenfor sporet de første par timene. Det var et nydelig føre. Vi tok lunsj ved Davit Guhkesjávri og prøvde fiskelykken der. Det kom en røslig same på scooter som stoppet og slo av en prat. Hyggelig fyr! Han sa at det ikke var noe fisk i dette vannet, det var ikke så mye fisk før man kom til Geshjávri, bortsett fra noe harr. Men Geshjávri og Charajávri var bra fiskevann sa han.

Etter noen km på ski igjen stoppet en ny scooter – en familie der minstemann var 5 mnd. ”Tidlig krøkes” som faren sa. Da vi sa vi skulle gå på ski opp til Alta så han bare rart på oss og lo ”dokker é gale”.

Terrenget var ganske kupert til vi kom oss opp til Geshjávri. Vi så fjell og daler og hadde litt stigning. På Geshjávri var første gang i fikk ”viddefølelsen”. Et stort vann med horisonten i øst, der visstnok folk fra Kautokeino pleier å dra for å feste 1. mai. Vi gikk til nordenden av vannet og slo leir rett ved to campingvogner som var plassert ut der. Det hadde vært noen der tidligere så hullene sto klare til oss, og vi dro opp 1 røye denne kvelden. Det var til tider vindstille på kvelden og en gang vi kikket ut av teltet fikk vi øye på en rev som lusket like ved.

Mandag 22. April: Geshjávri – elvesving 2 km NV for Soagnjojávri (40 km)

Vi våknet til nok en flott dag med sol, men en del vind. Lars Erik trakk opp 3 fine røyer før frokost. Ruta i dag gikk 3 mil rett nordover mot Carajávri, og med vinden rett sørfra, 6-8 m/s spente vi opp fjellduken med det samme. Vi festet en stav på hver side og bant fast i duken med stropper oppe og nede og holdt mellom oss. I dag var det virkelig viddelandskap som sto på kartet, og høydeforskjellene var minimale. I sol og medvind surfet vi over vidda i ca 10 km/t. Perfekt!

Da vi kom til Carajávri var det tid for lunsj. ”Seilet” vårt ble satt opp som en levegg, vi laget en god lunsjsofa, kokte opp kaffe og stekte røya fra Geshjávri. Etter en lang lunsj og etter å ha prøvd fisket uten videre hell satte vi kursen litt mer nordøst. Vinden hadde faktisk dreid litt mer mot sørvest så da vi var kommet opp de ca100 høydemeterne fra vannet satte vi seil igjen. Vinden hadde økt på, så farten økte og vi måtte til tider ta rev i seilene for ikke å miste kontrollen! Scooterløypa gikk en del mer nordover enn vi ville anta tatt kartet i betraktning, men vi valgte å følge denne og ble glade da den endelig endret retning mer mot sørøst ved Badjeluoppal. Vi pakket sammen seilet og gikk ytterligere 3,5 km før vi slo leir. Det var en idyllisk leirplass og vinden avtok utover kvelden og blodpudding, med pannekaker til dessert smakte fortreffelig!

Tirsdag 23. april: elvesving 2 km NV for Soagnjojávri – Masi (30 km)

Vi våknet til skyet vær og mye vind. Det blåste jevnt gjennom hele dagen og vinden var oppe i kuling, sørlig retning. Til tider fikk vi vinden rett i mot. Vi så verken scootere eller annet liv denne dagen, bortsett fra hele tre rever til sammen. Sikten var også til tider dårlig, føret var glatt og med lite feste og nedbøren kom tidvis i form av regn. Skiene slukte klister. Lunsjpausen tok vi inne i vindsekken. Det var godt å få litt ly for vinden. Likevel var det en god dag, en dag da vi kjente kreftene i naturen og så landskapet på en ny måte.

De siste km gikk gjennom skogen og ned til Masi. Vi fulgte scooterløypa så langt det lot seg gjøre, krysset riksvegen og fortsatte nedover. Løypa endte opp på en gårdsplass… Der var det stopp og vi lurte litt på hva vi skulle gjøre videre. Klokka var nå seks om ettermiddagen. Mannen på gården, som presenterte seg som Per, var ute i traktor. Vi spurte han om veien til Oves nærmat og åpningstidene. Vi hadde fått tips i Kautokeino om å ta en prat med Ove for tips om veien videre. Dessuten trengte vi mer skismøring. Det var noen km på snøfri vei og vi så litt mørkt på hvordan vi skulle få fraktet oss og pulken dit. Butikken var åpen fra 10-16, og fra 19-20 og Per og Bjørg som var hjelpsomheten selv kjørte oss til Ove. Snakker om mer flaks enn forstand! Hos Ove fikk vi gode råd, men ingen skismøring. Vi hadde feilberegnet bruken av klister og tørrvoks til temperaturer rundt null og måtte innføre restriksjoner på bruken herfra. Det var et vanskelig føre; tørrsnø, skare og sugeføre. Per fortalte oss at ”april” heter ”skaremåneden” på samisk. Jaja, ingen regel uten unntak… Per og Bjørg kjørte oss videre et par km til der scooterløypa på andre siden av dalen startet og vi slo opp teltet på et jorde i bunnen av scooterløypa. Masi opplevde vi som et langstrakt, grått sted, der alt fra skole til bibliotek enten var nedlagt eller planlagt nedlagt. Men en rekke varme og hjelpsomme mennesker!

Onsdag 24. April: Masi – øverst i Ragesluobbalet (ved huset til Josef) (26 km)

Vi drøyde til kl ti før vi var av gårde. I dag var den store viddedagen. Vi startet imidlertid med 150 høydemeter stigning før vi var på vidda. Det gikk vi på bena da det var en sikksakkvei/scooterløype opp til fjellet. Det var en varm dag, men med et slør foran sola, men med solgløtt innimellom. Vi var glad for scooterspor for det var fortsatt skikkelig råtten snø utenfor sporene. Fremdeles helt alene, vi møtte ingen scootere i dag heller. Det var nesten ikke vind og vi følte oss som på toppen av verden, helt nær himmelen. Det var tydelig at dagens rute ikke var den mest scootertrafikkerte da det tidvis var vanskelig å se scootersporet. Heldigvis var det akkurat nok scooterspor til å ha ”hardtrampet” leden tilstrekkelig – bortsett fra de siste fem km der det holdt akkurat og snøen ble såpass råtten at vi holdt pusten når vi gikk for ikke å gå gjennom.

Lunsjen hadde vi på Ellesbuolzzajávri. Vi boret hull til isfiske men her fant vi kun myrvann. Vi prøvde fiskelykken på Ruollajávri også og før Lars Erik hadde fått kroken i bunn fikk han napp. En diger gjedde på 2-3 kg!

Da vi kom fram til huset til Josef var det ingen hjemme, men vi slo opp teltet 2-300 m fra huset i håp om å se når han kom hjem – men han må nok ha vært ute på en lengre tur for han kom ikke innen vi dro neste dag. Her møtte vi leden som går i nord-sør-retning fra Joatkajávrí til Soussjávrí, men ikke om Molliesjok.

Det var en fantastisk kveld og vi lagde skinnsofa ute med snø og reinskinn og spiste stekt gjedde til middag. Stekt i smør med godt med salt og pepper på smakte det utsøkt! Vi fikk med oss sola som gikk ned bak ”fjellene” og hørte rypene kakle i buskene.

Torsdag 25. april: Ragesluobbalet – Molliesjok (19 km)

Det var frost om natta. Heldigvis. Vi hadde to valg, enten å følge leden nordover mot Joatkajávrí eller satse på at snøen holdt oss de 5 km østover over åsen som tok oss ned til Molliesjohka og leden nord-sør mellom Joatkajávrí og Suossjávri.  Pga frosten om natta bestemte vi oss for å komme oss tidlig av gårde og krysse fingrene for at skara holdt til å komme oss over. Vi var av gårde litt over kl åtte og ble fort tatt igjen av en reinsame på scooter som hadde benyttet natta til å flytte rein. Han bekreftet at det ikke fantes noen vei over til Molliesjohka. Vi tok oss tid til en liten prat og fikk høre litt om reinflytting. Vi fikk bl.a. vite at grunnen til at reingjerder ofte ligger på topper og ikke i daler er at reinen av natur søker oppover hvis den blir redd eller skremt.

Han var enig i at vi ikke burde vente for lenge og vi kjente at sola begynte å ta allerede. Det var et nydelig føre på skara, og vi måtte innrømme at det kjentes litt rart å haste gjennom utrolig nydelig fjellbjørkeskog og se dyrespor fare forbi, men vi visste at det bare var et tidsspørsmål til vi måtte ha blitt værende i denne skogen. Vi kunne ikke ha startet et minutt tidligere – Lars Erik (med pulken) rakk å gå gjennom et par ganger de siste hundre meterne før vi kom ned på vannet. Vel nede på elva traff vi på en brei scooterled som vitnet om mye trafikk. Og vi pustet lettet ut. Vi klarte det – og tross høy fart over åsen var det en nydelig etappe.

Ikke lenge etter vi hadde nådd elva og begynt på veien nordover (1,5 km) fant vi en nydelig barflekk – perfekt til en lengre lunsjpause. Og sola hadde gitt tegn om at den ikke hadde tenkt å gi seg med å skinne resten av den dagen. Det ble til en 4-timers lunsj. Kaffebål, lesing, fisking, pannekaker…

Etter lunsjen fulgte vi elva oppover stort sett hele veien til Molliesjok fjellstue. Vi gikk forbi Nedre Molliesjok – en privat fjellstue. Vi var for så vidt glad vi hadde valgt øvre som overnattingsplass, da dette virket mer som et scootersted, noe vi fikk bekreftet av andre vi traff.

Vi kom fram til Molliesjok klokka seks. Molliesjok er en av statens fjellstuer, for tiden drevet av Margit. Det var en idyllisk plass med elva som rant rett forbi og badstue nede ved elva man kunne bestille. Det er som DNT hytte, at det alltid er plass, men her foretrekkes det at man bestiller på forhånd. Rommene der man bor har både ovn og propanapparat og man kan stelle seg selv hvis man vil det, eller bestille middag. Vi gikk for det sistnevnte og fikk servert nydelig bidos (samenes ”nasjonalrett” bestående av reinkjøtt, poteter og gulrøtter). Og sannelig traff jeg kjentfolk! Monica fra Troms turlag var der sammen med en vennegjeng som hadde som tradisjon å gå over vidda hver april.

Det var fullmåne og lyst omtrent hele døgnet, en fantastisk kveld og natt midt på Finnmarksvidda!

Fredag 26. april: Molliesjok – NV av Iesjávri (20 km)

Vi spiste frokost på rommet og fikk servert stekt egg av Monica. Vi var av gårde litt over kl ti og oppdaget raskt at det ikke bare var Monica og gjengen som hadde dette som en tradisjonstur i slutten av april. Vi møtte utrolig mange gjenger, hovedsakelig damegjenger, som gikk ”E6-en” over Finnmarksvidda; fra Joatkajávrí om Molliesjok til enten Ravnastua og til Karasjok eller ned mot Soussjávrí eller Jergul.

Vi gjentok suksessen med en fire timers lunsj, denne gang ved Jorbaluoppal. Det var litt mer trekk og litt kaldere, men sol og fint vær. Så begynte vi på kryssingen av Iesjávri. Drøye 10 km var ruta over vannet, og det var laaangt. Vi møtte masse både folk på ski og scootere og følte virkelig på at dette var hovedveien. Vi hadde fått tips om å fiske ved den lille holmen vi traff på etter ca 7 km (Guovdosuolu). Der var det mange åpne hull og hadde tydelig vært stor aktivitet tidligere på dagen. Vi slo oss ned ved hvert vårt hull og dro opp den ene røya tykkere og finere enn den andre! Etter to timer og syv røyer hadde temperaturen falt såpass at vi pakket sammen og gikk de tre siste km inn til land. Der fant vi en stor barflekk og slo opp teltet på den, og fikk virkelig vårfølelse! Det ble en nydelig kveld med stekt røye til middag og vi satt ute lenge. I ti-ellevetida så vi noen lys på andre siden av det lille vannet og fant etter hvert ut at det var samer som flyttet reinen på natta, noe vi fikk bekreftet da vi våknet midt på natta og så reinsdyr ikke langt fra teltet. Planen var å sove ute, men det skyet etter hvert til og kom en sluddbøye så vi trakk inn.

Lørdag 27. april: NV av Iesjávri – Joatkajávrí fjellstue (12 km)

Vi hadde bestemt oss for å ha en lang morgen, noe vi også hadde, inne i teltet denne dagen da det blåste en del i dag. Vi var av gårde først i tretida, men etappen var kort og vi var fremme ved Joatkajávrí fjellstue i sekstida. Det var noe stigning og noe nedoverkjøring i dag, men store deler gikk over et stort vann. Klisteret var det imidlertid nesten slutt på, men vi fikk noe av noen forbipasserende skifolk.

Joatkajávrí var også en utrolig koselig plass, med det stort og koselig rom med propanapparat, kjøkkenbenk, fire sengeplasser, bord, stoler og vedovn. Fjellstua (som også er en statens fjellstue) drives av et ungt par med barn. De har ca 30 hunder og kjører hundespann og har tenkt på kanskje å begynne med mer organiserte hundesledeturer ut fra Joatkajávrí fjellstue.

Klokka åtte fikk vi servert middag; fantastisk reinkjøtt, margbein, tunge, løksaus og buljong med riskrem til dessert. Vi spiste middag sammen med et hyggelig par fra Havøysund som skulle gå en ukes tid sørover.

Søndag 28. april: Joatkajávri fjellstue – Tytteberget (5 km)

Etter en rolig morgen og frokost på rommet gikk vi de siste 5 km ut til veien. Det var strålende sol og vindstille og vi hadde slett ikke lyst til å forlate vidda. Vi hadde avtalt med Espen at han skulle komme og hente oss kl. 1300, så vi fikk et par timer på en barrabb ved nordenden av Joatkajávri (også kalt Tytteberget, det er en parkeringsplass der og mange campingvogner) med kaffekoking, lesing og soling.

Bilturen nedover forbi Stilla, til Tverrelvdalen og ned til Elvebakken og Alta er en utrolig nydelig tur i seg selv. Fra vidde til juv og med våren i emning.

Vi fikk tid til en rask dusj og kaffekopp hos Espen og Line før vi ble kjørt til flyplassen. Ti fantastiske dager i Finnmark og over vidda lå bak oss. Vi fikk det vi hadde drømt om og mer til!