Dato: 26. juni – 4. juli 2007

Sted: Nord i Iran og på Damavand, Irans høyeste fjell (vulkan)

Rute: I Iran: Teheran – Reyneh – Damavand  – Noshahr ved det Kaspiske hav – Teheran. På Damavand: gikk sørsiden, bil fra landsbyen Reyneh til Gusfan Sarah (3000 moh), videre opp til basecamp 2 (4200 moh) før toppen. Samme vei ned igjen.

Organisert/privat: privat

Kart: Google earth og et tegnet av en lokal turistfyr, Mr. Faramarzpour, i Reyneh. Vi klarte ikke å oppdrive kart av noe slag i Reyneh, og ingen andre gikk med kart i fjellet.

Hvem var med: Kristoffer Barbøl Vikebak, meg

Tirsdag 26. juni

Tirsdag 26. juni satte vi oss på flyet fra Gardermoen til Teheran via Moskva, og mange timer venting på flyplassen der! Men med kortstokk og terninger går alt så mye bedre! Da vi nærmet oss landing i Teheran begynte plutselig mange kvinner på flyet å reise seg, og det ble lang kø på do. Inn gikk vestlig utseende kvinner, ut kom kvinner med chador/tunika og sjal på hodet! Vi ankom Teheran sent på kvelden, og flyplassen var stappfull av folk, særlig da vi kom ut etter å ha hentet bagasjen! Det var lang kø gjennom passkontrollen, og iranere er ikke gode på køkultur! Vi hadde tatt våre forhåndsregler i forhold til bekledning, men selv om jeg gikk i mine øyne svært godt tildekket fra topp til tå (langermet bluse, langbukser, sokker og sjal) følte både jeg og Kristoffer at jeg fikk lange blikk på grunn av min «lettkledde» fremtoning…! Alle menn i Iran gikk i langbukser, selv om det var godt over norsk sommertemperatur!

Takket være Kristoffer sin gode, iranske nabo i Kristiansand, Akbar kom broen hans, Habib (som bor i Teheran) og møtte oss på flyplassen. Vi fikk overnatte hos han og var velig glade for at han kunne vise oss vei ut fra mylderet på flyplassen! Jeg lærte fort at sjal og heltildekking ikke var nødvendig i hjemmet (herlig!!). Habib var en veldig koselig fyr – han snakka iransk og litt norsk, da alle hans tre brødre bor i Norge. Men kroppsspråket ble aktivt brukt!

Onsdag 27. juni

Habib hadde ordnet med taxi for oss til Reyneh, en liten landsby ca 7 mil nord for Teheran, mellom Teheran og det Kaspiske hav. Taxien punkterte underveis, men det fiksa sjåføren raskt. Gode sjåfører kan en vel ikke kalle alle, men raskt går det… Samme dag vi ankom ran ble det innført bensinkvoter og en prisøkning fra 10 til 100 cent pr. liter. Iran er et oljeland, men er lite utviklet på teknologi og må derfor importere bensin. Dette var krise for både privatsjåfører men ikke minst yrkessjåfører som taxi- og lastebilsjåfører. Dette førte også til mye mindre trafikk på veiene.

Vi ankom Reyneh, en liten landsby i foten av Damavand på ca 2000 moh. Det var tydelig at all transport av folk til Damavand gikk gjennom landsbyen. Da taxien stoppet ble vi «overfalt» av menn som ønsket å få oss til å bo hos seg og til å leie guide og bil opp til shelter 1. Vi endte opp hos Ahmad Faramarzpour, som kunne engelsk. Det viste seg at han var ganske så slitsom og snakket både på inn- og utpust. Men vi fikk servert god mat, men dyr. Vi erfarte at de beste å bo hos his du kun skal ha overnatting og transport med landrover til shelter 1 er de som ikke snakker engelsk! De som snakker engelsk skal «prakke på» alt mulig! Vi traff imidlertid en som het Masoud Bayek som kunne godt engelsk og som var veldig koselig.

Noe av det første vi gjorde da vi hadde flyttet inn hos Faramarzpour var å finne en butikk for å kjøpe en chador/tunika til meg. Det var ikke flust av butikker, men vi fant en liten en drevet av tre kvinner. De så litt rart på Kristoffer, så han ventet utenfor mens de syntes det var utrolig morsomt visstnok å finne en chador til meg! Det strømmet på med andre jenter og kvinner i alle aldre som ville se når jeg skulle kjøpe en chador! Jeg fant en, og vi ble invitert opp i 2. etasje på te. Kristoffer følte seg litt malplassert der med bare masse kvinner, der vi satt på persiske tepper på gulvet og drakk te og spiste tomater og agurker. Men artig var det! Det var svært begrenset hvor mye vi snakket med ord til hverandre, men kroppsspråk ble vi gode på i løpet av oppholdet!

Torsdag 28. juni

Vi dro av gårde ganske tidlig med «Mr. Landjiver» som Faramarzpour hadde fikset til oss og noen andre iranere som skulle opp til fjellet. Vi kjørte opp gjennom tåke til ca 3000 moh, til shelter 1, «Gusfan Sara» (betyr house of sheep), og hadde egen moské blant sauene og valmuene! Vi måtte betale $50 pr. person (gjaldt for utlendinger minus diplomater) før vi kunne begynne turen oppover. Det var sherpaer og esler som tryglet og ba om å få ta bagasjen opp. Vi hadde med en god del liter vann, og takka ja til at noe ble transportert opp til shelter 2.

Tåka ble liggende i dalen, og vi startet rett over den, herlig med utsikt! Damavand er det høyeste fjellet i Iran så vel som i Midt-Østen og Vest-Asia. Det er en aktiv, men sovende (?) vulkan på 5671 moh. Fra ca 5200 moh er det partier med svovelgass, noe som også gjør at selve toppen ikke er noe særlig blivende sted… Nest høyeste fjell er på ca 4800 moh, og du kan se Damavand over alle andre fjell fra Teheran i de første timene etter sola har stått opp, men blir snart «dekket til» av all forurensingen. Den beste tida å dra til Damavand på er juli, august og september. Juli er den mest stabile måneden. Oppigjennom re det 330 personer som har dødd på fjellet, hvorav 60 personer aldri funnet. De aller fleste har omkommet om vinteren pga snøskred.

Vi hadde bestemt oss for å ta det rolig oppover, ikke forhaste oss, ta gode pauser og drikke mye underveis. Vi traff også på både hyggelige mennesker og ikke fullt så hyggelige hunder på veien. Det var likevel deilig å komme frem til shelter 2, «Bargah e Sevom» på ca 4200 moh. Her er det et hus med masse sengeplasser, og en «bestyrer» som bor her i sesongen. Vi hadde med telt, og var for så vidt glade for det, for jeg vet ikke om det nødvendigvis hadde blitt så veldig mye søvn i shelteret, og ikke særlig behagelig å sove der heller! I Iran er halve torsdag og hele fredag fridager, og det var derfor en av de mest folksomme dagene vi kom opp på, en god del iranere fra Teheran tok turen for å bestige Damavand. Vi traff også på en spanjol, en russer og en fra Canada. I fjellet gjaldt ikke så strenge regler for bekledning for kvinner, og chadoren var hos de fleste byttet ut med bukser og jakke. Men de fleste hadde noe på hodet, alt fra sjal til hatter. Det sies også at fjellet er et slags fristed for ungdom, for festing. Alkohol er ikke tillatt i Iran, men i fjellet er det knapt kontroll. Vi traff også på Pary (betyr Sommerfugl) og Leila, to spreke jenter, der Leila hadde vært guide på Damavand i 5 år. Hun hadde også vært med et kvinneteam på 7 fra Iran som forsøkte å bestige Mount Everest, men de måtte gi seg på 7300 moh pga problemer med oksygenflaska.

Da vi kom frem satte vi opp teltet ganske med en gang. Det skulle vi kanskje ikke gjort… Det var en virkelig anstrengelse, og vi ble liggende strak ut i et par timer etterpå, litt småkvalme. Vi erfarte at vi burde gjøre ting langsomt og hvile gjerne mer enn vi følte for – man blir fort utslått i såpass tynn luft når man ikke er vant til høyden! Så det ble en tidlig kveld.

Fredag 29. juni

Hviledag på shelter 2. Vi tok det med ro, leste, spilte kort, ble fullstendig enige om at Adventure Food er ingen slager, og gikk en liten tur opp til 4500 moh og ned igjen. Vi ble også kjent med en iraner som het Mohammad, og som skulle prøve å nå toppen neste dag han også. De fleste iranerne prøvde seg på toppen denne dagen, og det kom til og med folk helt fra Gusfan Sara som gikk helt til toppen og ned igjen. Ja, ja, noen bedre akklimatisert enn andre… Men det var også en del som fikk litt ubehagelige overraskelser ved for rask oppstigning, og som måtte snu før toppen. Det var behagelig temperatur på 4200 moh. Behagelig kaldt og friskt, mot 0 grader om natta.

Lørdag 30. juni

Toppdagen! Vi startet klokka fire om morgenen. Vi hadde avtalt med Mohammad å gå opp sammen, og vi begynte med hodelykt oppover. Tåkedotter kom og gikk relativt fort, men de fleste holdt seg under 4500 moh. Det begynte sakte men sikkert å lysne etter hvert, og ble en veldig fin dag. Da vi var å 4800 moh begynte jeg å kjenne det på pusten, det ble tyngre å puste. Det var også på denne høyden at vi begynte å gå litt i snøen. Det var imidlertid ikke noe problem, det var relativt hardt, så ingen problem med å synke dypt ned. Det var også en del steiner og rygger som stakk opp og som vi gikk på. På ca 5000 moh måtte vi ha en lengre pause. Det viste seg også at Mohammad hadde minimalt med klær med seg, og han fikk låne både lue, votter, stillongs og dunjakke, og var veldig takknemlig for det!

I høyden var det gjennomgående at vi ikke orket å spise så veldig mye. Dadler lærte vi at var veldig bra, både lette å spise og mye energi. Det gikk mest i nøtter, fyrstekake og Ibux hver 3. time. I tillegg til oss var det også fyren fra Canada som skulle opp på toppen. Han begynte å gå med oss, men ble fort ganske lei da han forstod at vi tok det i rolig tempo oppover. Han ville løpe, på tross av velmenende råd fra oss om å ta det litt mer med ro. Han hadde også en walkietalkie, der vi fikk den ene og han den andre. Da vi var kommet til 4500 moh, var han allerede på nærmere 5000 moh fikk vi vite over w-t. Da vi kom til 5000 moh, traff vi på han på vei ned igjen. Han hadde løpt opp til 5400 moh, hadde fått frostskader og hallusinert og følte seg ikke så veldig pigg, og innrømmet at han burde tatt det litt mer med ro.

Vi kom oss til toppen! Fra 5200 moh begynte periodene med svovelgass. Vi hadde fått tips om å bruke skjerf/skjal/tørkle dynket med eddik og ha foran munn og nese. Det hjalp, det var ikke særlig godt å puste i svovelgassen. Heldigvis var det bare små partier, det så også veldig tåkete ut, noe som var på grunn av gassen. De siste par hundre meterne mot toppen møtte vi på staker som var satt opp, slik at det var greit å finne veien til toppen. Toppen derimot, på 5671 moh var heller stusselig… mye svovelgass og derfra tåkete, så det var dårlig med utsikt, men seiersfølelsen var der like så fremt! Det var også vanskelig å se noe særlig av krateret pga svovelgassen.

Vi brukte ca 8 timer opp til toppen fra 4200 moh og 3,5 timer ned igjen. Da vi kom ned igjen til shelter 2 ble vi møtt av bestyreren/Mountain Assosiation Guy som kysset Kristoffer på kinnet og serverte oss te og dadler. Veldig hyggelig. Det var adskillig færre folk denne lørdagen, da de fleste hadde dratt ned på fredag kveld.

Søndag 1. juli

Det ble en tidlig kveld lørdagen, og søndagen hadde vi en lang og rolig morgen før vi pakket teltet og tok følge med Mohammad ned til Gusfan Sara. Mohammad var relativt god i engelsk, og det var interessant å prate med han om historien og situasjonen i Iran nå. Vi ble hentet av «Mr. Landjiver» på Gusfan Sara og kjørt til Reyneh. Vi spurte (gjennom Mohammad – Mr. Landjiver kunne ikke engelsk) om de visste om hvordan vi kunne komme oss til det Kaspiske Hav. Det endte med at vi først fikk oss en dusj hos Mr. Landjiver, som vi fikk vite het Ebrahim, ble servert te og grønnsaker hos han, kona Fatime og døtrene Mariam (8 år) og Moshuad (2 år), for så at Ebrahim tok oss og hele familien med i bilen og kjørte oss de tre-fire timene ti Noshahr. Det var litt av en tur! 6 stykker i en liten bil uten setebelte i gjennomsnittsfart på 120 km/t, med yngstedattera løpende rundt i bilen! De var veldig hyggelige, bortsett fra at vi ikke skjønte noen ting av hverandre omtrent, men det ble mye latter og – nok en gang – god bruk for kroppsspråket.

De fikk skaffet oss et supert sted rett ved sjøen, egen strand til og med! En såkalt «suite». Vi ville bare ha noe billig, men de insisterte på at vi skulle ha en «suite»… Til slutt bare ga vi etter og tenkte vi kunne finne et annet sted når de dro, men ble da positivt overrasket da vi forstod at «suite» i Iran ikke er sammenfallende med «suite» i Norge! «Suite» er altså små hus eller deler av hus, med selvbetjening, og altså ikke så dyrt.

Fatime dro frem piknikkurven, og vi gikk alle ned på stranda og fikk servert te og kjeks, mens jentene badet. I Iran bader nesten ikke kvinner i sjøen – i tilfelle er det visst fullt tildekket – noe jeg jo kan forstå ikke er så attraktivt!

Mandag 2. juli

Vi nøt stranda, og satt flere timer og leste og fikk kjøpt mye billig frukt og ferskt nan, og fikk rusla litt rundt i Noshahr. For så vidt ikke en veldig spennende by… Eieren av «suiten» vår fikk ordnet med busstransport for oss (må visst kjøpe billetter også for buss) over fjellet tilbake til Teheran. Det var en utrolig flott reise, selv om det (heldigvis??) var en del tåke på det aller mest svingete og bratteste opp til 2500 moh.

Vel tilbake i Teheran og Habib, dro vi ut på en pizzarestaurant (Alvand restaurant, tlf. 887 77 149) på hjørnet, vi ville bare ha noe enkelt og kjapt, og var litt slitne av å «prate» med alle vi traff gjennom gester og tegnspråk og smil og nikk! Men da vi står og diskuterer på norsk hva vi skal ha på pizzaen kommer en iraner som viser seg å være eieren av pizzarestauranten, bort, og sier på klingende svensk: «er ni norsk?» Vi fikk vel litt hakeslepp, det var ikke akkurat en iraner som prater flytende svensk vi forventet å treffe på midt i tjukkeste Iran! Han hadde bodd 15 år i Sverige. Men det ble en veldig hyggelig og lang kveld sammen med innehaveren av restauranten, og hans to kamerater, en som hadde bodd 20 år i USA og en iransk OL-utøver i karate, som ikke kunne mye engelsk, men som var helt med for det.

Tirsdag 3. juli

Vi hadde lyst til å besøke Teheran og Basaren denne dagen, og Habib ordnet med at en kamerat av han ble privatsjåføren vår hele dagen… Vi var litt usikker på om han «bare» skulle kjøre og hente oss på basaren, men han snakket ikke et ord engelsk, så å få en oppklaring var litt vanskelig! Men han var med oss hele dagen, og fant en kamerat som kunne godt engelsk som også ble med oss. Vi ble guidet gjennom hele basaren, og den var ENORM! Og dette var ingen turistbasar, her så vi kun iranere som gjorde sine daglige innkjøp og handler, ingen turister. Som en avslutning på basar- og Teheranbesøket ble vi invitert inn til Habibs kamerat og hans familie (kone og datter). Og igjen – kommunikasjon kun gjennom kroppsspråk, tegn og smil! Artig men litt slitsomt. Og masse te!!

Onsdag 4. juli

Dagen for hjemreise. Habib kjørte oss til flyplassen, utrolig gjestfri og til god hjelp han var gjennom hele oppholdet! Mange timer på Moskvas svært uinteressante flyplass, og så videre til Oslo.

Tips og diverse om Iran/Damavand

– tidssone: GMT/UTC +3.30, altså + 4.30 sommertid

– Iranere er veldig gjestfrie

– Iranere er svært presise

– Alkohol forbudt i Iran

– Vi hadde blitt rådet til å late som vi var gift, da ville vi slippe unna mange spørsmål og evt. problemer. Det brakte med seg en del morsomme situasjoner, men var veldig praktisk! Iran er et veldig kjønnsdelt samfunn. Menn hilser på menn og kvinner på kvinner men sjelden på kryss av kjønnene. Ved å reise både gutt og jente fikk vi et lite innblikk i begge delene, veldig spennende!

– Jentene begynner å gå med sjal fra de er ca 9 år.

– Vi leide gassapparat og gass (kunne også kjøpes i Reyneh) fra Faramarzpour. Hvis man tar med gassapparat hjemmefra må det være tilpasset gassbeholdere uten «skrugreie» på toppen. Det er kun gassbeholdere med «glatt» overflate som selges.

– Taxi er billig, men de kjører som tullinger…

– Søppel er et stort problem, de kaster alt rett ut fra vinduet.

– Det iranske året begynner 21. mars (vårsolverv). Året har 12 måneder, med 28/29, 30 og 31 dager (tilsvarende oss).

– Det finnes mange guider i Reyneh for å bestige Damavand, trengs mest sannsynlig ikke å bestille, men man vet da ikke helt hva man får. Det kan anbefales å kontakte A. Soltani på forhånd. Han er guide/sherpa og veldig erfaren både i fjellet generelt og Damavand spesielt, og vet i tillegg alt om logistikk og infrastruktur som er greit å vite om for å bestige fjellet. Han svarer ganske raskt på e-post: sherppa@gmail.com, noe vi benyttet oss av til god hjelp. Det gøye var at vi traff han på shelter 2, og vi fikk et veldig godt og seriøst inntrykk av han (se også hjemmeside under «nyttige linker»).

– Det å bare være 2 personer var en fordel, vi ble til stadighet invitert inn til folk og det var lett å komme i kontakt med folk.

– Ingen forstår «Norway», si at du er fra «Norvège»

– «salat» = agurk og tomat

– gatekjøkkenene har gigantiske grillspyd, orientalske/persiske – veldig gode!

– husk å ha med dopapir!

– til fjellturen kan det være lurt å ta med mat hjemmefra, men det anbefales å kjøpe nøtter og dadler i forkant av turen i Iran!

– Damavand den ruta vi valgte er ikke vanskelig i seg selv, det utfordrende er høyden og hvordan man takler den. Det anbefales uansett med en hviledag på Shelter 2, det er flott å være i fjellet, og man har ingen grunn til å forhaste seg!

Nyttige linker

– http://damavandmt.blogspot.com/ – drevet av A. Soltani.

– http://www.ii.uib.no/~petter/mountains/5000mtn/damavand.html

– Rute fra Shelter 2 opp til toppen av Damavand: http://www.ii.uib.no/~petter/mountains/5000mtn/Ararat/5953_route.jpg

– Christian Schou og Aleksander Gammes tur til Damavand: http://www.aftenposten.no/reise/article1611901.ece