Tur til en av Norges mest spektakulære turistforeningshytter, Tåkeheimen – institutt for uhentsiktsmessig vær. Været var langt fra uhensiktsmessig denne gangen og vi fikk en fantastisk tur oppover langs Svartisen og til hytta, koselig kveld på hytta og topptur til Helgelandsbukken (1454 moh) morgenen etter før returen til bilen.
Dato: 5.-6. juli 2015
Sted: Svartisen og Helgelandsbukken, Meløy kommune, Nordland
Privat/organisert: privat
Hvem var med: Lars Erik, jeg, Varg og Karo
Overnatting: Tåkeheimen (ubetjent hytte, BOT)
Kart: 1:50 000 over Svartisen
En kjempeflott tur med drøye 1000 meters oppstigning til hytta Tåkeheimen (1073 moh, Bodø og omegn turistforening). Vi hadde parkert på Holand på RV17. Der måtte vi ta båt over Holandsfjorden til Svartisen gård (15 min), og derfra følge vei ca 3 km innover til Engabreen. Her tok vi av og fulgte rødmerka sti oppover fjellet mot Tåkeheimen.
Dette var en av de få dagene hele juni og juli 2015 som jeg faktisk kunne gå i shorts og singlet – og vi nøt turen oppover. De siste par hundre høydemeterne til hytta gikk vi i snø. Da vi kom fram traff vi et nederlandsk par som hadde kommet litt tidligere på dagen og på kvelden kom det tre jenter som hadde vært med på brekurs på Engabreen tidligere på dagen. Veldig hyggelige folk og en fin kveld med sola som endret fargene over fjellene og sjøen.
Hytta var i seg selv veldig sjarmerende og godt utstyrt. Morgenen etter ble vi vekket av et helikopter som landet utenfor – den hadde med ekstra madrasser og nytt kjøkkenskap. Lars Erik, hundene og jeg stod opp tidlig (kl. 8) for å få med oss topptur til Helgelandsbukken før det skulle skye over senere på dagen. En herlig topptur – men vi gikk hele tiden på snø. Det var mye snø i fjellet i bl.a. Nord-Norge denne sommeren 2015.
Turen ned gikk lett, men da vi kom på kjerreveien fant vi ut at hvis vi sprang kunne vi kanskje rekke neste båt og ikke bli sittende og vente et par timer på neste båt. Så vi sprang og rakk neste båt – med blodsmak i munnen.
Dato: 5.-6. september 2009
Vi våknet til ganske grått og lavt skydekke – lå vel på rundt 800 moh. Vi kjørte utover mot Nesna, men svingte nordover ved Utskarpen (RV 17), og kjørte på nordsiden av fjorden Sjona. Etter å ha kjørt ca 50 min, stoppet vi og parkerte ved ”Milliondoen” i Tortenvika, på parkeringsplassen ved fjorden (231 559). Milliondoen er en rasteplassdo som visstnok har kostet en million kroner. Vel var den fin og flott, men tror jeg ville prioritert pengebruken litt annerledes…
Vi gikk oppover (ikke sti) ganske rett nordover, kanskje litt nord-nord-vest. Vi hodt oss på østsiden av Grøveldalen. Det var store sva oppover som gjorde det ganske enkelt å gå, god friksjon, selv om fjellet var ganske vått. På grunn av masse nedbør siste tida var det masse småbekker og små vann, som ikke vises på kartet. Ved ca 800 moh kom tåka, men den var ikke tettere enn at vi så et godt stykke fremfor oss. Etter 2 timer og 20 min var vi på toppen (toppen var merket på 1023 moh, men høyeste punkt like bortenfor var på 1027 moh). Utsikten var ingenting å skryte av – tåke og litt regn. 
Men vi var fornøyde! Kristin fortalte at herfra kan vi se ut til øya Tomma og ut til havet. Lovund ligger ganske rett vest herfra. Så jeg prøvde å forestille meg utsikten, som visstnok skal være utrolig flott i godvær og sikt.
Masse blåbær i skogen, men ikke så smakfulle. Vi brukte ca 2 timer ned igjen. Deretter var det en liten time i bilen tilbake til Mo i Rana og om kvelden dro vi ut på festivalen ”Verket”, der både Kaizers Orchestra, The September When og Marit Larsen spilte. En skikkelig utendørs folkefest i Mo.
Etter en god og lang frokost i Mo dukket etter hvert sola frem. Vi kjørte fra Mo forbi flyplassen, innover mot Melfjordbotn (der det er kun 2 fastboende) og svingte til venstre i krysset der man kan kjøre av til Marmorgrottene ved å ta til høyre. Vi parkerte i den sørvestvendte ”V”-svingen ved Leirdalen (465 704), ca 45 min etter vi forlot Mo. Vi hadde kjørt delvis på grusvei, til tider litt hullete og smal. Ingen bensinstasjon etter Mo, så lurt å fylle der hvis det trengs.
Sola var til stede, det var blå himmel og vi hadde utsikt til Svartisen. Vi gikk langs et reingjerde (?) og måtte krysse elva som var ganske dyp og stri enkelte steder. Vi fant et sted hvor elva var bred og relativt grunn, men måtte av med skoene for å vade (ca 459 703).
oppstigningen begynte. Vi gikk oppover ganske rett mot Høgtuva (ingen sti), ganske rett sør-vest. En del klyving opp til ca 600 moh. Vi gikk i ”gryta” opp mot toppen. Det var en del sva, men brattere og mer klyving helt på slutten siste stykket før toppen.
moh) så vi nordover til Svartisen og ytterst ute helt til havet. Vestover så vi Høgtuvbreen, en del blåis og sprekker. Vi brukte tre timer opp – fra kvart på to til kvart på fem.
Vi brukte ca 2 timer og 45 min. ned, og var ved bilen litt før kl. åtte. Vi fant maten i bilen, gikk ned til elva igjen og stekte pannekaker og bacon. Det ble mørkt ca kl. ni, og fullmånen kom frem! Kjempenydelig kveld ved elva.
Dato: 3. – 6. august 2009
Vi hadde belaget oss på å gå opp de drøyt 400 høydemeterne på sti, da det fem på tolv kom en bil med en hytteeier i, som skulle ta banen opp. Vi fikk haik opp, og gjorde unna høydemeterne på 12 minutter!
blomster, og bratt ned på alle sider til Ringedalsvatnet (som lå på ca 400 moh, mens vi gikk i 11-1200 meters høyde). Vi brukte ca 2 timer (estimert til 3 timer på kartet), til vi kom til Trolltunga, en flott og spektakulær steinhylle over Ringedalsvatnet. Her hadde vi en lunsj nr to. Rett over haugen lå 
Vi hadde hatt sol og opphold helt hit, men her kom regnet. Det var vanskelig å finne stien videre fra Trolltunga mot Tyssevassbu, den var dårlig merket, og vi mistet stien (når vi endelig fant den) to ganger til de første 2 km. Kan være en utfordring i tåke. Det var et veldig kupert terreng de første km og glatt 
enkelte steder når det var vått. Vi brukte 1 time på de første 2 km. Der vi traff på kraftledningen første gang (ca 769 692) var det en fin hvileplass under tak – en steinbenk med heller over, med plass til 3-5 personer.
Det var en familie på 6 personer da vi ankom 
Vi startet å gå over en del snøflekker frem til stikrysset der du kan ta av til Litlos. Det var fint vær, mye skyer men også litt sol. Mer riktig tidsangivelse på kartet på denne ruta virka det som. Ved Bykset (860 691) måtte vi vade til knærne – godt og kaldt… Familien fra Tyssevassbu kom rett etter oss og fant en måte å komme over elva uten å vade bare litt lengre nedover elva…
Vi gikk opp umerka sti til Hårteigen, fra sørøst (start på 932 744). Vi la igjen sekkene på stien nede og brukte 30 minutter opp. Det ligger en snørenne ca 2/3 opp mot toppen, som visstnok kan være vanskelig å passere hvis den er for stor, som tidligere på året. Nå var den såpass smeltet at vi kom forbi på høyre side av den, der det også var lagt ut tau på det bratteste partiet. Etter
dette tok stien hardt mot høyre, og rundt nordøstsiden før vi kom opp på topplatået. Det var som et eget kupert landskap på et nivå høyere hevet enn resten av verden. Vi så mot den kuperte og snøklattdekkede vestvidda, med Folgefonna bakerst, til Hardangerjøkulen og den flate og brun-grønnkledde østvidda.
ute og spiste middag – kjøttboller og potetmos og nøt kvelden. Etter hvert kom månen opp rett vest for Hårteigen, og idyllen var fullkommen. Vi var vel en rundt 20 personer fordelt på de to hyttene, mesteparten utledninger fra Danmark, Tyskland og Nederland.
Vi startet fra Torehytten kl. 0945 etter å ha vasket ferdig (ble fordelt ut ulike oppgaver til alle fra hyttevakten). Det var en bratt stigning rett bak hytta, deretter småkupert hele veien. Nydelig og frodig landskap også i dag. Ca 1,5 km fra Torehytten, 901 774, var det en elv som måtte hoppes over. Denne kunne være litt kinkig og et vanskelig sted å krysse hvis snøen lå litt lenger ut eller man ikke var så glad i å hoppe. Vi hørte om noen som gikk helt rundt vannet og andre som måtte klyve veldig for å komme over. Vi passerte Kinsekvelv, en setervoll, drøye 100 høydemeter lenger nede, så ut som et koselig sted, med en flott stor slette nedenfor, et elvedelta. Vi lunsjet ved elva 
som rant ned i Båtadalstjørni (871 820). Idyllisk sted med elv og bratt berg og gress. Vi fortsatte til Hanastein (3 t 15 min effektiv gange mot 4,5 t på kartet fra Torehytten og hertil, 11,5 km). Det ble grønnere og mer ”lavlandsaktig” siste del. Vi gikk forbi det koselige stølstunet Helnaberg. Kun steinbua nord for stien var original, men koselige og små hytter. Det var også en stor heller ovenfor husene med muligheter for tørke og tørr oppbevaring, litt som ”husene under helleren” i Jøssingefjorden, men uten hus under, og ikke fullt så stor…
Vi laget oss frokost på Stavali og vasket oss ut. Vårt rom hadde fått ansvar for å vaske over vaskerom og gang oppe i tillegg til eget rom. Det var litt grått, men blå himmel innimellom, som sa oss at det skulle bli en fin dag i dag også. Bare 50-100 meter fra hovedhytta Stavali lå det noen steinhytter, her var ysteri i den ene, ekstra sengeplasser i en annen og båser til kuene i en tredje. Skikkelig koselig.
Rett etter Vierdalsvannet begynte den virkelige nedstigninga langs med fossene. Det var noen mektige fosser, både Søtefossen, Nykkjesøyfossen og Nyastølfossen. Det gikk bratt nedover, tidvis mye på svaberg. Det gikk veldig fint i dag, med tørt og fint, men kan tenke at det kan være en utfordring og mer skummelt med regn og glatt. Etter hvert kom vi ned i skogen og mer på stier. Vi møtte på masse turister på vei oppover langs med fossene. Ved Tveitafossen var det parkeringsplass og herfra og ut Husedalen til Kinsarvik 4-5 km på kjedelig vei. Heldigvis ble vi hentet etter ikke lange tida så vi slapp hele veien til fots.
Dato: 13.-16. mai 2006
Dato: 19.-21. april 2006
Onsdag 19. april
Torsdag 20. april
Fredag 21. april
Dato: 31. juli – 5. august 2004
Lørdag 31. juli: Dørålseter til krysset mellom alle 2000-metertoppene, der vi slo leir.
Maries tur(b)logg 
