Tåkeheimen og Helgelandsbukken

Tur til en av Norges mest spektakulære turistforeningshytter, Tåkeheimen – institutt for uhentsiktsmessig vær. Været var langt fra uhensiktsmessig denne gangen og vi fikk en fantastisk tur oppover langs Svartisen og til hytta, koselig kveld på hytta og topptur til Helgelandsbukken (1454 moh) morgenen etter før returen til bilen.

Dato:  5.-6. juli 2015
Sted: Svartisen og Helgelandsbukken, Meløy kommune, Nordland
Privat/organisert: privat
Hvem var med: Lars Erik, jeg, Varg og Karo
Overnatting: Tåkeheimen (ubetjent hytte, BOT)
Kart: 1:50 000 over Svartisen

En kjempeflott tur med drøye 1000 meters oppstigning til hytta Tåkeheimen (1073 moh, Bodø og omegn turistforening). Vi hadde parkert på Holand på RV17. Der måtte vi ta båt over Holandsfjorden til Svartisen gård (15 min), og derfra følge vei ca 3 km innover til Engabreen. Her tok vi av og fulgte rødmerka sti oppover fjellet mot Tåkeheimen.

Dette var en av de få dagene hele juni og juli 2015 som jeg faktisk kunne gå i shorts og singlet – og vi nøt turen oppover. De siste par hundre høydemeterne til hytta gikk vi i snø. Da vi kom fram traff vi et nederlandsk par som hadde kommet litt tidligere på dagen og på kvelden kom det tre jenter som hadde vært med på brekurs på Engabreen tidligere på dagen. Veldig hyggelige folk og en fin kveld med sola som endret fargene over fjellene og sjøen.

Hytta var i seg selv veldig sjarmerende og godt utstyrt. Morgenen etter ble vi vekket av et helikopter som landet utenfor – den hadde med ekstra madrasser og nytt kjøkkenskap. Lars Erik, hundene og jeg stod opp tidlig (kl. 8) for å få med oss topptur til Helgelandsbukken før det skulle skye over senere på dagen. En herlig topptur – men vi gikk hele tiden på snø. Det var mye snø i fjellet i bl.a. Nord-Norge denne sommeren 2015.

Turen ned gikk lett, men da vi kom på kjerreveien fant vi ut at hvis vi sprang kunne vi kanskje rekke neste båt og ikke bli sittende og vente et par timer på neste båt. Så vi sprang og rakk neste båt – med blodsmak i munnen.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Hamarøyskaftet

En helt fantastisk dag på et gøyalt, og relativt enkelt klatrefjell med utsikt over hele Lofotveggen og øyene utover og breene innover. Hamarøyskaftet (613 moh) er en slags tentakkel som stikker rett opp av landskapet på Hamarøy, der Knut Hamsun trådte sine barnesko.

Dato:  30. juni 2015
Sted: Stetind, Tysfjord, Nordland
Privat/organisert: organisert med guide fra Nordland Turselskap
Hvem var med: Lars Erik, jeg, Ruth, guide (Joel?)
Overnatting: dagstur
Kart: hadde ikke med, men det står litt om rutene i klatreguiden «Stetind og Narvik»

Etter at vi skuffende nok ikke kom opp på Stetind dagen i forveien hadde vi fått en bonustur til Hamarøyskaftet med Nordland Turselskap. Ruth, som også hadde meldt seg på turen til Stetind dagen før var også med. Vi våknet opp til knall blå himmel og vindstille. Vi kjørte fra Tranøy fyr der vi hadde overnattet og til foten av Hamarøyskaftet, til en parkeringsplass ved Halsen (der stien til Hamarøyskaftet begynner). Her møtte vi guiden og Ruth og begynte turen. Dette er en forholdsvis enkel klatretur, men ikke desto mindre fin! Vi gikk oppover stien ca 2-300 høydemeter med flott utsikt i alle retninger. Ved foten av selve «skaftet» tok vi på klatreutstyr og klatret oppover. Det var nok ikke mer enn en 4-er rute, men flere taulengder. Vi kom opp til et stuebord på toppen med en formidabel utsikt. Etter lunsj og sjokolade og lang pause rappelerte vi ned igjen. En herlig tur i flott vær. Kan gjerne gjentas, men trenger ikke da og tas med guide.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Stetind (1392 moh) – nesten…

En gammel drøm skulle (nesten) bli virkelighet. Vi skulle bestige Stetind! Problemet var bare at i år lå det snø og is mange uker lengre enn det normalt gjør, og forholdene gjorde at vi måtte snu på fortoppen. Men we´ll be back!

Dato:  29. juni 2015
Sted: Stetind, Tysfjord, Nordland
Privat/organisert: organisert med guide fra Nordland Turselskap
Hvem var med: Lars Erik, jeg, Ruth, guide (Joel?) og lærlingguide (Anders?)
Overnatting: telt på P-plassen ved foten av fjellet
Kart: 1:50 000 over Stetind og klatrefører for Stetind og Narvik

Vi kom fram til P-plassen ved Storelv, ved foten av Stetind søndag ettermiddag. Det plaskregnet så vi satte opp teltet med tarpen fra bilen og over teltet og fant fram campingstolene – glimrende! Her var det flatt og fint å telte og med sanitæranlegg rett ved. Utover sommeren pleier det visst å bli veldig fullt med teltcampere her som skal bestige Stetind, men dette var helt i starten av sesongen.

Mandag morgen var det skyet da vi møttes kl. 0700. På forhånd måtte vi ha oppgitt både primærdato for bestigning samt andre muligheter, da tur til Stetind forutsetter høyt skydekke og sikt. Dette var visst sesongens første tur til Stetind for Nordland Turselskap, oppstart en måned senere enn vanlig pga mye snø i fjellet. Vi traff heller ingen andre verken på tur opp eller ned.

Vi gikk oppover og oppover, satte fra oss Varg og Karo i skogen og fortsatte i ura. Til tider ganske bratt men ingen problem med klyving. Det var endel snøfonner vi måtte over og de siste hundre meterne opp til fortoppen gikk vi i snø. Guidene hadde aldri opplevd så mye snø før. Da vi kom til fortoppen (Halls fortopp, 1314 moh, ca 500 m sørøst for Stetind) gjorde guiden en rekke undersøkelser på veien videre, men kom dessverre tilbake med triste nyheter. Isen og snøen i området med de «ti fingertakene» var ikke forsvarlig å passere. Så da måtte vi snu… Det var en nydelig tur, men ganske skuffende at vi var så nær så nær men likevel ikke kom opp. Som kompensasjon fra Nordland Turselskap fikk vi tilbud om tur til Hamarøyskaftet dagen etter – noe vi takket ja til. Vi kjørte ut til Tranøy fyr og fant tidenes flotteste overnattingsplass med utsikt til fyret og hele Lofotveggen og knallvær og midnattssol!

Bilder fra turen til Stetind:

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Bilder fra overnatting ved Tranøy fyr:

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

1. maihelg til Rondane

1. maihelgen er virkelig startskuddet for fine vårskiturer. Vi fant ut at Rondane var en egnet destinasjon denne helga. En nydelig helg – men langt fra «vårskitemperatur» om kvelden og natta!

Dato:  30. april – 3. mai 2015
Sted: Rondane, fra Mysuseter og rundt Rondvassbu
Privat/organisert: privat
Hvem var med: Rita, Harald, Birgitte, Lars Erik, jeg, Varg og Karo
Overnatting: telt
Kart: Turkart 1:50 000 Rondane

Torsdagen satte vi kursen fra hhv Trondheim og Oslo. Trondheimsbilen startet endel tidligere, parkerte på Mysuseter, fulgte traseen til sommerveien og fikk satt opp teltleiren 3-4 km før Rondvassbu mens det fremdeles var lyst. Nærmere midnatt så vi noen lys røre seg nedi bakken og Oslogjengen nærmet seg.

Fredagen hadde vi laaaang morgen med frokost og påfølgende lunsj før vi begynte å tenke på tur. Været var så som så, lavt skydekke men varmt. Vi hadde Storronden som mål i dag, men forstod ganske tidlig at det nok ikke ble toppen denne dagen. Det var lavt skydekke og ikke særlig skigunstig fjell med mye steiner som stakk opp, og klokka begynte også å tikke mot kveld. Så vi satte kursen mot leiren igjen og gjorde klart til utendørs fredagstaco. Det ble en kald fornøyelse men det smakte utsøkt.

Det var godt nede på blå grader om natta men neste morgen var været hakket bedre enn dagen før. Lang morgen denne dagen også, men vi satte kursen mot Veslesmeden litt tidligere enn dagen før. Det var relativt lavt skydekke i dag også og de siste hundre høydemeterne gikk vi uten sikt. Men da vi kom på toppen klarnet det opp og vi fikk en nydelig nedkjøring i nylig falt puddersnø. Det ble kjølig etter sola gikk ned denne kvelden også så vi bestemte oss for å ta middagen i teltet. Det var Lars Erik og jeg som stod for dagens middag. Det ble deilig rådyrbiff. Og jubelen stod i telttaket da Lars Erik overraskende dro opp en flaske rødvin til. Jubelen ble ikke desto mindre da det etter maten var fortært viste seg at Oslogjengen hadde tatt med sukkerbrød og ingredienser til bløtkake. Så det ble en skikkelig festkveld i teltet denne lørdagskvelden.

Søndagen våknet vi til strålende sol. Det ble egg og bacon til søndagsfrokost ute i sofakroken. Etter det gikk turen oppover mot Storesmeden. Jeg var ikke helt i form så Karo og jeg snudde etterhvert og hadde en fin lese-/sovestund i sofakroken mens de andre gikk oppover til Storesmeden (2016 moh). Den var visst litt brattere og mer utfordrende å bestige enn Veslesmeden, men de kom seg opp alle som en inkludert Varg.

Da de kom ned fra Storsmeden ble leiren rask pakket sammen og vi satte kursen ned mot bilene. Derfra dro vi henholdsvis nordover og sørover, etter en god start på mai måned.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Syv søstre i Sandnessjøen

Fjellene Syv søstre i Sandnessjøen har stått og fristet i mange år. Nå var tiden inne for å bestige tre av dem. I temperaturer som hører en deilig sommerdag til og vind som hører de verste vinterstormer til hadde vi det som plommen i egget og fjellet nesten for oss selv. Utsikten var upåklagelig og humøret likeså.

De syv søstre på rad og rekke
De syv søstre på rad og rekke

Sted: Syv søstre i Sandnessjøen

Dato: 3.-5. oktober 2014

Privat/organisert: privat

Hvem var med: Rita, Geir, Lars Erik og jeg

Overnatting: Campinghytte på Offersøya

Kart: Norge-serien 10116, 1:50 000 Sandnessjøen, og lokale turbeskrivelser fått på turistinfoen i Sandnessjøen

Vi møttes på flyplassen fredag kl. 1030. Rita og Geir kom fra Oslo og Lars Erik og jeg fra Trondheim. Leiebil ble plukket opp 5 minutter etterpå før vi dro en snartur inn til Sandnessjøen ei lita mil fra flyplassen for å handle. Vi var kledd i turklær og halv ett var vi klare for å bestige den sørligste søsteren; Breitinden (kalt Stortinden blant lokale), 910 moh. Vi parkerte ved Søvik. Fjellet skiftet mellom svaberg, sti og steiner og steg ganske så jevnt oppover. Da vi var kommet rett over kraftlinja på ca 400 moh begynte vi å merke vinden betraktelig. Det var til tider vanskelig å holde seg på beina. Vi kom tidvis i ly, men på toppen var det best å krype for ikke å bli blåst av gårde. Men gøy var det!

Vel nede av fjellet kjørte vi til den forhåndsbestilte campinghytta på Offersøy camping. En nydelig plass og høy standard på hytte nr 5, med sjøutsikt tre rom, bad og kjøkken/stue. Det ble elgskav med tyttebærrømme i pitabrød til middag – som etterhvert fikk navnet «trønderkebab».

Lørdagen dro vi til den nordligste parkeringsplassen og gikk «Dronningruten»; til Botnkrona (1072 moh) og Grytfoten (1019 moh). Veldig fin runde med mye variert terreng. Sola kom også etterhvert og utsikten var like fin som dagen før.

Søndagen våknet vi opp til noe som kunne ligne en deilig sommerdag med sol fra skyfri himmel og nærmere 20 grader. Vi hadde en herlig morgenstund på terrassen til hytta før vi vasket oss ut, tok turen innom Alstahaug og en tur utendørs på området samt en snarvisitt innom kirka til Petter Dass før vi kjørte til flyplassen klare for avgang klokka halv to.

En herlig helgetur på en unormalt varm og fin oktoberhelg – men fire søstre gjenstår for Lars Erik og meg, og én for Rita og Geir – så vi må tilbake!

Rita i godt sig oppover til Breitind
Rita i godt humør og godt sig oppover til Breitind
Med vind i håret og godt selskap er det godt å leve
Med vind i håret og godt selskap er det herlig å leve
Fantastisk utsikt 1
Fantastisk utsikt 1
Fantastisk utsikt 2
Fantastisk utsikt 2
Fantastisk utsikt 3
Fantastisk utsikt 3
Fly with the wind - godt og luftig på toppen!
Fly with the wind – godt og luftig på toppen!
Vinden ga oss nye sveisne sveiser
Vinden ga oss nye sveisne sveiser
Ikke alltid like lett å fange vanndråper når vinden er konkurrenten
Ikke alltid like lett å fange vanndråper når du konkurrerer med vinden
Starten av Dronningruta på lørdagens tur
Starten av Dronningruta på lørdagens tur
Tidvis bratt og utlagt tau ga artige variasjoner på vei opp
Tidvis bratt og utlagt tau ga artige variasjoner på vei opp
Pustepause med Lovund i ryggen
Pustepause med Lovund i ryggen
Ypperlig utsikt mot Hurtigruteleia
Ypperlig utsikt mot Hurtigruteleia
Træna og Lovund i det fjerne
Træna og Lovund i det fjerne
Med trønderkebab til lunsj får man nye krefter
Med trønderkebab til lunsj får man nye krefter
To ganger T
To ganger T
Nesten oppe på Botnkrona
Nesten oppe på Botnkrona
Upåklagelig utsikt
Upåklagelig utsikt fra toppen av Botnkrona
Geir i godt driv
Geir i godt driv
Hoppebilde tatt litt i tidligste laget...
Hoppebilde tatt litt i tidligste laget…
Fornøyd turfølge
Fornøyd turfølge
Botnkrona sett fra Grytfoten
Botnkrona sett fra Grytfoten
Morgenstund på terassen
Morgenstund på terassen
Alstadhaug kirke mot Breitinden i bakgrunnen
Alstadhaug kirke mot Breitinden i bakgrunnen
Søndagstur på Alstadhaug
Søndagstur på Alstadhaug

Snøhetta

Jentetur til Snøhetta og Snøheim med høst i dalen og vinter på toppen.

Snøheim i forgrunnen og Snøhetta i bakgrunnen
Snøheim i forgrunnen og Snøhetta i bakgrunnen

Dato: 27. – 29. september 2013

Sted: Dovre, Snøhetta

Privat/organisert: privat

Hvem var med: Elisabeth, Mari, jeg og Karo

Overnatting: Snøheim (betjent turistforeningshytte)

Kart: Snøhetta (M711 og turkart)

Vi kom med tog fra hhv Oslo og Trondheim og gikk av på Hjerkinn. Daglig går det 5 avganger med buss fra Hjerkinn stasjon til Snøheim som korresponderer med togene – helt suverent. Det var ca 15 km inn med bussen, gjennom området som har vært stengt siden 1958 da Forsvaret tok over området som ble til Hjerkinn skytefelt. Skytefeltet ble nedlagt på 2000-tallet, men det pågår fortsatt rydding etter bl.a. miner, et arbeid som er planlagt å holde på til 2020. I 2007 ble Snøheim tilbakeført til DNT Oslo og omegn. I juli 2012 ble Snøheim åpnet igjen etter en omfattende restaurering. Historien til turisthytta i Snøhettaområdet går helt tilbake til 1880-årene da en lokal mann bygget en liten privat turisthytte litt lenger mot Snøhetta, kalt Reinheim (nå: gamle Reinheim). Denne ble overtatt av DNT i 1922. I 1952 bygget DNT en ny Reinheim der hytta Snøheim står i dag og den gamle Reinheim ble revet. Men allerede i 1958 ble bygningen overtatt av Forsvaret og hytta skiftet da navn til Snøheim. I 1961 ble dagens Reinheim åpnet, i Stroplsjødalen, 7 km på sti nord for Snøheim.

Mari og Elisabeth var kommet noen timer før Karo og jeg kom opp, i fem-halvseks tida. Vi hadde fått plass i Larsbu, ei lita hytte litt utenfor hovedhuset – der var det lov å ha med hund. Det var et fantastisk vær og Elisabeth og jeg fikk tid til en liten runde rundt det lille vannet foran huset før middag kl. 1830 (neste servering var kl. 2000). Det var en deilig treretters middag med aspargessuppe, svinesteik og fruktsalat. Etter det ble det god tid i den koselige peisestuen før vi tok kvelden.

Lørdag var det toppturdag. Vi drøyde frokosten godt så hovedhopen fikk kommet seg av gårde fra hytta – trodde vi. Men det kom nok en busslast akkurat i det vi skulle begynne å gå, så vi gikk ikke akkurat alene oppover… Vi startet i lavt skydekke og grått, og så ikke toppen. Det var jevn og fin stigning og da vi kom til 1800 moh begynte snøen å legge seg og det ble riktig så greit å gå i ura derfra – særlig når et stort antall folk hadde gått i forkant og tråkket vei! Ved ca 2000 moh begynte det å lette og like etter ble det knall blå himmel og vi så over skyen fra sørøst til nordvest, mens det var helt klart fra nordvest til sørost og vi så flotte Trollheimens topper ikke langt unna. Vi så imidlertid Høgronden og Rondeslottets topper som stakk opp over skyene. Det var helt vindstille på toppen (2286 moh) og vi ble der i 2,5 time (inkludert en tur mot Midttoppen) før vi tok turen nedover igjen.

Vi fikk tid til en dusj før middag, i dag var det soppsuppe, ørret og byggrynsgrøt. Deilig. Koselig kveld i peisestua der vi kom i prat med noen av de andre gjestene.

Søndagen dro vi på vår egen Moskussafari sørøstover i dalen. Vi gikk den gamle veien på sørsiden av elva Stridåi nedover til Svånålegret og nyveien på nordsiden av elva på vei tilbake. Elisabeth fikk øye på en Moskusflokk på 15 dyr ca 3 km borte i dalen. Vi var fornøyde – vi hadde sett moskus. Men da vi gikk oppover og kom i svingene 2-3 km før Snøheim så vi plutselig en veldig hårete stein bare 70-80 meter foran oss. Det viste seg at det var 5 moskus, inkl. 1 eller 2 barn. Vi følte vi kom litt vel nære så vi gikk litt videre før vi stod og betraktet de – flotte dyr, men rart å tenke på at de kan løpe fort, de ser litt massive ut liksom. I motsetning til andre dyr som flykter hvis de føler seg truet, går moskusen i forsvar hvis den føler seg truet. Derfor er det ikke lurt å gå for nærme moskusene.

Vi fikk tid til et par timer i sola før vi dro med bussen tilbake til Hjerkinn stasjon; Mari og Elisabeth med halv fire bussen og Karo og jeg med halv seks bussen. En super helg med supert selskap!

På tur oppover, rett over skyene
På tur oppover, rett over skyene
Jentene på tur, f.v. Elisabeth, Mari og jeg
Jentene på tur, f.v. Elisabeth, Mari og jeg
Karo satte ny høyderekord med bestigningen av Snøhetta (2286 moh)
Karo satte ny høyderekord med bestigningen av Snøhetta (2286 moh)
Jeg og Karo på toppen
Jeg og Karo på toppen
Trollheimen i nord
Trollheimen i nord
Lunsj på toppen
Lunsj på toppen
Toppen sett fra vest
Toppen sett fra vest

Traversen mellom Vesttoppen og Midttoppen

Følelsen av å være i himmelen...
Følelsen av å være i himmelen…
Nesten fremme på Snøheim
Nesten fremme på Snøheim
Snøheim sett fra nordvest
Snøheim sett fra nordvest
Snøhetta i kveldssol
Snøhetta i kveldssol
Storsølnkletten i Alvdal og Rondane sett ut gjennom vinduet på Larsbu søndag morgen
Storsølnkletten i Alvdal og Rondane sett ut gjennom vinduet på Larsbu søndag morgen
Et eventyrrike... Med Storsølnkletten rett til høyre for Mari og Rondane helt til høyre i bildet
Et eventyrrike… Med Storsølnkletten rett til høyre for Mari og Rondane helt til høyre i bildet
Fem moskus i litt for nær avstand fra oss...
Fem moskus i litt for nær avstand fra oss…
På Snøheim har de egen røykeovn der Kjell bestyrer røyker fisk og kjøtt til frokost og middag
På Snøheim har de egen røykeovn der Kjell bestyrer røyker fisk og kjøtt til frokost og middag

Sunndalsfjella – Grøvudalen

På reinsjakt der jakta var over før den var begynt (for min del)…!

Teltplassen vår ved Fegran i Grøvudalen
Teltplassen vår ved Fegran i Grøvudalen

Dato: (21.) 23. – 25. august 2013

Sted: Sunndalsfjella, Grøvudalen

Privat/organisert: privat

Hvem var med: Lars Erik, jeg og Varg

Overnatting: telt

Kart: Storskrymten (M711)

Lars Erik og Varg dro innover onsdag kveld, mens jeg kom fredag kveld. Fredag formiddag fikk jeg telefon fra Lars Erik med en trist nyhet – jakta var over. Etter tre timers jakt torsdag formiddag hadde han skutt både simla og kalven han hadde fellingstillatelse til. Så det ble ikke noe jakt for min del. Det var jo egentlig supert, kan se frem til mange gode reinsdyrmiddager fremover – men litt dumt ikke å få vært med på jakt da. Men det kommer nok flere sjanser. Det var meldt strålende vær hele helga, så jeg dro likevel. Om det ikke ble reinsjakt kunne det i alle fall bli fjelltur.

Varg og Lars Erik møtte meg med bilen. De hadde gått opp til stedet han hadde skutt begge dyrene, hentet med det ene dyret ned (det andre hadde han tatt med til teltplassen dagen før, etter slaktingen) og gått ut til bilen med det. Fra bilen var det ca 1 mil å gå, så til sammen hadde de gått ca 3 mil med mange kilo på ryggen og var rimelig slitne. Vi kom fram til teltet i ellevetida og hadde gått siste timen i skumringen.

Lørdag valgte Lars Erik og Varg og bli ved teltet og kose seg i nærområdet. Lars Erik hadde funnet en super basecamp ved Fegran i Grøvudalen sør-øst for Grøvudalshytta (KNT). Sola skinte og det var varmt og godt. Etter en lang og lat morgen utenfor teltet gikk jeg oppover langs eggen sørøst for Raudbekken. Det gikk rett opp, så høydemeterne gikk raskt unna og utsikten var fantastisk. Jeg gikk opp til Raudbekkjekollen (1773 moh) – og fikk en fantastisk utsikt utover mot Trollheimen, Snøhetta og Stoskrymten, utover Møre og innover til Sverige.

Vel tilbake til teltet ble det laget gryte av Reinhjerte – nam! Vi fikk besøk av naboene våre – en gjeng kuer. De kom daglig. Men flyttet seg heldigvis etterhvert til andre sida av elva.

Søndagen var det like fint vær. Vi plukket med oss kjøttet fra den andre reinen, pakket teltet og gikk ned Grøvudalen. Mange nydelige plasser å ta små raster – og mange fine potensielle teltplasser! Nesten fremme ved bilen får plutselig Lars Erik øye på noe på bakken som viser seg å være en gammel pilspiss. Mandagen tar han den med til Vitenskapsmuseet i Trondheim og får vite at dette var et veldig interessant funn. Den stammer enten fra 1300-tallet eller 800-tallet! Blir spennende å følge med på hva de finner ut etterhvert om pilspissen.

Utsikt inn dalen fra leirplassen
Utsikt inn dalen fra leirplassen
Det lille vannet Fegran og teltplassen sett fra turen oppover mot Raudbekkjekollen
Det lille vannet Fegran og teltplassen sett fra turen oppover mot Raudbekkjekollen
Trollheimen
Trollheimen
Toppen av Raudbekkjekollen!
Toppen av Raudbekkjekollen!
Snøhetta til venstre og Storskrymten til høyre
Snøhetta bak til venstre og Storskrymten bak til høyre
Ei lita steinbu til å lagre kjøtt og div, ved vannet på 1556
Ei lita steinbu til å lagre kjøtt og div, ved vannet på 1556
Reinhjertegryte til middag!
Reinhjertegryte til middag!
Lang morgen og lang kveld utenfor teltet!
Ingenting er som lange morgener og lange kvelder utenfor teltet!
Om litt er kaffen klar
Om litt er kaffen klar
Mye godt kjøtt til vinteren!
Mye godt kjøtt til vinteren!

Jotunheimen – Leirdalen

– Topdog – 

Toppturer i Jotunheimen med utgangspunkt i Leirdalen og Leirvassbu. 

Jotunheimens indrefilet
Jotunheimens indrefilet – med Storebjørn midt i bildet og Smørstabbtindene til høyre for for Storebjørn.

Dato: 8. – 11. august 2013

Sted: Jotunheimen øst

Privat/organisert: privat, Valdresgjengen

Hvem var med: Rita, Geir, Harald, Birgitte, Torstein, Lars Erik, jeg, Varg og Karo

Overnatting: Leirvassbu (2 netter), telt (1 natt)

Kart: Turkart Jotunheimen øst

Årets Valdrestur tok utgangspunkt i Leirdalen. Planen var NVE-hytta på Storbreen, men et voldsomt regnvær og lavt skydekke gjorde at vi endret planene. Etter en deilig middag på trappa til Expert i Lom (der var det tak…), kjørte vi inn til Leirvassbu. Vi hadde tatt en sjefsavgjørelse da vindusviskerne gikk på full styrke på at det var mer sosialt å tilbringe kvelden innendørs enn i hvert vårt telt.

Fredagen var det opphold fram til lunsj. Vi la turen til Visbretinden (2234 moh, norges 41. høyeste topp). Vi gikk på nordsiden av Kyrkja langs vannene, og etter Kyrkjevannet tok vi av stien og gikk opp nordryggen til Visbretinden. Ved ca 1700 moh tok vi lunsj og det begynte å regne så smått. Etter dette var det tåke til vi omtrent var nede ved Leirvassbu igjen. Mye klyving – en veldig gøy rygg, men rimelig utfordrende med to hunder der det måtte en god porsjon samarbeid til for å få de opp. Men alle kom til topps! Nedover gikk vi «merket» løype. De første hundremetrene nedover var det veldig tydelig sti, men den ble litt mindre tydelig når det flatet ut over Kyrkjeoksle. Vi hadde tenkt å gå oppom Kyrkja også på vei tilbake, men da det lå an til at vi ville bruke 10 timer i stedet for de 6-8 timene turen var estimert til, droppet vi det.

Vi kom tilbake til Leirvassbu i halv ni tida – og der stod Torstein og ønsket oss velkommen med fantastiske boller fra bakeriet i Lom – gjett om det smakte! Vi var rimelig gjennomvåte og sultne og hørte også i dag om det var ledig på Leirvassbu. Det var fullt, men vi kunne få sove på madrasser på loftet til uthuset. Helt topp – vi fikk hele etasjen for oss selv og kunne boltre oss godt der! Det var Lars Erik og jeg som stod for dagens middag, og Torstein ble med oss og laget elgbiff og soppsaus ute på primus før vi hadde et herremåltid innendørs.

Både Varg og Karo var rimelig slitne etter fredagens tur. Toppturer i Jotunheimen er nok ikke det beste for små poter. Og Karo var nok også preget av et hoggormstikk en uke tidligere (som vi enda ikke visste at var et hoggormbitt). Birgitte, jeg, Varg og Karo la dagens tur innover dalen mot Skogadalsbøen mens de andre fem gikk oppover i tåka til Midtre (2106 moh) og Store Tverrbottind (2161 moh). Det klarnet opp da de var på toppen og Torstein, Harald og Lars Erik gikk også ut på Vestre Tverrbottind (2113 moh) – visstnok en rimelig luftig opplevelse! Da de var tilbake var det klarnet helt opp, vi pakket sammen og kjørte nedover dalen et par-tre km til Storflye, dit man går inn til Storebjørn, og slo opp teltene der. Vi fikk en fantastisk flott kveld med den flotteste utsikten man kan tenke seg – tinder på alle kanter!

Søndagen hadde vi god frokost med egg og bacon før vi pakket sammen. Dagens tur gikk opp mot/til Stetinden (2028 moh). Lars Erik og jeg ble bare med et lite stykke på veien da vi skulle rekke en bursdag, men de andre kom seg helt opp. Litt tåkete i dag også, men sikt innimellom.

En topp Valdresgjengtur, slik det alltid er med disse turene!

IMG_2741
Middag utenfor Expert i Lom
IMG_2749
Kyrkja sett fra nordvestsiden – på stien mot Spiterstulen
IMG_2756
Noen få øyebilkk i løpet av langhelga så vi sol og blå himmel – dette på starten av oppstigningen mot Visbretinden.
IMG_2760
Visbretinden til høyre, bak skydotten.
IMG_2765
Varg og onkel Geir ble gode venner på turen oppover
IMG_2770
Det ble endel klyving. En veldig fin, men tidvis litt krevende rygg – særlig med to hunder med i følget.
IMG_2786
Mange småtopper underveis oppover Nordryggen.
IMG_2790
Allemannalle på toppen! Bak Birgitte, Harald, Varg, foran: Rita, Geir, jeg, Karo, Lars Erik
IMG_2791
Superhelten Torstein møtte oss på trappa til Leirvassbu med ferske boller fra Bakeriet i Lom.
IMG_2793
Vestre Tverrbottind besteget.
IMG_2809
Monas gryte er et must på Valdresturene. Bedre og bedre år for år!
IMG_2810
En fantastisk avslutningskveld på turen – opphold, skyfritt og utsikt mot den ene toppen etter den andre.

Skjækerfjella

Ukestur i det flotte Skjækerfjellområdet. Et område med veldig få folk, men vel verdt et besøk. Grønnkledde fjell, fiskerike vann og Norges geografiske midtpunkt.

Skjækerfjella, sett fra Skjækerhatten og sørover
Skjækerfjella, sett fra Skjækerhatten og sørover

Dato: 28. juli – 3. august 2013

Sted: Skjækerfjella

Privat/organisert: privat

Hvem var med: Lars Erik, jeg, Varg og Karo

Overnatting: Setertjønnhytta, Skjækerdalshytta og fire netter i telt

Kart: Skäckerfjällen 1:50 000 (Norge-serien 10096, 2011) og Snåsa 1:50 000 (Norge-serien 10099, 2012)

Søndag 28. juli: Lakavatnet – Setertjønnhytta (9,5 km)

Vi kjørte til den store parkeringsplassen ved Lakavatnet (60 kr for én dag, 100 kr for flere dager, betaling med mobiltlf.) ved Gaulstad, drøye 3 mil øst for Steinkjer. Kjørte så bilen til Mokk gård (ca 8 km på vei), hadde med sykkel så Lars Erik syklet tilbake til parkeringsplassen. Så startet vi å gå i åtte-tida på kvelden. Vi fulgte svillelagt sti og gikk tørrskodd hele veien fram til Setertjønnhytta (NTT, selvbetjent) der det var godt tilrettelagt for hunder og eiere i annekset. En fantastisk kveld, varmt og godt og nydelig vær så middagen/nattmaten ble fortært på trappa.

På svillestien inn mot Setertjønnhytta
På svillestien inn mot Setertjønnhytta

Mandag 29. juli: Setertjønnhytta – Hattjønna (sør for Skjækerhatten) – Skjækerhatten (1139 moh) (14 km)

Vi startet dagen med en morgentur til Norges geografiske midtpunkt, bare 600 meter fra Setertjønnhytta. Etter dette fulgte vi «stien» som er merket av på kartet som går på norsiden av Skjækervatnet. Vi fant bare stedvis noe som kunne minne om sti, men det var enkelt å orientere seg i terrenget, med flott utsikt mot Skjækerfjellan fremfor oss. Vi steingikk elva mellom Skjeldbreien og Skjækervatnet, helt i nord. Vi tok lunsj ved Kokfisktjønna, gikk over Grønhaugen og opp til Hattjønna på sørsiden av Hattjønnbekken. Det var rimelig bratt opp siste del opp til Hattjønna men vi ble belønnet med en fantastisk plass å slå opp telt på. Vi prøvde fiskestanga litt før vi tok en kveldstur opp til Skjækerhatten. Derfra så vi innover i Sverige, til Gaundalen fjellgård (bebodd veiløs gård) og vestover «over de sju blåner».

IMG_2493
På vei mot Norges geografiske midtpunkt
Mer midt i Norge kommer vi ikke!
Mer midt i Norge kommer vi ikke!
IMG_2499
Kryssing av elva mellom Skjeldbreien og Skjækervannet
IMG_2510
Skjækerfjella i det fjerne – med Skjækerhatten til venstre
IMG_2521
Vannpause i Storbrenta før oppstigning til Grønhaugen
IMG_2528
Ingenting er som et avkjølende bad synes Varg
IMG_2538
…mens Karo liker seg best i sola og varmen
IMG_2544
Skjækerhatten i det fjerne – som kommer stadig nærmere
IMG_2551
Bedre teltplass skal man lete lenge etter! Ved Hattjønna mellom Sukkertoppen og Skjækerhatten.
IMG_2576
Alle fire på toppen av Skjækerhatten kl ni på kvelden
Den bebodde Gaundalen på den lyse flekken midt på.
Utsikt fra toppen av Skjækerhatten. Gaundalen fjellgård er den gule flekken omtrent midt i bildet, mens Sverige ligger bakom der.

Tirsdag 30. juli: Hattjønna – Lakavatnet (12 km)

Vi våknet til en gråere dag i dag, men temperaturen var helt ideell for en sommerfjelltur. Vi hadde ingen hast med å komme tilbake og litt fisking ble det tid til. Det ble storfangst på Lars Erik, en over 2 kg stor ørret fikk han på kroken! Etter sløying og filetering forlot vi Hattjønna, satte kursen nedover elva mot Sukkertoppskardet, men tok av fra dalen opp mot vannet på 800 moh vest for Tjaerhvie hvor vi spiste pannekaker til lunsj. Vi fortsatte over et småkupert terreng og grønnkledde fjell, mot alle småvannene øst for Tilhengaren, på ca 690 moh. Vi prøvde fiskestanga her også, men her var det ikke noe napp. Det kom noen smådråper, så vi bestemte oss for å ta korteste vei ned til Lakavatnet og gikk ganske rett sør-østover. Regnet kom i mengder idet vi satte opp teltet. Perfekt fiskevær tenkte Varg og Lars Erik, mens jeg og Karo koste oss innendørs i teltet. Fisket ga napp og de kom tilbake litt senere med 3 fine ørreter.

IMG_2617
Varg er imponert over storfangsten – denne holdt til middag et par dager.
IMG_2625
Førsteklasses fisk.
IMG_2646_2
«Alt dette, min sønn, skal en gang bli ditt…»
IMG_2650
Til tider var myggen veldig interessert i oss… Det hjalp heldigvis med regnet etterhvert.

Onsdag 31. juli: Lakavatnet – Lakatjønna (10 km)

I dag regnet det. Og regnet. Og regnet enda litt mer. De første par dagene på turen tenkte vi at «i Skjækerfjella er det ganske tørre myrer». Vi forstod at det hadde en sammenheng med en tørr finværsperiode dagene før vi ankom… Nå fikk vi erfart at myrer i Skjækerfjella er som myrer flest – rimelig våte når det regner eller nettopp har regnet! Det surklet i skoene og hvert skritt krevde ekstra krefter for å komme videre i myra. Lavt skydekke ga oss lite sikt. Vi gikk på østsida av Bellingtjønnin. Ved enden av vannet var det lunsjtid, men i mangel av annen god ly for regn og vind slo vi opp teltet. Vi fortsatte på sørsiden av Hestryggen i retning Lakatjønna. I løpet av det siste døgnet hadde det kommet mye nedbør og bekkene var blitt til elver og elvene var blitt store og til tider stri elver. Vi ble mindre og mindre optimistiske på hvordan og OM vi fikk til å krysse elva fra Lakatjønna som vi måtte over for å komme videre. Alternativet var å gå en flere mils omvei. Vi bestemte oss for å prøve sør for Lakatjønna. Elva hadde mye vannføring og med god drift, men vi fant et sted der det så ut til at vi skulle klare å vade over. Vi var da så gjennomvåte at det ikke var noe vits i å ta av oss noe som helst. Og vi kom over! Det var en veldig god følelse å vite at vi var på rette sida av elva. Vi slo opp teltet på sørsida av Lakatjønna.

IMG_2661
Våt!
IMG_2668
Kryssing av elva sør for Lakatjønna – vi kom oss over alle fire!
IMG_2665_2
Vannstanden var for høy og strømmen for stri for Varg og Karo, så da ble det spesialtransport over!

Torsdag 1. august: Lakatjønna – Skjækerdalshytta (9 km)

Vi gikk i terrenget rett vestover mot stien som gikk fra Vera og nordover til Skjækerdalshytta. Vi stoppet underveis og fisket litt. Da vi kom til Storbekktjønnin (Midtre) tok vi lunsj. Det var et nydelig vann og vi laget bål og kokte kaffe før vi gikk siste halvdel av dagens økt. Etter lunsj klarnet det opp og ble en nydelig ettermiddag. Vi gikk gjennom et nydelig landskap med masse små vann, men vi måtte også krysse/steingå noen elver, bl.a. Tverråa som var ganske stor. Men når det er varmt i været er det ingen problem. Da vi kom til Skjækerdalshytta (NTT, selvbetjent) traff vi for første gang siden søndag noen folk. Det var to hyggelige menn som etappevis gikk Norge på langs fordelt på en rekke år. Årets tur gikk altså gjennom Skjækerfjella. Også her var det veldig godt tilrettelagt for overnatting med hund. Skjækerdalshytta ligger inne i skogen, men likevel ganske høyt opp så litt utsikt er det også.

IMG_2669
Fisking ved Lakatjønna en torsdags morgen
IMG_2681
Ingenting er som en liten «av-med-sekken-pause» med vann og nøtter
IMG_2689
Nydelige småvann på platået før Skjækerdalshytta.
IMG_2693
Speidiing utover det vakre landskapet

Fredag 2. august: Skjækerdalshytta – Heimtjønna (8 km)

En strålende dag i dag. Vi gikk den første km over en furukledd dal og tenkte at her må det være flott å gå på ski om vinteren også. Over Skjækra var det hengebro før vi passerte Kulsliseteren og begynte oppstigningen. Vi kom til toppen og kom til Storbekktjønnin der vi tok lunsj ved den midterste tjønna. Stekte ørret til lunsj og koste oss lenge før vi gikk videre langs godt merket sti og forbi mange og fine småvann før vi slo opp teltet ved Heimtjønna. Her fikk vi begge to fisk og det vaket hele kvelden.

IMG_2703
Frokostgrøt med nyplukkede blåbær på trammen til Skjækerdalshytta
IMG_2705
Straks klar for avmarsj
IMG_2723
Turens siste teltplass.
IMG_2735_2
Stolt fisker
IMG_2738
Det ble noen ørreter på tampen av turen også

Lørdag 3. august: Heimtjønna – Mokk (5 km)

Turen i dag var også langs sti. Da vi begynte nedstigningen kom vi forbi et felt der det hadde vært gruvedrift for en god del år siden før vi gikk inn i skogen. Til sist var vi fremme ved Mokk og bilen. Vi pakket inn og kjørte tilbake til P-plassen ved Lustadvatnet for å hente sykkelen før vi kjørte de drøye 2,5 timene hjem igjen.

Skjækerfjella var et utrolig flott område. Grønne fjell. Småkupert. Myrer. Opp og ned. Fiske. Furuskog. Fjell. Lite folk.

Familiehelg på Storerikvollen

Familiehelg på Storerikvollen med Barnas Turlag Trondhjems Turistforening. En herlig sommerhelg på fjellet med fint vær, bading, popcorn på bål, topptur, god mat, mange barn og masse mygg…

Popcorn på bålet utenfor Storerikvollen
Popcorn på bålet utenfor Storerikvollen

Dato: 5. – 7. juli 2013

Sted: Sylan

Privat/organisert: Barnas Turlag, Trondheim Turistforening

Hvem var med: Elisa, Lars Erik, Varg, jeg og ca 25 andre barn og voksne

Overnatting: Storerikvollen (betjent hytte, TT)

Fredag 5. juli: Sjursvollen – Storerikvollen (4 km)

Elisa og jeg reiste opp på ettermiddagen, parkerte på P-plassen på Sjursvollen og syklet de fire km inn til idylliske Storerikvollen på grusvei. Vi kom fram akkurat kl. seks, da middagen ble servert, og Elisa traff ei venninne fra korpset som også skulle på Familiehelga. En deilig treretters middag ble fortært før spill, lek, kaffe og kake før leggetid.

På sykkel på vei innover til Storerikvollen
På sykkel på vei innover til Storerikvollen
Ingen tvil om hvem som har inntatt Storerikvollen denne helga!
Ingen tvil om hvem som har inntatt Storerikvollen denne helga!

Lørdag 6. juli: Storerikvollen – Djupholmvika – Storerikvollen (4-5 km)

Jeg var med som aktivitetsleder på Familiehelga sammen med Morten, og etter frokost var det samling ute på vollen utenfor hytta. Det var knallvær og godt humør, og etter blikjentleker og informasjon gikk vi hele gjengen (ca 30 stykker) på stien 2-3 km til Djupholmvika. Det var barn i alderen 0-12 år sammen med foreldre/besteforeldre. Djupholmvika var en utrolig flott plass. En stor sandstrand i vika og en stor hengebro over elva Djupholma.

Det ble bål og steking av ostesmørbrød, leker på stranda, bading i vannet, fisking og mye moro. Vi var der i flere timer før vi tok turen tilbake til hytta, fyrte opp bålet og poppet popcorn før det klart for en nydelig treretters middag igjen.  Det var god stemning og kaffen ble tatt på vollen utenfor. Lars Erik og Varg hadde vært på jaktprøve denne dagen men kom opp på ettermiddagen og ble med oss på resten av kvelden.

På tur mot Djupholmvika
På tur mot Djupholmvika
Djupholmvika - en super plass for en lengre lunsjpause
Djupholmvika – en super plass for en lengre lunsjpause
Toastjern på bål gir de beste ostesmørbrød
Toastjern på bål gir de beste ostesmørbrød
Tydelig at Storerikvollen ligger nært svenskegrensa, med Maistang på tunet!
Tydelig at Storerikvollen ligger nært svenskegrensa, med Maistang på tunet!
Idylliske Storerikvollen er verdt et besøk
Idylliske Storerikvollen er absolutt verdt et besøk
Spisestua som disket opp med de beste retter
Spisestua som disket opp med de beste retter
Fantastisk utsikt mot Sylmassivet
Fantastisk utsikt mot Sylmassivet

Søndag 7. juli: Storerikvollen – Blåkkåkleppen (909 moh) – Storerikvollen – Sjursvollen (7 km)

Etter frokost var hele gjengen klar for topptur til Blåkkåkleppen. Opp dit var det ca 1,5 km og 150 høydemeter fra hytta. På toppen er det fantastisk utsikt til alle kanter og store varder. Underveis på turen fant vi rypeunger, gjemt Kvikk Lunsj og blomster til å fylle inn i Fjellpasset. Lunsjen ble fortært på toppen. Deretter delte gruppa seg – noen gikk direkte til parkeringsplassen, mens vi og noen andre gikk ned til Storerikvollen og dro derfra til parkeringsplassen. Elisa og jeg hadde syklene våre der, så mens Lars Erik og Varg tok stien til parkeringsplassen tok vi veien. Vel tilbake på parkeringsplassen dro vi ned til Sankåvika i Esandsjøen og tok et bad før vi skiftet til fintøy og dro dirkte til Farmors/Oldemors 99-årsdag på Røros.

En super tur med Barnas Turlag og Elisa fikk fylt på med både ny hytte, ny fjelltopp, nye blomster og nye dyr i Fjellpasset sitt. Fjellpasset gis ut av Barnas Turlag, DNT, og er en super motivasjon for barn. Etter fem hytte-besøk kan fjellpasset sendes inn og du får en overraskelse i posten – kan anbefales!

Gutta på tur på vei mot Blåkkåkneppen
Gutta på tur på vei mot Blåkkåkneppen
Utsikt fra toppen - ned til Storerikvollen, Esandsjøen og Sylmassivet
Utsikt fra toppen – ned til Storerikvollen, Esandsjøen og Sylmassivet

Alvdal Vestfjell

Påsketur i Alvdal Vestfjell, området mellom Alvdal og Rondane med Storsølnkletten i midten. Et nytt, spennende og utrolig flott område, både for tur og fiske – og i veldig flott vær.

Storsølnkletten i solnedgang, sett fra øst
Storsølnkletten i solnedgang, sett fra øst

Dato: 23. – 27. mars 2013

Sted: Alvdal Vestfjell

Privat/organisert: privat

Hvem var med: Lars Erik, jeg, Varg og Karo

Overnatting: Telt, Breisjøstølen og Korsberghytta (DNT Oslo og omegn)

Kart: Sollia, turkart 1:50 000, 2011

Lørdag 23. mars: (Trondheim -) Dølbekksætran – Veslsølnsjøen (12 km)

Vi startet fra Trondheim i strålende solskinn, noe som skulle sette standarden for hele påska 2013. Ca 20 mil og 3 timer senere var vi framme etter et stopp på G-sporten i Alvdal sentrum for å kjøpe fiskekort. Det var ett fiskekort som gjaldt for hele området vi skulle være i (område 3, 70 kr dagen). I to-tida starta vi å gå fra P-plassen på Dølbekksætran. Hadde vi gått en halvtimes tid sørøstover retning Geitryggen hadde vi visstnok kommet til et flott sted å grave snøhuler etter hva vi ble fortalt. Men vi tok kvistet rute sørvestover, som fulgte sommerveien inn mot Kvislåsætra ca 3 km. Vi tok av fra kvistet rute sør for Dølbekkhøa og fortsatte mer eller mindre langs (den nå usynlige) sommerveien sør for Fjøshøa og nord for Kjelkedalen til vi kom til Kvislåsætra. Sætra lå nydelig til og vi krysset elva over helårsbrua og steg opp fra 1100 moh til 1223 moh, sør for Kampen. Vi fulgte sommerløypa vestover og kom frem til Veslsølnsjøen (1052 moh) hvor vi slo leir for natta. Et par km før vi var fremme så vi en reinsdyrflokk på ca 200 dyr i dalen ved Veslsølnsetra. Vi la oss nordøst på vannet, rett ved ei lita hytte. Sola var gått ned bak Storsølnkletten og det var begynte å blåse litt og kuldegradene hadde for alvor satt inn. Vi fikk satt opp teltet, Lars Erik fikk fiska litt (og fikk noen småfisk), mens jeg laget klar maten inne i teltet, og det ble kaffe og sjokolade til dessert!

Oppstigningen fra Dølbekksætran
Oppstigningen fra Dølbekksætran

Søndag 24. mars: Veslsølnsjøen – Storsølnkletten (1827 moh) – Breisjøseter (12 km)

Det ble langt fra så kaldt om natta som vi fryktet da et lite skylag kom og sørget for en god natts søvn. Litt lett skydekke da vi krøp ut av teltet, men sola var i komminga. Etter frokost gikk vi ut på vannet et par timer for å isfiske. Vi fikk til sammen ca 15 små fisk – på størrelse med en sardin +… Men vi (i alle fall jeg!) var godt fornøyd med dagens fangst. Det hadde snødd lett i løpet av natta, så da vi fikk på skiene etter å ha pakket leiren gled vi gjennom silke over vannet og oppover mot foten av Storsølnkletten. Plutselig stoppet Karo og ca 20 meter foran stod det ei rype. Den ble stående lenge før den fløy – utrolig flott å komme så nær.

Vi satte pulken fra oss omtrent i veikrysset der sommerløypa går, tok med oss en dagstursekk og begge hundene og bega oss oppover. Skiene måtte vi sette fra oss på drøye 1300 moh, deretter gikk det bratt oppover i røysa. Vi fulgte T-merkingen helt opp. Selv om det lå et fint lag med snø og skare oppover var det ingen problem å følge merkingen. Etter ca 1,5 time var vi på toppen og fikk en fantastisk utsikt mot Rondane, Snøhetta og Sverige. Det lå noen skyer under oss, men over oss var det kun blå himmel. Etter en liten time var vi nede igjen til pulken, og da var det bare å renne ned til Breisjøseter der vi hadde bestemt oss for å overnatte denne natta. Vi kom fram kl 1810 og middagen startet kl. 1800, så vi rakk det akkurat. Vi fikk servert deilig trerettersmiddag og hadde godt selskap i en barnefamilie og et litt yngre par på tur. Etterpå var det luksusen med å ta med seg kaffekoppen og gå inn i peisestua, finne noe lesestoff og sitte og småsove i stolen. Vi hadde fått en egen hytte med to rom og en gang der hundene kunne bo i midten. Dette fungerte helt supert. Veldig koselig vertskap på Breisjøseter og god stemning.

Isfiskeren gjør seg klar
Isfiskeren gjør seg klar
Dagens første fangst
Dagens første fangst
Finnes det noen fiskelykke mon tro?
Finnes det noen fiskelykke mon tro?
Nedpakking av leir på Vesølnsjøen søndag formiddag
Nedpakking av leir på Vesølnsjøen søndag formiddag
Glad jente og hund med Storsølnkletten i bakgrunnen
Glad jente og hund med Storsølnkletten i bakgrunnen
Lang, lang rekke på vei mot foten til Storsølnkletten
Lang, lang rekke på vei mot foten til Storsølnkletten
Bratt oppstigning til Storsølnkletten
Bratt oppstigning til Storsølnkletten
Karo i fin positur
Karo i fin positur
Toppen!
Toppen!
Utsikt mot Rondane
Utsikt mot Rondane

Mandag 25. mars: Breisjøseter – Holmsjøen (3 km)

Etter en lang og spesielt god frokost (startet kl. 0830) smurte vi oss nok en gang inn med solkrem, gikk ut i sola som skinte fra den knall blå himmelen, pakket pulken og satte av gårde. Dagens mål lå rimelig nært. Vi fulgte beltevognsporene noen hundre meter til vi kom til ei lita trehytte der sporene tok en høyresving. Vi fortsatte rett fram på høyre sida av hytta og gikk langs med elva på vestsiden. Vi kom etter et par km ut på Holmsjøen. Det var helt vindstille og godt og varmt når sola varmet. Vi fant en perfekt leirplass i bukta på østsida rett nord for to hytter. Her slo vi opp teltet, gravde sofa i snøen, rullet ut reinskinnene og satte på kaffen. Dagens mål var isfiske og lating i sola. Det ble god tid til begge deler da det var skyfritt hele dagen og Holmevatnet hadde mye fisk. Gårsdagens fangst ble raskt mindre verdt etterhvert som Lars Erik dro opp den ene halvkilos ørreten etter den andre. Etterhvert kom det et par røyer også. Jeg prøvde meg litt og fikk også noen halvkilos ørreter, før jeg plutselig kunne dra opp en kilosørret! Gjett om jeg var stolt!! Det ble steking av sylfersk fisk i panna, stekt i mye smør og krydret med salt og pepperblanding – stort bedre kan det ikke bli! Vi fikk også besøk av familien vi hadde blitt kjent med på Breisjøseter kvelden før. De hadde ei jente på 6 år og en gutt på 3. De var på tur og hadde akkurat tenkt å sette seg ned for lunsj da de møtte på oss. Så de laget en sofa like ved og tente opp bål. Jenta på 6 fikk være med Lars Erik ut på isen og fiske, og dro opp to flotte fisker som vi stekte og alle fikk smake. Middagen ble etter hvert laget ute, sola gikk ned, månen kom opp og kulda satte etter hvert inn.

Breisjøseter
Breisjøseter
Breisjøseter med Storsølnkletten i bakgrunnen
Breisjøseter med Storsølnkletten i bakgrunnen
På plass i (rein)skinnsofaen
På plass i (rein)skinnsofaen
Fisk av et større kaliber på Holmsjøen
Fisk av et større kaliber på Holmsjøen
Turens største og min rekord i ferskvannsfiske
Turens største og min rekord i ferskvannsfiske
Idyllisk teltplass
Idyllisk teltplass
Røye og ørret
Røye og ørret

Tirsdag 26. mars: Holmsjøen – Korsberghytta (14 km)

Det ble målt godt under 20 minus på Breisjøseter denne natta, og vi kjente også i soveposen at det var skyfritt den natta… Kl 0630 følte begge hundene for å lufte seg litt ekstra, og smatt ut av teltet og stakk av gårde før vi fikk stoppet de… Det var lite å gjøre med det, så vi sov litt videre før vi stod opp og gikk ut av teltet (til nok en fantastisk dag). Lars Erik gikk en runde opp i fjellet og lette etter hundene, det hørtes ut som om Karo fikk los et par ganger. Han kom tilbake etter et par timer uten å ha sett de. Vi satt oss ut i skinnsofaen og laget en god frokost før jeg gikk min tur for å se etter de. Jeg la turen til Breisjøseter, og da jeg kom opp mot hytta møtte det meg to blide hunder som hadde vært på morgentur! De hadde kommet til Breisjøseter litt tidligere på morgenen, og var blitt satt i bånd der. Så bar det tilbake til leiren der Lars Erik hadde fått enda mer fisk, og vi laget oss en god fiskelunsj før vi forlot Holmsjøen. Vi la ruta nordøstover oppover dalen, og møtte på kvistaløypa ved Indre Kvolvet. Det var en kald dag i dag, noe vi merket dersom vi var i skyggen. Vi fortsatte ned i Sølndalen før løypa gikk oppover igjen og inn Skårdalen før den gikk nordover over Kvislåfløyet og til slutt en siste oppstigning på ca 100 meter opp til Kvislåtjønna og Korsberghytta. Sola var i ferd med å gå ned da vi gikk det siste stykket og det var så kaldt at selv blå ekstra ble klabbete! Da var det fint å komme inn i den minste av de to Korsberghyttene. I tillegg til gang og matlager var det ett stort rom med kjøkken, spisebord og fire senger. Akkurat passe stor for oss, med mange gamle Fjell og Vidde og kose oss med utover kvelden.

Og så passerer vi Storsølnkletten igjen, denne gangen fra vest mot øst...
Og så passerer vi Storsølnkletten igjen, denne gangen fra vest mot øst…
Lille Korsberghytta i solnedgang og mange minus
Lille Korsberghytta i solnedgang og mange minus

Onsdag 27. mars: Korsberghytta – Dølbekksetra (8 km) – Trondheim

Vi våknet av at sola kom over åskammen og inn i stua. Frokostgrøten ble laget og spist før vi vasket oss ut av hytta. Vi gikk ut på Kvislåtjønna, der Lars Erik borret isfiskehull mens Varg og jeg tok turen opp til Storgrønhøgda (1314 moh). Det ble ikke noe særlig fiske å skryte av her, vi var nede igjen på sardin+-størrelsen, men været var igjen fint og det var herlig å være ute. Etter å ha spist litt selet vi på igjen og gikk oppover de ca 100 høydemeterne til det høyeste passet, Korsberghøa. Og deretter var det ca 7 km med så godt som bare nedoverbakke til bilen. Så hundene fikk springe og vi fikk nyte den lange nedoverbakken. Midt i bakken traff vi på en mann som var fjelloppsyn i området. Han lå og så på endel reinsdyr, og vi så igjen reinflokken på ca 200 dyr øst for Vestre Korsbergriset, i siden opp mot Geitryggen. En flott avslutning på en finfin tur!

Varg og jeg på topptur
Varg og jeg på topptur
Karo og Lars Erik på fisketur
Karo og Lars Erik på fisketur

Kongsvoll

Sesongens første skitur! Med herlig nysnø på Dovre fikk vi fine skiturer inkludert en topptur og synet av moskuser.

Fantastisk vinterhelg på Dovre

Dato: 26.-28. oktober 2012

Sted: Kongsvoll, Dovre

Privat/organisert: organisert, Fjellsportgruppa i Trondhjems turistforening (TTF)

Hvem var med: Erlend, Arild, Geir Arne, Kristin, Bjørn, Jon Åge, Jorunn, jeg

Overnatting: banevokterboligen på Kongsvoll stasjon (eies av NTNU)

Kart: Snøheim (M711, 1:50 000)

Fredag 26. oktober
TTFs årlige koietur fikk i år en liten vri da turen ble lagt til banevokterboligen på Kongsvoll stasjon. På forhånd var det usikkert om turene kom til å foregå på beina eller ski, men det var en lykkelig gjeng som dro til fjells fredag ettermiddag med ski på taket og toget. Vinteren var kommet til Trøndelag (i alle fall for noen dager) og det lavet ned utover hele fredagen. Vinden var også så absolutt til stede denne dagen og det var godt å komme fram til ei hytte der temperaturen steg raskt og praten var i gang før førstemann gikk over dørstokken. Det store spørsmålet denne kvelden var om vi ville se moskus i løpet av helga?

Lørdag 27. oktober: Vesle Nystuguhøa (1513)
Vi våknet lørdag morgen – til sol! Den var ikke meldt før søndagen men sannelig dukket den opp i dag! Snøen lå urørt i pudderutgaven da vi etter en lang og god frokost tråkket oss på ski oppover fjellsiden mot Nystugudalen. Vintereventyret ble ikke mindre av at det plutselig hoppet en hare i nesten helt hvit vinterdrakt rett foran oss. Det kjentes som om vi var i begynnelsen av mars, og vi nøt det! I det vi nesten var kommet til Nystugubekken stoppet Arild oss plutselig og begynte å veive med staven. Moskus! Fire moskus stod noen hundre meter foran oss. Erlend trakk fram kikkerten og alle fikk tatt de store, flotte dyrene nærmere i øyesyn.

Den planlagte ruta tok en litt mer sørlig retning etter møtet med moskusene, og på trygg avstand fant vi et fint sted å ta lunj. Vinden hadde kommet da vi steg over tregrensa, så det ble ingen lang lunsj i solsteiken, men lang nok til å få i oss nok av både mat, varm drikke og sjokolade.

Etter lunsj ble dagens mål bestemt å være Vesle Nystuguhøa (1513 moh) for en del av oss. Noen få partier var ganske avblåst men for det meste gikk turen smertefritt på godt føre. På toppen fikk vi utsikt i alle retninger og vi skuet over til både Snøhetta og Rondane. Nedturen var en fornøyelse! Da vi kom under tregrensa ble det skikkelig skogskjøring med masse deilig nysnø å bremse i – eller tryne i! Ned kom vi oss i alle fall alle sammen, omtrent samtidig som månen stod opp.

Som seg hør og bør på en koietur stod biff og bløtkake på menyen. Det ble disket opp med det ene og det andre, og ingen gikk sultne til sengs den kvelden i alle fall!

Søndag 28. oktober: mot Søndre Knutshøe
På doturen søndag morgen kjente jeg at det var blitt litt kaldere – som det var meldt. Jeg tenkte at det må nå ha kommet ned i en 8-10 minusgrader. Stor ble overraskelsen da vi så at gradestokken meldte 19 minus!! Men i dag hadde vinden løyet fullstendig, og etter hvert som sola kom opp steg også gradene betraktelig og det ble en fantastisk dag!

Halve gjengen skulle ta et formiddagstog og rakk derfor ikke mer enn en lang frokost og utvasken søndagen, mens vi fire som kjørte bil fikk en herlig skitur fra Kongsvoll fjellstue og oppover mot Søndre Knutshøa et stykke før vi snudde. Lunsjen denne dagen ble fortært uten votter på og med sola rett i ansiktet. Her kunne vi sittet lenge! Men selv om vi etter hvert byttet ut ski med bil for å komme oss tilbake til Trondheim ble det en nydelig tur i måneskinnet langs E6-en tilbake til en by som fortsatt lå dekket av vakker, hvit snø. Vintersesongen har begynt på best tenkelige måte og vi bare gleder oss til fortsettelsen!

Bratt opp fra Kongsvoll i dyp og herlig puddersnø
Utsikt østover mot Knutshøene
Nydelig dag for sesongens første skitur
I Nystugudalen traff vi moskus. På bildet er det fire stykker inne blant steinene…
Skitur på herlig føre
Ingenting å si på utsikten
Vindfullt når vi nærmer oss toppen
Vesle Nystuguhøa i sikte
Litt varm kakao gjør godt etter en nydelig nedkjøring
Herlig!

Besshø (2258 moh)

Besshø besteget på lørdagen under Fjellfilmfestivalen 2012. Snø, sol, vind, utsikt, rett opp og rett ned. 

Besshø 2258 moh

Dato: 14.-16. september 2012

Sted: Gjendesheim, Jotunheimen

Privat/organisert: organisert, Fjellfilmfestivalen

Hvem var med: Rita og jeg

Overnatting: telt ved Gjendesheim

Kart: Jotunheimen Aust (turkart 1:50 000)

Fredag 14. september: Oslo – Gjendesheim
Reiste opp fra Oslo via Gardermoen og plukket opp Rita som kom fra jobbreise, via Gjøvik, Dokka, Fagernes og over Valdresflya til Gjendesheim. Min syvende Fjellfilmfestival men første uten noe ansvar og kun som deltaker. Vi slo opp teltet rett ovenfor Gjendesheim og var med på endel av programmet på kvelden, samt traff mange kjente.
Lørdag 15. september: Besshø (2258 moh)
Vi møtte opp på ferjekaia og tok båten til Memurubu kl. 0930, sammen med Besshø-gruppa, ca 30 stykker og tre turledere. Vi startet å gå fra Memurubu ca kl. 1000 og gikk bratt oppover de første 4-500 meterne, samme sti som den som fortsetter over Besseggen. Da vi tok av fra stien og gikk nordover mot Besshø delte gruppa seg i to. 20 av oss gikk videre oppover mot toppen. Vi fulgte sør-eggen rett oppover til toppen. Det var steinete, bratt og urete og de snøen begynte på ca 1600 moh. Men det var herlig å gå, det blåste friskt, sola stakk av og til innom og utsikten var fantastisk når det av og til var litt sprekker i skydekket vi gikk inni. Høydemeterne fløy fort oppover, men da vi nærmet oss toppen begynte vinden å tilta noe voldsomt. Da vi var oppe på platået med toppen, på ca 2200 var vinden så sterk at vi ble blåst over ende. Det ble ingen lang rast på toppen, men vi følte alle at vi hadde fått en god dose alkohol innabords slik som vi sjanglet! Turen nedover var ganske glatt men gikk overraskende bra i steinura. Høsten var så absolutt til stede med all sin prakt av fine farger nedover bjørkeskogen mot Memurubu. Vi rakk akkurat båten som gikk kl. 1640 og var tilbake til Gjendesheim ca 1715. Ca 8 timer totalt t/r Gjendesheim. Da kom regnbuen fram, sola skinte på oss og vi hadde lagt en herlig tur bak oss. Middagen ble tilberedt utenfor teltet og var som seg hør og bør Monas gryte. Og resten av kvelden ble fylt av festivalprogram – men vi kjente turen i både bein og øyne, så vi var langt fra de siste i seng…
Utsikten fra Gjendesheim lørdag morgen
På vei opp fra Memurubu var høstfargene absolutt til stede
Den glade vandrer
På stien med Besshø i bakgrunnen
Vi møtte snøen ved ca 1600 moh
En herlig dag!
Toppen av Besshø – et vindfullt sted
Hetta var god å ha på toppen, det var så vidt vi klarte å ta bilde så mye blåste det
Utsikt mot Knutshø
Herlige høstfarger

Søndag 16. september: Gjendesheim – Flagget i Leira – Oslo

Deilig morgen og frokost utenfor teltet, før vi tok en tur ned på festivalområdet. Vi reiste mot Oslo på formiddagen og tok en stopp i Leira for en liten luftetur opp til Flagget som vi regelmessig besøkte da vi gikk på Valdres folkehøgskole. Men når vi jukset og tok bilen så langt vi kunne var det bare 300 meter (men stort sett høydemetre) opp til Flagget… Halv time t/r inkl. mimring på toppen, så var vi klare for resten av turen tilbake til Oslo.

Trollheimen – Okla (1580 moh)

Høsthelg med vakre farger, god temperatur og utsikt over hele Trollheimen fra Okla (1580 moh) og fantastisk opphold på Gjevillvasshytta hos Randi.

Hvorfor ikke dra fram hekletøyet på toppen…? Vi traff et par jenter på toppen som hadde med hekletøy i sekken og det er ikke hver dag man kan ta bilde heklende på en topp! Foto: Mari Kolbjørnsrud

Dato: 31. august – 2. september 2012

Sted: Gjevillvatnet, Trollheimen

Privat/organisert: privat

Hvem var med: Mari og jeg

Overnatting: hos Randi på Gjevillvasshytta

Kart: Trollheimen (turkart 1:50 000, 2010)

Fredag 31. august: Oslo – Gjevillvasshytta

Vi ble hentet på togstasjonen på Oppdal og derfra bar det innover til Gjevillvasshytta og rakk akkurat deilig sodd til middag. En hyggelig kveld på kjøkkenet sammen med Randi og de andre ansatte. En liten tur inn i peisestua fikk vi også før vi køyet. Hytta var godt besøkt denne helga, med over 50 overnattende.

Lørdag 1. september: Okla (1580 moh, 18 km)

Etter en god frokost i den koselige spisestua på Gjevillvasshytta fikk vi låne bilen til Randi og kjørte via Osen til sørsiden av Gjevillvatnet til Langoddsætra. Her parkerte vi bilen der stien sørover opp mot Okla startet. Det var god temperatur, litt yr til å begynne med, men sola kom etterhvert og det var høyt skydekke – perfekt toppturvær. Vi fulgte god sti opp til Engelsbekkhøa. På veien opp fant vi masse store blåbær og noen multer. Fra Engelsbekkhøa tok vi nordvestover til Fjølbutjønna og gikk på nordsiden av Korgtjønna. Her stoppet vi for lunsj. Helt i nordøstenden av vannet ligger det en liten og koselig strand. Det er en flott utsikt opp mot Okla og eggen vi skal oppover ser smalere ut enn den er. Vi fortsatte på nordsiden av Mjølkeskåla og gikk eggen opp til Snydda, Oklas høyeste punkt (1580 moh). Her så vi utover hele Trollheimen, Storlidalen og Innerdalen. Fantastisk utsikt utover og hvis vi så ned så vi rett ned til Gjevillvatnet og til Vassendsetra i enden av vannet. Vi skrev oss inn i boka, tok en kopp kaffe og en sjokoladebit og nøt utsikten før vi gikk sørover på sørsiden av Mjølkeskåla. Her fant vi den rødmerka (godt merka!) stien fra Bårdsgården. Da vi var på Engelsbekkhøa så vi mørke skyer som kom vestfra, men vi kom oss ned før det ble noe særlig regn. Da vi nærmet oss bilen gikk vi litt ut av stien og fant masse multer på noen av myrene. Utover kvelden ble det fullmåne, det var god mat inne og fyr på peisen og en herlig lørdagskveld.

Blåbærskogen
Høstfjellet er nydelig
På vei opp mot Engelsbekkhøa
Snydda på Okla i bakgrunnen, Mari og lunsj i forgrunnen
Utsikt mot Gjevillvasskammene på vei oppover
Orientering av hva vi ser fra toppen
Utsikt mot Vassendsetra i forgrunnen og Snota i bakgrunnen

Søndag 2. september: Gjørdøldalen (11 km)

Dagens mål var fulle spann med multer og lang og god bållunsj. Det var mer utrygt vær i dag og litt regn til å begynne med. Vi gikk oppover stien mot Trollheimshytta på nordsiden av Gravbekken. Litt nord for tregrensa gikk vi av stien nordover og fant endel multer. Vi tenkte det skulle bli mer nedover på myrene i Gjørdøldalen, men det ble bare mindre og mindre nedover. Men det var fint å tusle i bjørkeskogen over myrene. Rundt lunsjtid fant vi ei furu vi satte oss ved, med utsikt over Gjevillvatnet og dalen utover, og fyrte bål. Sjokoladekaken fra Randi smakte godt med kaffen. Vi fikk nok multer til dessert for «oss» på kjøkkenet, men ikke noe å skryte av utover det. Disse multene smakte imidlertid nydelig! Vi ble på Gjevillvasshytta utover kvelden og Randi kjørte oss ned til nattoget fra Oppdal. Vi måtte ta buss for tog fra Oppdal til Otta, og der måtte vi vente en halv time på toget klokka tre på natta, så selv om det hadde vært ei nydelig helg ble det ikke en fullt så nydelig slutt på helga… Men vi kom oss nå fram til Oslo til slutt!

Nydelige høstfarger i bjørkeskogen
Naturens kunstverk. Foto: Mari Kolbjørnsrud
Litt multer ble det da
Utsikt østover mot Gjevillvatnet. Foto: Mari Kolbjørnsrud
Ingenting er som å slappe av på en myk og deilig myrmadrass i høstsola. Foto: Mari Kolbjørnsrud

Lomsdalen

Det gjemte landet som  vi leste om i Marius Nergård Pettersen sin bok om nasjonalparken Lomsdal – Visten, fristet oss å prøve ut. Det ble en herlig uke nesten helt alene i villmarka i fantastiske omgivelser, med fersk ørret, kaffebål, spennende natur, god temperatur, regn, sol, tåke, fullmåne, mygg, toppturer, lange kvelder og skikkelig ta-livet-med-ro-følelse.

Lomsdalen – en fantastisk vakker dal

Dato: 28. juli – 5. august 2012

Sted: Tosbotn – Lomsdalen, Helgeland (Lomsdal-Visten nasjonalpark, åpnet i 2009)

Privat/organisert: privat

Hvem var med: Lars Erik, jeg og Karo

Overnatting: fire netter i telt, to netter i åpne koier og to netter i en åpen kåte/gamme

Kart: Tosbotn, 1825 I (M711, 1:50 000), 2004 – virket litt utdatert

Lørdag 28. juli: Trondheim – Tosbotn

Kjørte fra Trondheim, 333 km på E6 før vi tok av til Brønnøysund og kjørte ca ei mil videre. Klokka var elleve om kvelden da vi satt opp teltet på ei lita slette ved veien der veien krysset Jordbruelva. Middag hadde vi spist underveis, så det var rett i soveposen. Det var litt lett regn og mye mygg…

Søndag 29. juli: Tosbotn – Midtre Breivatn

Lett frokost ved bilen, deretter kjørte vi til selve Tosbotn, ei mil videre. Tosbotn er ei lita bygd med ca 20 fastboende. Veien over til Brønnøysund kom først i 1987, så før det var bygda ganske mye mer utilgjengelig. Rett etter campingen svingte vi av ved et gult hus (som tidligere var butikk) og inn bak to låver fant vi Harry Antonsen. Det var han som solgte fiskekort til Bjørnstokkvatna og vi hadde også hørt med han om han kunne kjøre oss så vi satte bilen ved Jordbruelvautløpet. Det var her vi hadde planlagt å komme ned ei uke senere.

Vi startet ca kl. 1100 ved Borkamoen, ved utløpet av Leiråa ca 2 km vest for tunnelen i Tosbotn. Derfra gikk vi oppover på traktorvegen langs Leiråa i lett regn. Første kryss tok vi til høyre, andre til venstre, før vi svingte opp Lesådalen. Det gikk en ganske tydelig sti gjennom skogen, men det var ikke så lett å finne den da vi kom til snaufjellet. Lunsj og turens første kaffebål hadde vi rett under tregrensa i furuskogen, med flott utsikt over dalen. Da vi kom til nedre Bjørnstokkvann kom sola fram og den ble værende resten av dagen og kvelden. Vi gikk på vestsida av både nedre og øvre Bjørnstokkvann. Stien på kartet langs øvre Bjørnstokkvann går lengre opp i lia enn den gjør i virkeligheten. Dette var visstnok den gamle stien. Nå følger stien stort sett vannkanten før den tar litt opp i lia siste stykket.

Ved vestre enden av øvre Bjørnstokkvann tok vi en lengre stopp og fant fram fiskestengene. Dette var første gangen jeg fisket med min nye – og første – fiskestang så det var en høytidsstund for meg (men fisken uteble til et senere vann…). Det ble to ørreter på Lars Erik, begge i elveutløpet. Deilig med nystekt ørret i sola før vi gikk videre i syv-åtte tida på kvelden. Vi fulgte stien, eller i alle fall traseen der det går en sti på kartet – den var ikke synlig i virkeligheten, men enkelt terreng å gå i om enn litt småkupert. Da vi kom på toppen av eggen mellom Bjørnstokken og nordre Snøfjellet fikk vi en fantastisk utsikt over Breivatnan og området mellom. Det var skyfritt og klokka nærmet seg ni. Vi ble sittende her og nyte utsikten en stund. Nedover mot flatene mellom øvre og midtre Breivatn hadde store svaberg som var flotte å gå på i så tørt og fint vær som vi hadde. Vi måtte vade over elva mellom øvre og midtre Breivatn og videre fulgte vi stitraseen og fulgte vestsiden av midtre Breivatn til odden som stikker ut nesten helt nord i vannet. En utrolig flott odde. Det var blikk stille og sola var akkurat gått ned. Vi måtte lete litt for å finne en teltplass som ikke var myr, men fant til slutt en flate med plass til 3-4 telt. Det var en herlig sommernatt, og det ble nok et lite fiskemåltid før vi la oss inn i teltet og rømte fra myggene.

De første kilometerne tilbakelagt og 7 dager til neste gang vi så folk
Fiskestangens jomfrukast i øvre Bjørnstokkvatn
Et par små ørreter bet på i fossen
Fantastisk kveldssol over øvre og midtre Breivatn
Kveldssol i Lomsdal Visten nasjonalpark – vakkert!
Livet er fint!

Mandag 30. juli: Midtre Breivatn – Strompdalskoia

Vi våknet av at det regnet, og drøyde ganske lenge inne i teltet med håp om at det skulle lette. Selv om vi visste at det var denne dagen det var meldt veldig mye nedbør… Men etter hvert ga det seg litt selv om hele dagen var jevnt over ganske grå og regnfull. Etter frokost og pakking gikk vi på østsiden av nedre Lappskardvatnet og øst for elva som renner ned fra det lille vannet på 426 moh. Vi lette en stund etter en steinheller vi hadde fått tips om fantes i området, men fant den ikke. Så vi slo oss til på odden rett øst for utløpet av elva ned i nedre Breivatn. Her spiste vi deilig lunsj med pannebrød og stekt bacon før vi fortsatte nordvestover. Vi gikk på vestsiden av småvannene og på vestsiden av kollen på 332 moh. Vi gikk inn i naturreservatet i Strompdalen og videre fulgte vi den smale dalen nedover Strompdalsbrotet. Tåka hadde kommet, det regnet og det var rent eksotisk og regnskogaktig å gå nedover den etter hvert bregnekledte dalen. I starten gikk det bratt ned ei steinrøys, så det var viktig å trå forsiktig. Vi fikk absolutt erfare at kilometerne i Lomsdal-Visten av og til kan være ganske drøye, men ikke desto mindre flotte! Vi kom ned i en frodig dal og på kollen 232 moh så vi de neste 500 meterne ned til Stromdalskoia. Denne koia eies av Direktoratet for naturforvaltning, har 6 sengeplasser, gasskomfyr og ovn, bord og benker og ganske god plass innvendig. Her har det tidligere vært drevet gård, helt fra 1660-årene og fram til 1954. Siste som bodde på gården var Knut Strompdal, botaniker og ”folkehistoriesamler”. Tunet med Strompdalskoia var fullt av frittvoksende blomster og planter han hadde plantet.

Vi fulgte ryggen og fant en tydelig sti ned til koia. Rett før vi var framme fant vi ei multemyr med mange modne multer. Så vi satte fra oss sekkene, fant noe å plukke i og fikk nok multer til to store porsjoner dessert! Da vi kom tilbake var det bare å pakke ut og henge opp alt det våte – stort sett det meste – før middag og himmelsk dessert.

En grå morgen, men frokostgrøten smaker nydelig
Karo nyter lunsjpausen ved nedre Breivatnet like mye som oss
På toppen av steinrøysa ned Strompdalsbrotet
I bregneskogen og juvet nedover mot Strompdalskoia
Bak oss ser vi tåkeheimen vi kom ned gjennom…
Himmelsk dessert plukket rett utenfor Strompdalskoia

Tirsdag 31. juli: Strompdalskoia – Lomsdalskoia

Litt lettere vær i dag og lang og god morgen også i dag. Er luksusen det med sommerdager i nord – døgnet har ikke mange mørke timer, så dagene er lange og ingenting haster. Lars Erik fikk med seg litt mark fra området til agn. Fra hytta fulgte vi godt oppgått sti 500 meter nedover til vi krysset Breidvassfossen over en flott hengebro. Deretter bar det bratt oppover på god sti til vi var oppe på flatene ved Lomtjørnan. For et fantastisk område, Lomsdalen! Skydekket lå på 5-600 meter (altså 2-300 meter over oss), men temperaturen var god og det var lettgått terreng mellom de spredte furuene, svabergene og småvannene. Vi slo oss til for lunsj ved det største vannet, rett sør for Medheiforsen. På veien oppover kneika hadde vi funnet noen kantareller og før vi gikk fra koia hadde vi satt brøddeig som hadde hevet, så til lunsj ble det ferske rundstykker stekt på bål, med kantareller og bacon på! Det smakte fortreffelig og fraværet av fiskelykke og fiskelunsj ble nesten overskygget.

Det gikk en tydelig og vardet sti gjennom Lomsdalen (den går noen steder litt lengre nord enn på kartet). Vi var en stund i området og i ett av vannene her fikk jeg min aller første fisk på stang – noensinne! Godt fornøyde og med middagen i boks fortsatte vi bortover stien som etter hvert gikk gjennom høyt gress. Stien går helt inn til Lomsdalskoia (027 619) selv  om det ikke står merket av på kartet. Koia er privat eid men åpen for overnatting. Ei utrolig koselig tømmerkoie med 3 sengeplasser og vedovn, inne i skogen, rett ved elvebredden der elva renner sakte (her kan man også vade elva ved lavt vanne og fortsette oppover Henriksdalen). Da vi pakket ut av sekkene oppdaget jeg til min store skrekk at omtrent alt det flytende smøret (Bremykt på flaske) hadde rent ut i hele sekken! Så vi fikk en stor oppvask! Men varmt vann, zalo, og tørkesnor utenfor koia gjorde underverker, og vi kunne etter hvert flytte oss bort til den utrolig koselige bål- og spiseplassen ved elva. Stekt ørret, potetmos med masse hvitløk, nypoppet popcorn, fyrstekake, bål, kaffe og myggspiral utgjorde ingen dum kveld.

Perfekt sted for å finne mark
Koselige Stromdalskoia
Broa over fossen
Oppe på platået med Lomsdalstjørnan etter bratt oppstigning fra elva
Kaffe og bål – da kan lunsjen vare evig
Stolt fisker med sin første ørret
Nydelige Lomsdalen
Dagens resultat – et herremåltid
Lomsdalskoia
Bedre kjøkken skal man lete lenge etter
Namnam
Kaffelars…

Onsdag 1. august: Lomsdalskoia – Grunnvatnet

Våknet til duskregn. Hadde igjen en lang og god morgen inne i hytta med kaffe og bok. Målet i dag var Grunnvatnet, sørøst for Lomsdalskoia. Stien fortsatte fra hytta og gikk ganske nær elva bort til Lomsdalen (tidligere gård). Her sluttet stien og vi fortsatte i myr og vått gress østover og fant broa over til Henriksdalen på toppen av fossen i nedre Grunnvasselva. Ruta gikk nord for Grunnvassheia og vi krysset bekken 046 621. Vi gikk først i høyden, men der ble elva et juv, så den ble vanskelig å krysse. Videre gikk vi sørøstover og vest for høyden på 353 moh og så ned i bjørkeskogen mot Grunnvatnet. Det hadde regnet hele veien. Det kan være lurt å gå på skrå sørover mot bekken som renner ut sørvest i Grunnvatnet – det er brattere lengre nordover langs vannet. Vi slo opp teltet på kollen 052 607. Det er rimelig myrete de fleste steder, men vi fant et ok sted helt på toppen med nydelig utsikt over vannet og innover starten av Grunnvassdalen. Det regnet ganske bra så vi ble liggende i teltet mye av ettermiddagen og lese, men i kveldingen tok vi en tur ut og fant ei myr full av multer like ved teltet! Så denne kvelden ble det nok en herlig, raus porsjon med multer til dessert!

Teltet i forgrunnen og Grunnvassdalen i bakgrunnen
Multemyra

Torsdag 2. august: Grunnvatnet – Nedre Breivatn

Planen i dag var å gå opp Grunnvassdalen – en bratt og ganske krevende, steinete tur så det ut som. Men etter at det hadde regnet jevnt hele natta og også morgenen og skydekket lå på 5-600 moh la vi om ruta og bestemte oss heller for å gå rundt Middagsfjellet og til Nedre Breivatnet og en gamme på nordsiden av vannet. Ruta ble lagt over Grunnvassheia og rundt Middagsfjellet på ca 3-400 meters høyde. Vi fikk igjen konstatert at kilometrene i Lomsdal – Visten kan være mer krevende enn de ser ut på kartet. Myr, lyngtuster, steinrøyser, svaberg, bjørkeskog og elver som varierer veldig i størrelse etter nedbøren siste døgnet. Flott er det, men ruta går i sikksakk for å finne det beste lendet å gå i. Rett før vannene på Medheia tok vi lunsj under en bitteliten heller, med utsikt over hele Lomsdalen. Nydelig! Regnet tok en pause og sola viste oss noen få stråler før den gjemte seg igjen og tåka overtok. Vi gikk sørvestover til vi kom til vannet på 310 moh, rundet dette og neste vann og gikk sørøstover mot Nedre Breivatn. Vi kom etter litt inn på en sti som førte oss til gamma på odden nordøst i vannet. Det har tidligere stått en samisk gamme (eller kåte) her, men denne er ødelagt. I 1990 ble det laget en tilsvarende ny for overnatting. Her er det god plass til to personer, men det går også med fire gode venner. Vi måtte tette litt på taket, men etter det ble den super å bruke og vi gikk inn og fyrte bål, laget middag og kaffe. I mellomtiden sluttet det helt å regne. Lars Erik tok en kveldstur med fiskestanga og kom tilbake med 4 ørret på 100-400 gram. Vi hang de opp under taket for røyking. Rundt midnatt kom månen fram over Brevasstinden i en liten glipe i skylaget – og det var ikke mindre enn fullmåne! Nydelig!

På vei opp fra Grunnvatnet
Lunsjtid med utsikt utover Lomstjørnan
Litt lapping på taket før gamma kunne inntas

Fredag 3. august: Topptur til Middagsfjellet (901 moh) og Lauvvasstind (1109 moh)

Endelig en morgen med fint vær å våkne til! Vi spratt opp klokka åtte, klare for dagen. Vi hadde bestemt oss for å overnatte to netter i gamma og i dag ble toppturdagen. Etter herlig frokost, kaffe og morgenstund lot vi Karo få en hviledag ved gamma og vi tok beina fatt rett oppover, langs ryggen, til Middagsfjellet (901 moh). Vi fikk en fantastisk utsikt fra toppen. Det var lett å gå oppover, på steiner/fjell og gress/lyngtuster om hverandre. Etter toppen fortsatte vi sørøstover langs ryggen og kom til toppen på 816 moh og gikk videre sørover. Før vi startet på de 300 høydemetrene opp til Lauvvasstind tok vi en rast ved et isvann som inkluderte et isbad. Kaldt og forfriskende, men sola stekte og det var ikke et vindpust! Vi gikk videre oppover langs ryggen NV for vannet på 782 moh og dreide deretter SØ på ryggen siste del. De siste 100 høydemetrene var ganske bratte, men ingen problem å finne en vei. Fra toppen av Lauvvasstind (1109 moh) så vi ut til havet og til de 7 søstre ved Sandnessjøen og nordover og innover mot Mosjøen, Vistfjella og Grunnvassdalen. Herlig! Nedturen gikk NV mot vestenden av Lauvvatnet. Fortsatt godt å gå med stein/fjell og gress/lyng, men denne ruta er nok lettest å gå nedover, som vi gjorde, enn oppover. Det er en del ”blokker” og skrenter her. Etter en kort stopp ved Lauvvatnet var klokka alt blitt halv åtte og vi gikk de siste 2 km vestover til gamma. Der møtte vi Karo som var glad for å se oss igjen. Denne kvelden ble det bål og middag ute – vi stekte den røkte ørreten i aluminiumsfolie på bålet og bakte rundstykker, også disse i aluminiumsfolie på bålet. Det smakte utsøkt! En nydelig kveld, helt stille, flott solnedgang, månen tittet etter hvert fram igjen og det bet på et par fisk.

Etter et døgn med oppholdsvær så vi tydelig at elvene på NV siden av nedre Breivatnet hadde blitt betydelig mindre. Elver i Lomsdal – Visten kan vokse/synke meget raskt da det ikke er noen magasinering av vannet og all nedbør som kommer renner ut med en gang. De rakse skiftningene kan både være positive og negative – avhengig av hvilken vei og hvilken side av elva du er på.

På vei fra Middagsfjellet med Lauvvasstind i bakgrunnen
Ikke så verst sted å ta en liten dukkert
Nede igjen ved gamma var Karo glad for å se oss
Gamma i kveldssol

Lørdag 4. august: Nedre Breivatnet – Øvre Bjørnstokkvatn

Tåka kom rundt midnatt, og den lå svært lav da vi våknet (ca 400 moh). Sakte men sikkert steg den opp til 6-700 moh i løpet av dagen. Vi gikk på vestsiden av Nedre Breivatn og krysset Breivasselva helt i toppen, der det er en øy i mellom. Det gikk veldig fint nå som elvene ikke hadde fått nedbør på et par døgn. Vi gikk oppover lia til nedre Lappskardsvatnet og der møtte vi plutselig et par personer – de første menneskene vi hadde møtt på en uke. Det var to tyskere som hadde funnet området på internett! Deretter fulgte ruta vår tilbake mellom Midtre og Øvre Breivatnet, hadde fiske- og potetmoslunsj etter vi hadde krysset elva mellom de to vannene og gikk opp på dagens høyeste punkt på nesten 600 moh. Da vi var komment et stykke nedover i dalen ned mot Bjørnstokkvatnan  møtte vi en til turgåer – nok en tysker som hadde funnet området på internett, og som skulle være på tur en del dager og satset på at han fikk fisk, for det var den maten han hadde belaget seg på! Vi slo leir ved utløpet av Bjørnstokkelva helt sør i øvre Bjørnstokkvatn – på østsiden, på en myrete plass viste det seg. Men det ble like fullt bål ute også den kvelden.

Vading over elva
Bål i vannkanten siste kvelden

Søndag 5. august:  Øvre Bjørnstokkvatn – Tosbotn

Vi startet tidlig for denne turen å være, og etter en kjapp frokost i duskregn pakket vi sammen og forlot leirplassen halv ti. Vi gikk på vestsiden av nedre Bjørnstokkvatn men i stedet for å følge stien som er avmerket på kartet ned Lesådalen, fortsatte vi en god og tydelig sti langs Bjørnstokkelva. Vi fikk snart utsikt utover Tosenfjorden og Tosbotn. Dette er en kortere, men brattere vei ned fra/opp til Bjørnstokkvatnan enn den vi startet med. Da vi hadde gått over Arnfloget og begynte på den bratte nedstigningen forsvant imidlertid plutselig stien, og vi befant oss i en bratt bregneskog. Men vi visste at retningen var nedover og fant en ok trasé til vi etter en god stund kom inn på en sti. Vi kom ut ved Bekkevold, men fikk fortalt etterpå at stien starter nok noen hundremeter lengre øst (?). Nå stod vi her og bilen stod ved Jordbruelva halvannen mil lengre øst. Vi fikk – over all forventning – haik med den andre bilen som passerte, et par rypejegere som det var veldig trivelig å sitte på med og prate med. Jeg ble med de for å hente bilen mens Lars Erik ble igjen for å passe på bagasjen og Karo. Og etter det var det bare å sette seg i bilen og kjøre de 35 milene sørover til Trondheim – nå med en helt annen kjennskap til dette fantastiske området enn bare en uke tidligere!

Godt fornøyd med turen, nå er det bare siste høydemeterne ned til fjorden igjen.

Takk til Marius for mange gode tips og ikke minst inspirasjon til å bli litt bedre kjent med dette vakre og ville området av Norge!

Gaustatoppen

Værmeldingen sa sludd, dårlig sikt og -8 grader, virkeligheten var sol, fantastisk utsikt, -1 grad og pudder, pudder, pudder!

En fin dag å tilbringe på Gaustatoppen

Dato: 21. april 2012

Sted: Gaustatoppen

Privat/organisert: privat

Hvem var med: Kristin W, Hildegunn D, Ivar E og jeg

Overnatting: dagstur

Kart: Gaustatoppen (1:25 000, 2006)

Lørdag 21. april – Gaustatoppen (1883 moh)

Vi kjørte fra Oslo ca halv ni og brukte 2,5 time effektiv kjøring til Gaustatoppen. Vi kjørte om Kongsberg, Notodden, Tinnsjøen og Rjukan. Værmeldingen hadde vist lite vind, men også lite sikt/lavt skydekke, sludd og ganske kaldt. Virkeligheten viste seg å bli noe helt annet. Idet vi parkerer stikker sola frem, og den blir der resten av dagen. Vi gikk i kun ulltrøye helt til toppen og temperaturen var meget behagelig! Det var forsåvidt resten av dagen også! Det har vært lite snø på Gaustatoppen gjennom hele vinteren, skarete den lille snøen som har vært og mye stein som har stukket opp. Men den siste uka har det snødd ganske mye så det var mye nysnø som lå og ventet.

Vi startet å gå fra bunnen av Gaustabanen (1160 moh), kabelbanen som går inne i fjellet opp til Gaustatoppen. Denne stod ferdig i 1959 men åpnet for allmenn turisme først i 2010. Den ble bygget for turisme men bl.a. den kalde krigen bidro til at turistene forsvant. Det ble derfor et NATO anlegg som også etterhvert ga plass til værvarsling og kringkasting. Billettprisen for én tur med banen opp til toppen koster 350 kr (litt rimeligere ved kjøp av klippekort), og den var tydelig populær. Vi var ikke alene om nedkjøringen fra Gaustatoppen den dagen for å si det sånn…

Det var en fin tråkket løype oppover Langefonn ettersom vi ikke var de første opp. Vi brukte i underkant av 2 timer på de drøye 700 høydemeterne opp. Og et fantastisk skue over store deler av landet møtte oss på toppen. Lunsjen ble fortær ute før vi tok en tur utover ryggen for å besiktige første renna. Det var kun denne og nr 2 samt den stikka ruta, øst ned Langefonn som var kjørbare nå. Rennene lengre vest var det visst for mye stein i. Vi hentet skiene og sekkene og gjorde oss klare for å kjøre ned.

Gaustatoppen og de 7 rennene det går an å renne ned, vi rant ned renne nr 1

Første renna har en helning på 35-40 grader i starten, og er relativt smal. Det lå litt steiner ut i sidene så det var best å holde seg i midten. Etter den første bratte nedstigningen gikk det over i 30 grader +/- og bakken videt seg ut. Snøen var ganske oppkjørt lengst opp i det smaleste men jo lengre ned vi kom jo mer pudder lå igjen og vi danset og frydet oss nedover! Vi traverserte litt østover før vi igjen tok nedover slik at vi kom ned til kabelbanen. En fantastisk tur var tilbakelagt!

Oppturen
Snart på topen
Oppe ved Gaustatoppen turisthytte
Fantastisk utsikt i alle retninger
Marie, Hildegunn, Kristin, Ivar
Eggen fra tårnet og utover mot rennene
Øverste del av renne 1
Ivar godt fornøyd med forholdene
Da vi fant denne tøffe, lille beltebilen sa det seg selv at vi måtte ta et pose-bilde sammen med den

Rondane

Første del av påska tilbragt i Rondane. Lite snø på sør- og østlandet dette året, men tilstrekkelig med snø i Rondane. Skareføre og mye vind så de planlagte toppturene ble omgjort til dalturer.  Rondanes mektige skue var likefullt til stede.

Teltplass med upåklagelig utsikt

Dato: 30. mars – 3. april 2012

Sted: Rondane, fra Mysuseter

Privat/organisert: privat

Hvem var med: Lars Erik og jeg, Varg og Karo

Overnatting: telt

Kart: Rondane Sør, turkart (1:50 000, 2009)

Fredag 30. mars: Mysuseter (1 km)

Vi møttes på Otta i sekstida, jeg kom med tog fra Oslo og Lars Erik og hundene med bil fra Trondheim. Etter siste innkjøp av matvarer kjørte vi opp til Mysuster og parkerte på en tilrettelagt parkeringsplass rett ved Røde Kors (30 kr dagen). Vi startet å gå kl 2000 i en fin kveldssol, men gikk ikke mer enn en drøy km før vi slo opp teltet bak en kolle (øst for Berget, 1025 moh) rett før vi kom opp til selve vidda. Klokka ni var teltet oppe og vi kunne krype inn og kose oss med en god kopp kaffe!

Lørdag 31. mars: Mysuseter – teltplassen – Fremre Illmannhøe (1602 moh) – Rondvassbu – teltplassen (16 km)

Etter en lang morgenstund med frokost og morgenkaffe i solen utenfor teltet gikk vi innover mot Rondvassbu. Vi fulgte kvistet løype ca 8 km inn- og oppover, og fant en fin teltplass bak en kolle på 406 589. Det var meldt mye vind fra nord og nord-nord-vest, og plassen lå ganske i ly for dette, i tillegg til at det var åpent vann fra en bekk som rant like ved. Perfekt base for noen dager i den vakre fjellheimen!

Vi satt opp teltet, spiste lunsj og satte kursen oppover mot Fremfre Illmannhøe (1602 moh). Det var for det meste skarete og hardt føre så det var ingen problem å gå opp. Sola kom og vi fikk et flott skue utover Rondemassivet. I løpet av den lille pausen på toppen begynte det å blåse kraftig, og vinden fulgte oss nedover siden mot Rondvassbu. Der gikk vi inn og forhørte oss om forholdene, været og litt annen småprat og tok en pils i peisestua. Vi dro tilbake til teltet i skumringstimen og fikk tre flotte km på ski i det månen sto opp og overtok for sola.

Klargjøring av lunsj på knausen ved teltet
Karo og Lars Erik på vei mot Fremre Illmannhøe med Smiubelgin og Sme-tidene i bakgrunnen
Kveldsstund i Rondane

Søndag 1. april: teltplassen – Peer Gynt hytta – teltplassen (20 km)

Vi våknet opp til lavt skydekke og veldig mye vind. Toppturplanen ble skrinlagt ganske raskt, men vi bestemte oss for å ta turen vestover mot Peer Gynthytta. Hvis det klarnet/stilnet underveis var det mulig å gjøre om på planene og ta turen opp til Ljosåbelgen (1948 moh). Vi hadde vinden imot oss (liten kuling?) de ti km inn mot Peer Gynt hytta. Kvista løypa gikk sør for Randen (1388 moh), en løype som ikke vistes på kartet. Vi gikk i en sørhelling hele tiden, og på skareføre ble det ganske slitsomt for anklene. Men med hundene foran hjalp det på. Vi kom til koselige Peer Gynt hytta og på grunn av vinden valgte vi å ta lunsjen innendørs. Hundene derimot ble igjen ute og det tok ikke lange tida før Karo fant le i en vinduskarm, mens Varg hoppet glad og fornøyd og tok imot alle som ville bli tatt imot med stor iver. Peer Gynt hytta er privat drevet og hadde oppe fra palmelørdag og ut påsken. En utrolig koselig hytte med mye historie både i og på veggene. Vi bestilte kakao og vafler men glemte ut at det krevdes kontanter og at kortet ikke gjelder over alt i fjellheimen… Men det ble kjapt fikset med at vi fikk med oss en giro. Mange folk kom og gikk under pausen vår, hovedsakelig fra Høvringen og hovedsakelig dansker på løypeski uten stålkanter. Vi var uten tvil glad for at våre ski hadde stålkanter!

Hjemveien gikk lettere da vi hadde vinden i ryggen, men det var blåst opp ytterligere og det kom noen skikkelige vindkuler fra tid til annen. Da vi kom tilbake til teltplassen gravde vi en snøsofa i sørøsthellingen og hadde det relativt lunt frem til vi krøp inn i teltet for middag.

På en vindfull tur mot Peer Gynt hytta
Vaffelservering
Karo fant ly for vinden i en vinduskarm...
...mens Varg satt klar for å hilse på nye gjester!

Mandag 2. april: teltplassen – Bjørnhollia – teltplassen (28 km)

Også denne dagen ble toppturplanen til Veslesmeden gjort om til en bortovertur på grunn av lavt skydekke og mye vind fra nord-nordvvest. Vi la kursen østover gjennom Illmanndalen til Bjørnhollia. Vi startet i dag med vinden i ryggen og tankene gikk til at det ikke er sikkert det blir like behagelig på tilbaketuren. Det var skare her også, men over småvannene gikk det lett. Etter Illmanntjønnen, ca halvveis, begynte det å gå nedover. Jo lenger ned vi kom jo lunere ble det og jo mindre snø ble det. Siste km ble gått på beina, men for en nydelig dal! Sola kom så vidt fram og bekken hadde åpnet seg og bruste mintgrønn og lystig nedover. Selve tunet på Bjørnhollia var omtrent tomt for snø, men det betydde ingenting for gjestfriheten. Hundene fikk hvile innendørs i hundeburene og vi fikk kakao, kaffe og en vanvittig god gulrotkake i tillegg til medbragt lunsj. Det var langt fra fullt på Bjørnhollia; to familier og en venninnegjeng, men kort tid før vi skulle dra kommer et par med skiene på sekken inn på tunet, og det var Martin fra folkehøgskolen og kjæresten! Utrolig hyggelig å treffe kjentsfolk i fjellet.

Det var meldt en del økning i vindstyrke fra kl. 2000, og vindretningen var fremdeles den samme. Så vi hadde satt avgang fra Bjørnhollia til senest kl 1600. Kvart over fire var vi igang, og sola var kommet enda sterke til syne. I dalen var det lunt og påskestemningen ble mer og mer fremtredende. Vinden lot vente på seg, den hadde derimot avtatt og til tider kom den faktisk i ryggen. Det ga oss en fantastisk flott skitur oppover Illmannsdalen. De truende skyene i vest forsterket det hele der sola skinte fra blå himmel over oss, og etterhvert gikk ned over Smiubelg- og Smedmassivene. Vi kom oss ned (ca kvart på åtte) og inn i teltet og vel så det før vinden kom og røsket skikkelig i teltet.  Middagen ble av den grunn også i dag fortært innendørs.

Kveldsstemning i leiren
Kveldsutsikt mot Rondeslottet, Vinjeronden og Storronden

Tirsdag 3. april: teltplassen – Mysuseter (9 km)

For en morgen å våkne opp til! Sola skinte fra vindstille, knallblå himmel. Det var ikke annet å gjøre enn å ta soveposene , liggeunderlagene og primusen ut og opp på knausen med den gode utsikten like ved. Der ble det stekt pannekaker og kaffe og virkelig nytt været, påsken og livet!

Etter tidenes frokost pakket vi sammen teltplassen og fikk en meget behagelig og fornøyelig tur slakt nedover til Mysuseter. Etter noe små startproblemer var også Karo igang og løp og trakk som best han kunne, og både hunder og mennesker koste seg maks før vi satte kursen mot Trondheim etter fine påskedager i Rondane!

En fantastisk morgen
Midt i det vakre fjellriket
Pannekakesteking fra soveposen skal ikke undervurderes.
Deilig frokost med pannekaker...
...og kaffe

Sykkylven

En sommeruke i slutten av juli med toppturer og andre turer på Sunnmøre med utgangspunkt i Velledalen.

Utsikt mot Skopphornet på vei mot Hundatinden

Dato: 25.-30. juli 2011

Sted: Utgangspunkt i Velledalen, Sykkylven, turer i området rundt

Privat/organisert: organisert, Tråkk (turene er gradert fra * til *****)

Hvem var med: ca 250 pers, Mari, Signvor, jeg

Overnatting: Telt i Velledalen

Kart: Sunnmørsalpane, turkart (1:50 000, 1997)

 

Mandag 25. juli – Vassætra (*)

Kjørte gjennom Sykkylven sentrum og oppover mot Vellesætra. En lettgått og fin liten tur. Veldig mye tåke i dag, så vi så ikke stort lengre enn 50-100 meter. Var turleder.

Tirsdag 26. juli – Blåfjellet – Roaldshornet – Kleivedalsfjellet (1154 moh) (****)

Vi kjørte nordøstover Velledalen til vi kom til en veldig krapp sving, da tok vi rett frem opp langs Sunndalselva. Kjørte inn forbi Fitjastølen og Dravlausstølen og på sørsiden av Nysætervatnet. Vi gikk først opp østover til Blåfjellet, så videre vestover til Roaldshornet (på fremsiden er «Roalden» – skitrekket i Stranda) og avsluttet med Kleivedalsfjellet og så ned. Det var ganske tåkete hele dagen, men noen ganger fikk vi litt glimt utover. Var turleder.

Onsdag 27. juli – Hovdeåsen (*)

Fellestur med friluftsgudstjeneste på toppen av Hovdeåsen. Denne dagen var det knallvær og vi fikk super utsikt i alle retninger. Tok ikke lange tida opp fra P-plassen (en liten time?).

Torsdag 28. juli – Hundatinden (1234 moh) (****)

Vi kjørte til Hundeid, i Hundeidvika lengst nord-øst i Hjørundfjorden. Vi gikk opp Megardsdalen. Litt før Megardsstølen tok vi av stien og gikk rett vestover mot Keipen. Det var tåke helt til vi var oppe på ca 6-700 moh, da «gikk vi gjennom» tåka og kom over den og fikk et fantastisk skue utover et tåkelandskap under oss og topper og blå himmel over oss. Vi hadde lunsjen på platået øst for Keipen, og gikk deretter opp til Hundatinden. Tåka var kommet tilbake, men sola trengte gjennom med varmen. Vi gikk ned samme vei til platået, men gikk noen hundre meter lengre nord da vi skulle ned fra Keipen. Vi gikk nedover i en bregneskog og tåkeland, men tåka letta da vi var nesten nede ved bilene igjen.

Fredag 29. juli – Ålesund

Tanken var tur (Straumshornet), men på onsdag punkterte jeg, så jeg måtte inn til Ålesund for å få nytt dekk, og det ble et dagsprosjekt å få tak i det. Fikk til slutt tak i det på en forretning på Moa som måtte bestille dekk fra Kristiansund. Så mens jeg ventet på at timesekspressen skulle komme fra Kristiansund til Moa med dekket, tok jeg turen inn til Ålesund.

Lørdag 30. juli – Sykkylven – Oslo

Hjemreisedag. Pakke telt og kjøre sørover.

Mari rett over tåka
Nabotoppen på Hundatinden
Ned fra Hundatinden gikk vi gjennom en stor bregneskog
Den ustelde ulovlege veg... på vei ned fra Hundatinden
Ålesund by en dag i juli

Grotli – Geiranger – Åndalsnes

Nesten på toppen av Trollstigen, f.v. Hallgrim, Berit og Kjartan

Dato: 01.- 05. juni 2011

Sted: Sykkel Grotli – Geiranger, skitur Alnestind (Trollstigen), sykkel Geiranger – Åndalsnes

Privat/organisert: privat/organisert ifm DNTs landsmøte i Geiranger

Hvem var med: Sykkelturen: Berit, Hallgrim, Kjartan, meg, Alnestind: ca 15 stk

Overnatting: Union hotell Geiranger og Hotell Geiranger

Kart: Valldalen 1319 IV (M711) 1:50 000 (for tur til Alnestind)

Onsdag 1. juni: Grotli – Geiranger (38 km)

Kjartan og jeg tok buss fra Oslo til Grotli (NorWay bussekspress til Måløy om Strynefjellet). Berit og Hallgrim satt på med Christian, og lå litt etter bussen, så vi startet å sykle mot Geiranger. De første 15 km på Rv 15 vestover ble syklet i grått vær, regn, og kraftig motvind (7-8 m/s). Det var litt av en overgang å komme fra sommervarme Oslo og opp til snøen igjen. Rett før vi skulle svinge av nordover på Rv 63 traff vi Berit og Hallgrim. Regnet ga seg, og etterhvert fikk vi en og annen antydning til solstråle! Vi fortsatte den neste mila ganske flatt, med brøytekanter på opp mot 2-3 meter høye. Og mange døde lemen på veien! Så begynte nedoverbakkene den siste mila. Det var et fantastisk flott område og sykle i, og skikkelig hårnålssvinger her også. Og så grønt det ble når vi kom lenger ned i dalen – med utsikt mot Geiranger og Geirangerfjorden! På søndagen var det noen som gikk på ski til Blåtind (1632 moh), startet fra Djupvasshytta, ved vestsiden av Djupvatnet. På torsdag syklet Oddvin og Kjell Arne opp til Dalsnibba (1476 moh) – det var fritt for snø på veien hele veien opp. Vi ankom Hotell Union Geiranger, traff de andre, spiste en veldig god middag (buffet) og rigget opp utstillingslokalet. Første natta fikk vi overnatte på dette hotellet – flotte rom med fantastisk utsikt mot fjorden!

Fra vinter på Strynefjellet...
...til sommer i Geiranger
...til sommer i Geiranger
Godt fornøyde med valgt transportmiddel til landsmøtet, f.v. Kjartan, Berit, Hallgrim, meg
Godt fornøyde med valgt transportmiddel til landsmøtet, f.v. Kjartan, Berit, Hallgrim, meg

Torsdag 2. juni – Alnestind på ski (1665 moh)

Vi kjørte av gårde opp til Trollstigen, og traff resten av folkene som kom fra litt ulike steder, ved foten av Alnestind. Vi startet på ca 850 moh, og skrådde ganske rett vestover oppover. Det var en kraftig vind i dag, men den var sørlig, så vi gikk i le store deler av tiden. Det var kr. himmelfartsdag, og mange folk på ski mot Alnestind. Ganske så fint vær også, litt skya, men endel sol innimellom. Det hadde gått mange småras. Vi gikk opp mot toppen den «vanlige» veien, i skaret på østsiden av toppen. Fantastisk flott utsikt fra toppen. Det var godt med snø fremdeles hele veien opp. Men da vi rant ned kom vi til et parti med tydeligvis ganske ny snø som ikke hadde satt seg ordentlig. Den var dyp og tung. Det gikk et skred da vi var på toppen, der det var en person som ble tatt med. Han klarte å holde seg på toppen av skredet, men det var et relativt stort skred ift tiden på året. Fin tur nedover i gode forhold for det meste. Vi kjørte tilbake til Grotli. Denne dagen flyttet administrasjonen ned til Geiranger Hotell.

På vei oppover
På vei oppover
Alnestind, sett fra veien
Alnestind, sett fra veien
Marino og Børre på vei ned fra Alnestind
Marino og Børre på vei ned fra Alnestind

Fredag 3. og lørdag 4. juni – Forum og landsmøte DNT

Fredag kveld var vi på fjordcruise på Geirangerfjorden. Så opp til fjellgårdene Gumsdalen, Skageflå og Knivsflå, samt flotte fosser, som de syv søstre. Les artikkelen fra UT.no.

Søndag 5. juni – Geiranger – Åndalsnes (ca 80 km)

Vi hadde bestilt taxi til hotellet kl 0900, og fikk skyss opp 700 høydemeter opp Ørnesvingene. Det var helt ok ikke å starte med de…Vi hoppet av rett etter Oppskredtunnelen (ca 10-12 km), og startet sykkelturen ca halv ti. Den første mila var det flatt, og sola varmet etterhvert mer og mer. Det var sol fra nesten skyfri himmel, og knallgrønt gress og på trærne! Et nydelig landskap. Siste mila ned til Eidsdal og ferja var en eneste lang nedoverbakke, og vi rakk ferja kl. 1000 med 1 min margin. Vi kjøpte den obligatoriske svela, og fikk masse energi til å begynne oppstigningen da vi kom i land i Linge ca 10 (20?) min etterpå. Vi syklet langs fjorden til vi kom til Sylte. Da svingte vi nordøstover og startet turen opp den frodige og vakre Valldal – som også er kjent for sine ekstremt gode jordbær (men det var dessverre for tidlig for sesongen for at vi fikk glede av de…). De første par milene steg vi sakte men sikkert. Vi var også innom og så Gudbrandsjuvet, et sted Veivesenet har gjort til et flott «utkikkspunkt». Det skal visstnok også ligge et veldig spesielt hotell rett ved juvet, men det fant vi ikke. Vi fortsatte oppover, hadde lunsj ved elva som fulgte oss langs nesten hele veien, og hadde en fantastisk utsikt mot topper og tinder. Det var fint å sykle på denne tida. Perfekt temperatur til sykkelbukse og ull t-skjorte, forholdsvis lite trafikk ift det det nok er på det meste med bobiler, turistbusser og biler som kjører over Trollstigen om sommeren, samt flotte grønnfarger oppover dalen. Etter fire mil og 900 høydemeter stigning stod vi på toppen – på kommunegrensa mellom Norddal og Rauma kommune, som også er skillet mellom Sunnmøre og Romsdalen. På toppen her er det også en vardejungel uten like! Deretter var det nedover, nedover og nedover – en liten isstopp på veikroa på toppen av Trollstigen – og så ned alle svingene, og ut Isterdalen, en stopp på bensinstasjonen for å kjøpe med hamburger, og så bort tilRaumabanen og stoppet i Åndalsnes. Toget gikk kl 1616, vi kom dit 1610! Toget var rimelig fullt, og det hadde ikke vært mulig å bestille billetter til syklene på forhånd, så det var så vidt det gikk. Men vi fikk plass, satt oss inn og spiste burgeren, og sovnet rimelig kjapt mens toget sneglet seg oppover Romsdalen langs Rauma og vi fikk informasjon på både norsk, engelsk og tysk! Vi byttet tog på Dombås og var i Oslo ca halv elleve. Veldig fornøyde etter en veldig fin sykkeltur og fine dager i vakre Geiranger og området rundt!

Oppover Valldal
Oppover Valldal
Vakkert!
Vakkert!
Turens høyeste punkt og kommunegrensa mellom Norddal og Rauma kommune
Turens høyeste punkt og kommunegrensa mellom Norddal og Rauma kommune
På vei ned Trollstigen, med Bispen i bakgrunnen
På vei ned Trollstigen, med Bispen i bakgrunnen
Trollstigen sett ovenfra
Trollstigen sett ovenfra

For flere bilder, se her

Romsdalen

Mina med Stigbottshornet og Breitinden i bakgrunnen

Dato: 13.- 17. mai 2011

Sted: Basecamp på Bjorli, turer i området, kajakk ved Åndalsnes en dag, toppturer på toppen av Trollstigen to dager

Privat/organisert: organisert, KRIK Basecamp

Hvem var med: Totalt ca 120 personer

Overnatting: Bjorliheimen

Kart: Valldalen 1319 IV (M711) 1:50 000

KRIK Basecamp ble arrangert i 17.mai helga, med utgangspunkt i Bjorliheimen på Bjorli. Det var en rekke ulike aktiviteter, som kiting, elvepadling, riding, fallskjermhopping, seilfly, kajakk og toppturer på ski. Jeg var med som kajakkinstruktør lørdag, deltaker på topptur søndag og turleder på topptur mandag. Trollstigen åpner vanligvis i siste del av mai/starten av juni, men i år hadde den åpnet rett før helga. Veldig bra, da det ikke var særlig med snø før oppe i 7-800 moh, så det hadde blitt lang anmarsj dersom vi skulle gått topper rundt Isfjorden. Reisetiden fra Bjorli til Åndalsnes ca 45 min, fra Bjorli til Alnestinden/Ringshornet ca 1 time.

Fredag 13. mai: Oslo – Bjorli

Kjørte fra Oslo til Bjorli, ca 350 km, 6 timer inkl. middagsstopp.

Lørdag 14. mai: kajakkurs i Åndalsnes

Jeg var kajakkinstruktør sammen med Andreas og Vegard, og vi hadde introkurs havkajakk i våttkortstigen, med 13 deltakere pluss oss. Vi kjørte ned til Åndalsnes, til togstasjonen. Litt bortenfor båthavna var det fint å sjøsette kajakkene. Vi hadde litt teori på land, tok på oss våtdrakter, dro ut på vannet og hadde mer om åretak før vi padlet litt vestover, til vi nesten rundet neset på Åndalsneshalvøya. Der var en fin rullesteinsstrand, så vi tok inn der og hadde lunsj. Det ble ikke så lange padlinga i antall km, ca 2-3 km hver vei. Vi kokte kaffe og koste oss under et halvtak – det var litt utrygt for regn, men for det meste opphold og helt ok vær. Vi dro ut på vannet igjen, gikk gjennom noen flere åretak, noen padlet videre inn til utløpet av elva Rauma, mens de fleste av oss padlet tilbake til bilene. Så var det tid for kameratredning. Alle var uti, og fikk prøvd både å velte og å redde. Mye godt humør og god stemning!

Kajakkene på rullesteinsstrand i Åndalsnes

Søndag 15. mai: Ringshornet (1532 moh)

I underkant av 20 personer dro opp til Ringshornet (som faktisk er over grensa til Sunnmøre). Vi kjørte til p-plassen ved broa ved Slettvikane (720 moh). Derfra gikk vi ganske rett vestover til det lille vannet mellom 1120 og 1140 moh, tok lunsj der, før vi fortsatte opp i en bue først vestover så sørover opp breen og mot toppen på Ringshornet. Helt på slutten tok vi av skiene. Det var herlig snø de første hundremetrene nedover igjen, men ved ca 1100 ble det skikkelig sugeføre. Vi fulgte omtrent samme vei ned som vi hadde gått opp. Noe fjell og steiner som stakk opp, men ikke noe problem. Vi kunne gå på ski helt fra bilen. Turledere i dag var Torbjørn, Kristin W og Harald. Ganske grått, og vi så ikke toppen før vi var ferdige med lunsjen. Under lunsjen kom det også noen snøfiller. Ikke noe særlig utsikt på toppen, men nok sikt til at det gikk helt fint å gå. Da vi kom ned på parkeringa igjen begynte det å regne litt. Ingen vind, og ca 5 grader ved bilene. Vi gikk ca kl 1000, var nede ca kl 1530, inkl. lang lunsjpause og var en god stund på toppen.

På vei opp til Ringshornet, med Alnestinden i bakgrunnen
Gunnhild med den obligatoriske toppturbokskrivinga.
Kristin W nesten på toppen!
Ringshornet sett fra Alnestind (to uker senere)
Ringshornet sett fra Alnestind (to uker senere)

Mandag 16. mai: Alnestinden (1665 moh)

Vi kjørte til nesten samme sted som dagen før. Vi stoppet på veien ved ca 780 moh, rett nordvest for Alnesvatnet. Deretter gikk vi ganske rett vestover oppover (vi fulgte forslag/traseen fra toppturboka «toppturer i Romsdalen»). Da vi kom til breen, tok vi lunsj, og sola kom fram. Det var litt småskyet i dag også, men absolutt bedre enn dagen før. Ved breen tok vi litt sørvestover opp passet  sør for det utstikkende fjellet rett øst for toppen. Dette var det bratteste partiet, med 37 grader helling på det bratteste. Snøen hadde satt seg godt, og svært liten skredfare1, så det vurderte vi som trygt. Vi fortsette oppover, og tok nord-vestover igjen da vi var over det bratteste, til vi stod på toppen. Vi så over til Finnan der en annen tur gikk denne dagen, samt over til Breitinden og Stigbottshornet østover. Vi fulgte samme trasé nedover som der vi hadde gått opp. Denne dagen var snøen veldig god nesten helt ned til bilen. Ca samme temperatur i dag som i går. Varmt å gå, man trengte ikke noe særlig med klær, men overskyet. I dag var jeg turleder sammen med Fredrik, Mina og Bjørnulf. Vi dro opp ca halv elleve, og var tilbake ca kl 1600 – en gruppe på 20 personer, med lunsjpause og en god pause på toppen. Også i dag, da vi satt godt og tørt inne i bilene igjen, kom regnet virkelig, og sendte en lang og våt skur – og vi var enda mer fornøyde!

Utsikten nesten fra toppen. Til venstre står Stigbottshornet (1583 moh).
På vei opp mot det bratteste partiet, nesten fremme på toppen av Alnestinden.
På toppen av Alnestind! F.v. Mina, Anne Marit og Fredrik
Finnan sett nordvestover, fra Alnestinden (1786 moh)
Herlig! På toppen av Alnestinden, med utsikt bakover (østover) mot Trollveggen!
Takk for fine turer!

Tirsdag 17. mai: Bjorli – Oslo

Tirsdagen ble 17. mai feiret med flaggheising, god frokost, 17.-mai gudstjeneste, tog, potet- og sekkeløp og grilling før folk satte turen hjemover.

Trollheimen – trekanten

Over Finnskaret, med Snota rett imot, på vei ned til Trollheimshytta

Dato: 21.- 25. april 2011

Sted: Trollheimen, trekanten: Osen – Gjevillvasshytta – Jøldalshytta – Trollheimshytta – Gjevillvasshytta – Osen

Privat/organisert: privat (påsketur)

Hvem var med: Knut Andreas, pappa og jeg

Overnatting: Gjevillvasshytta – Jøldalshytta – Trollheimshytta (sov ute under åpen himmel) – Gjevillvasshytta

Kart: Trollheimen (turkart) 1:50 000

Årets påsketur gikk til Trollheimen. Det er tidenes seneste påske, og lite snø på østlandet. Flere av DNTs hytter i Rondane og øst på Hardangervidda er stengte, men værmeldingene og snøforholdene var meldt veldig fine i Trollheimen – noe som absolutt stemte. Dette ble en påsketur med slikking av sol, klisterføre og lange dager. Det ble ikke mørkt før i halv ti-ti tiden.

Torsdag 21. april: Osen – Gjevillvasshytta (9 km)

Vi dro direkte fra Hemsedal, over Valdresflya og til Osen noen få km opp fra Oppdal. Brukte ca 6 timer, og fant påskas første regndråper akkurat idet vi kjørte fra Oppdal og til vi hadde gått de første hundre metrene mot Gjevillvasshytta. Heldigvis sluttet det ganske raskt, og vi så ikke noe mer til verken regn eller skyer før noen minutter på søndagen. Veien inn til Gjevillvasshytta var oppkjørt, og veldig greit å gå. Det begynte å bli litt tynt med snø noen steder, men veldig fint klisterføre. Vi kom fram til Gjevillvasshytta (Betjent i sesong, ubetjent ellers, Trondhjems Turistforening, 710 moh) og ble hilst velkommen av Randi og Brit – kjempekoselig! Passe fullt med folk, og andre servering kl. 1930 (første serveringer er kl 1800). Treretters med fiskesuppe, laks og riskrem. Tom Collins og 10 000 i peisestua etterpå. Koselig rom, nr 15 – med utsikt mot Gjevillvatnet og ned på trappa.

Flotte Gjevillvasshytta
Pappa i vinduet på rommet vårt
Frokost på Gjevilvasshytta

Fredag 22. april: Gjevillvasshytta – Jøldalshytta (22 km)

Frokost kl. 08-09, et nydelig påskefrokostbord med masse godt pålegg og havregrøt. Vi smurte oss gode nister, smurte skiene med klister, på med t-skjorta, og ut på ski under en blå, blå himmel med en stooor sol på, og mange varmegrader da vi var av gårde i titiden. Turen gikk først gjennom bjørkeskog, så noen km gjennom nydelig furuskog (Gjørdøldalen) med utsikt opp mot Blåhø. Så opp på snaufjellet. Da vi var oppe på flata på ca 1000 moh, og litt før Høghøa, deler kvistaruta seg mot Trollheimshytta og Blåhø (vestover), eller fortsette nord-østover mot Jøldalshytta. Vi tok sistnevnte, gikk vest for Høghøa, og rant ned og krysset elva Minnilla. Den var allerede åpen, men der hvor sommerløypa går er det en liten bro som det gikk an å krysse. Vi så også masse folk som gikk vestover, sør for Kjølen, og opp mot Svarthøtta (1548 moh), så ut som en fin tur. Vi hadde en lang lunsjrast i solsiden rett etter vi krysset elva, før vi tok siste oppstigning, gikk over Skrikhøa (her var det endel bare flekker der kvistaløypa gikk), og rant ned Vaulan og videre rett nordover til Jøldalshytta. En veldig fin og enkel nedkjøring. På Jøldalshytta (Betjent i sesong, selvbetjent ellers, Trondhjems turistforening, 790 moh) ble vi ønska velkommen av vertinna Gunnilla. En utrolig flott og koselig hytte dette og – og veldig god mat. Som på Gjevilvasshytta var det også her servering kl 1800, og andre servering kl. 1930 hvis behov (og denne dagen ble det til og med en tredje servering kl. 2030). Til middag var det ertesuppe først, så salt kjøtt, pølser, potet og kålrabistappe, og eplekake til kaffen. Fantastisk kveld med nydelig utsikt sør-vestover mot Geithøtta og Svarthøtta. Ca 60 stykker som overnattet. Under normalen, men de var godt fornøyde pga sen påske og lite snø.

Fra Jøldalshytta kan man gå opp på Trollhetta (1616 moh) på vinterstid, og om sommeren går det en sti over Trollhetta og ned til Trollheimshytta.

Minnilla inn mot Svarthøttamassivet
Meg med utsikt østover forbi Nerskogen

Knut Andreas og pappa med Høghøa i ryggen (sørover)
Koselige Jøldalshytta

Lørdag 23. april: Jøldalshytta – Trollheimshytta (20 km)

Nok en dag med herlig frokost, og herlig vær – mange plussgrader, vindstille og sol – i dag igjen! Pga litt lite snø og ganske mye råtten snø i skogen ved Trollheimshytta, ble vi rådet til å gå på sørsiden av Geithøtta (sørvestover), selv om det er løypa på nordsida av Trollhøtta som er kvistet. Vi gjorde det, og for en flott dal vi gikk inn i – Litlsvartådalen. Da vi hadde lunsjpausen vår (inkl. påskeegg pappa hadde tatt med), gikk det en flokk med 10-15 reisdyr forbi oss – bare ca hundre meter fra oss. Og vi møtte flere ryper. Noen av de var vi ganske nære. Det er også lemenår i år, og det krydde av lemen i fjellet. Det medførte også at vi ble rådet til ikke å drikke smeltevannet, da mye død lemen kunne forårsake såkalt harepest.

Vi fortsatte opp over Finnskaret, før det bar nedover med den flotteste utsikten rett mot Snota (1669 moh). Vi traff igjen på en større flokk rein på kort avstand, nærmere 30-40 stykker denne ganga. Det var nydelig slusjsnø nedover mot fossen ved Slettåa, og vi hadde blitt advart mot den siste kneika ned mot Trollheimshytta. Men sola hadde stått så på, at det var slusj nedover her også, så ingen problem å komme ned. Vi kom snart ned i furuskogen – en fantastisk gammel og fin furuskog, med spredte trær. Og midt i her lå Trollheimshytta (Betjent i sesong, selvbetjent ellers, Trondhjems turistforening, 540 moh). Nok en fantastisk tømmerhytte. Ved siden av lå Johanstuggu – dalens eldste hus. Her var det Kari som var tilsyn, med et ungt, svensk par som ble lært opp til å være sommerens vertskap. I dag var det kjøttsuppe som stod på menyen, og kake til kaffen. Utrolig hyggelig peisestue her også, med kun levende lys og fyr på peisen. 34 stykker som overnattet. Det var så fin kveld, at jeg tok med soveposen jeg hadde med i sekken som nød, liggeunderlag og la meg i furuskogen litt ovenfor hytta. I løpet av natta hørte jeg orrfugl like ved, og så så vidt en skygge som fløy forbi meg da jeg snudde meg for å se.

Fra Trollheimshytta kan man gå på Snota både vinter og sommer og Trollhetta på sommeren. Snota er en rimelig lang, men forholdsvis enkelt tur. Som Kari sa, hun bruker ca 5 timer opp og 3-4 timer ned, «og jeg er en vanlig husmor».

Dagens lunsjpauseunderholdning - en flokk reinsdyr på nært hold
Pappa nyter morgenkaffen foran Trollheimshytta
Johanstuggu - dalens eldste hus
Ingenting er som uteovernatting og bli vekket av sola...

Søndag 24. april: Trollheimshytta – Blåhø (1671 moh) – Gjevillvasshytta (28 km)

Ble vekket av sola som kom opp bak Trollhøtta. Gikk ned til hytta for frokost. Igjen en dag med strålende sol, blå himmel og plussgrader. Men i dag kom fellene på før klisteret. De var greie å ha på da vi skulle opp igjen bakken vi kom ned dagen før, langs Slettåa. Den kvista løypa gikk innover i Slettådalen, en utrolig flott dal, og opp nesten 500 høydemeter til Svarttjønnin. Vi gikk jevnt og sakte opp, og bakken gikk egentlig veldig greit. I dag hadde vi lunsj med litt vind, men det var kanskje vel så greit at vi ikke satt så lenge. Vi satte fra oss sekkene vest for Svarttjønnin (1312), og gikk opp til Blåhø (1671 moh). Vi fulgte ryggen sørover og dreide så sørvestover langs ryggen opp til toppen. Fantastisk flott utsikt utover, og finfine bakker nedover i «bollen» ned fra Blåhøbreen. Vi gikk inn igjen på kvistet løype, og over passet ved Falkfangarhøa, rett nord for 1399. Her var det helt bart, og permanent merket da dette var en ganske trang overgang der du skal vite hvor du går i tåke og dårlig sikt. Deretter var det nedoverbakke hele veien ned fra Falkfangarhøa, ned Gjørdøldalen og ned til Gjevilvasshytta. Det var skikkelig sugeføre, så vi kunne stå rett ned hele tida! Idet vi kom over passet begynte det å komme skyer og tetne litt til i høyden. Da vi begynte på Gjørdøldalen kom det noen regndråper i 5 minutter, men da vi kom lenger nedi dalen sluttet det å regne og sola kom fram igjen, og lagde den mest fantastiske røde himmelen over Blåhø da den gikk ned noen timer senere. De siste par km på kjerreveien var det smeltet veldig mye, så til tider gikk vi på ski i gjørma. Det var godt å komme fram til hyggelige Gjevilvasshytta. Vi rakk en øl på trappa og andre servering kl. 1930 – i dag var det rømmegrøt og spekemat og bløtkake til kaffen. Nok en hyggelig kveld, og vi var rimelig gode og møre da vi krøp til køys.

Pappa på vei mot Blåhø med Trollhetta i bakgrunnen
Knut Andereas siste biten opp til toppen av Blåhø
Det obligatoriske toppbildet av turfølget
Solnedgang over Blåhø, sett fra Gjevilvasshytta
Utsikt vestover, med Okla til venstre og Gjevilvasskammene til høyre
Takk for turen

Mandag 25. april: Gjevillvasshytta – Osen (9 km)

Denne dagen var det litt disig da vi satte av gårde etter frokost, men ikke desto mindre varmt – sola skinte nesten enda mer gjennom skylaget og varmet opp lufta. Det hadde smeltet en del på veien, men det var bare et par steder vi måtte ta av skiene. Vi kom fram til bilen ved Osen kl elleve, hadde en skiftings der, og kjørte nedover Gudbrandsdalen til Oslo – i underkant av 6 timers effektiv kjøring uten kø.

Gloppen

Dato: 9.-15. august 2010

Sted: Gloppen kommune, Sogn og Fjordane. Basecamp på Hope.

Privat/organisert: privat, Valdresgjengen

Hvem var med: Jon, Fenny, Rita, Harald, Ester, Torstein, Kristin, meg

Overnatting: Gjegnabu 2 netter, telt 4 netter

Kart: Turkart 1:50 000 Bremanger (2009), Breim 1318 III, 1:50 000 + boka Opptur i Sogn og Fjordane (Anne Rudsengen og Finn Loftenes, Selja forlag, 2008)

Mandag 9. august: Hyen – Gjegnabu (65 moh – 1174 moh)

Tur nr 23-11 i Opptur Sogn og Fjordane

Rita og jeg møtte Jon og Fenny i Hyen (33 km fra Sandane), kjørte 2-3 km videre mot Nausdal til Hope. Inn grusvei (gjennomgående) skiltet mot Gjegnabu. Parkerte bilen rett etter ei lita bro over elva (ca 65 moh). Gikk oppover mot Skordalen – gjennom to porter, så til venstre på kjerreveien gjennom en port til. Deretter sti innover i dalen, på vestsiden av Skordalselva. Umerket sti, til tider litt vanskelig å finne. Vi fortsatte innover til ”fjellet stenger”, jfr Opptur-boka… Der lurte vi på hvor veien gikk videre! Vi fant noen røde ringer og merker her og der, og klatret oppover en bratt side med store steiner. Vi var glade det ikke regnet. Et par steder måtte vi løfte sekkene og klyve rundt en stein og opp i noen renner. Det var lagt ut tau rundt én stein. På ca 600 moh ble vi veldig i tvil om veien, da det tilsynelatende bare var to bratte renner opp. Men det viste seg at vi måtte gå noen meter ned og til venstre, og så runde en stein med bratt parti under oss. Etter dette gikk det lettere, opp i en ur med litt store steiner, før de siste par hundre høydemeterne gikk på sandstein og konglomerat med god friksjon. Her kan det nok bli litt glatt dersom det regner. Ganske vilt å se bare svabergene forsvinne ned i dalen!

Da vi kom opp i ca 1050 moh kom tåka, og de siste hundre høydemeterne gikk vi i ganske dårlig sikt. Da vi kom på høyde med 1147-vannet, fant vi noen varder og etter hvert et par T-er, og veien til Gjegnabu (1174 moh, Flora Turlag) var enkel å finne.Gjegnabu var ei skikkelig koselig hytte med 6 sengeplasser og en utrolig utsikt (når det var sikt). Utedoen var også en artig do med lufting og utsikt! Middag, rødvin og lesing i hytteboka. Det viste seg at turen om Lavesteinen fra Hope var blitt T-merka helga før. Siden Gjegnabu ligger i et landskapsvernområde har Flora Turlag måtte søke ekstra om lov til merking opp til Gjegnabu. De har fått innvilget lov til å merke om Lavesteinen, men må gjøre den ferdig i løpet av 2010. Veien vi gikk, via Skordalen, var dårlig merket, og det er ikke noe å stole på merkingen der dersom det er dårlig sikt! Denne ruta er også visstnok ganske utsatt for snø- og isras på svabergene tidlig på sommeren, og derfor er det ekstra viktig at den andre ruta om Lavesteinen nå blir merket. Vi brukte ca 5 timer opp, inkl lunsj og pauser.

Tirsdag 10. august: Forsøk på Gjegnen (1670 moh)

Tur nr 23-11 i Opptur Sogn og Fjordane

Vi våknet opp til tett tåke og litt yr i lufta. Spiste frokost og var av gårde i halv tolv tida med kart, kompass og GPS. Vi fulgte beskrivelsen fra Opptur-boka, og gikk rundt hammeren nord for 1147-vannet. En til tider luftig sti, særlig når du ikke ser så langt foran deg om dette er riktig vei… Da vi var forbi hammeren tok vi ut kompasskurs til 1170 moh-toppen, og videre til 1106-punktet. Det var veldig ”hyllete” landskap, og ganske vanskelig å orientere i da vi stadig måtte finne beste vei opp/ned hyllene. Vi fikk litt bedre sikt etter 1106 moh-punktet, og så veien langs med hylla på ca 1200 moh. En rimelig smal stripe med bratt stup ned til X-vannet. Siden tåka lå tykk på ca 1300 moh bestemte vi oss for ikke å gå videre da vi ikke ville ha noe glede av utsikten uansett, og snudde. Vi hadde også brukt ca 3 timer bort hit pga vanskelige forhold, så vi så for oss en lang tur hvis vi fortsatte. På vei hjemover kom imidlertid sola frem og fortrengte skyene og ga oss en fantastisk utsikt i alle retninger! Vi kom fram til hytta, og fant Martin, tilsyn på hytta, i solveggen. Han kom opp et par dager før noen andre dugnadsfolk skulle komme for å klargjøre Gjegnabu til lørdagen, da de skulle ha 20-årsjubileum for hytta. Veldig hyggelig selskap. Vi koste oss med en treretters ute på ”terrassen” og fikk med oss en nydelig solnedgang.

Onsdag 11. august: Gjegnabu – Hope (1174 moh – 65 moh)

Tur nr 23-11b i Opptur Sogn og Fjordane

Tåke og yr i lufta også i dag. Er visst ofte sånn her, i følge Martin – tåke på morgenen og at det klarner opp på formiddag/ettermiddag. Vi startet ut og valgte å følge den nyoppmerkede ruta om Lavesteinen nedover. Denne ruta stod ikke inntegnet på kartet, men vi fikk Martin til å tegne inn ca-ruta. Det var til tider ganske langt mellom T-ene og vardene, men har forstått det som at de ikke er helt ferdige med merkingen enda, så det blir nok bedre. Vi fulgte nedover i ganske urete og vått landskap, så det gikk litt sent. Vi lurte på hvordan Lavesteinen så ut, da det både i beskrivelser og hytteboka hadde stått mye om denne. Vi forstod det ganske raskt da vi så den – ikke hvorfor den heter ”Lave”-steinen, men at det var en markert stein som henger utover fra ca 700 moh. Her tok vi lunsj, og skrev oss også inn i turboka som ligger under Lavesteinen. Etter dette gikk det bratt nedover en ”skitten” sti som Martin sa – mao gjørmete! Og det var den! Vi hang og slang litt i gress og tuster og hva vi ellers kunne finne å holde oss fast i da vi gled nedover… men sola var kommet fram, det var veldig godt og varmt og egentlig bare deilig med de små dusjene greiene ga da vi rista i trærne.

Vi kom ned til  veien rett ved ”stein med busk på” som står beskrevet i Opptur-boka (ca 360 moh). Det er en diger stein som ligger på nedsiden av veien, med noen busker/trær på. Vi fant ut at Martin også må ha satt opp skilt til Gjegnabu her og to

andre steder nedover veien, for nå var det veldig lett å finne riktig vei opp fra broa der vi hadde parkert bilen. Man kan kjøre opp til parkeringsplassen på ca 150 moh. Veien ned til bilen var bratt, men med deilige bringebær ved siden av veien. Vi dro ned til Hyen sentrum, tok et herlig bad i fjorden på ”Columbusplassen” – en veldig fin park ved utløpet av elva til fjorden i Hyen, og handla inn mat til de neste dagene i Jokeren i Hyen (åpen til kl. 1700 mandag-onsdag, til kl. 1800 torsdag og fredag, og til ? lørdag). Ca 3,5 timer inkl lunsj og pauser.

Vi kjørte langs med Hopselva (rv 615) for å finne leirplass. Vi var også innover mot Gjengedalen, men der var det skygge i sekstida. Etter halvannen times leting fant vi en bra plass 3-4 km vest for Hyen, på nedsida av veien, rett ved elva. En fin ”steinstrand” og plass til noen telt, selv om Jon og Fenny sitt telt viste seg å være plassert i en grop der vannet samla seg da det senere på kvelden kom et kraftig regnskyll…! Sol til syvtida, og god middag ble laga før regnet i åttetida gjorde en brå slutt på kvelden! Elva er regulert, så et par ganger i løpet av kvelden ble nivået både senket og økt, så vi nesten kunne hente vann rett ut fra teltdøra…

Torsdag 12. august: Gjengedalstølen – Styggedalsvatnet – Gjengedalstølen

Litt av tur nr 23-07 i Opptur Sogn og Fjordane

Rolig dag i dag. Herlig vær – sol og varmt og godt. Lang frokost. Jon og Fenny ble i leiren for å tørke soveposer og slakke. Jeg og Rita kjørte inn Gjengedalen til Gjengedalstølen (bomvei etter Dalheim, 40 kr). Ganske annet terreng – mye mer åpent og ”flatere”. Vi hadde problemer med å finne stien. Skiltet stod på østsida av broa, men der fant vi ingen sti. Vi fant ut da vi kom tilbake at man må gå ca 50-100 meter på østsida av elva før man krysser den ved det øverste huset og finner stien på vestsida av elva. Det står i Oppturboka at stien ble merket under ”Klypeløpet” som gikk i 2003 og 2004, men

mye av rødfargen på merkinga er blitt borte, og det er ikke alltid den er så godt synlig… I alle fall klarte vi å komme ganske langt bort fra stien, men fikk sånn sett en rundtur, da vi etter Styggedalsvatnet fant den riktige stien nedover igjen. Til tider er den veldig tydelig, og andre steder må man lete litt mer for å finne merke, særlig når det går over myrer. Det var ganske herlig å ha en roligere dag i et mykt og lettgått terreng. Dagens bad ble i Storevatnet rett ved parkeringsplassen ved Gjengedalstølen.

I halv tolvtida, etter middag og en herlig kveld ved bålet i elvekanten, kom Harald og Ester.

Fredag 13. august: Eggjenibba (530 moh – 1338 moh, 9 km)

Tur nr 23-02 i Opptur Sogn og Fjordane

Torstein og Kristin kom idet vi skulle spise frokost, i titida. Vi kjørte via Sandane, forbi Byrkjelo og sørover til Egge gård, og opp en bratt bomvei (30 kr) til starten av turen til Eggjenibba (eller Eggenipa som det stod her), ca 560 moh. Når man kjører fra Byrkjelo ser man fjellet som en bratt og spiss formasjon, skikkelig flott fjell. Fjellet er også malt på en silo litt etter avkjørselen til Egge hvis man forsetter mot Jølster.

De første trehundre høydemeterne, opp til ca 800 moh gikk på en bratt sti gjennom skogen. Etter det kom vi over tregrensa og fikk en utrolig utsikt nordover mot Byrkjelo. Vi fulgte eggen oppover. En ganske så bred egg, men bratt ned på begge sider. Vi fortsatte over toppen (1338 moh) og gikk ned på sørsiden. Ganske slakt og småkupert, og vi kom ned i en fin, grønn dal med Heggheimsvannet, gikk på sørsiden av den vesle toppen på 1050 moh, før vi gikk ganske bratt nedover Øvredalen på en tydelig sti. Fra Gåsemyrstølen til Eggestølen og parkeringsplassen er det ca 3 km med ganske flatt terreng. Vi brukte 5,5 timer totalt inkludert pauser og lunsj.

Det ble sen middag, men med bål og oppholdsvær var det ingen som klagde på det!

Lørdag 14. august: Ryssdalshornet (100 moh – 1201 moh, 9 km)

Tur nr 23-04 i Opptur Sogn og Fjordane

Sol fra helt blå himmel i dag, og utover dager fant vi ut at vi var glade for at det ikke hadde vært så stekende sol alle dager! Vi hadde en lang morgen også i dag og var ikke av gårde fra leirplassen før tolv-halv ett tida. Vi kjørte mot Sandane, og et par km før Sandane svingte vi inn til venstre mot Ryssdal. Vi kjørte noen km, og svingte inn på en grusvei noen hundre meter før man kjører over elva. Startet på ca 100 moh.

De første 400 høydemeterne gikk vi opp en bratt, bratt og svingete traktorvei. I starten var det utrolig masse villbringebær langs veien! Ved ca 500 moh kom vi til Ryssdalsstølen. Her kunne man finne vann fra en liten bekk som rant her. Man må lete litt, men det står skilt til hvor man finner vei, ca 100 m fra stølen. Heretter gikk det bratt oppover fjellsida gjennom skogen på en tydelig sti. Et sted gikk vi over en liten steinur, men for det meste var det en god skogssti. Rett før man kommer til tregrensen er det ei skikkelig bratt kneik med klyving. Ingen problem å komme opp, men det går ganske rett opp.

Over tregrensa var det en flott utsikt ut mot Sandane og ut fjorden. Her gikk vi over til fjell, men fortsatt gode stier. Man kommer først til utkikkstoppen (1160 moh), og mange nøyer seg med denne, da det er en karakteristisk topp med god utsikt. Vi fortsatte litt lenger innover sør-øst for utkikkstoppen, og kom til selve toppunktet på 1201 moh. Ca 5 timer t/r inkludert lunsj og pauser.

Vi gikk ned samme vei, og spiste masse bringebær på veien ned! Siste kveld på «stranda» vår med god mat og bål også i kveld.

Søndag 15. august: Hole – Oslo

Nydelig og varm dag – og det føltes litt bortkastet å tilbringe denne i bilen! Men – vi hadde mange gode dager å se tilbake på, så da gikk det greit likevel!

Rana – Tortenviktinden og Høgtua

På vei opp mot Høgtua med Svartisen i bakgrunnenDato: 5.-6. september 2009

Sted: Vest og nord-vest for Mo i Rana

Privat/organisert: privat

Hvem var med: Kristin W og jeg

Overnatting: hos Kristin i Mo i Rana

Kart: Rana Vest (turkart, 1:50 000)

Lørdag 5. september: Tortenviktinden (1023 moh)

MilliondoenVi våknet til ganske grått og lavt skydekke – lå vel på rundt 800 moh. Vi kjørte utover mot Nesna, men svingte nordover ved Utskarpen (RV 17), og kjørte på nordsiden av fjorden Sjona. Etter å ha kjørt ca 50 min, stoppet vi og parkerte ved ”Milliondoen” i Tortenvika, på parkeringsplassen ved fjorden (231 559). Milliondoen er en rasteplassdo som visstnok har kostet en million kroner. Vel var den fin og flott, men tror jeg ville prioritert pengebruken litt annerledes…

Vi gikk på sva hele veien opp til TortenviktindenVi gikk oppover (ikke sti) ganske rett nordover, kanskje litt nord-nord-vest. Vi hodt oss på østsiden av Grøveldalen. Det var store sva oppover som gjorde det ganske enkelt å gå, god friksjon, selv om fjellet var ganske vått. På grunn av masse nedbør siste tida var det masse småbekker og små vann, som ikke vises på kartet. Ved ca 800 moh kom tåka, men den var ikke tettere enn at vi så et godt stykke fremfor oss. Etter 2 timer og 20 min var vi på toppen (toppen var merket på 1023 moh, men høyeste punkt like bortenfor var på 1027 moh). Utsikten var ingenting å skryte av – tåke og litt regn. Mot toppen (1027 moh) over toppen (1023 moh)Men vi var fornøyde! Kristin fortalte at herfra kan vi se ut til øya Tomma og ut til havet. Lovund ligger ganske rett vest herfra. Så jeg prøvde å forestille meg utsikten, som visstnok skal være utrolig flott i godvær og sikt.

Nedover var det litt glattere på grunn av regnet som etter hvert kom så smått. Og i myrene ganske så vått. Krattskogen kom først de siste meterne ned til bilen. Utsikt vestover mot havet og øya TommaMasse blåbær i skogen, men ikke så smakfulle. Vi brukte ca 2 timer ned igjen. Deretter var det en liten time i bilen tilbake til Mo i Rana og om kvelden dro vi ut på festivalen ”Verket”, der både Kaizers Orchestra, The September When og Marit Larsen spilte. En skikkelig utendørs folkefest i Mo.

Søndag 6. september: Høgtuva (1268 moh)

1000 meters oppstigning til vi er på Høgtua som skimtes i bakgrunnenEtter en god og lang frokost i Mo dukket etter hvert sola frem. Vi kjørte fra Mo forbi flyplassen, innover mot Melfjordbotn (der det er kun 2 fastboende) og svingte til venstre i krysset der man kan kjøre av til Marmorgrottene ved å ta til høyre. Vi parkerte i den sørvestvendte ”V”-svingen ved Leirdalen (465 704), ca 45 min etter vi forlot Mo. Vi hadde kjørt delvis på grusvei, til tider litt hullete og smal. Ingen bensinstasjon etter Mo, så lurt å fylle der hvis det trengs.

Endel klyving oppoverSola var til stede, det var blå himmel og vi hadde utsikt til Svartisen. Vi gikk langs et reingjerde (?) og måtte krysse elva som var ganske dyp og stri enkelte steder. Vi fant et sted hvor elva var bred og relativt grunn, men måtte av med skoene for å vade (ca 459 703).

Etter elva var det ca 1 km med ganske flatt, mye myr og små vann i Leirdalen og litt fjellbjørkekratt før Oppover i "gryta" mot toppenoppstigningen begynte. Vi gikk oppover ganske rett mot Høgtuva (ingen sti), ganske rett sør-vest. En del klyving opp til ca 600 moh. Vi gikk i ”gryta” opp mot toppen. Det var en del sva, men brattere og mer klyving helt på slutten siste stykket før toppen.

Det var også her veldig godt fjell og god friksjon. På toppen (1268 moh og 1276 Flott utsikt fra toppen over til Svartisenmoh) så vi nordover til Svartisen og ytterst ute helt til havet. Vestover så vi Høgtuvbreen, en del blåis og sprekker. Vi brukte tre timer opp – fra kvart på to til kvart på fem.

Vi gikk nedover litt mer øst i gryta enn da vi gikk opp. Det var mer utfordrende å finne god nedstigningsrute da vi ikke alltid så hva som lå nedenfor skrentene, men det gikk veldig bra, vi hadde klarvær, sol og god sikt. Pannekaker i måneskinnVi brukte ca 2 timer og 45 min. ned, og var ved bilen litt før kl. åtte. Vi fant maten i bilen, gikk ned til elva igjen og stekte pannekaker og bacon. Det ble mørkt ca kl. ni, og fullmånen kom frem! Kjempenydelig kveld ved elva.

Det var ca 5 km én vei, så en drøy mil til sammen. Vi startet på ca 260 moh, og hadde en stigning på ca 1000 meter.

Dette – i likhet med Tortenviktind – er visst et veldig fint skifjell, med store flater, ikke alt for bratt, men veien er stengt ved Vardfjelltjønna (ca 488 697).

Kristin på vei opp mot Høgtua med Svartisen i bakgrunnen

Hardangervidda vest og Hårteigen

Trolltunga - på vei fra Skjeggedal til TyssevassbuDato: 3. – 6. august 2009

Sted: Fra Skjeggedal i Odda til Kinsarvik, om Trolltunga, Hårteigen og Husedalen

Privat/organisert: privat

Hvem var med: Rita og meg

Overnatting: DNT-hytter: Tyssevassbu, Torehytten og Stavali

Kart: Turkart 1:50 000, Hardangervidda Vest (2005)

Mandag 3. august: Skjeggedal – Trolltunga – Tyssevassbu

Vi hadde overnattet på vandrehjem i Voss på vei fra Vinjerock i Jotunheimen til Hardangervidda. Vi kjørte derfra kl. ni, måtte vente et kvarter-tjue minutter på ferje fra Bruranes til Brimnes, kjøpte moreller langs veien innover Sørfjorden og parkerte på Skjeggedal (opp fra Tyssedal) ti på tolv. Her begynner Mågelibanen, som går fra Skjeggedal (400 moh) til Topp (860 moh). Den er stengt for kommersiell drift, og er kun for hytteeierne på Topp og Statkraft (evt. lokalt kraftverk), men har noen avganger i helgene som er mulig for andre å sitte på opp, ble det sagt. Det var i det hele tatt vanskelig å finne ut av hvordan banen egentlig brukes, da vi fikk ulik informasjon avhenging av hvem vi spurte.

Oppover Mågelibanen med Skjeggedal i bunnen og en snill hytteeier i førersetetVi hadde belaget oss på å gå opp de drøyt 400 høydemeterne på sti, da det fem på tolv kom en bil med en hytteeier i, som skulle ta banen opp. Vi fikk haik opp, og gjorde unna høydemeterne på 12 minutter!

Vi startet fra Topp (toppen av banen) kl. halv ett etter en kort lunsj. Vi fulgte stien forbi en del små hytter, opp Gryteskar til Trombeskar, ca 1 time, 3 km og 400 nye høydemeter. Det var et nydelig landskap de neste 6,5 km, grønt og frodig og masse Bratte fjellsider ned til Ringedalsvatnetblomster, og bratt ned på alle sider til Ringedalsvatnet (som lå på ca 400 moh, mens vi gikk i 11-1200 meters høyde). Vi brukte ca 2 timer (estimert til 3 timer på kartet), til vi kom til Trolltunga, en flott og spektakulær steinhylle over Ringedalsvatnet. Her hadde vi en lunsj nr to. Rett over haugen lå Reinaskorsbu (Bergen Turlag), en liten (ny?) selvbetjent hytte på kanten av stupet.

Vi har lagt bak oss de første 2-3 km fra Reinaskorsbu og TrolltungaVi hadde hatt sol og opphold helt hit, men her kom regnet. Det var vanskelig å finne stien videre fra Trolltunga mot Tyssevassbu, den var dårlig merket, og vi mistet stien (når vi endelig fant den) to ganger til de første 2 km. Kan være en utfordring i tåke. Det var et veldig kupert terreng de første km og glatt Rasteplass med benk og tak...enkelte steder når det var vått. Vi brukte 1 time på de første 2 km. Der vi traff på kraftledningen første gang (ca 769 692) var det en fin hvileplass under tak – en steinbenk med heller over, med plass til 3-5 personer.

Etter å ha fulgt kraftlinja litt kom vi til Tyssespranget – imponerende fosser og stryk ned fra Holmavtn til Stednesvannet (stien gikk imidlertid noe mer på nordsiden av kraftlinja enn tegnet inn på kartet, rundt Tyssespranget).

Det var gjennomgående ganske dårlig merket hele veien fra Reinaskorsbu til Tyssevassbu. Vi gikk over en del snøflekker i et småkupert område og var fremme ved Tyssevassbu etter 6 km og 2,5 timer (estimert til 3,5 t på kartet) ca kl. 1900. Det virker som om kartet har beregnet noe for lang tid, da vår tid både inneholdt pauser, litt roting etter stien og at vi gikk i et ganske rolig tempo.

TyssevassbuDet var en familie på 6 personer da vi ankom Tyssevassbu (DNT Oslo og omegn, som hadde strøm og komfyr), så hytta var god og oppvarmet. Deilig det når vi var gjennomvåte etter de siste timene i regn. Ruta fra Topp til Tyssevassbu var på ca 15,5 km og 500 høydemeter, og var en kjempeflott rute. Vil uten tvil anbefale denne ruta fremfor å gå fra Topp til Tyssevassbu på den nordlige (og litt kortere stien), som jeg antar er mer likt terreng hele tiden.

Tirsdag 4. august: Tyssevassbu – Hårteigen – Torehytten

Endel snøflekker på vei mot HårteigenVi startet å gå over en del snøflekker frem til stikrysset der du kan ta av til Litlos. Det var fint vær, mye skyer men også litt sol. Mer riktig tidsangivelse på kartet på denne ruta virka det som. Ved Bykset (860 691) måtte vi vade til knærne – godt og kaldt… Familien fra Tyssevassbu kom rett etter oss og fant en måte å komme over elva uten å vade bare litt lengre nedover elva…Kald vading av Grøno

Fra Bykset og videre var det veldig frodig og grønt. Ved Grotbotnen (887 724) var det vading på nyt. Heldigvis skinte sola, og denne ganga var det en ganske så både bred og dyp elv vi måtte krysse. Vannet gikk nesten opp til rompa! På østsiden av elva var det utrolig fint for telting, med grønt gress, strand, vann og nydelig dal. Vi fulgte stien til vannet på 1400 moh sørvest for Hårteigen, som lå på østsiden av stien. Her tok vi av fra stien og gikk slakt nordøstover nord for Sandatnet. Dette var en kjedlig strekning på 3-4 km. Vi fant igjen stien ved 927 732. Derfra så vi også Hårteigen badet i sol, mektig og flott.

Hårteigen sett fra sørvestVi gikk opp umerka sti til Hårteigen, fra sørøst (start på 932 744). Vi la igjen sekkene på stien nede og brukte 30 minutter opp. Det ligger en snørenne ca 2/3 opp mot toppen, som visstnok kan være vanskelig å passere hvis den er for stor, som tidligere på året. Nå var den såpass smeltet at vi kom forbi på høyre side av den, der det også var lagt ut tau på det bratteste partiet. EtterToppen av Hårteigen og Hardangervidda dette tok stien hardt mot høyre, og rundt nordøstsiden før vi kom opp på topplatået. Det var som et eget kupert landskap på et nivå høyere hevet enn resten av verden. Vi så mot den kuperte og snøklattdekkede vestvidda, med Folgefonna bakerst, til Hardangerjøkulen og den flate og brun-grønnkledde østvidda.

Nede på stien igjen og til Torehytten (1330 moh, DNT Oslo og omegn) var det ca en time å gå på myrete sti, og vi kom frem ca kl. seks. Det var helt blå himmel, og vi tok et herlig og kaldt bad i fjellvannet (1322 moh) rett nedenfor Torehytten. I dette vannet finnes det fisk, men hyttevakta sa at det var for kaldt i vannet til at den bet noe særlig på nå… Torehytten lå utrolig nydelig til på en gressvoll med vann nedenfor og Hårteigen rett utenfor vinduet. Vi satt Hårteigen sett fra Torehytten, og en deeeeilig middag...ute og spiste middag – kjøttboller og potetmos og nøt kvelden. Etter hvert kom månen opp rett vest for Hårteigen, og idyllen var fullkommen. Vi var vel en rundt 20 personer fordelt på de to hyttene, mesteparten utledninger fra Danmark, Tyskland og Nederland.

Ca 23-24 km.

Onsdag 5. august: Torehytten – Stavali

TorehyttenVi startet fra Torehytten kl. 0945 etter å ha vasket ferdig (ble fordelt ut ulike oppgaver til alle fra hyttevakten). Det var en bratt stigning rett bak hytta, deretter småkupert hele veien. Nydelig og frodig landskap også i dag. Ca 1,5 km fra Torehytten, 901 774, var det en elv som måtte hoppes over. Denne kunne være litt kinkig og et vanskelig sted å krysse hvis snøen lå litt lenger ut eller man ikke var så glad i å hoppe. Vi hørte om noen som gikk helt rundt vannet og andre som måtte klyve veldig for å komme over. Vi passerte Kinsekvelv, en setervoll, drøye 100 høydemeter lenger nede, så ut som et koselig sted, med en flott stor slette nedenfor, et elvedelta. Vi lunsjet ved elva Grønt og frodigsom rant ned i Båtadalstjørni (871 820). Idyllisk sted med elv og bratt berg og gress. Vi fortsatte til Hanastein (3 t 15 min effektiv gange mot 4,5 t på kartet fra Torehytten og hertil, 11,5 km). Det ble grønnere og mer ”lavlandsaktig” siste del. Vi gikk forbi det koselige stølstunet Helnaberg. Kun steinbua nord for stien var original, men koselige og små hytter. Det var også en stor heller ovenfor husene med muligheter for tørke og tørr oppbevaring, litt som ”husene under helleren” i Jøssingefjorden, men uten hus under, og ikke fullt så stor…

Det var ca 200 høydemeter nedover fra Lonene til DNT hytta Stavali (1024 moh, Bergen Turlag). En ”betjent” selvbetjeningshytte med muligheter for å kjøpe rømmegrøt, spekemat og fersk brød, eller lage din egen mat. Kjøkkenet var meget velutstyrt og stort, og det var innlagt vann. Regnet kom da vi akkurat var kommet inn døra (ca kl. 1600). Totalt drøye 2 mil, ca 5 t 45 min effektiv gange. Ca 25 personer som overnattet denne natta.

Torsdag 6. august: Stavali – Husedalen – Kinsarvik

Steinhyttene på StavaliVi laget oss frokost på Stavali og vasket oss ut. Vårt rom hadde fått ansvar for å vaske over vaskerom og gang oppe i tillegg til eget rom. Det var litt grått, men blå himmel innimellom, som sa oss at det skulle bli en fin dag i dag også. Bare 50-100 meter fra hovedhytta Stavali lå det noen steinhytter, her var ysteri i den ene, ekstra sengeplasser i en annen og båser til kuene i en tredje. Skikkelig koselig.

De første 4-5 km var nokså som dagen før – småkupert men ganske på lik høyde. Fra sommerbroa over Grøno var det en stigning på ca 100 høydemeter før bratt nedstigning i Vierdalen. På kartet stod det at det var vadested her, men vi fant ikke noe sted det var nødvendig. En nydelig dal for telting ved Vierdalsvatnet (981 moh), i det hele tatt en veldig fin og frodig strekning i dag også.

Søtelifossen, den øverste fossen i HusedalenRett etter Vierdalsvannet begynte den virkelige nedstigninga langs med fossene. Det var noen mektige fosser, både Søtefossen, Nykkjesøyfossen og Nyastølfossen. Det gikk bratt nedover, tidvis mye på svaberg. Det gikk veldig fint i dag, med tørt og fint, men kan tenke at det kan være en utfordring og mer skummelt med regn og glatt. Etter hvert kom vi ned i skogen og mer på stier. Vi møtte på masse turister på vei oppover langs med fossene. Ved Tveitafossen var det parkeringsplass og herfra og ut Husedalen til Kinsarvik 4-5 km på kjedelig vei. Heldigvis ble vi hentet etter ikke lange tida så vi slapp hele veien til fots.

Et par km fra parkeringsplassen innerst kom vi til en helikopterbase. Hele dagen nedover langs fossene hadde vi både sett og hørt helikopter omtrent kontinuerlig. Det laget mye støy, og det kunne virke som de drev med turisme, da bøndene/fastboende som har støler på vidda kun har konsesjon til to turer i året. Det virker i tilfelle veldig rart og veldig uheldig hvis det skal være lov i Nasjonalparken, der grensa går mellom Nyastølfossen og Tveitafossen.

Ellers er strekningen fra Tyssevassbu og hele veien vi gikk til og med ut Husedalen en kjempeflott strekning for telting. Mange små vann og grønne sletter.

Vestvidda er både kupert, variert og frodig

Damavand (5671 moh) – Iran


Damavand 5671 mohDato: 26. juni – 4. juli 2007

Sted: Nord i Iran og på Damavand, Irans høyeste fjell (vulkan)

Rute: I Iran: Teheran – Reyneh – Damavand  – Noshahr ved det Kaspiske hav – Teheran. På Damavand: gikk sørsiden, bil fra landsbyen Reyneh til Gusfan Sarah (3000 moh), videre opp til basecamp 2 (4200 moh) før toppen. Samme vei ned igjen.

Organisert/privat: privat

p1010826Kart: Google earth og et tegnet av en lokal turistfyr, Mr. Faramarzpour, i Reyneh. Vi klarte ikke å oppdrive kart av noe slag i Reyneh, og ingen andre gikk med kart i fjellet.

Hvem var med: Kristoffer Barbøl Vikebak, meg

Tirsdag 26. juni

Tirsdag 26. juni satte vi oss på flyet fra Gardermoen til Teheran via Moskva, og mange timer venting på flyplassen der! Men med kortstokk og terninger går alt så mye bedre! Da vi nærmet oss landing i Teheran begynte plutselig mange kvinner på flyet å reise seg, og det ble lang kø på do. Inn gikk vestlig utseende kvinner, ut kom kvinner med chador/tunika og sjal på hodet! Vi ankom Teheran sent på kvelden, og flyplassen var stappfull av folk, særlig da vi kom ut etter å ha hentet bagasjen! Det var lang kø gjennom passkontrollen, og iranere er ikke gode på køkultur! Vi hadde tatt våre forhåndsregler i forhold til bekledning, men selv om jeg gikk i mine øyne svært godt tildekket fra topp til tå (langermet bluse, langbukser, sokker og sjal) følte både jeg og Kristoffer at jeg fikk lange blikk på grunn av min «lettkledde» fremtoning…! Alle menn i Iran gikk i langbukser, selv om det var godt over norsk sommertemperatur!

p10108121Takket være Kristoffer sin gode, iranske nabo i Kristiansand, Akbar kom broen hans, Habib (som bor i Teheran) og møtte oss på flyplassen. Vi fikk overnatte hos han og var velig glade for at han kunne vise oss vei ut fra mylderet på flyplassen! Jeg lærte fort at sjal og heltildekking ikke var nødvendig i hjemmet (herlig!!). Habib var en veldig koselig fyr – han snakka iransk og litt norsk, da alle hans tre brødre bor i Norge. Men kroppsspråket ble aktivt brukt!

Onsdag 27. juni

Habib hadde ordnet med taxi for oss til Reyneh, en liten landsby ca 7 mil nord for Teheran, mellom Teheran og det Kaspiske hav. Taxien punkterte underveis, men det fiksa sjåføren raskt. Gode sjåfører kan en vel ikke kalle alle, men raskt går det… Samme dag vi ankom ran ble det innført bensinkvoter og en prisøkning fra 10 til 100 cent pr. liter. Iran er et oljeland, men er lite utviklet på teknologi og må derfor importere bensin. Dette var krise for både privatsjåfører men ikke minst yrkessjåfører som taxi- og lastebilsjåfører. Dette førte også til mye mindre trafikk på veiene.

p1010819Vi ankom Reyneh, en liten landsby i foten av Damavand på ca 2000 moh. Det var tydelig at all transport av folk til Damavand gikk gjennom landsbyen. Da taxien stoppet ble vi «overfalt» av menn som ønsket å få oss til å bo hos seg og til å leie guide og bil opp til shelter 1. Vi endte opp hos Ahmad Faramarzpour, som kunne engelsk. Det viste seg at han var ganske så slitsom og snakket både på inn- og utpust. Men vi fikk servert god mat, men dyr. Vi erfarte at de beste å bo hos his du kun skal ha overnatting og transport med landrover til shelter 1 er de som ikke snakker engelsk! De som snakker engelsk skal «prakke på» alt mulig! Vi traff imidlertid en som het Masoud Bayek som kunne godt engelsk og som var veldig koselig.

p1010820Noe av det første vi gjorde da vi hadde flyttet inn hos Faramarzpour var å finne en butikk for å kjøpe en chador/tunika til meg. Det var ikke flust av butikker, men vi fant en liten en drevet av tre kvinner. De så litt rart på Kristoffer, så han ventet utenfor mens de syntes det var utrolig morsomt visstnok å finne en chador til meg! Det strømmet på med andre jenter og kvinner i alle aldre som ville se når jeg skulle kjøpe en chador! Jeg fant en, og vi ble invitert opp i 2. etasje på te. Kristoffer følte seg litt malplassert der med bare masse kvinner, der vi satt på persiske tepper på gulvet og drakk te og spiste tomater og agurker. Men artig var det! Det var svært begrenset hvor mye vi snakket med ord til hverandre, men kroppsspråk ble vi gode på i løpet av oppholdet!

Torsdag 28. juni

p1010833Vi dro av gårde ganske tidlig med «Mr. Landjiver» som Faramarzpour hadde fikset til oss og noen andre iranere som skulle opp til fjellet. Vi kjørte opp gjennom tåke til ca 3000 moh, til shelter 1, «Gusfan Sara» (betyr house of sheep), og hadde egen moské blant sauene og valmuene! Vi måtte betale $50 pr. person (gjaldt for utlendinger minus diplomater) før vi kunne begynne turen oppover. Det var sherpaer og esler som tryglet og ba om å få ta bagasjen opp. Vi hadde med en god del liter vann, og takka ja til at noe ble transportert opp til shelter 2.

Tåka ble liggende i dalen, og vi startet rett over den, herlig med utsikt! Damavand er det høyeste fjellet i Iran så vel som i Midt-Østen og Vest-Asia. Det er en aktiv, men sovende (?) vulkan på 5671 moh. Fra ca 5200 moh er det partier med svovelgass, noe som også gjør at selve toppen ikke er noe særlig blivende sted… Nest høyeste fjell er på ca 4800 moh, og du kan se Damavand over alle andre fjell fra Teheran i de første timene etter sola har stått opp, men blir snart «dekket til» av all forurensingen. Den beste tida å dra til Damavand på er juli, august og september. Juli er den mest stabile måneden. Oppigjennom re det 330 personer som har dødd på fjellet, hvorav 60 personer aldri funnet. De aller fleste har omkommet om vinteren pga snøskred.

p10108471Vi hadde bestemt oss for å ta det rolig oppover, ikke forhaste oss, ta gode pauser og drikke mye underveis. Vi traff også på både hyggelige mennesker og ikke fullt så hyggelige hunder på veien. Det var likevel deilig å komme frem til shelter 2, «Bargah e Sevom» på ca 4200 moh. Her er det et hus med masse sengeplasser, og en «bestyrer» som bor her i sesongen. Vi hadde med telt, og var for så vidt glade for det, for jeg vet ikke om det nødvendigvis hadde blitt så veldig mye søvn i shelteret, og ikke særlig behagelig å sove der heller! I Iran er halve torsdag og hele fredag fridager, og det var derfor en av de mest img_2238folksomme dagene vi kom opp på, en god del iranere fra Teheran tok turen for å bestige Damavand. Vi traff også på en spanjol, en russer og en fra Canada. I fjellet gjaldt ikke så strenge regler for bekledning for kvinner, og chadoren var hos de fleste byttet ut med bukser og jakke. Men de fleste hadde noe på hodet, alt fra sjal til hatter. Det sies også at fjellet er et slags fristed for ungdom, for festing. Alkohol er ikke tillatt i Iran, men i fjellet er det knapt kontroll. Vi traff også på Pary (betyr Sommerfugl) og Leila, to spreke jenter, der Leila hadde vært guide på Damavand i 5 år. Hun hadde også vært med et kvinneteam på 7 fra Iran som forsøkte å bestige Mount Everest, men de måtte gi seg på 7300 moh pga problemer med oksygenflaska.

p1010887Da vi kom frem satte vi opp teltet ganske med en gang. Det skulle vi kanskje ikke gjort… Det var en virkelig anstrengelse, og vi ble liggende strak ut i et par timer etterpå, litt småkvalme. Vi erfarte at vi burde gjøre ting langsomt og hvile gjerne mer enn vi følte for – man blir fort utslått i såpass tynn luft når man ikke er vant til høyden! Så det ble en tidlig kveld.

Fredag 29. juni

p1010864Hviledag på shelter 2. Vi tok det med ro, leste, spilte kort, ble fullstendig enige om at Adventure Food er ingen slager, og gikk en liten tur opp til 4500 moh og ned igjen. Vi ble også kjent med en iraner som het Mohammad, og som skulle prøve å nå toppen neste dag han også. De fleste iranerne prøvde seg på toppen denne dagen, og det kom til og med folk helt fra Gusfan Sara som gikk helt til toppen og ned igjen. Ja, ja, noen bedre akklimatisert enn andre… Men det var også en del som fikk litt ubehagelige overraskelser ved for rask oppstigning, og som måtte snu før toppen. Det var behagelig temperatur på 4200 moh. Behagelig kaldt og friskt, mot 0 grader om natta.

Lørdag 30. juni

img_2267Toppdagen! Vi startet klokka fire om morgenen. Vi hadde avtalt med Mohammad å gå opp sammen, og vi begynte med hodelykt oppover. Tåkedotter kom og gikk relativt fort, men de fleste holdt seg under 4500 moh. Det begynte sakte men sikkert å lysne etter hvert, og ble en veldig fin dag. Da vi var å 4800 moh begynte jeg å kjenne det på pusten, det ble tyngre å puste. Det var også på denne høyden at vi begynte å gå litt i snøen. Det var imidlertid ikke noe problem, det var relativt hardt, så ingen problem med å synke dypt ned. img_2266Det var også en del steiner og rygger som stakk opp og som vi gikk på. På ca 5000 moh måtte vi ha en lengre pause. Det viste seg også at Mohammad hadde minimalt med klær med seg, og han fikk låne både lue, votter, stillongs og dunjakke, og var veldig takknemlig for det!

I høyden var det gjennomgående at vi ikke orket å spise så veldig mye. Dadler lærte vi at var veldig bra, både lette å spise og mye energi. Det gikk mest i nøtter, fyrstekake og Ibux hver 3. time. I tillegg til oss var det også fyren fra Canada som skulle opp på toppen. Han begynte å gå med oss, men ble fort ganske lei da han forstod at vi tok det i rolig tempo oppover. Han ville løpe, på tross av velmenende råd fra oss om å ta det litt mer med ro. Han hadde også en walkietalkie, der vi fikk den ene og han den andre. Da vi var kommet til 4500 moh, var han allerede på nærmere 5000 moh fikk vi vite over w-t. Da vi kom til 5000 moh, traff vi på han på vei ned igjen. Han hadde løpt opp til 5400 moh, hadde fått frostskader og hallusinert og følte seg ikke så veldig pigg, og innrømmet at han burde tatt det litt mer med ro.

p1010873Vi kom oss til toppen! Fra 5200 moh begynte periodene med svovelgass. Vi hadde fått tips om å bruke skjerf/skjal/tørkle dynket med eddik og ha foran munn og nese. Det hjalp, det var ikke særlig godt å puste i svovelgassen. Heldigvis var det bare små partier, det så også veldig tåkete ut, noe som var på grunn av gassen. De siste par hundre meterne mot toppen møtte vi på staker som var satt opp, slik at det var greit å finne veien til toppen. Toppen derimot, på 5671 moh var heller stusselig… mye svovelgass og derfra tåkete, så det var dårlig med utsikt, men seiersfølelsen var der like så fremt! Det var også vanskelig å se noe særlig av krateret pga svovelgassen.

p1010883Vi brukte ca 8 timer opp til toppen fra 4200 moh og 3,5 timer ned igjen. Da vi kom ned igjen til shelter 2 ble vi møtt av bestyreren/Mountain Assosiation Guy som kysset Kristoffer på kinnet og serverte oss te og dadler. Veldig hyggelig. Det var adskillig færre folk denne lørdagen, da de fleste hadde dratt ned på fredag kveld.

Søndag 1. juli

p1010899Det ble en tidlig kveld lørdagen, og søndagen hadde vi en lang og rolig morgen før vi pakket teltet og tok følge med Mohammad ned til Gusfan Sara. Mohammad var relativt god i engelsk, og det var interessant å prate med han om historien og situasjonen i Iran nå. Vi ble hentet av «Mr. Landjiver» på Gusfan Sara og kjørt til Reyneh. Vi spurte (gjennom Mohammad – Mr. Landjiver kunne ikke engelsk) om de visste om hvordan vi kunne komme oss til det Kaspiske Hav. Det endte med at vi først fikk oss en dusj hos Mr. Landjiver, som vi fikk vite het Ebrahim, ble servert te og grønnsaker hos han, kona Fatime og døtrene img_2315Mariam (8 år) og Moshuad (2 år), for så at Ebrahim tok oss og hele familien med i bilen og kjørte oss de tre-fire timene ti Noshahr. Det var litt av en tur! 6 stykker i en liten bil uten setebelte i gjennomsnittsfart på 120 km/t, med yngstedattera løpende rundt i bilen! De var veldig hyggelige, bortsett fra at vi ikke skjønte noen ting av hverandre omtrent, men det ble mye latter og – nok en gang – god bruk for kroppsspråket.

p10109111De fikk skaffet oss et supert sted rett ved sjøen, egen strand til og med! En såkalt «suite». Vi ville bare ha noe billig, men de insisterte på at vi skulle ha en «suite»… Til slutt bare ga vi etter og tenkte vi kunne finne et annet sted når de dro, men ble da positivt overrasket da vi forstod at «suite» i Iran ikke er sammenfallende med «suite» i Norge! «Suite» er altså små hus eller deler av hus, med selvbetjening, og altså ikke så dyrt.

img_23301Fatime dro frem piknikkurven, og vi gikk alle ned på stranda og fikk servert te og kjeks, mens jentene badet. I Iran bader nesten ikke kvinner i sjøen – i tilfelle er det visst fullt tildekket – noe jeg jo kan forstå ikke er så attraktivt!

Mandag 2. juli

p1010908Vi nøt stranda, og satt flere timer og leste og fikk kjøpt mye billig frukt og ferskt nan, og fikk rusla litt rundt i Noshahr. For så vidt ikke en veldig spennende by… Eieren av «suiten» vår fikk ordnet med busstransport for oss (må visst kjøpe billetter også for buss) over fjellet tilbake til Teheran. Det var en utrolig flott reise, selv om det (heldigvis??) var en del tåke på det aller mest svingete og bratteste opp til 2500 moh.

Vel tilbake i Teheran og Habib, dro vi ut på en pizzarestaurant (Alvand restaurant, tlf. 887 77 149) på hjørnet, vi ville bare ha noe enkelt og kjapt, og var litt slitne av å «prate» med alle vi traff gjennom gester og tegnspråk og smil og nikk! Men da vi står og diskuterer på norsk hva vi skal ha på pizzaen kommer en iraner som viser seg å være eieren av pizzarestauranten, bort, og sier på klingende svensk: «er ni norsk?» Vi fikk vel litt hakeslepp, det var ikke akkurat en iraner som prater flytende svensk vi forventet å treffe på midt i tjukkeste Iran! Han hadde bodd 15 år i Sverige. Men det ble en veldig hyggelig og lang kveld sammen med innehaveren av restauranten, og hans to kamerater, en som hadde bodd 20 år i USA og en iransk OL-utøver i karate, som ikke kunne mye engelsk, men som var helt med for det.

Tirsdag 3. juli

p1010936Vi hadde lyst til å besøke Teheran og Basaren denne dagen, og Habib ordnet med at en kamerat av han ble privatsjåføren vår hele dagen… Vi var litt usikker på om han «bare» skulle kjøre og hente oss på basaren, men han snakket ikke et ord engelsk, så å få en oppklaring var litt vanskelig! Men han var med oss hele dagen, og fant en kamerat som kunne godt engelsk som også ble med oss. Vi ble guidet gjennom hele basaren, og den var ENORM! Og dette var ingen turistbasar, her så vi kun iranere som gjorde sine daglige innkjøp og handler, ingen turister. Som en avslutning på basar- og Teheranbesøket ble vi invitert inn til Habibs kamerat og hans familie (kone og datter). Og igjen – kommunikasjon kun gjennom kroppsspråk, tegn og smil! Artig men litt slitsomt. Og masse te!!

Onsdag 4. juli

Dagen for hjemreise. Habib kjørte oss til flyplassen, utrolig gjestfri og til god hjelp han var gjennom hele oppholdet! Mange timer på Moskvas svært uinteressante flyplass, og så videre til Oslo.

p1010938Tips og diverse om Iran/Damavand

– tidssone: GMT/UTC +3.30, altså + 4.30 sommertid

– Iranere er veldig gjestfrie

– Iranere er svært presise

– Alkohol forbudt i Iran

– Vi hadde blitt rådet til å late som vi var gift, da ville vi slippe unna mange spørsmål og evt. problemer. Det brakte med seg en del morsomme situasjoner, men var veldig praktisk! Iran er et veldig kjønnsdelt samfunn. Menn hilser på menn og kvinner på kvinner men sjelden på kryss av kjønnene. Ved å reise både gutt og jente fikk vi et lite innblikk i begge delene, veldig spennende!

– Jentene begynner å gå med sjal fra de er ca 9 år.

– Vi leide gassapparat og gass (kunne også kjøpes i Reyneh) fra Faramarzpour. Hvis man tar med gassapparat hjemmefra må det være tilpasset gassbeholdere uten «skrugreie» på toppen. Det er kun gassbeholdere med «glatt» overflate som selges.

– Taxi er billig, men de kjører som tullinger…

– Søppel er et stort problem, de kaster alt rett ut fra vinduet.

– Det iranske året begynner 21. mars (vårsolverv). Året har 12 måneder, med 28/29, 30 og 31 dager (tilsvarende oss).

p1010867– Det finnes mange guider i Reyneh for å bestige Damavand, trengs mest sannsynlig ikke å bestille, men man vet da ikke helt hva man får. Det kan anbefales å kontakte A. Soltani på forhånd. Han er guide/sherpa og veldig erfaren både i fjellet generelt og Damavand spesielt, og vet i tillegg alt om logistikk og infrastruktur som er greit å vite om for å bestige fjellet. Han svarer ganske raskt på e-post: sherppa@gmail.com, noe vi benyttet oss av til god hjelp. Det gøye var at vi traff han på shelter 2, og vi fikk et veldig godt og seriøst inntrykk av han (se også hjemmeside under «nyttige linker»).

– Det å bare være 2 personer var en fordel, vi ble til stadighet invitert inn til folk og det var lett å komme i kontakt med folk.

– Ingen forstår «Norway», si at du er fra «Norvège»

– «salat» = agurk og tomat

– gatekjøkkenene har gigantiske grillspyd, orientalske/persiske – veldig gode!

– husk å ha med dopapir!

– til fjellturen kan det være lurt å ta med mat hjemmefra, men det anbefales å kjøpe nøtter og dadler i forkant av turen i Iran!

– Damavand den ruta vi valgte er ikke vanskelig i seg selv, det utfordrende er høyden og hvordan man takler den. Det anbefales uansett med en hviledag på Shelter 2, det er flott å være i fjellet, og man har ingen grunn til å forhaste seg!

Nyttige linker

http://damavandmt.blogspot.com/ – drevet av A. Soltani.

http://www.ii.uib.no/~petter/mountains/5000mtn/damavand.html

– Rute fra Shelter 2 opp til toppen av Damavand: http://www.ii.uib.no/~petter/mountains/5000mtn/Ararat/5953_route.jpg

– Christian Schou og Aleksander Gammes tur til Damavand: http://www.aftenposten.no/reise/article1611901.ece

p1010932

Gaustatoppen

Morgenstund HAR gull i munn!
Morgenstund HAR gull i munn!

Dato: 16.-17. februar 2007

Sted: Gaustatoppen (1883 moh), Hardangervidda

Organisert/privat: privat

Kart: Gaustatoppen 1:25 000 i turkartserien fra Ugland It, 1614 IV Rjukan 1:50 000, Hardangervidda 1:100 000

Hvem var med: Lars Haugli, Mette Haugli, Mona Stusvik, Sverre Ellingsæter, meg

Lørdag 16. februar

Vi kjørte fra Oslo og hentet Lars og Mette på toget i Kongsberg. Vi kjørte så langt vi kom oppover mot Gaustatoppen, på veien fra Rjukan over mot Tuddal. Vi parkerte rett ved den vinterstengte bommen og gikk på ski noen hundre meter opp i bakken og slo opp teltleir og laget bål om kvelden. Det var tett tåke, som letta utover kvelden.

Mona på vei til Gaustatoppen
Mona på vei til Gaustatoppen

Søndag 17. februar

Vi våknet opp til nydelig vær, tok på oss skiene og gikk oppover mot toppen fra østsiden. Lars og Mette snudde underveis, mens vi andre tre fortsatte mot toppen. Flott utsikt utover, det sies at på virkelig fine dager kan man se 1/6 av Norge fra Gaustatoppen! Det blåste godt, så vi stuet oss sammen med en gjeng andre inne i forganga til Gaustatoppen Turisthytte (Telemark Turistforening).

Gaustatoppen Turisthytte
Gaustatoppen Turisthytte

Hytta var stengt nå, men er betjent og har enkel servering av vafler, kaffe og drikke hver dag i påsken og sommersesongen fra  til midten av september, samt noen helger i september/oktober. Det er også mulig å overnatte i sesongen, men dette må bestilles på forhånd telefon 35 09 41 50. Gaustatoppen Turisthytte ble satt opp allerede i 1893, og er bygget av naturstein fra selve toppen. Hytta er utvidet og fornyet innvendig de siste årene, blant annet med en ny kafé.

Det er mange flotte renner ned fra toppen, men relativt stor skredfare var medvirkende til at vi rant ned bortover eggen sørover, før vi snudde østover og hadde en lang, herlig nedfart i fint føre – noe nysnø, men litt skavlete innimellom.

Gaustatoppen Turisthytte sett ovenfra, i retning sørover
Gaustatoppen Turisthytte sett ovenfra, i retning sørover

Rosendal

Hele gjengen utenfor stølen
Hele gjengen utenfor stølen

«Et lite stykke Norge – med en smak av blåbær»

Dato: 10.-13. august 2006

Sted: Rosendal

Organisert/privat: privat (Valdresgjengen)

Kart: xx 1:50 000

Hvem var med: Mona, Rita, Harald, Jon, Heidi, Georg, Anna (10 mnd), Asbjørn, Siri, jeg

Torsdag 10. august: Bjørndalstølen

Kjørte fra Oslo til Rosendal, inn bak baroniet og videre inn Muradalen til kraftstasjonen der vi parkerte. Gikk oppover T-merket sti langs Ringevike (elv og foss). Bratt opover, noen steder med tau i sida, fulgte nordsiden av Prestavann, sørøstsiden av Isorvannet, gjennom/opp ei bratt steinrøys før vi kom frem til Bjørndalstølen, på NV av Stølsvannet. Litt regn på kvelden.

Bjørndalstindane med Juklavasskruna i ryggen
Bjørndalstindane med Juklavasskruna i ryggen

Fredag 11. august: Juklavasskruna (1434 moh) og Bjørndalsnuten (1199 moh)

Inn Bjørndalen og opp innerst i dalen il Juklavasskruna. Harald, Asbjørn og jeg fortsatte utover Bjørndalstindane, men snur pga sleipt og trenger tau. Vi går tilbake til stølen via Bjørndalsnuten, ned ryggentil vestsiden av Svartavatnet, ned langs fossen til Øyravatnet. Totalt 6-7 timer. Sol, endel skyer, litt regn på Juklavasskruna, fint til kvelden.

Nesten på Bjørndalsnuten
Nesten på Bjørndalsnuten

Lørdag 12. august: Heimste Bjørndalstind (1426 moh)

A, S, Ha, G og Ma opp på østsiden av Andersfjellet til Heimste Bjørndalstind, ned samme vei. 2 timer opp, 1,5 – 2 timer ned. Resten av gjengen gikk til Volarusta. Noen fisket og fikk 15-20 små ørret som ble herlig middag/kveldsmat. Sol!

Søndag 13. august: ned til P-plassen

Ned til bilene igjen og badet i elva rett ved bilene! Overskyet, litt regn.

Masse blåbær! Ca 20 grader+/-, ca 16 grader i vannet.

Bjørndalstølen i Rosendal
Bjørndalstølen i Rosendal

Tafjordfjella – vårskitur

Pappa og jeg på toppen av KaritindDato: 13.-16. mai 2006

Sted: Tafjordfjellene  øst, fra Bjorli

Privat/organisert: Privat

Hvem var med: Pappa (Terje With Andersen) og jeg

Kart: xx 1:50 000

Pyttbudalen

Lørdag 13. mai

Brøstet til Pyttbua (ligger på ca 1100 moh), om Pyttbudalen. Ca 1,5-2 mil. Vi måtte gå den første mila på beina og på vei, da det ikke var brøytet helt inn. Vi gikk mye på flekker oppover, snøen lå jevnt først i ca 1000 meters høyde. Vi kom inn til DNT hytta Pyttbua (Ålesund-Sunnmøre turistforening), en relativt stor og praktisk hytte med to stuer, slik at vi kunne lukke den ene delen og bare varme opp den andre. Vi traff ingen andre de tre nettene vi bodde her.

Oppover mot Pyttegga, når sola brøt frem

Søndag 14. mai

Vi våknet opp til litt skyer, og gjennom hele dagen var det skiftende vær, snø, tåke og sol. Vi gikk oppover ryggen opp til Pyttegga (1999 moh – Møre og Romsdals høyeste topp). De siste 2-300 meterne mot toppen var det tykk tåke, så vi tok frem vindsekken og hadde en ekstra rast og venta på at det skulle lette. Etter en halvtimes tid var det god nok sikt, og vi kom oss til topps. Vi så ingenting utover, men fikk en helt utrolig bra nedkjøring.

Mandag 15. mai

På toppen av Karitind, med utsikt mot Torsnosi

Denne dagen var det nydelig vær og for det meste sol, og vi hadde igjen hele fjellet for oss selv. Vi gikk oppover til Karitind (1982 moh, og det nest høyeste fjellet blant Tafjordfjellene), fra sør-vestsiden av toppen. Vi måtte traversere forbi en relativt bratt side, som nok kan være skummel ved skredfare. Fra toppen så vi utover hele Tafjordfjella.

Tirsdag 16. mai

Utsikt mot Pyttegga (høyre), Karitind ligger til venstre for bildet

Vi gikk fra Pyttbua til Brøstet om Tunga, og var oppe i 15-1600 meters høyde. En veldig flott tur som lå en del høyere enn Pyttbudalen, så vi hadde god snø store deler av veien. I tillegg var det en utrolig flott utsikt mot både Pyttegga, Karitind og andre omkringliggende topper. Gode nedkjøringspartier også, om enn en del slakere, men veldig fine med stor sekk. Da vi kom ned på veien igjen var mye smeltet bare i løpet av de siste dagene. Vi fant oss et fint lite tjern på veien og fyrte opp bål og kaffe til lunsjen, før vi fortsatte nedover til Brøstet igjen og bilen. Kjempefint vær hele dagen.

På de fire dagene vi var i Tafjordfjella traff vi ingen andre folk.

På vei ned fra Karitind

Snøhetta og Dovrefjell

Innover fra Kongsvold mot SnøhettaDato: 19.-21. april 2006

Sted: Dovre og Snøhetta

Privat/organisert: Organisert, Høgtun fhs, friluftslivsklassen

Overnattingsform: DNT hytte (selvbetjent)

Hvem var med: friluftslivsklassen på Høgtun (Tor Inge, Anne Marte, Sveinung, Sigrun, Hanne, Bjarte, Thomas, Steinar, Åse, Åse Iren) og jeg

Kart: xx 1:50 000

Hele gjengen etter oppstigningen fra KongsvoldOnsdag 19. april

Vi kjørte opp til Kongsvold Fjellstue, hvor vi parkerte. Denne ligger på E6 like øst for Kongsvold stasjon på Dovrefjell. Veldig greit å parkere her, og hyggelig betjening. V gikk inn til Reinheim (DNT hytte, tilhører DNT Oslo og omegn), ca 15 km. Vi startet med en ganske bratt oppstigning gjennom skogen, etter dette var det flotte vidder, og (scooter)spor hele veien innover. Vi traff en scooter som holdt på å ta ned kvistinga for i år. Jeg hadde aldri brukket en stav på tur før, på 100 meters mellomrom brakk både Steinar og Sveinung hver sin!

På toppen av SnøhettaTorsdag 20. april

Tor Inge, Åse Iren, Anne Marte og jeg gikk opp til Snøhetta (2286 moh). Vi fulgte ryggen og hovedveien oppover, der det står faste stikker hele veien mot toppe. Det var skiftende vær, og en del tåke da vi nærmet oss toppen. Men vi hadde ikke mer enn tatt det obligatoriske toppbildet før tåka letta og vi fikk en fantastisk utsikt over hele Dovre. Det var begynt å bli ganske steinete og lite snø, så et par partier nedover måtte vi ta av skiene for å komme over, så det ble ikke den fineste nedkjøringa, men vi fikk noen gode sider når vi nærmet oss Reinheim igjen.

Snøhetta i aprilFredag 21. april

Vi pakket ut av hytta og vaska, og var av gårde til kl. åtte. Vi brukte ca 4 timer nedover igjen, inkludert en herlig lunsjpause i sola. Tor Inge, Anne Marte og jeg gikk litt bak de andre, og fikk sett en stor flott med moskus – vel og merke på relativt god avstand, men det var gøy å se! Det var et flott føre og god avslutning av turen.

Snøhetta bak fotografen, Reinheim ned til venstre og dalen ut til Kongshem i bakgrunnen

Rondane – topptur

«Rocking i Rondane»

paa-vei-opp-til-rondeslottetDato: 31. juli – 5. august 2004

Sted: Midt i Rondane

Organisert/privat: privat (Valdresgjengen)

Kart: xx 1:50 000

Hvem var med: Mona, Øystein, Rita, Harald, Ester, Jon, Torstein, jeg

Rocking-i-rondane-21Lørdag 31. juli: Dørålseter til krysset mellom alle 2000-metertoppene, der vi slo leir.

Søndag 1. august: Rondeslottet – Vinjeronden – Rondeslottet

Mandag 2. august: Digerronden – Midtronden – navnløs topp, populært kalt «Landslaget i ishockey» – Høgronden

Tirsdag 3. august: Hviledag med bading og slakking i leiren og en liten gåtur i området

Onsdag 4. august: (regn!!) langs Rondevann til Rondvassbu på nordsiden, båt tilbake over Rondevann og tilbake til leirplassen

Torsdag 5. august: Fra leirplassen tilbake til Dørålseter

Endel sol og fint vær, men på onsdagen var det mye regn og tåke. Vi hadde tenkt å gå på Sme-tindene, men pga været holdt vi oss relativt lavt. Forholdsvis varmt.

Rondeslottet-i-kveldslys

Haldde og Botndalen

Dato: 22. – 24. mai 2004

Sted: Haldde og Botndalen i Alta

Organisert/privat: privat

Kart: xx 1:50 000

Hvem var med: Hege K.O. og jeg

Vi gikk opp til Sukkertoppen (Nordlysobservatoriet) på lørdagen, og koste oss i hytta om kvelden, der vi også fikk besøk av tre til. Søndag hadde vi en lang frokost og starta fra hytta ca kl 1500 og gikk opp mot/til Store Hallde. Vi møtte på kraftig tåke, så om vi kom til toppen eller ikke vet vi ikke…  Men vi var i alle fall opp på ca 1100 moh. Vi fortsatte nedover, på sørsiden av Grasaksla og ned i Botndalen. Det var snø til ca 600 moh, så vi fikk brukt skiene et lite stykke nedover i alle fall, før vi skifta om til fjellstøvler og tok skiene på sekken. Botndalen var utrolig flott! Masse mektige fjell lenger innover. Vi spiste «lunsj» i ti-tida om kvelden – herlig med sol døgnet rundt! Vi fyrte opp bål ved en liten elv og hadde en god rast, før vi fortsatte nedover og var nede ved bilen ved demninga (?) klokka to om natta, og kjørte hjem.

Lyngsalpene

Dato: 6. – 9. mai 2004

Sted: Lyngsalpene

Organisert/privat: organisert, Halddetoppen Telemarkslaug

Kart: xx 1:50 000

Hvem var med: Sanna, Madeleine, Anna Birgitta, Morten, Ruaraidh, Arvid, Bjørn, Øyvind, Jon Vidar, Jan Øyvind, Knut Sverre, Stefan, Ørjan, Kathrine, Lasse, Tore

Torsdag 6. mai: Alta – Svensby

22 mil fra Alta til Olderdalen. Tok ferje 40 min. over til Lyngseidet, kjørte 25 min. til Svensby der vi bodde i hytter vi leide.

Fredag 7. mai: Fastdalstind (1275 moh)

Vi kjørte tilbake til Lyngseidet og så litt nordover. Bilene kjørte opp  til ca 200 moh. Vi gikk på beina oppover til ca 500 moh før vi tok på oss skiene og gikk opp til Fastdalstind. Knallvær – shorts og singlet, ingen skyer og en utrolig utsikt.

Lørdag 8. mai: Istind (1495 moh)

Lørdag nok en fantastisk shorts- og singletdag. Vi gikk opp Storura opp mot Urdkjerringa, opp til Istind på vestsiden, opp en smal dal og bre.

Søndag 9. mai: mot Kavringtind (1289 moh)

Kl. 11 starta vi å gå fra parkeringsplassen på Lyngseidet oppover mot Kavringtind. Været hadde snudd totalt, det var blitt kaldere, surere, våtere og tåkete. Vi gikk opp på beina til ca 700 moh og gikk 2-300 høydemeter lenger opp på ski. Snudde for å rekke ferja over til Olderdalen, og rant helt ned til 290 moh, som medførte mye «flekk- og lyngkjøring» – gøy!

Oksfjorden og Trolldalstind

Dato: 20. – 23. april 2004

Sted: Oksfjorden, Nordreisa (Troms)

Organisert/privat: organisert, friluftsliv Høyskolen i Finnmark

Kart: xx 1:50 000

Hvem var med: Hele klassen, toppturgruppa var: Sanna, Madeleine, Richard, Eirik, Bernt, Rayner, Morten (Fugelli), noen dager Pål, Per og Kathrine

Tirsdag 20. april: Arildelv og litt opp mot Trolldalstind

Vi gikk fra skolen i Sandbukta/Arildeng innover til basecamp ved Arildelv ved foten av Trolldalen. Vi gikk oppover mot Trolldalstind, og kjørte ned i femtida i en sør-vestvendt side, flott føre.

Onsdag 21. april: Nuovas (912 moh)

Vi gikk opp nord-vestsiden til Nuovas. Vi rant først ned ca 400 meter på sør-siden i ett-to tiden, da var den flott. Deretter gikk vi opp igjen og rant ned vestsiden i femtiden, da denne var veldig bra å renne ned. Fantastisk føre, vær og utsikt.

Torsdag 22. april: Trolldalstind (1172 moh)

Vi gikk opp vestsiden til Trolldalstind, der vi hadde utsikt inn mot Finnmark og innover og utover i Troms til fjorden og Skjervøy. Vi rant ned samme sted som vi gikk opp. Vi gikk opp på beina med skiene på sekken de siste 400 meterne pga bratt og litt skrått. Fantastisk flott nedkjøring denne dagen også, og sol og lite vind.

Fredag 23. april: mot Danskefjellet

Vi gikk opp ca 600 meter mot Danskefjellet før vi måtte snu og renne ned til bussen.

Rivarbukt

Dato: 24. – 26. februar 2004

Sted: Rivarbukt i Langfjorden i Finnmark, på grensa mellom Troms og Finnmark

Organisert/privat: organisert, friluftsliv Høyskolen i Finnmark

Kart: xx 1:50 000

Hvem var med: hele klassen

Tirsdag 24. februar: minus 10 grader, stille, sol og klart. Vi gikk opp til leirplassen fra Rivarbukt hvor vi ble sluppet av bussen. Vi gikk opp til Mikalvann, ca 2 km. fra Rivarbukt. Samtur med Øytun fhs og off-pistklassen. Vi delte oss i blandede grupper og gikk opp på vestsiden av Aspenesfjellet og laget snøprofil, rutchblokk og hadde skredvurdering. Vi gikk opp på en topp (576 moh) og fant en fantastisk side sør-øst for toppen som vi rant ned. Pudder hele veien.

Onsdag 25. februar: minus 15 grader, liten kuling, bra sikt, flatt lys. Vi gikk opp til Aspenensfjellet før lunsj, gikk opp ryggen fra sørvest. Det var mye mer vind og fokker i dag, så ikke så bra føre å renne på. Vi hadde lunsj i leiren, etter lunsj dro jeg, Richard, Sanna, Madeleine, ernt, Carsten, Rayner, Martin og Bjørn Ivar opp i skogen under Rivarfjellet. Opp to ganger, herlig! Leirbål ute om kvelden.

Torsdag 26. februar: minus 10-12 grader, stille, småtåke av og til. vi gikk fra leiren halv ti opp til Gievdenerassa (849 moh). Bratt nedover, herlig snø, en utrolig bra tur. Pakking av leir, ned til Rivarbukt der vi ble hentet av bussen klokka seks.

Laslettind

Dato: 23. – 24. januar 2004

Sted: Laslettind, på vei mot Jøkelfjord fra Alteidet

Organisert/privat: privat

Kart: xx 1:50 000

Hvem var med: Hege Kjærnes Olsen, Rebecca Aasmundrud, jeg

Kjørte fra Alta fredag kveld, 9 mil til Alteidet. Svingte inn mot Jøkelfjord og opp første lange bakken der vi parkerte bilen kl. 2300. Vi gikk innover ca 500 meter og slo opp teltet i regn… Ca 1-2 grader, et par dagers varme dager midt i en kuldeperiode, akkurat da vi skulle på tur…

Lørdag morgen var det grått, men frokosten ble spist ute. Vi gikk oppover ryggen sør-øst. Etter hvert dukket sola opp også, første dag etter mørketida vi så den! Det ble et fantastisk lys over de snøkledde fjellene. Vi nådde toppen av Laslettind (819 moh) og hadde en vanvittig utsikt i alle retninger. Vi kjørte nedover i solnedgangen i to-tida. Rød og klar, og kom ned i skumringen etter nedkjøring i slusj og sørpeføre. Vi hadde slått ned teltet om morgenen, og prøvde oss på bål – uten hell… Så vi gok frem primusen og stekte lapper og kokte kaffe og koste oss sotrt. Stjerneklart og flott, rett under 0 grader.