To dagers vandring på starten og slutten av ruta St. Cuthberts way – en pilegrimsled som endte opp på tidevannsøya Lindisfarne helt nord-øst i England – med påfølgende to dager på Lindisfarne. Åpne landskap, milevis med hekker, skoger, åkre, fjelloverganger, sauer, gress, gjørme, sjø og sand. Flotte dager med masse inntrykk.

Dato: 7.-11. mai 2012

Sted: St. Cuthberts way, fra Melrose i sør-Skottland til Lindisfarne i nord-England

Privat/organisert: organisert, personaltur med IKF/NKF

Hvem var med: Tor, Arvid, Arild, Marit, Odd, Hilde, Johan og jeg

Overnatting: B&B og hotell

Kart: (1:25 000 og 1:50 000)

Mandag 7. mai: Oslo – Edinburgh – Melrose

Fly fra Gardermoen kl. 1930 til Edinburgh. Flyturen tok knappe to timer, og med klokka stilt en time tilbake var vi i Edinburgh litt over åtte lokal tid. Reisen var bestilt gjennom Walkingsupport ved John Handerson, som personlig kom og hentet oss på flyplassen i minibuss og kjørte oss en drøy time sørover til Melrose og Tweedknowe Bed & Breakfast. Melrose er et lite tettsted med ca 3000 innbyggere, mange som pendler til Edinburgh eller som er pensjonister. Vi kom inn på et kjempehyggelig B&B, med seks soverom. Marit og jeg fikk suiten – eller det føltes slik i alle fall – og sov veldig godt første natt i Skottland.

Tirsdag 8. mai: Melrose – St. Boswells – Harestanes – Jedburgh (26 km)

Vi startet opp med en kraftig Scottish breakfast: speilegg, bacon, tomatbønner, blodpudding, haggis (en slags lungemos?), tomat, champignon og pølser. I tillegg til toast og kornblanding, te og kaffe. Da var vi klare til første etappen; Melrose – St. Bosswells. Vi startet opp med Abbey-en i Melrose, og der begynte merkingen. Det er også her St. Cuthberts way begynner. St. Cuthbert er en helgen som levde på midten av 600-tallet. Han var munk og levde bl.a. flere år på Lindisfarne, bl.a. som biskop, selv om han trivdes best som eneboer. Han ble helgen allerede mens han levde og det ble fortalt at han utførte flere mirakler.

Stien startet oppover mot Eilden hills, to «fjelltopper» der stien går midt gjennom de. Det er også mulig å gå opp på de, de er ikke mer enn 3-400 moh. Det var massevis med gule rapslignende blomster oppover, men disse var kraftigere som trær og med barnåler på. Flott var det uansett! Men sleipt var det også på stien. Den var til tider ganske gjørmete, og med regnskurer som kom innimellom ble det glatt. For det meste var det fint vær, men været skiftet veldig raskt, og som vertinnen på Tweedknowe sa, så kan du gjerne oppleve tre årstider på en dag her – det skal være sikkert og visst!

Etter vi hadde passert det høyeste punktet gikk vi nedover og gjennom en nydelig skog før vi kom til mer åpne marker og sauejorder og etterhvert også River Tweed som vi fulgte helt inn til St. Boswells. Etter 13 km var vi kommet til den lille byen St. Boswells der det var tid for lunsj. Vi spiste lunsj på en koselig bokkafé som lå i «hovedgata» (det var kanskje ikke så mye mer enn én gate her…?), Main Street Trading Company. Det regnet under lunsjen, så det var fint å sitte inne!

Vi fortsatte mot Harestanes, og regnet sluttet omtrent da vi gikk. Vi gikk gjennom nydelig kulturlandskap hele veien. Øde og fint for det meste, med endel sauer og kuer riktignok! Vi gikk også gjennom små landsbyer og litt på asfalt. Da vi nærmet oss Harestanes gikk vi imidlertid parallelt med motorveien noen få km, men den plaget oss ikke nevneverdig. Vi kom til Harestanes ca kl 1800. Harestanes er ingen stor plass, kun et Visiting Centre fant vi ut av, da Marit og Hilde gikk rett gjennom det uten å merke at de var kommet fram! Her ble vi hentet og kjørt de neste tre km til Jedburgh, da St. Cuthberts way går i en litt annen retning herfra.

Vi overnattet på Spread Eagle Hotel i Jedburgh, også dette en liten, men koselig by med forsåvidt lite liv på kveldstid. Etter middag på hotellet gikk Tor, Arvid og jeg ut for å se oss rundt, og de eneste vi møtte var noen lokale ungdommer og tre-fire personer på en fotballpub.

Onsdag 9. mai: Jedburgh – St. Cuthberts Cave – Lindisfarne (16 km)

Vi ble hentet på hotellet halv ni og kjørte en drøy time sørøstover, ca 1 km fra St. Cuthberts Cave hvor vi ble sluppet av. Underveis krysset vi grensen over til England fra Skottland. Det var en gedigen grotte der det er sagt at St. Cuthberts selv aldri var her, men legemet hans da han ble fraktet til Durham 2-300 år etter hans død. Rett etter grotta kom vi til en liten høyde der vi så langt utover, og så både havet og målet i det fjerne; Lindisfarne. Vi gikk over åpne sletter og inn i skog og fant en utrolig idyllisk lunsjplass under noen trær på gresset med utsikt utover! Videre gikk vi langs milevise hekker (som det forresten er veldig mye av her) og kom til slutt ut til sjøen. Lindisfarne ligger på en øy (Holy Island) som er tilgjengelig med bil/på vei fra fastlandet ved fjære, men blir en øy med sjø rundt alle kanter ved flo. Så her må man passe tidevannet hvis man skal komme tørskodd over! Det er også lagt en rute med store påler over sanden, slik at man ved fjære sjø kan gå over. Vi skiftet sko (det beste er egentlig å gå barbeint) og gikk de siste 4-5 km over sanden. Det var flott – å se Lindisfarne og målet for vandringen vår komme stadig nærmere.

Da vi kom over på andre siden var det ikke lange biten opp til hotellet, The Lindisfarne Hotel. Et koselig lite hotell med flotte rom og god mat! Det ble sagt at de hadde åpnet (vet ikke om det bare var nye eiere eller hotellet som sådan) for bare noen få måneder siden. Vi spiste middag på hotellet – enorme porsjoner men veldig god mat. Særlig desserten! Jeg og Odd delte en «mini marengue» – som bestod av to gedigne marengs med krem og bær til – veldig godt!!

Torsdag 10. mai: Lindisfarne

Lindisfarne er både et religiøst sted, et turiststed, et naturreservat og et sted med mye historie. Bl.a. var dette stedet der Vikingene først kom  i 793, og som markerte starten på Vikingtiden. På 600-tallet ble klosteret på Lindisfarne grunnlagt av St. Aiden, og dette ble en base for kristningen av det nordlige England. Det er 140 innbyggere på øya, og de har hele 5 (?) kirker. Klosteret er mest ruiner, mye av steinene fra klosteret ble brukt til å bygge et slott litt utenfor selve sentrum i 1550-årene, Lindisfarne Castle. Dette slottet skulle brukes til å beskytte grenseområdet mellom Skottland og England, men ble ikke mye brukt til det. I 1901 ble slottet kjøpt opp av Edward Hudsen (grunnlegger av Country Life Magazine) og brukt som fritidsbolig. Det ble senere solgt videre til et par forretningsmenn før det på midten av 1900-tallet ble gitt tilbake til England og forvaltes nå av National Trust og er åpent for publikum.

Da vi var på Lindisfarne var vi med på både kvelds- og morgenbønn i St Marys church. Denne dagen hadde vi også endel faglig opplegg på morgen og formiddag og på ettermiddagen var vi ute og besøkte slottet. Det regnet omtrent ustanselig og var ganske surt og kaldt. Middagen spiste vi på The Crown and Anchor, og det ble fish and chips for min del, og en utrolig god «ingefærpudding» med vaniljesaus til dessert.

Fredag 11. mai: Lindisfarne – Edingburgh – Oslo

Alt på øya er avhengig av tidevannet, også gjaldt det når vi skulle bli hentet for å bli kjørt til Edinburgh. Vi var av gårde litt før kl 1100 og kjørte en halvannen time (inkl. litt kø) inn til byen. Vi fikk med oss The Castle før det begynte å regne. Det ble skikkelig surt og kaldt, så vi satt oss inn for å spise lunsj/middag, og der ble vi sittende til vi tok flybussen ut til flyplassen. Flybussen går omtrent kontinuerlig fra broa over jernbanen, og kostet kun 3,5 pund.