Skarvan

Nyttårstur i Selbu og Skarvan-Roltdalen nasjonalpark og områdene rundt. Snøfattig men en herlig tid å være på fjellet og på tur på.

Nyttårstur i Skarvan-området
Nyttårstur i Skarvan-området

Dato: 25. desember 2012 – 1. januar 2013

Sted: Selbu/Skarvan

Privat/organisert: privat

Hvem var med: Lars Erik, jeg, Varg og Karo

Overnatting: hytta til LE, Kvitfjellhytta (NTT) og Prestøyhytta (NTT)

Kart: Skarvan (?) (1:50 000)




Tirsdag 25. desember: Trondheim – Stubbvollen
Vi kjørte fra Trondheim på ettermiddagen 1. juledag og parkerte på Vekta (ca 20 min fra Selbu). Vi begynte å gå i åttetiden om kvelden og gikk nesten hele turen kun i skinnet fra månen, hodelyktene var bare nødvendige helt på slutten. Vi gikk de fire km til hytta til Lars Erik på Stubbvollen med pulker med mat og utstyr for gode romjulsdager i fjellet.
Onsdag 26. desember: Stubbvollen – rundt Holmfjellet – Stubbvollen
Dagstur i dag etter sen morgen og god frokost. Planen var fisketur sør for Turrularsfjellet, så pulk og isbor var med. Snø var det desto verre med. Vi gikk sør for Brenntopp og rant ned i dalen mellom Brenntopp og Holmfjellet. Men i etterhvert mer stein enn snø på vei oppover nordøstsiden av Knippen fant vi ut at vi la om planene, returnerte til dalen der det var litt mer snø og fant oss ei fin furu og laget bål. Returen la vi rundt Holmfjellet. Månen kom fram da vi var øst for Holmfjellet og det var nydelig å skøyte over myra og Øyelva sør for Stråsjøen i hodelyktlyset. Kveldens meny var elgsteik.
Bålkos i stedet for isfiske
Bålkos i stedet for isfiske
Torsdag 27. desember: Stubbvollen – Kvitfjellhytta
Vi lot pulkene være igjen ved hytta – det var ikke snø nok til pulkføre – og pakket sekkene for fire dager. Vi satte kursen ganske rett nordover. Over myrene vest for Stråsjøen, over Storvollen, øst for Stentjenna og Gråvassåsen og over Størsettjenna til vi fant Kvitfjellhytta. Det var et utrolig flott område med etterhvert litt småvoller med furutrær på og fine elveløp som snirklet seg over myrene, samtidig som det var åpent og vidt landskap med god utsikt innover Sylane. Ca 2 km før hytta fant vi en fin liten voll med furutrær og masse god ved. Vi lagde bål og spiste lunsjen der og ble der til det var nesten mørkt. Da gikk vi de par siste km og kom fram til ei fin Kvitfjellhytte (Nord-Trøndelag turistforening, 505 moh, selvbetjent, 11 senger, plass til hund). Vi fyrte opp og koste oss etterhvert med nydelig rakfisk og alt av tilbehør som seg hør og bør. En herlig kveld foran peisen og med lesing i hyttebøker og gamle Fjell og Vidde.
Fra Stubbvollen og nedover skogen
Fra Stubbvollen og nedover skogen
Over myrene ved Stråsjøen med Stubbvollen i bakgrunnen
Over myrene ved Stråsjøen med Stubbvollen i bakgrunnen
Over Storkjølen
Over Storkjølen
Mmm - deilig furuved
Mmm – deilig furuved
...og kaffekok før siste etappe til Kvitfjellhytta
…og kaffekok før siste etappe til Kvitfjellhytta
Kvitfjellhyttas kombinerte anneks, do og hundeavdeling
Kvitfjellhyttas kombinerte anneks, do og hundeavdeling
Kveldens meny - rakfisk med tilbehør
Kveldens meny – rakfisk med tilbehør
Fredag 28. desember: Kvitfjellhytta – Prestøyhytta
Da vi våknet neste morgen våknet vi til ca 20 cm etterlengtet hvitt utenfor vinduet. Nydelig puddersnø hadde lagt seg som et teppe over trærne og myrene og det var bare vidunderlig å oppleve. Ganske rart, dagen før hadde vi gått på omtrent frossen myr, i dag måtte vi «stampe» oss fram og lage spor i masse, deilig nysnø. Vi så også to steder soveplasser til elg, som etter sporene å bedømme, nok befant seg ganske i nærheten. Vi la ruta sørøstover mot Eidemsvollen, og videre sørover over myrene og i retning øst for Bårsetknippen. Det var et ganske kupert terreng, med endel bekkedaler og småhøyder og spredt skog. Og med 20 cm nysnø og til tider ikke så alt for godt feste på skiene ble det litt baksing, men det gikk veldig fint og vi oppdaget et nydelig og storslagent terreng der det ikke er lagt noen stier eller løyper. Veien gikk videre mellom Bårsetknippen og Svartåsen og ned til myrene nordøst for Stråsjøen. Der kom månen fram og vi gikk i mørket og måneskinn de siste fire km, sør for Svartåsen der det var staker til scooterløype, men ikke noe oppkjørt enda. Det var en drøy bakke de siste 100 høydemeterne rett opp til hytta, langs ryggen vest for bekken. Herlig å komme fram til Prestøyhytta (Nord-Trøndelag turistforening, 620 moh, selvbetjent, 12 senger, plass til hund). Det var helt stille da vi gikk oppover i fire-femtida. Men utpå kvelden blåste det skikkelig opp og rev og slet i hytta. Da var det godt å være inne, fyre i peisen og høre på radioen. Hytta hadde en fantastisk flott utedo, lignet på en gamme! Og en utrolig flott utsikt – selv om vi ikke så så mye denne kvelden. Kveldens meny var Surpølse, potet og kålrabistappe. Nydelig!
Kvitfjellhytta
Kvitfjellhytta
Og i dag var det vassing i nysnø
Og i dag var det vassing i nysnø
Lørdag 29. desember: dagstur fra Prestøyhytta
Den opprinnelige planen var topptur til Storskarven (1171 moh), som, etter vi så snøforholdene i fjellet, ble endret til Litjskarven (1098), som, etter vi våknet til særdeles mye vind denne dagen og gikk et stykke oppover mot Litjskarven, ble endret til en liten rundtur på platået mellom Litjskarven og Gråfjellet. Herlig å kjenne vinden, men surt var det. Det ble ikke så lange turen, men vi hadde oppdaget noen rompeakebrett på hytta, så etter en god lunsj inne i hytta gikk vi ut og fant fine akebakker på andre sida av elva som renner forbi hytta. Vinden fortsatte utover kvelden og natta.
Prestøyhytta med flott utsikt
Prestøyhytta med flott utsikt
Finfin utedo
Finfin utedo
Vindfullt i fjellet - i Skarvanmassivet
Vindfullt i fjellet – i Skarvanmassivet
Søndag 30. desember: Prestøyhytta – Holmfjellet (707 moh) – Brenntopp (694 moh) – Stubbvollen
Da jeg kikket ut av vinduet i syvtida regnet det! Jeg snudde meg og sov videre, og da vi stod opp litt senere var regnet borte og sola kommet fram! Det ble en kjempeflott dag og et utrolig fint skiføre. Vi surfet over myrene og hadde veldig godt feste oppover Holmfjellet. Vi tok en skikkelig tinderangling, over både Holmfjellet og Brenntopp 🙂 Flott utsikt og fint å komme tilbake til hytta etter en herlig, liten rundtur i et kjempeflott fjellområde. I kveld var det festmiddag – dagen før dagen – og på menyen stod hare med mye godt attåt.
En nydelig nestsiste dag i 2012
En nydelig nestsiste dag i 2012
Utsikten fra Prestøyhytta
Utsikten fra Prestøyhytta
Utsikt mot Turrularsfjellet
Utsikt mot Turrularsfjellet
Starten på oppstigningen av Holmfjellet
Starten på oppstigningen av Holmfjellet
På vei opp mot Brenntopp
På vei opp mot Brenntopp
Toppen av Brenntopp i solnedgang
Toppen av Brenntopp i solnedgang
Mandag 31. desember: harejakt og bålkos
Vi rant ned myrene øst for Liahøgda, forbi fine furuer og et par jakttårn, til vi fant ei storfuru med fin utsikt. I dag var det Karo som skulle få løpt seg, og vi slapp han, fyrte opp bål, kokte kaffe og ventet på å høre losen. Det ble en lang og god bålstund, med flere kaffekok og vaffelsteiking og god temperatur, rundt null grader. Men losen lot vente på seg, og Karo løp ut av dekning for GPS-en. Så etter en stund tok vi på skiene og gikk vestover for å se om vi fant Karo. Vi fikk en fin tur rundt Liahøgda, men Lars Erik måtte ta seg en ekstratur for å få inn Karo. Varg og jeg gikk tilbake til hytta, mens mørket seg på og månen kom opp. Da vi alle var tilbake i hytta var det bare å sette på pinnekjøttet og la dette godgjøre seg en god stund mens den herlige duften fylte hytta. Det ble en fin nyttårsaften med fyr på peisen, god mat og god drikke. Ved midnatt gikk vi ut på høyden og så ned mot Selbusjøen og fikk med oss endel av fyrverkeriet.
Vaffel på bålet nyttårsaften
Vaffel på bålet nyttårsaften
Tirsdag 1. januar: Stubbvollen – Vekta – Trondheim
Fin 1. nyttårsdagsmorgen, utrydding av hytta og etter det var det bare å spenne for pulkene og renne nedover, over Stråsjøvollen og opp bakkene mot Vekta. Det var en utrolig fin himmel, skyet og med nydelig vintersol som ga fine farger i et nydelig landskap med nysnø og for første gang på denne uka hørte vi (men ikke så…) noen mennesker. Vi var eneste bil igjen på P-plassen på Vekta, nest siste bilen kjørte idet vi kom. En fin uke, fin tur og fin nyttårsfeiring som gjorde oss klare for 2013.
Reklamer

Kongsvoll

Sesongens første skitur! Med herlig nysnø på Dovre fikk vi fine skiturer inkludert en topptur og synet av moskuser.

Fantastisk vinterhelg på Dovre

Dato: 26.-28. oktober 2012

Sted: Kongsvoll, Dovre

Privat/organisert: organisert, Fjellsportgruppa i Trondhjems turistforening (TTF)

Hvem var med: Erlend, Arild, Geir Arne, Kristin, Bjørn, Jon Åge, Jorunn, jeg

Overnatting: banevokterboligen på Kongsvoll stasjon (eies av NTNU)

Kart: Snøheim (M711, 1:50 000)

Fredag 26. oktober
TTFs årlige koietur fikk i år en liten vri da turen ble lagt til banevokterboligen på Kongsvoll stasjon. På forhånd var det usikkert om turene kom til å foregå på beina eller ski, men det var en lykkelig gjeng som dro til fjells fredag ettermiddag med ski på taket og toget. Vinteren var kommet til Trøndelag (i alle fall for noen dager) og det lavet ned utover hele fredagen. Vinden var også så absolutt til stede denne dagen og det var godt å komme fram til ei hytte der temperaturen steg raskt og praten var i gang før førstemann gikk over dørstokken. Det store spørsmålet denne kvelden var om vi ville se moskus i løpet av helga?

Lørdag 27. oktober: Vesle Nystuguhøa (1513)
Vi våknet lørdag morgen – til sol! Den var ikke meldt før søndagen men sannelig dukket den opp i dag! Snøen lå urørt i pudderutgaven da vi etter en lang og god frokost tråkket oss på ski oppover fjellsiden mot Nystugudalen. Vintereventyret ble ikke mindre av at det plutselig hoppet en hare i nesten helt hvit vinterdrakt rett foran oss. Det kjentes som om vi var i begynnelsen av mars, og vi nøt det! I det vi nesten var kommet til Nystugubekken stoppet Arild oss plutselig og begynte å veive med staven. Moskus! Fire moskus stod noen hundre meter foran oss. Erlend trakk fram kikkerten og alle fikk tatt de store, flotte dyrene nærmere i øyesyn.

Den planlagte ruta tok en litt mer sørlig retning etter møtet med moskusene, og på trygg avstand fant vi et fint sted å ta lunj. Vinden hadde kommet da vi steg over tregrensa, så det ble ingen lang lunsj i solsteiken, men lang nok til å få i oss nok av både mat, varm drikke og sjokolade.

Etter lunsj ble dagens mål bestemt å være Vesle Nystuguhøa (1513 moh) for en del av oss. Noen få partier var ganske avblåst men for det meste gikk turen smertefritt på godt føre. På toppen fikk vi utsikt i alle retninger og vi skuet over til både Snøhetta og Rondane. Nedturen var en fornøyelse! Da vi kom under tregrensa ble det skikkelig skogskjøring med masse deilig nysnø å bremse i – eller tryne i! Ned kom vi oss i alle fall alle sammen, omtrent samtidig som månen stod opp.

Som seg hør og bør på en koietur stod biff og bløtkake på menyen. Det ble disket opp med det ene og det andre, og ingen gikk sultne til sengs den kvelden i alle fall!

Søndag 28. oktober: mot Søndre Knutshøe
På doturen søndag morgen kjente jeg at det var blitt litt kaldere – som det var meldt. Jeg tenkte at det må nå ha kommet ned i en 8-10 minusgrader. Stor ble overraskelsen da vi så at gradestokken meldte 19 minus!! Men i dag hadde vinden løyet fullstendig, og etter hvert som sola kom opp steg også gradene betraktelig og det ble en fantastisk dag!

Halve gjengen skulle ta et formiddagstog og rakk derfor ikke mer enn en lang frokost og utvasken søndagen, mens vi fire som kjørte bil fikk en herlig skitur fra Kongsvoll fjellstue og oppover mot Søndre Knutshøa et stykke før vi snudde. Lunsjen denne dagen ble fortært uten votter på og med sola rett i ansiktet. Her kunne vi sittet lenge! Men selv om vi etter hvert byttet ut ski med bil for å komme oss tilbake til Trondheim ble det en nydelig tur i måneskinnet langs E6-en tilbake til en by som fortsatt lå dekket av vakker, hvit snø. Vintersesongen har begynt på best tenkelige måte og vi bare gleder oss til fortsettelsen!

Bratt opp fra Kongsvoll i dyp og herlig puddersnø
Utsikt østover mot Knutshøene
Nydelig dag for sesongens første skitur
I Nystugudalen traff vi moskus. På bildet er det fire stykker inne blant steinene…
Skitur på herlig føre
Ingenting å si på utsikten
Vindfullt når vi nærmer oss toppen
Vesle Nystuguhøa i sikte
Litt varm kakao gjør godt etter en nydelig nedkjøring
Herlig!

Besshø (2258 moh)

Besshø besteget på lørdagen under Fjellfilmfestivalen 2012. Snø, sol, vind, utsikt, rett opp og rett ned. 

Besshø 2258 moh

Dato: 14.-16. september 2012

Sted: Gjendesheim, Jotunheimen

Privat/organisert: organisert, Fjellfilmfestivalen

Hvem var med: Rita og jeg

Overnatting: telt ved Gjendesheim

Kart: Jotunheimen Aust (turkart 1:50 000)

Fredag 14. september: Oslo – Gjendesheim
Reiste opp fra Oslo via Gardermoen og plukket opp Rita som kom fra jobbreise, via Gjøvik, Dokka, Fagernes og over Valdresflya til Gjendesheim. Min syvende Fjellfilmfestival men første uten noe ansvar og kun som deltaker. Vi slo opp teltet rett ovenfor Gjendesheim og var med på endel av programmet på kvelden, samt traff mange kjente.
Lørdag 15. september: Besshø (2258 moh)
Vi møtte opp på ferjekaia og tok båten til Memurubu kl. 0930, sammen med Besshø-gruppa, ca 30 stykker og tre turledere. Vi startet å gå fra Memurubu ca kl. 1000 og gikk bratt oppover de første 4-500 meterne, samme sti som den som fortsetter over Besseggen. Da vi tok av fra stien og gikk nordover mot Besshø delte gruppa seg i to. 20 av oss gikk videre oppover mot toppen. Vi fulgte sør-eggen rett oppover til toppen. Det var steinete, bratt og urete og de snøen begynte på ca 1600 moh. Men det var herlig å gå, det blåste friskt, sola stakk av og til innom og utsikten var fantastisk når det av og til var litt sprekker i skydekket vi gikk inni. Høydemeterne fløy fort oppover, men da vi nærmet oss toppen begynte vinden å tilta noe voldsomt. Da vi var oppe på platået med toppen, på ca 2200 var vinden så sterk at vi ble blåst over ende. Det ble ingen lang rast på toppen, men vi følte alle at vi hadde fått en god dose alkohol innabords slik som vi sjanglet! Turen nedover var ganske glatt men gikk overraskende bra i steinura. Høsten var så absolutt til stede med all sin prakt av fine farger nedover bjørkeskogen mot Memurubu. Vi rakk akkurat båten som gikk kl. 1640 og var tilbake til Gjendesheim ca 1715. Ca 8 timer totalt t/r Gjendesheim. Da kom regnbuen fram, sola skinte på oss og vi hadde lagt en herlig tur bak oss. Middagen ble tilberedt utenfor teltet og var som seg hør og bør Monas gryte. Og resten av kvelden ble fylt av festivalprogram – men vi kjente turen i både bein og øyne, så vi var langt fra de siste i seng…
Utsikten fra Gjendesheim lørdag morgen
På vei opp fra Memurubu var høstfargene absolutt til stede
Den glade vandrer
På stien med Besshø i bakgrunnen
Vi møtte snøen ved ca 1600 moh
En herlig dag!
Toppen av Besshø – et vindfullt sted
Hetta var god å ha på toppen, det var så vidt vi klarte å ta bilde så mye blåste det
Utsikt mot Knutshø
Herlige høstfarger

Søndag 16. september: Gjendesheim – Flagget i Leira – Oslo

Deilig morgen og frokost utenfor teltet, før vi tok en tur ned på festivalområdet. Vi reiste mot Oslo på formiddagen og tok en stopp i Leira for en liten luftetur opp til Flagget som vi regelmessig besøkte da vi gikk på Valdres folkehøgskole. Men når vi jukset og tok bilen så langt vi kunne var det bare 300 meter (men stort sett høydemetre) opp til Flagget… Halv time t/r inkl. mimring på toppen, så var vi klare for resten av turen tilbake til Oslo.

Trollheimen – Okla (1580 moh)

Høsthelg med vakre farger, god temperatur og utsikt over hele Trollheimen fra Okla (1580 moh) og fantastisk opphold på Gjevillvasshytta hos Randi.

Hvorfor ikke dra fram hekletøyet på toppen…? Vi traff et par jenter på toppen som hadde med hekletøy i sekken og det er ikke hver dag man kan ta bilde heklende på en topp! Foto: Mari Kolbjørnsrud

Dato: 31. august – 2. september 2012

Sted: Gjevillvatnet, Trollheimen

Privat/organisert: privat

Hvem var med: Mari og jeg

Overnatting: hos Randi på Gjevillvasshytta

Kart: Trollheimen (turkart 1:50 000, 2010)

Fredag 31. august: Oslo – Gjevillvasshytta

Vi ble hentet på togstasjonen på Oppdal og derfra bar det innover til Gjevillvasshytta og rakk akkurat deilig sodd til middag. En hyggelig kveld på kjøkkenet sammen med Randi og de andre ansatte. En liten tur inn i peisestua fikk vi også før vi køyet. Hytta var godt besøkt denne helga, med over 50 overnattende.

Lørdag 1. september: Okla (1580 moh, 18 km)

Etter en god frokost i den koselige spisestua på Gjevillvasshytta fikk vi låne bilen til Randi og kjørte via Osen til sørsiden av Gjevillvatnet til Langoddsætra. Her parkerte vi bilen der stien sørover opp mot Okla startet. Det var god temperatur, litt yr til å begynne med, men sola kom etterhvert og det var høyt skydekke – perfekt toppturvær. Vi fulgte god sti opp til Engelsbekkhøa. På veien opp fant vi masse store blåbær og noen multer. Fra Engelsbekkhøa tok vi nordvestover til Fjølbutjønna og gikk på nordsiden av Korgtjønna. Her stoppet vi for lunsj. Helt i nordøstenden av vannet ligger det en liten og koselig strand. Det er en flott utsikt opp mot Okla og eggen vi skal oppover ser smalere ut enn den er. Vi fortsatte på nordsiden av Mjølkeskåla og gikk eggen opp til Snydda, Oklas høyeste punkt (1580 moh). Her så vi utover hele Trollheimen, Storlidalen og Innerdalen. Fantastisk utsikt utover og hvis vi så ned så vi rett ned til Gjevillvatnet og til Vassendsetra i enden av vannet. Vi skrev oss inn i boka, tok en kopp kaffe og en sjokoladebit og nøt utsikten før vi gikk sørover på sørsiden av Mjølkeskåla. Her fant vi den rødmerka (godt merka!) stien fra Bårdsgården. Da vi var på Engelsbekkhøa så vi mørke skyer som kom vestfra, men vi kom oss ned før det ble noe særlig regn. Da vi nærmet oss bilen gikk vi litt ut av stien og fant masse multer på noen av myrene. Utover kvelden ble det fullmåne, det var god mat inne og fyr på peisen og en herlig lørdagskveld.

Blåbærskogen
Høstfjellet er nydelig
På vei opp mot Engelsbekkhøa
Snydda på Okla i bakgrunnen, Mari og lunsj i forgrunnen
Utsikt mot Gjevillvasskammene på vei oppover
Orientering av hva vi ser fra toppen
Utsikt mot Vassendsetra i forgrunnen og Snota i bakgrunnen

Søndag 2. september: Gjørdøldalen (11 km)

Dagens mål var fulle spann med multer og lang og god bållunsj. Det var mer utrygt vær i dag og litt regn til å begynne med. Vi gikk oppover stien mot Trollheimshytta på nordsiden av Gravbekken. Litt nord for tregrensa gikk vi av stien nordover og fant endel multer. Vi tenkte det skulle bli mer nedover på myrene i Gjørdøldalen, men det ble bare mindre og mindre nedover. Men det var fint å tusle i bjørkeskogen over myrene. Rundt lunsjtid fant vi ei furu vi satte oss ved, med utsikt over Gjevillvatnet og dalen utover, og fyrte bål. Sjokoladekaken fra Randi smakte godt med kaffen. Vi fikk nok multer til dessert for «oss» på kjøkkenet, men ikke noe å skryte av utover det. Disse multene smakte imidlertid nydelig! Vi ble på Gjevillvasshytta utover kvelden og Randi kjørte oss ned til nattoget fra Oppdal. Vi måtte ta buss for tog fra Oppdal til Otta, og der måtte vi vente en halv time på toget klokka tre på natta, så selv om det hadde vært ei nydelig helg ble det ikke en fullt så nydelig slutt på helga… Men vi kom oss nå fram til Oslo til slutt!

Nydelige høstfarger i bjørkeskogen
Naturens kunstverk. Foto: Mari Kolbjørnsrud
Litt multer ble det da
Utsikt østover mot Gjevillvatnet. Foto: Mari Kolbjørnsrud
Ingenting er som å slappe av på en myk og deilig myrmadrass i høstsola. Foto: Mari Kolbjørnsrud

Lomsdalen

Det gjemte landet som  vi leste om i Marius Nergård Pettersen sin bok om nasjonalparken Lomsdal – Visten, fristet oss å prøve ut. Det ble en herlig uke nesten helt alene i villmarka i fantastiske omgivelser, med fersk ørret, kaffebål, spennende natur, god temperatur, regn, sol, tåke, fullmåne, mygg, toppturer, lange kvelder og skikkelig ta-livet-med-ro-følelse.

Lomsdalen – en fantastisk vakker dal

Dato: 28. juli – 5. august 2012

Sted: Tosbotn – Lomsdalen, Helgeland (Lomsdal-Visten nasjonalpark, åpnet i 2009)

Privat/organisert: privat

Hvem var med: Lars Erik, jeg og Karo

Overnatting: fire netter i telt, to netter i åpne koier og to netter i en åpen kåte/gamme

Kart: Tosbotn, 1825 I (M711, 1:50 000), 2004 – virket litt utdatert

Lørdag 28. juli: Trondheim – Tosbotn

Kjørte fra Trondheim, 333 km på E6 før vi tok av til Brønnøysund og kjørte ca ei mil videre. Klokka var elleve om kvelden da vi satt opp teltet på ei lita slette ved veien der veien krysset Jordbruelva. Middag hadde vi spist underveis, så det var rett i soveposen. Det var litt lett regn og mye mygg…

Søndag 29. juli: Tosbotn – Midtre Breivatn

Lett frokost ved bilen, deretter kjørte vi til selve Tosbotn, ei mil videre. Tosbotn er ei lita bygd med ca 20 fastboende. Veien over til Brønnøysund kom først i 1987, så før det var bygda ganske mye mer utilgjengelig. Rett etter campingen svingte vi av ved et gult hus (som tidligere var butikk) og inn bak to låver fant vi Harry Antonsen. Det var han som solgte fiskekort til Bjørnstokkvatna og vi hadde også hørt med han om han kunne kjøre oss så vi satte bilen ved Jordbruelvautløpet. Det var her vi hadde planlagt å komme ned ei uke senere.

Vi startet ca kl. 1100 ved Borkamoen, ved utløpet av Leiråa ca 2 km vest for tunnelen i Tosbotn. Derfra gikk vi oppover på traktorvegen langs Leiråa i lett regn. Første kryss tok vi til høyre, andre til venstre, før vi svingte opp Lesådalen. Det gikk en ganske tydelig sti gjennom skogen, men det var ikke så lett å finne den da vi kom til snaufjellet. Lunsj og turens første kaffebål hadde vi rett under tregrensa i furuskogen, med flott utsikt over dalen. Da vi kom til nedre Bjørnstokkvann kom sola fram og den ble værende resten av dagen og kvelden. Vi gikk på vestsida av både nedre og øvre Bjørnstokkvann. Stien på kartet langs øvre Bjørnstokkvann går lengre opp i lia enn den gjør i virkeligheten. Dette var visstnok den gamle stien. Nå følger stien stort sett vannkanten før den tar litt opp i lia siste stykket.

Ved vestre enden av øvre Bjørnstokkvann tok vi en lengre stopp og fant fram fiskestengene. Dette var første gangen jeg fisket med min nye – og første – fiskestang så det var en høytidsstund for meg (men fisken uteble til et senere vann…). Det ble to ørreter på Lars Erik, begge i elveutløpet. Deilig med nystekt ørret i sola før vi gikk videre i syv-åtte tida på kvelden. Vi fulgte stien, eller i alle fall traseen der det går en sti på kartet – den var ikke synlig i virkeligheten, men enkelt terreng å gå i om enn litt småkupert. Da vi kom på toppen av eggen mellom Bjørnstokken og nordre Snøfjellet fikk vi en fantastisk utsikt over Breivatnan og området mellom. Det var skyfritt og klokka nærmet seg ni. Vi ble sittende her og nyte utsikten en stund. Nedover mot flatene mellom øvre og midtre Breivatn hadde store svaberg som var flotte å gå på i så tørt og fint vær som vi hadde. Vi måtte vade over elva mellom øvre og midtre Breivatn og videre fulgte vi stitraseen og fulgte vestsiden av midtre Breivatn til odden som stikker ut nesten helt nord i vannet. En utrolig flott odde. Det var blikk stille og sola var akkurat gått ned. Vi måtte lete litt for å finne en teltplass som ikke var myr, men fant til slutt en flate med plass til 3-4 telt. Det var en herlig sommernatt, og det ble nok et lite fiskemåltid før vi la oss inn i teltet og rømte fra myggene.

De første kilometerne tilbakelagt og 7 dager til neste gang vi så folk
Fiskestangens jomfrukast i øvre Bjørnstokkvatn
Et par små ørreter bet på i fossen
Fantastisk kveldssol over øvre og midtre Breivatn
Kveldssol i Lomsdal Visten nasjonalpark – vakkert!
Livet er fint!

Mandag 30. juli: Midtre Breivatn – Strompdalskoia

Vi våknet av at det regnet, og drøyde ganske lenge inne i teltet med håp om at det skulle lette. Selv om vi visste at det var denne dagen det var meldt veldig mye nedbør… Men etter hvert ga det seg litt selv om hele dagen var jevnt over ganske grå og regnfull. Etter frokost og pakking gikk vi på østsiden av nedre Lappskardvatnet og øst for elva som renner ned fra det lille vannet på 426 moh. Vi lette en stund etter en steinheller vi hadde fått tips om fantes i området, men fant den ikke. Så vi slo oss til på odden rett øst for utløpet av elva ned i nedre Breivatn. Her spiste vi deilig lunsj med pannebrød og stekt bacon før vi fortsatte nordvestover. Vi gikk på vestsiden av småvannene og på vestsiden av kollen på 332 moh. Vi gikk inn i naturreservatet i Strompdalen og videre fulgte vi den smale dalen nedover Strompdalsbrotet. Tåka hadde kommet, det regnet og det var rent eksotisk og regnskogaktig å gå nedover den etter hvert bregnekledte dalen. I starten gikk det bratt ned ei steinrøys, så det var viktig å trå forsiktig. Vi fikk absolutt erfare at kilometerne i Lomsdal-Visten av og til kan være ganske drøye, men ikke desto mindre flotte! Vi kom ned i en frodig dal og på kollen 232 moh så vi de neste 500 meterne ned til Stromdalskoia. Denne koia eies av Direktoratet for naturforvaltning, har 6 sengeplasser, gasskomfyr og ovn, bord og benker og ganske god plass innvendig. Her har det tidligere vært drevet gård, helt fra 1660-årene og fram til 1954. Siste som bodde på gården var Knut Strompdal, botaniker og ”folkehistoriesamler”. Tunet med Strompdalskoia var fullt av frittvoksende blomster og planter han hadde plantet.

Vi fulgte ryggen og fant en tydelig sti ned til koia. Rett før vi var framme fant vi ei multemyr med mange modne multer. Så vi satte fra oss sekkene, fant noe å plukke i og fikk nok multer til to store porsjoner dessert! Da vi kom tilbake var det bare å pakke ut og henge opp alt det våte – stort sett det meste – før middag og himmelsk dessert.

En grå morgen, men frokostgrøten smaker nydelig
Karo nyter lunsjpausen ved nedre Breivatnet like mye som oss
På toppen av steinrøysa ned Strompdalsbrotet
I bregneskogen og juvet nedover mot Strompdalskoia
Bak oss ser vi tåkeheimen vi kom ned gjennom…
Himmelsk dessert plukket rett utenfor Strompdalskoia

Tirsdag 31. juli: Strompdalskoia – Lomsdalskoia

Litt lettere vær i dag og lang og god morgen også i dag. Er luksusen det med sommerdager i nord – døgnet har ikke mange mørke timer, så dagene er lange og ingenting haster. Lars Erik fikk med seg litt mark fra området til agn. Fra hytta fulgte vi godt oppgått sti 500 meter nedover til vi krysset Breidvassfossen over en flott hengebro. Deretter bar det bratt oppover på god sti til vi var oppe på flatene ved Lomtjørnan. For et fantastisk område, Lomsdalen! Skydekket lå på 5-600 meter (altså 2-300 meter over oss), men temperaturen var god og det var lettgått terreng mellom de spredte furuene, svabergene og småvannene. Vi slo oss til for lunsj ved det største vannet, rett sør for Medheiforsen. På veien oppover kneika hadde vi funnet noen kantareller og før vi gikk fra koia hadde vi satt brøddeig som hadde hevet, så til lunsj ble det ferske rundstykker stekt på bål, med kantareller og bacon på! Det smakte fortreffelig og fraværet av fiskelykke og fiskelunsj ble nesten overskygget.

Det gikk en tydelig og vardet sti gjennom Lomsdalen (den går noen steder litt lengre nord enn på kartet). Vi var en stund i området og i ett av vannene her fikk jeg min aller første fisk på stang – noensinne! Godt fornøyde og med middagen i boks fortsatte vi bortover stien som etter hvert gikk gjennom høyt gress. Stien går helt inn til Lomsdalskoia (027 619) selv  om det ikke står merket av på kartet. Koia er privat eid men åpen for overnatting. Ei utrolig koselig tømmerkoie med 3 sengeplasser og vedovn, inne i skogen, rett ved elvebredden der elva renner sakte (her kan man også vade elva ved lavt vanne og fortsette oppover Henriksdalen). Da vi pakket ut av sekkene oppdaget jeg til min store skrekk at omtrent alt det flytende smøret (Bremykt på flaske) hadde rent ut i hele sekken! Så vi fikk en stor oppvask! Men varmt vann, zalo, og tørkesnor utenfor koia gjorde underverker, og vi kunne etter hvert flytte oss bort til den utrolig koselige bål- og spiseplassen ved elva. Stekt ørret, potetmos med masse hvitløk, nypoppet popcorn, fyrstekake, bål, kaffe og myggspiral utgjorde ingen dum kveld.

Perfekt sted for å finne mark
Koselige Stromdalskoia
Broa over fossen
Oppe på platået med Lomsdalstjørnan etter bratt oppstigning fra elva
Kaffe og bål – da kan lunsjen vare evig
Stolt fisker med sin første ørret
Nydelige Lomsdalen
Dagens resultat – et herremåltid
Lomsdalskoia
Bedre kjøkken skal man lete lenge etter
Namnam
Kaffelars…

Onsdag 1. august: Lomsdalskoia – Grunnvatnet

Våknet til duskregn. Hadde igjen en lang og god morgen inne i hytta med kaffe og bok. Målet i dag var Grunnvatnet, sørøst for Lomsdalskoia. Stien fortsatte fra hytta og gikk ganske nær elva bort til Lomsdalen (tidligere gård). Her sluttet stien og vi fortsatte i myr og vått gress østover og fant broa over til Henriksdalen på toppen av fossen i nedre Grunnvasselva. Ruta gikk nord for Grunnvassheia og vi krysset bekken 046 621. Vi gikk først i høyden, men der ble elva et juv, så den ble vanskelig å krysse. Videre gikk vi sørøstover og vest for høyden på 353 moh og så ned i bjørkeskogen mot Grunnvatnet. Det hadde regnet hele veien. Det kan være lurt å gå på skrå sørover mot bekken som renner ut sørvest i Grunnvatnet – det er brattere lengre nordover langs vannet. Vi slo opp teltet på kollen 052 607. Det er rimelig myrete de fleste steder, men vi fant et ok sted helt på toppen med nydelig utsikt over vannet og innover starten av Grunnvassdalen. Det regnet ganske bra så vi ble liggende i teltet mye av ettermiddagen og lese, men i kveldingen tok vi en tur ut og fant ei myr full av multer like ved teltet! Så denne kvelden ble det nok en herlig, raus porsjon med multer til dessert!

Teltet i forgrunnen og Grunnvassdalen i bakgrunnen
Multemyra

Torsdag 2. august: Grunnvatnet – Nedre Breivatn

Planen i dag var å gå opp Grunnvassdalen – en bratt og ganske krevende, steinete tur så det ut som. Men etter at det hadde regnet jevnt hele natta og også morgenen og skydekket lå på 5-600 moh la vi om ruta og bestemte oss heller for å gå rundt Middagsfjellet og til Nedre Breivatnet og en gamme på nordsiden av vannet. Ruta ble lagt over Grunnvassheia og rundt Middagsfjellet på ca 3-400 meters høyde. Vi fikk igjen konstatert at kilometrene i Lomsdal – Visten kan være mer krevende enn de ser ut på kartet. Myr, lyngtuster, steinrøyser, svaberg, bjørkeskog og elver som varierer veldig i størrelse etter nedbøren siste døgnet. Flott er det, men ruta går i sikksakk for å finne det beste lendet å gå i. Rett før vannene på Medheia tok vi lunsj under en bitteliten heller, med utsikt over hele Lomsdalen. Nydelig! Regnet tok en pause og sola viste oss noen få stråler før den gjemte seg igjen og tåka overtok. Vi gikk sørvestover til vi kom til vannet på 310 moh, rundet dette og neste vann og gikk sørøstover mot Nedre Breivatn. Vi kom etter litt inn på en sti som førte oss til gamma på odden nordøst i vannet. Det har tidligere stått en samisk gamme (eller kåte) her, men denne er ødelagt. I 1990 ble det laget en tilsvarende ny for overnatting. Her er det god plass til to personer, men det går også med fire gode venner. Vi måtte tette litt på taket, men etter det ble den super å bruke og vi gikk inn og fyrte bål, laget middag og kaffe. I mellomtiden sluttet det helt å regne. Lars Erik tok en kveldstur med fiskestanga og kom tilbake med 4 ørret på 100-400 gram. Vi hang de opp under taket for røyking. Rundt midnatt kom månen fram over Brevasstinden i en liten glipe i skylaget – og det var ikke mindre enn fullmåne! Nydelig!

På vei opp fra Grunnvatnet
Lunsjtid med utsikt utover Lomstjørnan
Litt lapping på taket før gamma kunne inntas

Fredag 3. august: Topptur til Middagsfjellet (901 moh) og Lauvvasstind (1109 moh)

Endelig en morgen med fint vær å våkne til! Vi spratt opp klokka åtte, klare for dagen. Vi hadde bestemt oss for å overnatte to netter i gamma og i dag ble toppturdagen. Etter herlig frokost, kaffe og morgenstund lot vi Karo få en hviledag ved gamma og vi tok beina fatt rett oppover, langs ryggen, til Middagsfjellet (901 moh). Vi fikk en fantastisk utsikt fra toppen. Det var lett å gå oppover, på steiner/fjell og gress/lyngtuster om hverandre. Etter toppen fortsatte vi sørøstover langs ryggen og kom til toppen på 816 moh og gikk videre sørover. Før vi startet på de 300 høydemetrene opp til Lauvvasstind tok vi en rast ved et isvann som inkluderte et isbad. Kaldt og forfriskende, men sola stekte og det var ikke et vindpust! Vi gikk videre oppover langs ryggen NV for vannet på 782 moh og dreide deretter SØ på ryggen siste del. De siste 100 høydemetrene var ganske bratte, men ingen problem å finne en vei. Fra toppen av Lauvvasstind (1109 moh) så vi ut til havet og til de 7 søstre ved Sandnessjøen og nordover og innover mot Mosjøen, Vistfjella og Grunnvassdalen. Herlig! Nedturen gikk NV mot vestenden av Lauvvatnet. Fortsatt godt å gå med stein/fjell og gress/lyng, men denne ruta er nok lettest å gå nedover, som vi gjorde, enn oppover. Det er en del ”blokker” og skrenter her. Etter en kort stopp ved Lauvvatnet var klokka alt blitt halv åtte og vi gikk de siste 2 km vestover til gamma. Der møtte vi Karo som var glad for å se oss igjen. Denne kvelden ble det bål og middag ute – vi stekte den røkte ørreten i aluminiumsfolie på bålet og bakte rundstykker, også disse i aluminiumsfolie på bålet. Det smakte utsøkt! En nydelig kveld, helt stille, flott solnedgang, månen tittet etter hvert fram igjen og det bet på et par fisk.

Etter et døgn med oppholdsvær så vi tydelig at elvene på NV siden av nedre Breivatnet hadde blitt betydelig mindre. Elver i Lomsdal – Visten kan vokse/synke meget raskt da det ikke er noen magasinering av vannet og all nedbør som kommer renner ut med en gang. De rakse skiftningene kan både være positive og negative – avhengig av hvilken vei og hvilken side av elva du er på.

På vei fra Middagsfjellet med Lauvvasstind i bakgrunnen
Ikke så verst sted å ta en liten dukkert
Nede igjen ved gamma var Karo glad for å se oss
Gamma i kveldssol

Lørdag 4. august: Nedre Breivatnet – Øvre Bjørnstokkvatn

Tåka kom rundt midnatt, og den lå svært lav da vi våknet (ca 400 moh). Sakte men sikkert steg den opp til 6-700 moh i løpet av dagen. Vi gikk på vestsiden av Nedre Breivatn og krysset Breivasselva helt i toppen, der det er en øy i mellom. Det gikk veldig fint nå som elvene ikke hadde fått nedbør på et par døgn. Vi gikk oppover lia til nedre Lappskardsvatnet og der møtte vi plutselig et par personer – de første menneskene vi hadde møtt på en uke. Det var to tyskere som hadde funnet området på internett! Deretter fulgte ruta vår tilbake mellom Midtre og Øvre Breivatnet, hadde fiske- og potetmoslunsj etter vi hadde krysset elva mellom de to vannene og gikk opp på dagens høyeste punkt på nesten 600 moh. Da vi var komment et stykke nedover i dalen ned mot Bjørnstokkvatnan  møtte vi en til turgåer – nok en tysker som hadde funnet området på internett, og som skulle være på tur en del dager og satset på at han fikk fisk, for det var den maten han hadde belaget seg på! Vi slo leir ved utløpet av Bjørnstokkelva helt sør i øvre Bjørnstokkvatn – på østsiden, på en myrete plass viste det seg. Men det ble like fullt bål ute også den kvelden.

Vading over elva
Bål i vannkanten siste kvelden

Søndag 5. august:  Øvre Bjørnstokkvatn – Tosbotn

Vi startet tidlig for denne turen å være, og etter en kjapp frokost i duskregn pakket vi sammen og forlot leirplassen halv ti. Vi gikk på vestsiden av nedre Bjørnstokkvatn men i stedet for å følge stien som er avmerket på kartet ned Lesådalen, fortsatte vi en god og tydelig sti langs Bjørnstokkelva. Vi fikk snart utsikt utover Tosenfjorden og Tosbotn. Dette er en kortere, men brattere vei ned fra/opp til Bjørnstokkvatnan enn den vi startet med. Da vi hadde gått over Arnfloget og begynte på den bratte nedstigningen forsvant imidlertid plutselig stien, og vi befant oss i en bratt bregneskog. Men vi visste at retningen var nedover og fant en ok trasé til vi etter en god stund kom inn på en sti. Vi kom ut ved Bekkevold, men fikk fortalt etterpå at stien starter nok noen hundremeter lengre øst (?). Nå stod vi her og bilen stod ved Jordbruelva halvannen mil lengre øst. Vi fikk – over all forventning – haik med den andre bilen som passerte, et par rypejegere som det var veldig trivelig å sitte på med og prate med. Jeg ble med de for å hente bilen mens Lars Erik ble igjen for å passe på bagasjen og Karo. Og etter det var det bare å sette seg i bilen og kjøre de 35 milene sørover til Trondheim – nå med en helt annen kjennskap til dette fantastiske området enn bare en uke tidligere!

Godt fornøyd med turen, nå er det bare siste høydemeterne ned til fjorden igjen.

Takk til Marius for mange gode tips og ikke minst inspirasjon til å bli litt bedre kjent med dette vakre og ville området av Norge!

Pilegrimstur i Østfold

Fra Kornsjø på svenskegrensa sør i Østfold til Halden, fulgte vi delvis pilegrimsleden fra Holtet (svenskegrensa) til Oslo. Tre dager med tidenes sommervær og -temperatur gikk vi gjennom nydelig bjørkeskog, på skogsveier, gårdsveier og stier, skog og kulturlandskap, og opplevde en utrolig flott – og for meg ny – del av Norge.

Vandring gjennom de Østfoldske skoger

Dato: 25.-27. mai 2012

Sted: Sør i Østfold: Kornsjø – Prestebakke – Idd – Halden

Privat/organisert: organisert, Thomasgården

Hvem var med: Mari, Ulla (turledere), Tormod, Lene Mari, Helga, Anne, Nils, Dinah, Margrethe, jeg

Overnatting: menighetshus

Kart: (Turkart Halden, 1:50 000)

Fredag 25. mai: Kornsjø – Prestebakke (14 km) 

Jeg ble med på første del av en ti-dagers pilegrimstur fra Kornsjø til Oslo der Mari skulle være turleder. Værmeldinga viste ti dager med stor sol og over 20 grader! Vi møtte opp på Thomasgården på fredag morgen. Jeg kom med toget som gikk fra Oslo kl. 0600, og videre fra Halden med buss (minibuss kjørt av Halden taxi ved bestilling senest 2 timer før avgang, tlf 69 21 32 00) til Prestebakke der jeg ble hentet og kjørt den siste drøye milen til Thomasgården i Kornsjø. En nydelig oase av et sted, rett ved et vann som skal være veldig fint å padle kano i.

Etter morgensamling i kapellet kl 1000 begynte ferden nordover. Vi gikk gjennom et område som defineres som innlandsvillmark og har bl.a. ulv. I dag så vi imidlertid bare stålorm, to hoggormer og en frosk, og en nydelig skog. Vi gikk nordover fra Thomasgården, på østsiden av Løksvann, vest for Bjørnholtet og opp til veien, krysset denne og fortsatte oppover bomveien og videre vestover forbi Lille Rabbemoen til Pålsbu. Rett før dette hadde vi en herlig lunsj i skyggen. Vi fortsatte 1,5 km langs RV101 nordvestover til Sætre. Der gikk vi inn en grusvei forbi Mosekasa, forbi Myrvang og Lasætre. Fra krysset 200 m nord for Lasætre gikk vi rett nordover og kom inn på den blåmerka Karl XIIs vei. Vi gikk 2-300 m forbi et gårdstun. Der skulle det etter kartet gå en tydelig blåmerka sti. Vi kom derimot til et 2 km langt stykke krattskog… Vi så vel to blå merker underveis, men ikke antydning til sti. Men den skulle følge jernbanen så vi gikk parallelt med den, forbi to hogstfelt og kom oss gjennom til slutt! Etter dette var det herlig å gå på grusvei siste biten til Prestebakke.

Det var så mange grønnfarger på veien. Nyutsprungen bjørk, nye skudd på grantrærne, mose, blader og blomster, og sola som skinte ned gjennom trekronene. Utrolig vakkert! Det var sol hele dagen og deilig å gå i skyggen, termometeret viste 30 grader i skyggen! Heldigvis var det også litt vind til å kjøle oss ned.
Da vi kom frem til menighetshuset der vi skulle overnatte i Prestebakke, et lite, koselig tettsted, var det første vi gjorde å skifte til badetøy og dra ned til Ørsjøen rett ved kirka og bade. Sjøen var såpass stor at den ikke akkurat hadde nådd noen sommertemperatur (14-15 grader), men det var bare deilig med et forfriskende bad etter en varm dag. Vi spiste deilig middag ute, hadde fin kveldssamling i kirka der vi bl.a. fikk litt historiefortelling om Prestebakke kirke fra en lokal, og Ulla spilte gitar, gikk en liten kveldstur for å lete etter ny badeplass for morgenbad og flyktet til slutt inn når myggen kom i ni- halv titida…!
Idylliske Thomasgården
Irrgrønne nyskudd på granen
Koselig med løvetann
Karl gikk ikke alltid den enkleste veien gjennom skogene fikk vi raskt erfare…
Lene Mari leser kart
Her skulle det altså etter kartet gått en god, blåmerka og tydelig sti…
Lørdag 26. mai: Prestebakke – Idd (17 km)
Tormod og jeg startet morgenen med morgenbad på badeplassen vi fant kvelden før – kun rett over fotballbanen og ned til sjøen. Herlig og kald start på en dag som snart ble varm!
Turen gikk videre fra Prestebakke forbi kirka, deretter tok vi veien til høyre og fulgte denne forbi Bøkevangen og ca 1 km videre før vi tok inn en grusvei vestover ved Stenersrød (Karl XIIs vei) øst for Brønnekollen. Deretter gikk vi vestover forbi Buer, på en nydelig vei med mye bjørk og grønt og koselige hus og gårder. Vi tok den lille stikkveien NV ca 500 m etter Buer. Her var det litt vanskelig å finne stien etter huset i enden av veien, men i skogholtet bak fant vi stien brått til høyre (NV). Stien var dårlig merket men den var så vidt synlig og vi fant traktorveien etter 500 m der vi tok til venstre og satt oss ned i skyggen og spiste lunsj.
Etter lunsjen kom vi inn på Olavsveien, og her møtte vi pilegrimsleden som går fra Holtet ved svenskegrensa til Oslo. Denne ble fulgt videre. Denne pilegrimsleden ble beskrevet første gang i nyere tid i 2005 og den er ikke blitt så veldig kjent enda. Den er varierende godt merket, noen steder veldig bra, andre dårlig, som herfra til Idd. Tormod som var med på turen har vært med og skrevet boka med beskrivelse av hele leden, så han hadde masse spennende informasjon og historie å komme med.
Da vi kom inn på Olavsleden steg vi opp til 200 moh og kom til et stort granittplatå over hele Vestfjellet. Vi fulgte kraftlinja og så noen blå merker her og der, men de var ikke alltid så lette å se. Etter vi krysset bekken noen få hundre meter sør for høyden 208 moh ble det tett krattskog. Vi gikk på østsiden av en kolle vi hadde rett foran oss etter vi krysset bekken, gikk på umerket sti gjennom skaret vest for høyde 208 moh og etter myra kom vi til en bedre sti. Ikke lenge etter kom vi til Liholttjernet og der var det en god og bred sti. Vi tok en pause her og Tormod og jeg benyttet sjansen til å bade igjen. Denne ganga var det oppe i 20 grader og deilig å bade i!
Videre fulgte vi god sti gjennom bjørkeskogen og kom etterhvert til Tjernholt, over på vei til Holt. Deretter nordover gjennom hyttefeltet Pettersborg. Vi fulgte bilveien oppover helt til topps (her var det mye granitt) og kom etterhvert inn på kyststien. Ved et t-kryss helt øverst tok vi til høyre og kom inn på en kjerrevei vi fulgte nedover (igjen kom vi inn på Karl XIIs vei). Kom til en nydelig allé der Mari overraskende trakk frem rester fra kringle vi hadde fått etter et møte på menighetshuset kvelden før! Herlig! Vi gikk videre forbi Haugland, Fagerholt og ned til Snekketorp. Kom ut på RV22 og gikk på fortauet 2,5 km forbi Idd kirke og til Idd menighetshus på Ås. Her ventet Nils med ferdig middag og jordbær! Ved Idd kirke så vi det første pilegrimsmerket som vi neste dag skulle finne flere av.
Idd er kjent for sine mange steinbrudd og granitt. Granitt har den egenskapen at det ofte deler seg i 90 graders vinkler, slik at denne steinen brukes mye i jernbanebroer, kirker og grunnmurer. Det er herfra stein til Monolitten og resten av skulpturene i Vigelandsparken er hentet fra.
Bjørka er på sitt fineste nå og ga deilig skygge
Granitten var godt synlig da vi kom inn på Olavsleden
Idyllisk skogsholt
Liholttjernet der vi tok formiddagsbadet vårt
Vannpåfyll rett ved Holt
Det var så varmt at knekkebrødet kunne brettes i to uten den minste knekk!
Kaffe og kringle i skyggen!
Søndag 27. mai: Idd – Halden (6 km)
Nok en herlig dag med sol fra skyfri himmel og varmt selv tidlig på morgenen. Fuglene begynte å synge kl fire og vi var klare til å gå kl ti. Vi tok gårdsveien bak menighetshuset på Ås og fulgte denne forbi to andre steder som het Ås og ned til Øberg. Her krysset vi RV22 og fortsatte inn ved Rishagen. Vi gikk langs den gruslagte kongeveien forbi golfbanen og Risum og kom opp til Fredriksten festning der vi kunne skue utover Halden. Dagens første is ble kjøpt her før vi gikk nedover til byen. Jeg forlot gruppa i sentrum og de gikk videre mot Oslo. Før toget gikk rakk jeg en stor kuleis sammen med Anne som kjørte bagasjen, på brygga.
En kjempeflott tur med herlige folk, flott landskap, gode samlinger og et bekjentskap til pilegrimsvandring. Tormod har beskrevet turen på pilegrim.no.
I dag begynte vi å se pilegrimsmerkingen av veien
Is på festninga er ikke dumt!
Hele gjengen utenom Tormod: bak f.v.: Helga, Mari, Lene Mari, foran f.v.: jeg, Margrethe, Dinah, Nils og Ulla

Skottland/England – St. Cuthberts way og Lindisfarne

To dagers vandring på starten og slutten av ruta St. Cuthberts way – en pilegrimsled som endte opp på tidevannsøya Lindisfarne helt nord-øst i England – med påfølgende to dager på Lindisfarne. Åpne landskap, milevis med hekker, skoger, åkre, fjelloverganger, sauer, gress, gjørme, sjø og sand. Flotte dager med masse inntrykk.

Siste biten – sanden over til Lindisfarne

Dato: 7.-11. mai 2012

Sted: St. Cuthberts way, fra Melrose i sør-Skottland til Lindisfarne i nord-England

Privat/organisert: organisert, personaltur med IKF/NKF

Hvem var med: Tor, Arvid, Arild, Marit, Odd, Hilde, Johan og jeg

Overnatting: B&B og hotell

Kart: (1:25 000 og 1:50 000)

Mandag 7. mai: Oslo – Edinburgh – Melrose

Fly fra Gardermoen kl. 1930 til Edinburgh. Flyturen tok knappe to timer, og med klokka stilt en time tilbake var vi i Edinburgh litt over åtte lokal tid. Reisen var bestilt gjennom Walkingsupport ved John Handerson, som personlig kom og hentet oss på flyplassen i minibuss og kjørte oss en drøy time sørover til Melrose og Tweedknowe Bed & Breakfast. Melrose er et lite tettsted med ca 3000 innbyggere, mange som pendler til Edinburgh eller som er pensjonister. Vi kom inn på et kjempehyggelig B&B, med seks soverom. Marit og jeg fikk suiten – eller det føltes slik i alle fall – og sov veldig godt første natt i Skottland.

Tirsdag 8. mai: Melrose – St. Boswells – Harestanes – Jedburgh (26 km)

Vi startet opp med en kraftig Scottish breakfast: speilegg, bacon, tomatbønner, blodpudding, haggis (en slags lungemos?), tomat, champignon og pølser. I tillegg til toast og kornblanding, te og kaffe. Da var vi klare til første etappen; Melrose – St. Bosswells. Vi startet opp med Abbey-en i Melrose, og der begynte merkingen. Det er også her St. Cuthberts way begynner. St. Cuthbert er en helgen som levde på midten av 600-tallet. Han var munk og levde bl.a. flere år på Lindisfarne, bl.a. som biskop, selv om han trivdes best som eneboer. Han ble helgen allerede mens han levde og det ble fortalt at han utførte flere mirakler.

Stien startet oppover mot Eilden hills, to «fjelltopper» der stien går midt gjennom de. Det er også mulig å gå opp på de, de er ikke mer enn 3-400 moh. Det var massevis med gule rapslignende blomster oppover, men disse var kraftigere som trær og med barnåler på. Flott var det uansett! Men sleipt var det også på stien. Den var til tider ganske gjørmete, og med regnskurer som kom innimellom ble det glatt. For det meste var det fint vær, men været skiftet veldig raskt, og som vertinnen på Tweedknowe sa, så kan du gjerne oppleve tre årstider på en dag her – det skal være sikkert og visst!

Etter vi hadde passert det høyeste punktet gikk vi nedover og gjennom en nydelig skog før vi kom til mer åpne marker og sauejorder og etterhvert også River Tweed som vi fulgte helt inn til St. Boswells. Etter 13 km var vi kommet til den lille byen St. Boswells der det var tid for lunsj. Vi spiste lunsj på en koselig bokkafé som lå i «hovedgata» (det var kanskje ikke så mye mer enn én gate her…?), Main Street Trading Company. Det regnet under lunsjen, så det var fint å sitte inne!

Vi fortsatte mot Harestanes, og regnet sluttet omtrent da vi gikk. Vi gikk gjennom nydelig kulturlandskap hele veien. Øde og fint for det meste, med endel sauer og kuer riktignok! Vi gikk også gjennom små landsbyer og litt på asfalt. Da vi nærmet oss Harestanes gikk vi imidlertid parallelt med motorveien noen få km, men den plaget oss ikke nevneverdig. Vi kom til Harestanes ca kl 1800. Harestanes er ingen stor plass, kun et Visiting Centre fant vi ut av, da Marit og Hilde gikk rett gjennom det uten å merke at de var kommet fram! Her ble vi hentet og kjørt de neste tre km til Jedburgh, da St. Cuthberts way går i en litt annen retning herfra.

Vi overnattet på Spread Eagle Hotel i Jedburgh, også dette en liten, men koselig by med forsåvidt lite liv på kveldstid. Etter middag på hotellet gikk Tor, Arvid og jeg ut for å se oss rundt, og de eneste vi møtte var noen lokale ungdommer og tre-fire personer på en fotballpub.

Utsikten opp mot Eildon hills fra rommet i Melrose
Turen merket med St. Cuthbert´s way-merket
Utsikt bakover mot Melrose
Idyll på den skotske landsbygda
Stien gikk store deler av veien langs med jorder og skogkanter
En rast på veien, Johan, Arvid, Hilde og Marit
Postkontoret i St Boswells
Det var masse blomster langsmed veien, tydelig at våren var kommet lengre enn i Norge, selv om temperaturen sa det motsatte…

Onsdag 9. mai: Jedburgh – St. Cuthberts Cave – Lindisfarne (16 km)

Vi ble hentet på hotellet halv ni og kjørte en drøy time sørøstover, ca 1 km fra St. Cuthberts Cave hvor vi ble sluppet av. Underveis krysset vi grensen over til England fra Skottland. Det var en gedigen grotte der det er sagt at St. Cuthberts selv aldri var her, men legemet hans da han ble fraktet til Durham 2-300 år etter hans død. Rett etter grotta kom vi til en liten høyde der vi så langt utover, og så både havet og målet i det fjerne; Lindisfarne. Vi gikk over åpne sletter og inn i skog og fant en utrolig idyllisk lunsjplass under noen trær på gresset med utsikt utover! Videre gikk vi langs milevise hekker (som det forresten er veldig mye av her) og kom til slutt ut til sjøen. Lindisfarne ligger på en øy (Holy Island) som er tilgjengelig med bil/på vei fra fastlandet ved fjære, men blir en øy med sjø rundt alle kanter ved flo. Så her må man passe tidevannet hvis man skal komme tørskodd over! Det er også lagt en rute med store påler over sanden, slik at man ved fjære sjø kan gå over. Vi skiftet sko (det beste er egentlig å gå barbeint) og gikk de siste 4-5 km over sanden. Det var flott – å se Lindisfarne og målet for vandringen vår komme stadig nærmere.

Da vi kom over på andre siden var det ikke lange biten opp til hotellet, The Lindisfarne Hotel. Et koselig lite hotell med flotte rom og god mat! Det ble sagt at de hadde åpnet (vet ikke om det bare var nye eiere eller hotellet som sådan) for bare noen få måneder siden. Vi spiste middag på hotellet – enorme porsjoner men veldig god mat. Særlig desserten! Jeg og Odd delte en «mini marengue» – som bestod av to gedigne marengs med krem og bær til – veldig godt!!

Sauer så vi mange av…
…veldig mange
St. Cuthbert´s cave
Lindisfarne i det fjerne
Hele gjengen samlet bortsett fra Odd. F.v. Arvid, meg, Tor, Hilde, Johan, Marit, Arild
Lunsj i det fri
…under a tree
Kun 4-5 km på våt sand igjen før vi er fremme
Over hele sanden stod det påler med 35 meters mellomrom som viste vei
The Lindisfarne Hotel, med rommet til Marit og meg oppe til venstre
En halv minimarengs – skulle tro vi var i junaiten på størrelsen!

Torsdag 10. mai: Lindisfarne

Lindisfarne er både et religiøst sted, et turiststed, et naturreservat og et sted med mye historie. Bl.a. var dette stedet der Vikingene først kom  i 793, og som markerte starten på Vikingtiden. På 600-tallet ble klosteret på Lindisfarne grunnlagt av St. Aiden, og dette ble en base for kristningen av det nordlige England. Det er 140 innbyggere på øya, og de har hele 5 (?) kirker. Klosteret er mest ruiner, mye av steinene fra klosteret ble brukt til å bygge et slott litt utenfor selve sentrum i 1550-årene, Lindisfarne Castle. Dette slottet skulle brukes til å beskytte grenseområdet mellom Skottland og England, men ble ikke mye brukt til det. I 1901 ble slottet kjøpt opp av Edward Hudsen (grunnlegger av Country Life Magazine) og brukt som fritidsbolig. Det ble senere solgt videre til et par forretningsmenn før det på midten av 1900-tallet ble gitt tilbake til England og forvaltes nå av National Trust og er åpent for publikum.

Da vi var på Lindisfarne var vi med på både kvelds- og morgenbønn i St Marys church. Denne dagen hadde vi også endel faglig opplegg på morgen og formiddag og på ettermiddagen var vi ute og besøkte slottet. Det regnet omtrent ustanselig og var ganske surt og kaldt. Middagen spiste vi på The Crown and Anchor, og det ble fish and chips for min del, og en utrolig god «ingefærpudding» med vaniljesaus til dessert.

En gate i Lindisfarne
Gule blomster også her på øya
Lindisfarne Castle i bakgrunnen, bygd av stein fra bl.a. klosteret i forgrunnen
Vakkert i Lindisfarne
Det meste styres etter tidevannet
Utsikten fra Lindisfarne castle inn mot sentrum av Lindisfarne – på en gårværsdag, som det visstnok er mange av også her…

Fredag 11. mai: Lindisfarne – Edingburgh – Oslo

Alt på øya er avhengig av tidevannet, også gjaldt det når vi skulle bli hentet for å bli kjørt til Edinburgh. Vi var av gårde litt før kl 1100 og kjørte en halvannen time (inkl. litt kø) inn til byen. Vi fikk med oss The Castle før det begynte å regne. Det ble skikkelig surt og kaldt, så vi satt oss inn for å spise lunsj/middag, og der ble vi sittende til vi tok flybussen ut til flyplassen. Flybussen går omtrent kontinuerlig fra broa over jernbanen, og kostet kun 3,5 pund.

Oversikt over hele St. Cuthbert´s way, fra Melrose til Lindisfarne, totalt ca 100 km. Vi gikk første og siste del på denne turen.

Gaustatoppen

Værmeldingen sa sludd, dårlig sikt og -8 grader, virkeligheten var sol, fantastisk utsikt, -1 grad og pudder, pudder, pudder!

En fin dag å tilbringe på Gaustatoppen

Dato: 21. april 2012

Sted: Gaustatoppen

Privat/organisert: privat

Hvem var med: Kristin W, Hildegunn D, Ivar E og jeg

Overnatting: dagstur

Kart: Gaustatoppen (1:25 000, 2006)

Lørdag 21. april – Gaustatoppen (1883 moh)

Vi kjørte fra Oslo ca halv ni og brukte 2,5 time effektiv kjøring til Gaustatoppen. Vi kjørte om Kongsberg, Notodden, Tinnsjøen og Rjukan. Værmeldingen hadde vist lite vind, men også lite sikt/lavt skydekke, sludd og ganske kaldt. Virkeligheten viste seg å bli noe helt annet. Idet vi parkerer stikker sola frem, og den blir der resten av dagen. Vi gikk i kun ulltrøye helt til toppen og temperaturen var meget behagelig! Det var forsåvidt resten av dagen også! Det har vært lite snø på Gaustatoppen gjennom hele vinteren, skarete den lille snøen som har vært og mye stein som har stukket opp. Men den siste uka har det snødd ganske mye så det var mye nysnø som lå og ventet.

Vi startet å gå fra bunnen av Gaustabanen (1160 moh), kabelbanen som går inne i fjellet opp til Gaustatoppen. Denne stod ferdig i 1959 men åpnet for allmenn turisme først i 2010. Den ble bygget for turisme men bl.a. den kalde krigen bidro til at turistene forsvant. Det ble derfor et NATO anlegg som også etterhvert ga plass til værvarsling og kringkasting. Billettprisen for én tur med banen opp til toppen koster 350 kr (litt rimeligere ved kjøp av klippekort), og den var tydelig populær. Vi var ikke alene om nedkjøringen fra Gaustatoppen den dagen for å si det sånn…

Det var en fin tråkket løype oppover Langefonn ettersom vi ikke var de første opp. Vi brukte i underkant av 2 timer på de drøye 700 høydemeterne opp. Og et fantastisk skue over store deler av landet møtte oss på toppen. Lunsjen ble fortær ute før vi tok en tur utover ryggen for å besiktige første renna. Det var kun denne og nr 2 samt den stikka ruta, øst ned Langefonn som var kjørbare nå. Rennene lengre vest var det visst for mye stein i. Vi hentet skiene og sekkene og gjorde oss klare for å kjøre ned.

Gaustatoppen og de 7 rennene det går an å renne ned, vi rant ned renne nr 1

Første renna har en helning på 35-40 grader i starten, og er relativt smal. Det lå litt steiner ut i sidene så det var best å holde seg i midten. Etter den første bratte nedstigningen gikk det over i 30 grader +/- og bakken videt seg ut. Snøen var ganske oppkjørt lengst opp i det smaleste men jo lengre ned vi kom jo mer pudder lå igjen og vi danset og frydet oss nedover! Vi traverserte litt østover før vi igjen tok nedover slik at vi kom ned til kabelbanen. En fantastisk tur var tilbakelagt!

Oppturen
Snart på topen
Oppe ved Gaustatoppen turisthytte
Fantastisk utsikt i alle retninger
Marie, Hildegunn, Kristin, Ivar
Eggen fra tårnet og utover mot rennene
Øverste del av renne 1
Ivar godt fornøyd med forholdene
Da vi fant denne tøffe, lille beltebilen sa det seg selv at vi måtte ta et pose-bilde sammen med den

Rondane

Første del av påska tilbragt i Rondane. Lite snø på sør- og østlandet dette året, men tilstrekkelig med snø i Rondane. Skareføre og mye vind så de planlagte toppturene ble omgjort til dalturer.  Rondanes mektige skue var likefullt til stede.

Teltplass med upåklagelig utsikt

Dato: 30. mars – 3. april 2012

Sted: Rondane, fra Mysuseter

Privat/organisert: privat

Hvem var med: Lars Erik og jeg, Varg og Karo

Overnatting: telt

Kart: Rondane Sør, turkart (1:50 000, 2009)

Fredag 30. mars: Mysuseter (1 km)

Vi møttes på Otta i sekstida, jeg kom med tog fra Oslo og Lars Erik og hundene med bil fra Trondheim. Etter siste innkjøp av matvarer kjørte vi opp til Mysuster og parkerte på en tilrettelagt parkeringsplass rett ved Røde Kors (30 kr dagen). Vi startet å gå kl 2000 i en fin kveldssol, men gikk ikke mer enn en drøy km før vi slo opp teltet bak en kolle (øst for Berget, 1025 moh) rett før vi kom opp til selve vidda. Klokka ni var teltet oppe og vi kunne krype inn og kose oss med en god kopp kaffe!

Lørdag 31. mars: Mysuseter – teltplassen – Fremre Illmannhøe (1602 moh) – Rondvassbu – teltplassen (16 km)

Etter en lang morgenstund med frokost og morgenkaffe i solen utenfor teltet gikk vi innover mot Rondvassbu. Vi fulgte kvistet løype ca 8 km inn- og oppover, og fant en fin teltplass bak en kolle på 406 589. Det var meldt mye vind fra nord og nord-nord-vest, og plassen lå ganske i ly for dette, i tillegg til at det var åpent vann fra en bekk som rant like ved. Perfekt base for noen dager i den vakre fjellheimen!

Vi satt opp teltet, spiste lunsj og satte kursen oppover mot Fremfre Illmannhøe (1602 moh). Det var for det meste skarete og hardt føre så det var ingen problem å gå opp. Sola kom og vi fikk et flott skue utover Rondemassivet. I løpet av den lille pausen på toppen begynte det å blåse kraftig, og vinden fulgte oss nedover siden mot Rondvassbu. Der gikk vi inn og forhørte oss om forholdene, været og litt annen småprat og tok en pils i peisestua. Vi dro tilbake til teltet i skumringstimen og fikk tre flotte km på ski i det månen sto opp og overtok for sola.

Klargjøring av lunsj på knausen ved teltet
Karo og Lars Erik på vei mot Fremre Illmannhøe med Smiubelgin og Sme-tidene i bakgrunnen
Kveldsstund i Rondane

Søndag 1. april: teltplassen – Peer Gynt hytta – teltplassen (20 km)

Vi våknet opp til lavt skydekke og veldig mye vind. Toppturplanen ble skrinlagt ganske raskt, men vi bestemte oss for å ta turen vestover mot Peer Gynthytta. Hvis det klarnet/stilnet underveis var det mulig å gjøre om på planene og ta turen opp til Ljosåbelgen (1948 moh). Vi hadde vinden imot oss (liten kuling?) de ti km inn mot Peer Gynt hytta. Kvista løypa gikk sør for Randen (1388 moh), en løype som ikke vistes på kartet. Vi gikk i en sørhelling hele tiden, og på skareføre ble det ganske slitsomt for anklene. Men med hundene foran hjalp det på. Vi kom til koselige Peer Gynt hytta og på grunn av vinden valgte vi å ta lunsjen innendørs. Hundene derimot ble igjen ute og det tok ikke lange tida før Karo fant le i en vinduskarm, mens Varg hoppet glad og fornøyd og tok imot alle som ville bli tatt imot med stor iver. Peer Gynt hytta er privat drevet og hadde oppe fra palmelørdag og ut påsken. En utrolig koselig hytte med mye historie både i og på veggene. Vi bestilte kakao og vafler men glemte ut at det krevdes kontanter og at kortet ikke gjelder over alt i fjellheimen… Men det ble kjapt fikset med at vi fikk med oss en giro. Mange folk kom og gikk under pausen vår, hovedsakelig fra Høvringen og hovedsakelig dansker på løypeski uten stålkanter. Vi var uten tvil glad for at våre ski hadde stålkanter!

Hjemveien gikk lettere da vi hadde vinden i ryggen, men det var blåst opp ytterligere og det kom noen skikkelige vindkuler fra tid til annen. Da vi kom tilbake til teltplassen gravde vi en snøsofa i sørøsthellingen og hadde det relativt lunt frem til vi krøp inn i teltet for middag.

På en vindfull tur mot Peer Gynt hytta
Vaffelservering
Karo fant ly for vinden i en vinduskarm...
...mens Varg satt klar for å hilse på nye gjester!

Mandag 2. april: teltplassen – Bjørnhollia – teltplassen (28 km)

Også denne dagen ble toppturplanen til Veslesmeden gjort om til en bortovertur på grunn av lavt skydekke og mye vind fra nord-nordvvest. Vi la kursen østover gjennom Illmanndalen til Bjørnhollia. Vi startet i dag med vinden i ryggen og tankene gikk til at det ikke er sikkert det blir like behagelig på tilbaketuren. Det var skare her også, men over småvannene gikk det lett. Etter Illmanntjønnen, ca halvveis, begynte det å gå nedover. Jo lenger ned vi kom jo lunere ble det og jo mindre snø ble det. Siste km ble gått på beina, men for en nydelig dal! Sola kom så vidt fram og bekken hadde åpnet seg og bruste mintgrønn og lystig nedover. Selve tunet på Bjørnhollia var omtrent tomt for snø, men det betydde ingenting for gjestfriheten. Hundene fikk hvile innendørs i hundeburene og vi fikk kakao, kaffe og en vanvittig god gulrotkake i tillegg til medbragt lunsj. Det var langt fra fullt på Bjørnhollia; to familier og en venninnegjeng, men kort tid før vi skulle dra kommer et par med skiene på sekken inn på tunet, og det var Martin fra folkehøgskolen og kjæresten! Utrolig hyggelig å treffe kjentsfolk i fjellet.

Det var meldt en del økning i vindstyrke fra kl. 2000, og vindretningen var fremdeles den samme. Så vi hadde satt avgang fra Bjørnhollia til senest kl 1600. Kvart over fire var vi igang, og sola var kommet enda sterke til syne. I dalen var det lunt og påskestemningen ble mer og mer fremtredende. Vinden lot vente på seg, den hadde derimot avtatt og til tider kom den faktisk i ryggen. Det ga oss en fantastisk flott skitur oppover Illmannsdalen. De truende skyene i vest forsterket det hele der sola skinte fra blå himmel over oss, og etterhvert gikk ned over Smiubelg- og Smedmassivene. Vi kom oss ned (ca kvart på åtte) og inn i teltet og vel så det før vinden kom og røsket skikkelig i teltet.  Middagen ble av den grunn også i dag fortært innendørs.

Kveldsstemning i leiren
Kveldsutsikt mot Rondeslottet, Vinjeronden og Storronden

Tirsdag 3. april: teltplassen – Mysuseter (9 km)

For en morgen å våkne opp til! Sola skinte fra vindstille, knallblå himmel. Det var ikke annet å gjøre enn å ta soveposene , liggeunderlagene og primusen ut og opp på knausen med den gode utsikten like ved. Der ble det stekt pannekaker og kaffe og virkelig nytt været, påsken og livet!

Etter tidenes frokost pakket vi sammen teltplassen og fikk en meget behagelig og fornøyelig tur slakt nedover til Mysuseter. Etter noe små startproblemer var også Karo igang og løp og trakk som best han kunne, og både hunder og mennesker koste seg maks før vi satte kursen mot Trondheim etter fine påskedager i Rondane!

En fantastisk morgen
Midt i det vakre fjellriket
Pannekakesteking fra soveposen skal ikke undervurderes.
Deilig frokost med pannekaker...
...og kaffe

Femundsmarka

Romjuls- og nyttårstur til vakre Femundsmarka. Skitur med hunder og pulk, litt lite snø men magisk tid for det. Korte dager, lange kvelder og morgener, nydelig lys, ingen folk, dyrespor og av og til en flott stjernehimmel. Overnatting i Statskogs koier. 

Nyttårsaften i nærheten av Skarpåstjønna

Dato: 27. desember 2011 – 1. januar 2012

Sted: Femundsmarka nord, fra Langen sør til Roastbekken

Privat/organisert: privat

Hvem var med: Lars Erik og jeg, Varg og Karo

Overnatting: Gubbtjønnbua (3 netter) og Roastbekkbua (2 netter)

Kart: Femunden nord, turkart (1:50 000, 2009)

Tirsdag 27. desember: Langen – Gubbtjønnbua (12 km)
Lars Erik henta meg på toget på Røros kl halv fire. Det var ganske mildt, men heldigvis under null grader så nedbøren (som det var en del av) kom ned som snø og ikke regn, og det var en del vind. Vi gjorde de siste innkjøpene og kjørte en halv times tid innover til Langen gjestegård der vi parkerte. Pulkene ble gjort klare og hodelyktene funnet frem. Greit med Lars Erik som kjentmann så turen over åsen til broa ved Lorthølbua gikk i fint driv forbi Stortalla og skiltet med Carl von Linnés rute på 1700-tallet. En liten mat- og drikkestopp ved broa, deretter gikk turen videre mot Nordvika med en svipptur innom Nordviksandhytta der Lars Erik og jaktlaget holder til under elgjakta.

Fra Nordvika tok vi ikke ut retninga tidlig nok, så det endte med at vi gikk en omvei i en sløyfe nordøstover. Men da vi kom til reingjerdet ved nasjonalparkgrensa ved de tre små tjernene 1 km vest for Koltjønna var vi på rett vei igjen. Turen gikk østover over myrene til Koltjønna, over tjønna, videre sørøstover over myrene til Gubbtjørna der vi kom til Gubbtjønnbua helt sørøst av vannet. Ingen folk og godt å være fremme. Vi startet kvart over seks og var fremme ca halv elleve. Det var lite snø i marka, noe som gjorde det litt trøblete å finne gode veier mellom steinene med pulkene. Vannene var heldigvis frosset – oppi 15-20 cm tykk is, så det gikk fint å gå over. Jeg var heldig å få Karo til å trekke foran meg, og så sant det ikke var noen veldig spennende spor som fanget interessen, gikk han rett fram og trakk godt! Det var rett under null grader i dag.

Gubbtjønnbua var ei utrolig koselig lita tømmerkoie. To køyesenger med et bord imellom, en ovn med plass til lange vedkubber og som varmet godt, og en benk i høyde med senga. I tillegg tre vinduer, så en relativt lys koie.

Gubbtjønnbua

Onsdag 28. desember: rundtur ut fra Gubbtjønnbua (8 km)
Vi sov lenge og hadde en lang frokost og morgen ved hytta, og var ikke i gang før i totiden. Tanken var å gå sørøstover til Roastbekkbua, men i dag var det et ordentlig tungt sugeføre. I tillegg ble vi også i dag lurt av det indre kompasset som gikk mer mot venstre enn tanken var, og vi fikk en god ekstra sløyfe østover i stedet for ganske rett sørover mot Svartsjøen. Da klokka var halv fire (sola gikk ned ca 1520) og jeg i tillegg fant ut at jeg hadde mistet anorakken ett eller annet sted på veien (den hadde ligget under strikken på pulken…) gjorde vi om på planen. Vi slo oss til under ei furu og fyrte bål, stekte egg og bacon og kokte kaffe og koste oss der en stund før det begynte å snø og vi snudde og fulgte sporene våre tilbake til Gubbtjønnbua  mens vi også lette etter anorakken min. Vi fant den ca 1 km før vi kom til Gubbtjønnbua. Det hadde begynt å snø ganske tett, men det var stille og fint å gå, og herlig å følge allerede oppgåtte spor! Temperaturen var rett over null grader.

Vi kom tilbake til Gubbjønnbua i sekstida, fint med en lang kveld foran oss. Lars Erik hadde med røykovn, så vi røkte elgkjøtt som vi hadde både til pålegg og til middag denne dagen, sammen med poteter, gulrøtter, rosenkål, blomkål og fløtesaus – nydelig!

Lars Erik gjør klar en sen lunsj på bålet
Stekt egg og bacon på bål

Torsdag 29. desember: Gubbtjønnbua – Roastbekkbua (12 km)
Vi startet litt tidligere denne dagen, ca halv elleve (det ble lyst halv ti), etter å ha hugget opp ved og ryddet i bua. Vi fulgte i sporene våre den første km, men så tok vi mer sør-østover på vestsida av de to litt større tjernene 1 km nord for Nordre Skarpåstjønna. Deretter fulgte vi myrdraget rett sørover til Nordre Skarpåstjønna og gikk over vannet rett sørover. Ved det smaleste punktet tok vi lunsj og fant frem pilkestengene. Vi fyrte bål og laget pannekaker og stekte opp restene av elgkjøttet og potetene fra dagen før. Men fisk fikk vi ikke noe av. Vi fortsatte rett sørover over hele Syndre Skarpåstjønna, fulgte over den lille åsen i retning sørøstover mot nedre Heggrøsttjønnan på østsiden av Granbekkhøgda. Vi passerte rett vest for det lille vannet vest for øvre Heggrøsttjønna. Vi gikk på langs av hele nedre Heggrøsttjønna og videre sørover mot T-merket sti mot Røvollen (DNT Oslo og omegn, selvbetjent) . Dette var en litt kronglete vei med pulker da det gikk nedover mellom trær og steiner, og av og til med Karo i full fart… Men vi kom oss ned, og kom frem til Røvollen før vi måtte finne fram hodelyktene. Deretter var det bare å følge stien gjennom skogen som var godt merket med røde T-er.  Der stien tar en krapp sving sørvestover tok vi av stien og fortsatte ca 350-400 meter rett østover. På ca 486 157 lå Roastbekkbua, en utrolig sjarmerende liten koje som første gang ble satt opp i 1934 av Kåre Grådal. Den ble overtatt av Statskog i 1984/1985, består av en liten vedovn, et bord og en brink med tre madrasser. Utenpå ser den ut som en jordgamme med to vinduer i. Temperaturen i dag var rett under null grader.

Denne kvelden var det indre- og ytrefilet av hare som stod på menyen, sammen med poteter, gulrøtter, blomkål, rosenkål og løk- og fløtesaus. Utrolig godt!

Nydelig formiddag på Skarpåstjønna
To gode venner - Varg og Lars Erik
Lite fisk, men herlig å være ute!
Hare på menyen
Fredag 30. desember: Roastbekkbua – Heggrøsttjønnan – Roastbekkbua (7 km)

I dag lot vi den ene pulken og mye av utstyret stå i Roastbekkbua, planen var en dagstur opp til nedre Heggrøsttjønna for å fiske og kose oss med bål. Temperaturen hadde falt litt i dag, så det var ca minus 5 grader og fint å være ute. Det var litt overskyet, men ble etter hvert et utrolig flott lys da sola gikk ned i tre-halv fire tida. Vi fulgte sporet vårt forbi Røvollen, men ville prøve en litt annen vei opp til Heggrøsttjønna for å se om vi fant en bedre vei å gå opp med pulkene neste dag. Vi gikk litt mer østover, men fant ut at det ikke var noe bedre her. Vi gikk til et lite nes ca 100-200 hundre meter utpå tjønna der vi slo oss til, boret hull i isen, hentet ved – det er utrolig mye god tyrived som lukter fantastisk! – og etter hvert kokte kaffe og laget lunsj. Ingen fisk i dag heller, men vi satte ut to snører som skulle stå til neste dag, for å plukke de opp på veien nordover mot Gubbtjønnbua igjen. Det var litt overvann nærme land, men ikke noe av betydnlng.

Vi rant ned samme vei som dagen før og fulgte i sporet til Roastbekkbua. I kveld var det surpølsa som stod for tur, med poteter og kålrabistappe – en skikkelig Rørosrett som vi bare måtte ha når vi var i Femundsmarka ifølge Lars Erik. Og det var et herremåltid dette også! I tillegg ble pinnekjøttet til neste dag lagt i vann over natta. Det ble helt stjerneklart denne kvelden, og med (nesten) halvmånen som lyste klart og fint, og det ble betydelig kaldere mot kvelden.

Roastbekkbua
Varg prøver kjøkkenveien inn i koja...
Isfiske - nok en dag uten fisk
Utstyret er i alle fall på plass
En fantastisk solnedgang litt over kl tre
Bål og Femundsmarka hører sammen
Stjerneklar kveld med måne over Roastbekkbua denne kvelden

Lørdag 31. desember: Roastbekkbua – Gubbtjønnbua (12 km)
Temperaturen var falt til 10-12 minus, og det var en fantastisk morgen med frost på trærne og et tynt og eventyraktig tåkelag over trærne. Vi forlot Roastbekkbua etter frokost. Rett før Røvollen møtte vi plutselig på en flokk reinsdyr på 15-20 dyr. De hadde tydeligvis kost seg på tunet til Røvollen for snøen var helt tråkket flat foran der. Veien opp fra Røvollen til Heggrøsttjønna gikk overraskende lett, og der plukket vi opp de to fiskesnørene – også disse uten fisk… Tydelig at fisken også hadde tatt juleferie! Vi fulgte i sporene våre (noen steder var de litt gjensnødd/blåst igjen, men for det meste gikk det greit å følge de), og tok lunsjen ved Nordre Skarpåstjønna, samme sted som på torsdagen.  Over Syndre Skarpåstjønna traff vi på en ny flokk med reinsdyr, enda flere denne ganga, som løp over vannet. Flott å se! Det var også et helt magisk lys denne dagen, først med tåka, så gjennom frostlaget på trærne, og etter hvert når sola begynte å gå ned ble den blå timen virkelig gjeldende. Ingen fisk her heller, men desto bedre ostesmørbrød på bålet idet sola gikk ned. Det var en fantastisk stjernehimmel, så vi lot lyktene ligge og gikk siste timen til Gubbtjønnbua i stjerneskinn. Da vi kom fram viste termometeret nærmere 20 minus.

Vi satte pinnekjøttet på kok et par timer, og gikk en tur ut på Gubbtjønna for å sette ut fire nattsnører og håpe på at det nye året ville bringe mer fisk. Deretter var det inn og gjøre klar festmåltidet – pinnekjøtt med poteter, kålrabistappe og bacon. Til dessert var tanken moltekrem, men Lars Erik hadde fått med rabarbarasyltetøy i stedet for molter – men rabarbarakrem var ingen nedtur! Vi hadde litt problemer med å holde oss våkne helt til midnatt, men klarte det akkurat, og gikk ut og tenkte stjernerabber da klokka bikka over til 2012.

Forbi Røvollen på veien lørdag morgen
Og vi prøver igjen... resultatet sier vel seg selv!
Magisk tåkelandskap over Heggrøsttjønna
Herlig nyttårsaftendag!
Tåkebelagt, magisk landskap
Vinterkunst
Den blå timen på årets siste dag, retning nordover fra Skarpåstjønna mot Storviggelen

Søndag 1. januar: Gubbtjønnbua – Langen (12 km)
Vi måtte opp ganske tidlig denne første dagen i det nye året, for å rekke å pakke og rydde og gå tilbake til Langen og kjøre til Røros før toget mitt gikk kl 1629 – og for ikke å måtte stresse for å nå det! Vi var av gårde kl ti, også i dag uten fisk etter å ha plukket opp de fire snørene fra Gubbtjønna. Vi møtte på noe overvann på Gubbtjønna, temperaturen var steget til oppimot null igjen denne dagen.  Vi fulgte sporene våre fra tirsdagen – ganske nedsnødd/gjenblåst  men for det meste tydelig nok – til reinsgjerdet/nasjonalparkgrena. Der tok vi mer rett vestover mot Nordvika. I Nordvika traff vi eieren av gården, han var forøvrig første og eneste person vi møtte i marka disse seks dagene. Vi gikk til Lorthølbua der vi tok lunsj. Det var begynt å snø ganske våte, store filler, så vi var ganske våte og det var greit med rast innendørs. Det ble en rask lunsj der vi varmet restene av pinnekjøttmiddagen fra dagen før på primus. Et herremåltid før vi fortsatte siste 50 minuttene til Langen, og var fremme litt før halv tre. Der var selvfølgelig batteriet på bilen flatt, men ved hjelp av Erik Langen og bilen hans ble det en ordnings på det, og vi kunne kjøre til Røros. Litt før halv fem var jeg og pulken plassert på toget, og nok en herlig turuke var tilføyd i minneboka!

I løpet av turen så vi masse mårspor og en del spor av elg, rein, ekorn, hare, et par-tre orrfugler og ryper og også et rykende ferskt jervespor. Det var jevnt over lite snø, noe som gjorde fremkommeligheten litt mer utfordrende, men det var absolutt nok til å kunne ferdes på ski og med pulk. Femundsmarka er et fantastisk område med masse gammelskog og furu, og romjula er en utrolig flott tid å være ute på og oppleve de få lyse timene som er om dagen, og ikke minst den lave sola og de flotte solnedgangene og lyset som oppleves på denne årstiden. I tillegg finnes det mange åpne buer og koier i Femundsmarka, eid av Statskog, åpne for de som vil til å overnatte i. Noen er merket av på kartet, andre ikke. Uansett – de er vel verdt et besøk og noe av det som gjør Femundsmarka til det Femundsmarka er.