Jentetur til Snøhetta og Snøheim med høst i dalen og vinter på toppen.

Dato: 27. – 29. september 2013

Sted: Dovre, Snøhetta

Privat/organisert: privat

Hvem var med: Elisabeth, Mari, jeg og Karo

Overnatting: Snøheim (betjent turistforeningshytte)

Kart: Snøhetta (M711 og turkart)

Vi kom med tog fra hhv Oslo og Trondheim og gikk av på Hjerkinn. Daglig går det 5 avganger med buss fra Hjerkinn stasjon til Snøheim som korresponderer med togene – helt suverent. Det var ca 15 km inn med bussen, gjennom området som har vært stengt siden 1958 da Forsvaret tok over området som ble til Hjerkinn skytefelt. Skytefeltet ble nedlagt på 2000-tallet, men det pågår fortsatt rydding etter bl.a. miner, et arbeid som er planlagt å holde på til 2020. I 2007 ble Snøheim tilbakeført til DNT Oslo og omegn. I juli 2012 ble Snøheim åpnet igjen etter en omfattende restaurering. Historien til turisthytta i Snøhettaområdet går helt tilbake til 1880-årene da en lokal mann bygget en liten privat turisthytte litt lenger mot Snøhetta, kalt Reinheim (nå: gamle Reinheim). Denne ble overtatt av DNT i 1922. I 1952 bygget DNT en ny Reinheim der hytta Snøheim står i dag og den gamle Reinheim ble revet. Men allerede i 1958 ble bygningen overtatt av Forsvaret og hytta skiftet da navn til Snøheim. I 1961 ble dagens Reinheim åpnet, i Stroplsjødalen, 7 km på sti nord for Snøheim.

Mari og Elisabeth var kommet noen timer før Karo og jeg kom opp, i fem-halvseks tida. Vi hadde fått plass i Larsbu, ei lita hytte litt utenfor hovedhuset – der var det lov å ha med hund. Det var et fantastisk vær og Elisabeth og jeg fikk tid til en liten runde rundt det lille vannet foran huset før middag kl. 1830 (neste servering var kl. 2000). Det var en deilig treretters middag med aspargessuppe, svinesteik og fruktsalat. Etter det ble det god tid i den koselige peisestuen før vi tok kvelden.

Lørdag var det toppturdag. Vi drøyde frokosten godt så hovedhopen fikk kommet seg av gårde fra hytta – trodde vi. Men det kom nok en busslast akkurat i det vi skulle begynne å gå, så vi gikk ikke akkurat alene oppover… Vi startet i lavt skydekke og grått, og så ikke toppen. Det var jevn og fin stigning og da vi kom til 1800 moh begynte snøen å legge seg og det ble riktig så greit å gå i ura derfra – særlig når et stort antall folk hadde gått i forkant og tråkket vei! Ved ca 2000 moh begynte det å lette og like etter ble det knall blå himmel og vi så over skyen fra sørøst til nordvest, mens det var helt klart fra nordvest til sørost og vi så flotte Trollheimens topper ikke langt unna. Vi så imidlertid Høgronden og Rondeslottets topper som stakk opp over skyene. Det var helt vindstille på toppen (2286 moh) og vi ble der i 2,5 time (inkludert en tur mot Midttoppen) før vi tok turen nedover igjen.

Vi fikk tid til en dusj før middag, i dag var det soppsuppe, ørret og byggrynsgrøt. Deilig. Koselig kveld i peisestua der vi kom i prat med noen av de andre gjestene.

Søndagen dro vi på vår egen Moskussafari sørøstover i dalen. Vi gikk den gamle veien på sørsiden av elva Stridåi nedover til Svånålegret og nyveien på nordsiden av elva på vei tilbake. Elisabeth fikk øye på en Moskusflokk på 15 dyr ca 3 km borte i dalen. Vi var fornøyde – vi hadde sett moskus. Men da vi gikk oppover og kom i svingene 2-3 km før Snøheim så vi plutselig en veldig hårete stein bare 70-80 meter foran oss. Det viste seg at det var 5 moskus, inkl. 1 eller 2 barn. Vi følte vi kom litt vel nære så vi gikk litt videre før vi stod og betraktet de – flotte dyr, men rart å tenke på at de kan løpe fort, de ser litt massive ut liksom. I motsetning til andre dyr som flykter hvis de føler seg truet, går moskusen i forsvar hvis den føler seg truet. Derfor er det ikke lurt å gå for nærme moskusene.

Vi fikk tid til et par timer i sola før vi dro med bussen tilbake til Hjerkinn stasjon; Mari og Elisabeth med halv fire bussen og Karo og jeg med halv seks bussen. En super helg med supert selskap!