Kategori: Dagstur

Tur til en av Norges mest spektakulære turistforeningshytter, Tåkeheimen – institutt for uhentsiktsmessig vær. Været var langt fra uhensiktsmessig denne gangen og vi fikk en fantastisk tur oppover langs Svartisen og til hytta, koselig kveld på hytta og topptur til Helgelandsbukken (1454 moh) morgenen etter før returen til bilen.

Dato:  5.-6. juli 2015
Sted: Svartisen og Helgelandsbukken, Meløy kommune, Nordland
Privat/organisert: privat
Hvem var med: Lars Erik, jeg, Varg og Karo
Overnatting: Tåkeheimen (ubetjent hytte, BOT)
Kart: 1:50 000 over Svartisen

En kjempeflott tur med drøye 1000 meters oppstigning til hytta Tåkeheimen (1073 moh, Bodø og omegn turistforening). Vi hadde parkert på Holand på RV17. Der måtte vi ta båt over Holandsfjorden til Svartisen gård (15 min), og derfra følge vei ca 3 km innover til Engabreen. Her tok vi av og fulgte rødmerka sti oppover fjellet mot Tåkeheimen.

Dette var en av de få dagene hele juni og juli 2015 som jeg faktisk kunne gå i shorts og singlet – og vi nøt turen oppover. De siste par hundre høydemeterne til hytta gikk vi i snø. Da vi kom fram traff vi et nederlandsk par som hadde kommet litt tidligere på dagen og på kvelden kom det tre jenter som hadde vært med på brekurs på Engabreen tidligere på dagen. Veldig hyggelige folk og en fin kveld med sola som endret fargene over fjellene og sjøen.

Hytta var i seg selv veldig sjarmerende og godt utstyrt. Morgenen etter ble vi vekket av et helikopter som landet utenfor – den hadde med ekstra madrasser og nytt kjøkkenskap. Lars Erik, hundene og jeg stod opp tidlig (kl. 8) for å få med oss topptur til Helgelandsbukken før det skulle skye over senere på dagen. En herlig topptur – men vi gikk hele tiden på snø. Det var mye snø i fjellet i bl.a. Nord-Norge denne sommeren 2015.

Turen ned gikk lett, men da vi kom på kjerreveien fant vi ut at hvis vi sprang kunne vi kanskje rekke neste båt og ikke bli sittende og vente et par timer på neste båt. Så vi sprang og rakk neste båt – med blodsmak i munnen.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

En gammel drøm skulle (nesten) bli virkelighet. Vi skulle bestige Stetind! Problemet var bare at i år lå det snø og is mange uker lengre enn det normalt gjør, og forholdene gjorde at vi måtte snu på fortoppen. Men we´ll be back!

Dato:  29. juni 2015
Sted: Stetind, Tysfjord, Nordland
Privat/organisert: organisert med guide fra Nordland Turselskap
Hvem var med: Lars Erik, jeg, Ruth, guide (Joel?) og lærlingguide (Anders?)
Overnatting: telt på P-plassen ved foten av fjellet
Kart: 1:50 000 over Stetind og klatrefører for Stetind og Narvik

Vi kom fram til P-plassen ved Storelv, ved foten av Stetind søndag ettermiddag. Det plaskregnet så vi satte opp teltet med tarpen fra bilen og over teltet og fant fram campingstolene – glimrende! Her var det flatt og fint å telte og med sanitæranlegg rett ved. Utover sommeren pleier det visst å bli veldig fullt med teltcampere her som skal bestige Stetind, men dette var helt i starten av sesongen.

Mandag morgen var det skyet da vi møttes kl. 0700. På forhånd måtte vi ha oppgitt både primærdato for bestigning samt andre muligheter, da tur til Stetind forutsetter høyt skydekke og sikt. Dette var visst sesongens første tur til Stetind for Nordland Turselskap, oppstart en måned senere enn vanlig pga mye snø i fjellet. Vi traff heller ingen andre verken på tur opp eller ned.

Vi gikk oppover og oppover, satte fra oss Varg og Karo i skogen og fortsatte i ura. Til tider ganske bratt men ingen problem med klyving. Det var endel snøfonner vi måtte over og de siste hundre meterne opp til fortoppen gikk vi i snø. Guidene hadde aldri opplevd så mye snø før. Da vi kom til fortoppen (Halls fortopp, 1314 moh, ca 500 m sørøst for Stetind) gjorde guiden en rekke undersøkelser på veien videre, men kom dessverre tilbake med triste nyheter. Isen og snøen i området med de «ti fingertakene» var ikke forsvarlig å passere. Så da måtte vi snu… Det var en nydelig tur, men ganske skuffende at vi var så nær så nær men likevel ikke kom opp. Som kompensasjon fra Nordland Turselskap fikk vi tilbud om tur til Hamarøyskaftet dagen etter – noe vi takket ja til. Vi kjørte ut til Tranøy fyr og fant tidenes flotteste overnattingsplass med utsikt til fyret og hele Lofotveggen og knallvær og midnattssol!

Bilder fra turen til Stetind:

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Bilder fra overnatting ved Tranøy fyr:

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Fjellene Syv søstre i Sandnessjøen har stått og fristet i mange år. Nå var tiden inne for å bestige tre av dem. I temperaturer som hører en deilig sommerdag til og vind som hører de verste vinterstormer til hadde vi det som plommen i egget og fjellet nesten for oss selv. Utsikten var upåklagelig og humøret likeså.

Sted: Syv søstre i Sandnessjøen

Dato: 3.-5. oktober 2014

Privat/organisert: privat

Hvem var med: Rita, Geir, Lars Erik og jeg

Overnatting: Campinghytte på Offersøya

Kart: Norge-serien 10116, 1:50 000 Sandnessjøen, og lokale turbeskrivelser fått på turistinfoen i Sandnessjøen

Vi møttes på flyplassen fredag kl. 1030. Rita og Geir kom fra Oslo og Lars Erik og jeg fra Trondheim. Leiebil ble plukket opp 5 minutter etterpå før vi dro en snartur inn til Sandnessjøen ei lita mil fra flyplassen for å handle. Vi var kledd i turklær og halv ett var vi klare for å bestige den sørligste søsteren; Breitinden (kalt Stortinden blant lokale), 910 moh. Vi parkerte ved Søvik. Fjellet skiftet mellom svaberg, sti og steiner og steg ganske så jevnt oppover. Da vi var kommet rett over kraftlinja på ca 400 moh begynte vi å merke vinden betraktelig. Det var til tider vanskelig å holde seg på beina. Vi kom tidvis i ly, men på toppen var det best å krype for ikke å bli blåst av gårde. Men gøy var det!

Vel nede av fjellet kjørte vi til den forhåndsbestilte campinghytta på Offersøy camping. En nydelig plass og høy standard på hytte nr 5, med sjøutsikt tre rom, bad og kjøkken/stue. Det ble elgskav med tyttebærrømme i pitabrød til middag – som etterhvert fikk navnet «trønderkebab».

Lørdagen dro vi til den nordligste parkeringsplassen og gikk «Dronningruten»; til Botnkrona (1072 moh) og Grytfoten (1019 moh). Veldig fin runde med mye variert terreng. Sola kom også etterhvert og utsikten var like fin som dagen før.

Søndagen våknet vi opp til noe som kunne ligne en deilig sommerdag med sol fra skyfri himmel og nærmere 20 grader. Vi hadde en herlig morgenstund på terrassen til hytta før vi vasket oss ut, tok turen innom Alstahaug og en tur utendørs på området samt en snarvisitt innom kirka til Petter Dass før vi kjørte til flyplassen klare for avgang klokka halv to.

En herlig helgetur på en unormalt varm og fin oktoberhelg – men fire søstre gjenstår for Lars Erik og meg, og én for Rita og Geir – så vi må tilbake!

Jentetur til Snøhetta og Snøheim med høst i dalen og vinter på toppen.

Dato: 27. – 29. september 2013

Sted: Dovre, Snøhetta

Privat/organisert: privat

Hvem var med: Elisabeth, Mari, jeg og Karo

Overnatting: Snøheim (betjent turistforeningshytte)

Kart: Snøhetta (M711 og turkart)

Vi kom med tog fra hhv Oslo og Trondheim og gikk av på Hjerkinn. Daglig går det 5 avganger med buss fra Hjerkinn stasjon til Snøheim som korresponderer med togene – helt suverent. Det var ca 15 km inn med bussen, gjennom området som har vært stengt siden 1958 da Forsvaret tok over området som ble til Hjerkinn skytefelt. Skytefeltet ble nedlagt på 2000-tallet, men det pågår fortsatt rydding etter bl.a. miner, et arbeid som er planlagt å holde på til 2020. I 2007 ble Snøheim tilbakeført til DNT Oslo og omegn. I juli 2012 ble Snøheim åpnet igjen etter en omfattende restaurering. Historien til turisthytta i Snøhettaområdet går helt tilbake til 1880-årene da en lokal mann bygget en liten privat turisthytte litt lenger mot Snøhetta, kalt Reinheim (nå: gamle Reinheim). Denne ble overtatt av DNT i 1922. I 1952 bygget DNT en ny Reinheim der hytta Snøheim står i dag og den gamle Reinheim ble revet. Men allerede i 1958 ble bygningen overtatt av Forsvaret og hytta skiftet da navn til Snøheim. I 1961 ble dagens Reinheim åpnet, i Stroplsjødalen, 7 km på sti nord for Snøheim.

Mari og Elisabeth var kommet noen timer før Karo og jeg kom opp, i fem-halvseks tida. Vi hadde fått plass i Larsbu, ei lita hytte litt utenfor hovedhuset – der var det lov å ha med hund. Det var et fantastisk vær og Elisabeth og jeg fikk tid til en liten runde rundt det lille vannet foran huset før middag kl. 1830 (neste servering var kl. 2000). Det var en deilig treretters middag med aspargessuppe, svinesteik og fruktsalat. Etter det ble det god tid i den koselige peisestuen før vi tok kvelden.

Lørdag var det toppturdag. Vi drøyde frokosten godt så hovedhopen fikk kommet seg av gårde fra hytta – trodde vi. Men det kom nok en busslast akkurat i det vi skulle begynne å gå, så vi gikk ikke akkurat alene oppover… Vi startet i lavt skydekke og grått, og så ikke toppen. Det var jevn og fin stigning og da vi kom til 1800 moh begynte snøen å legge seg og det ble riktig så greit å gå i ura derfra – særlig når et stort antall folk hadde gått i forkant og tråkket vei! Ved ca 2000 moh begynte det å lette og like etter ble det knall blå himmel og vi så over skyen fra sørøst til nordvest, mens det var helt klart fra nordvest til sørost og vi så flotte Trollheimens topper ikke langt unna. Vi så imidlertid Høgronden og Rondeslottets topper som stakk opp over skyene. Det var helt vindstille på toppen (2286 moh) og vi ble der i 2,5 time (inkludert en tur mot Midttoppen) før vi tok turen nedover igjen.

Vi fikk tid til en dusj før middag, i dag var det soppsuppe, ørret og byggrynsgrøt. Deilig. Koselig kveld i peisestua der vi kom i prat med noen av de andre gjestene.

Søndagen dro vi på vår egen Moskussafari sørøstover i dalen. Vi gikk den gamle veien på sørsiden av elva Stridåi nedover til Svånålegret og nyveien på nordsiden av elva på vei tilbake. Elisabeth fikk øye på en Moskusflokk på 15 dyr ca 3 km borte i dalen. Vi var fornøyde – vi hadde sett moskus. Men da vi gikk oppover og kom i svingene 2-3 km før Snøheim så vi plutselig en veldig hårete stein bare 70-80 meter foran oss. Det viste seg at det var 5 moskus, inkl. 1 eller 2 barn. Vi følte vi kom litt vel nære så vi gikk litt videre før vi stod og betraktet de – flotte dyr, men rart å tenke på at de kan løpe fort, de ser litt massive ut liksom. I motsetning til andre dyr som flykter hvis de føler seg truet, går moskusen i forsvar hvis den føler seg truet. Derfor er det ikke lurt å gå for nærme moskusene.

Vi fikk tid til et par timer i sola før vi dro med bussen tilbake til Hjerkinn stasjon; Mari og Elisabeth med halv fire bussen og Karo og jeg med halv seks bussen. En super helg med supert selskap!

– Topdog – 

Toppturer i Jotunheimen med utgangspunkt i Leirdalen og Leirvassbu. 

Dato: 8. – 11. august 2013

Sted: Jotunheimen øst

Privat/organisert: privat, Valdresgjengen

Hvem var med: Rita, Geir, Harald, Birgitte, Torstein, Lars Erik, jeg, Varg og Karo

Overnatting: Leirvassbu (2 netter), telt (1 natt)

Kart: Turkart Jotunheimen øst

Årets Valdrestur tok utgangspunkt i Leirdalen. Planen var NVE-hytta på Storbreen, men et voldsomt regnvær og lavt skydekke gjorde at vi endret planene. Etter en deilig middag på trappa til Expert i Lom (der var det tak…), kjørte vi inn til Leirvassbu. Vi hadde tatt en sjefsavgjørelse da vindusviskerne gikk på full styrke på at det var mer sosialt å tilbringe kvelden innendørs enn i hvert vårt telt.

Fredagen var det opphold fram til lunsj. Vi la turen til Visbretinden (2234 moh, norges 41. høyeste topp). Vi gikk på nordsiden av Kyrkja langs vannene, og etter Kyrkjevannet tok vi av stien og gikk opp nordryggen til Visbretinden. Ved ca 1700 moh tok vi lunsj og det begynte å regne så smått. Etter dette var det tåke til vi omtrent var nede ved Leirvassbu igjen. Mye klyving – en veldig gøy rygg, men rimelig utfordrende med to hunder der det måtte en god porsjon samarbeid til for å få de opp. Men alle kom til topps! Nedover gikk vi «merket» løype. De første hundremetrene nedover var det veldig tydelig sti, men den ble litt mindre tydelig når det flatet ut over Kyrkjeoksle. Vi hadde tenkt å gå oppom Kyrkja også på vei tilbake, men da det lå an til at vi ville bruke 10 timer i stedet for de 6-8 timene turen var estimert til, droppet vi det.

Vi kom tilbake til Leirvassbu i halv ni tida – og der stod Torstein og ønsket oss velkommen med fantastiske boller fra bakeriet i Lom – gjett om det smakte! Vi var rimelig gjennomvåte og sultne og hørte også i dag om det var ledig på Leirvassbu. Det var fullt, men vi kunne få sove på madrasser på loftet til uthuset. Helt topp – vi fikk hele etasjen for oss selv og kunne boltre oss godt der! Det var Lars Erik og jeg som stod for dagens middag, og Torstein ble med oss og laget elgbiff og soppsaus ute på primus før vi hadde et herremåltid innendørs.

Både Varg og Karo var rimelig slitne etter fredagens tur. Toppturer i Jotunheimen er nok ikke det beste for små poter. Og Karo var nok også preget av et hoggormstikk en uke tidligere (som vi enda ikke visste at var et hoggormbitt). Birgitte, jeg, Varg og Karo la dagens tur innover dalen mot Skogadalsbøen mens de andre fem gikk oppover i tåka til Midtre (2106 moh) og Store Tverrbottind (2161 moh). Det klarnet opp da de var på toppen og Torstein, Harald og Lars Erik gikk også ut på Vestre Tverrbottind (2113 moh) – visstnok en rimelig luftig opplevelse! Da de var tilbake var det klarnet helt opp, vi pakket sammen og kjørte nedover dalen et par-tre km til Storflye, dit man går inn til Storebjørn, og slo opp teltene der. Vi fikk en fantastisk flott kveld med den flotteste utsikten man kan tenke seg – tinder på alle kanter!

Søndagen hadde vi god frokost med egg og bacon før vi pakket sammen. Dagens tur gikk opp mot/til Stetinden (2028 moh). Lars Erik og jeg ble bare med et lite stykke på veien da vi skulle rekke en bursdag, men de andre kom seg helt opp. Litt tåkete i dag også, men sikt innimellom.

En topp Valdresgjengtur, slik det alltid er med disse turene!

Besshø besteget på lørdagen under Fjellfilmfestivalen 2012. Snø, sol, vind, utsikt, rett opp og rett ned. 

Dato: 14.-16. september 2012

Sted: Gjendesheim, Jotunheimen

Privat/organisert: organisert, Fjellfilmfestivalen

Hvem var med: Rita og jeg

Overnatting: telt ved Gjendesheim

Kart: Jotunheimen Aust (turkart 1:50 000)

Søndag 16. september: Gjendesheim – Flagget i Leira – Oslo

En sommeruke i slutten av juli med toppturer og andre turer på Sunnmøre med utgangspunkt i Velledalen.

Dato: 25.-30. juli 2011

Sted: Utgangspunkt i Velledalen, Sykkylven, turer i området rundt

Privat/organisert: organisert, Tråkk (turene er gradert fra * til *****)

Hvem var med: ca 250 pers, Mari, Signvor, jeg

Overnatting: Telt i Velledalen

Kart: Sunnmørsalpane, turkart (1:50 000, 1997)

Mandag 25. juli – Vassætra (*)

Kjørte gjennom Sykkylven sentrum og oppover mot Vellesætra. En lettgått og fin liten tur. Veldig mye tåke i dag, så vi så ikke stort lengre enn 50-100 meter. Var turleder.

Tirsdag 26. juli – Blåfjellet – Roaldshornet – Kleivedalsfjellet (1154 moh) (****)

Vi kjørte nordøstover Velledalen til vi kom til en veldig krapp sving, da tok vi rett frem opp langs Sunndalselva. Kjørte inn forbi Fitjastølen og Dravlausstølen og på sørsiden av Nysætervatnet. Vi gikk først opp østover til Blåfjellet, så videre vestover til Roaldshornet (på fremsiden er «Roalden» – skitrekket i Stranda) og avsluttet med Kleivedalsfjellet og så ned. Det var ganske tåkete hele dagen, men noen ganger fikk vi litt glimt utover. Var turleder.

Onsdag 27. juli – Hovdeåsen (*)

Fellestur med friluftsgudstjeneste på toppen av Hovdeåsen. Denne dagen var det knallvær og vi fikk super utsikt i alle retninger. Tok ikke lange tida opp fra P-plassen (en liten time?).

Torsdag 28. juli – Hundatinden (1234 moh) (****)

Vi kjørte til Hundeid, i Hundeidvika lengst nord-øst i Hjørundfjorden. Vi gikk opp Megardsdalen. Litt før Megardsstølen tok vi av stien og gikk rett vestover mot Keipen. Det var tåke helt til vi var oppe på ca 6-700 moh, da «gikk vi gjennom» tåka og kom over den og fikk et fantastisk skue utover et tåkelandskap under oss og topper og blå himmel over oss. Vi hadde lunsjen på platået øst for Keipen, og gikk deretter opp til Hundatinden. Tåka var kommet tilbake, men sola trengte gjennom med varmen. Vi gikk ned samme vei til platået, men gikk noen hundre meter lengre nord da vi skulle ned fra Keipen. Vi gikk nedover i en bregneskog og tåkeland, men tåka letta da vi var nesten nede ved bilene igjen.

Fredag 29. juli – Ålesund

Tanken var tur (Straumshornet), men på onsdag punkterte jeg, så jeg måtte inn til Ålesund for å få nytt dekk, og det ble et dagsprosjekt å få tak i det. Fikk til slutt tak i det på en forretning på Moa som måtte bestille dekk fra Kristiansund. Så mens jeg ventet på at timesekspressen skulle komme fra Kristiansund til Moa med dekket, tok jeg turen inn til Ålesund.

Lørdag 30. juli – Sykkylven – Oslo

Hjemreisedag. Pakke telt og kjøre sørover.

Dato: 9.-15. august 2010

Sted: Gloppen kommune, Sogn og Fjordane. Basecamp på Hope.

Privat/organisert: privat, Valdresgjengen

Hvem var med: Jon, Fenny, Rita, Harald, Ester, Torstein, Kristin, meg

Overnatting: Gjegnabu 2 netter, telt 4 netter

Kart: Turkart 1:50 000 Bremanger (2009), Breim 1318 III, 1:50 000 + boka Opptur i Sogn og Fjordane (Anne Rudsengen og Finn Loftenes, Selja forlag, 2008)

Mandag 9. august: Hyen – Gjegnabu (65 moh – 1174 moh)

Tur nr 23-11 i Opptur Sogn og Fjordane

Rita og jeg møtte Jon og Fenny i Hyen (33 km fra Sandane), kjørte 2-3 km videre mot Nausdal til Hope. Inn grusvei (gjennomgående) skiltet mot Gjegnabu. Parkerte bilen rett etter ei lita bro over elva (ca 65 moh). Gikk oppover mot Skordalen – gjennom to porter, så til venstre på kjerreveien gjennom en port til. Deretter sti innover i dalen, på vestsiden av Skordalselva. Umerket sti, til tider litt vanskelig å finne. Vi fortsatte innover til ”fjellet stenger”, jfr Opptur-boka… Der lurte vi på hvor veien gikk videre! Vi fant noen røde ringer og merker her og der, og klatret oppover en bratt side med store steiner. Vi var glade det ikke regnet. Et par steder måtte vi løfte sekkene og klyve rundt en stein og opp i noen renner. Det var lagt ut tau rundt én stein. På ca 600 moh ble vi veldig i tvil om veien, da det tilsynelatende bare var to bratte renner opp. Men det viste seg at vi måtte gå noen meter ned og til venstre, og så runde en stein med bratt parti under oss. Etter dette gikk det lettere, opp i en ur med litt store steiner, før de siste par hundre høydemeterne gikk på sandstein og konglomerat med god friksjon. Her kan det nok bli litt glatt dersom det regner. Ganske vilt å se bare svabergene forsvinne ned i dalen!

Da vi kom opp i ca 1050 moh kom tåka, og de siste hundre høydemeterne gikk vi i ganske dårlig sikt. Da vi kom på høyde med 1147-vannet, fant vi noen varder og etter hvert et par T-er, og veien til Gjegnabu (1174 moh, Flora Turlag) var enkel å finne.Gjegnabu var ei skikkelig koselig hytte med 6 sengeplasser og en utrolig utsikt (når det var sikt). Utedoen var også en artig do med lufting og utsikt! Middag, rødvin og lesing i hytteboka. Det viste seg at turen om Lavesteinen fra Hope var blitt T-merka helga før. Siden Gjegnabu ligger i et landskapsvernområde har Flora Turlag måtte søke ekstra om lov til merking opp til Gjegnabu. De har fått innvilget lov til å merke om Lavesteinen, men må gjøre den ferdig i løpet av 2010. Veien vi gikk, via Skordalen, var dårlig merket, og det er ikke noe å stole på merkingen der dersom det er dårlig sikt! Denne ruta er også visstnok ganske utsatt for snø- og isras på svabergene tidlig på sommeren, og derfor er det ekstra viktig at den andre ruta om Lavesteinen nå blir merket. Vi brukte ca 5 timer opp, inkl lunsj og pauser.

Tirsdag 10. august: Forsøk på Gjegnen (1670 moh)

Tur nr 23-11 i Opptur Sogn og Fjordane

Vi våknet opp til tett tåke og litt yr i lufta. Spiste frokost og var av gårde i halv tolv tida med kart, kompass og GPS. Vi fulgte beskrivelsen fra Opptur-boka, og gikk rundt hammeren nord for 1147-vannet. En til tider luftig sti, særlig når du ikke ser så langt foran deg om dette er riktig vei… Da vi var forbi hammeren tok vi ut kompasskurs til 1170 moh-toppen, og videre til 1106-punktet. Det var veldig ”hyllete” landskap, og ganske vanskelig å orientere i da vi stadig måtte finne beste vei opp/ned hyllene. Vi fikk litt bedre sikt etter 1106 moh-punktet, og så veien langs med hylla på ca 1200 moh. En rimelig smal stripe med bratt stup ned til X-vannet. Siden tåka lå tykk på ca 1300 moh bestemte vi oss for ikke å gå videre da vi ikke ville ha noe glede av utsikten uansett, og snudde. Vi hadde også brukt ca 3 timer bort hit pga vanskelige forhold, så vi så for oss en lang tur hvis vi fortsatte. På vei hjemover kom imidlertid sola frem og fortrengte skyene og ga oss en fantastisk utsikt i alle retninger! Vi kom fram til hytta, og fant Martin, tilsyn på hytta, i solveggen. Han kom opp et par dager før noen andre dugnadsfolk skulle komme for å klargjøre Gjegnabu til lørdagen, da de skulle ha 20-årsjubileum for hytta. Veldig hyggelig selskap. Vi koste oss med en treretters ute på ”terrassen” og fikk med oss en nydelig solnedgang.

Onsdag 11. august: Gjegnabu – Hope (1174 moh – 65 moh)

Tur nr 23-11b i Opptur Sogn og Fjordane

Tåke og yr i lufta også i dag. Er visst ofte sånn her, i følge Martin – tåke på morgenen og at det klarner opp på formiddag/ettermiddag. Vi startet ut og valgte å følge den nyoppmerkede ruta om Lavesteinen nedover. Denne ruta stod ikke inntegnet på kartet, men vi fikk Martin til å tegne inn ca-ruta. Det var til tider ganske langt mellom T-ene og vardene, men har forstått det som at de ikke er helt ferdige med merkingen enda, så det blir nok bedre. Vi fulgte nedover i ganske urete og vått landskap, så det gikk litt sent. Vi lurte på hvordan Lavesteinen så ut, da det både i beskrivelser og hytteboka hadde stått mye om denne. Vi forstod det ganske raskt da vi så den – ikke hvorfor den heter ”Lave”-steinen, men at det var en markert stein som henger utover fra ca 700 moh. Her tok vi lunsj, og skrev oss også inn i turboka som ligger under Lavesteinen. Etter dette gikk det bratt nedover en ”skitten” sti som Martin sa – mao gjørmete! Og det var den! Vi hang og slang litt i gress og tuster og hva vi ellers kunne finne å holde oss fast i da vi gled nedover… men sola var kommet fram, det var veldig godt og varmt og egentlig bare deilig med de små dusjene greiene ga da vi rista i trærne.

Vi kom ned til  veien rett ved ”stein med busk på” som står beskrevet i Opptur-boka (ca 360 moh). Det er en diger stein som ligger på nedsiden av veien, med noen busker/trær på. Vi fant ut at Martin også må ha satt opp skilt til Gjegnabu her og to

andre steder nedover veien, for nå var det veldig lett å finne riktig vei opp fra broa der vi hadde parkert bilen. Man kan kjøre opp til parkeringsplassen på ca 150 moh. Veien ned til bilen var bratt, men med deilige bringebær ved siden av veien. Vi dro ned til Hyen sentrum, tok et herlig bad i fjorden på ”Columbusplassen” – en veldig fin park ved utløpet av elva til fjorden i Hyen, og handla inn mat til de neste dagene i Jokeren i Hyen (åpen til kl. 1700 mandag-onsdag, til kl. 1800 torsdag og fredag, og til ? lørdag). Ca 3,5 timer inkl lunsj og pauser.

Vi kjørte langs med Hopselva (rv 615) for å finne leirplass. Vi var også innover mot Gjengedalen, men der var det skygge i sekstida. Etter halvannen times leting fant vi en bra plass 3-4 km vest for Hyen, på nedsida av veien, rett ved elva. En fin ”steinstrand” og plass til noen telt, selv om Jon og Fenny sitt telt viste seg å være plassert i en grop der vannet samla seg da det senere på kvelden kom et kraftig regnskyll…! Sol til syvtida, og god middag ble laga før regnet i åttetida gjorde en brå slutt på kvelden! Elva er regulert, så et par ganger i løpet av kvelden ble nivået både senket og økt, så vi nesten kunne hente vann rett ut fra teltdøra…

Torsdag 12. august: Gjengedalstølen – Styggedalsvatnet – Gjengedalstølen

Litt av tur nr 23-07 i Opptur Sogn og Fjordane

Rolig dag i dag. Herlig vær – sol og varmt og godt. Lang frokost. Jon og Fenny ble i leiren for å tørke soveposer og slakke. Jeg og Rita kjørte inn Gjengedalen til Gjengedalstølen (bomvei etter Dalheim, 40 kr). Ganske annet terreng – mye mer åpent og ”flatere”. Vi hadde problemer med å finne stien. Skiltet stod på østsida av broa, men der fant vi ingen sti. Vi fant ut da vi kom tilbake at man må gå ca 50-100 meter på østsida av elva før man krysser den ved det øverste huset og finner stien på vestsida av elva. Det står i Oppturboka at stien ble merket under ”Klypeløpet” som gikk i 2003 og 2004, men

mye av rødfargen på merkinga er blitt borte, og det er ikke alltid den er så godt synlig… I alle fall klarte vi å komme ganske langt bort fra stien, men fikk sånn sett en rundtur, da vi etter Styggedalsvatnet fant den riktige stien nedover igjen. Til tider er den veldig tydelig, og andre steder må man lete litt mer for å finne merke, særlig når det går over myrer. Det var ganske herlig å ha en roligere dag i et mykt og lettgått terreng. Dagens bad ble i Storevatnet rett ved parkeringsplassen ved Gjengedalstølen.

I halv tolvtida, etter middag og en herlig kveld ved bålet i elvekanten, kom Harald og Ester.

Fredag 13. august: Eggjenibba (530 moh – 1338 moh, 9 km)

Tur nr 23-02 i Opptur Sogn og Fjordane

Torstein og Kristin kom idet vi skulle spise frokost, i titida. Vi kjørte via Sandane, forbi Byrkjelo og sørover til Egge gård, og opp en bratt bomvei (30 kr) til starten av turen til Eggjenibba (eller Eggenipa som det stod her), ca 560 moh. Når man kjører fra Byrkjelo ser man fjellet som en bratt og spiss formasjon, skikkelig flott fjell. Fjellet er også malt på en silo litt etter avkjørselen til Egge hvis man forsetter mot Jølster.

De første trehundre høydemeterne, opp til ca 800 moh gikk på en bratt sti gjennom skogen. Etter det kom vi over tregrensa og fikk en utrolig utsikt nordover mot Byrkjelo. Vi fulgte eggen oppover. En ganske så bred egg, men bratt ned på begge sider. Vi fortsatte over toppen (1338 moh) og gikk ned på sørsiden. Ganske slakt og småkupert, og vi kom ned i en fin, grønn dal med Heggheimsvannet, gikk på sørsiden av den vesle toppen på 1050 moh, før vi gikk ganske bratt nedover Øvredalen på en tydelig sti. Fra Gåsemyrstølen til Eggestølen og parkeringsplassen er det ca 3 km med ganske flatt terreng. Vi brukte 5,5 timer totalt inkludert pauser og lunsj.

Det ble sen middag, men med bål og oppholdsvær var det ingen som klagde på det!

Lørdag 14. august: Ryssdalshornet (100 moh – 1201 moh, 9 km)

Tur nr 23-04 i Opptur Sogn og Fjordane

Sol fra helt blå himmel i dag, og utover dager fant vi ut at vi var glade for at det ikke hadde vært så stekende sol alle dager! Vi hadde en lang morgen også i dag og var ikke av gårde fra leirplassen før tolv-halv ett tida. Vi kjørte mot Sandane, og et par km før Sandane svingte vi inn til venstre mot Ryssdal. Vi kjørte noen km, og svingte inn på en grusvei noen hundre meter før man kjører over elva. Startet på ca 100 moh.

De første 400 høydemeterne gikk vi opp en bratt, bratt og svingete traktorvei. I starten var det utrolig masse villbringebær langs veien! Ved ca 500 moh kom vi til Ryssdalsstølen. Her kunne man finne vann fra en liten bekk som rant her. Man må lete litt, men det står skilt til hvor man finner vei, ca 100 m fra stølen. Heretter gikk det bratt oppover fjellsida gjennom skogen på en tydelig sti. Et sted gikk vi over en liten steinur, men for det meste var det en god skogssti. Rett før man kommer til tregrensen er det ei skikkelig bratt kneik med klyving. Ingen problem å komme opp, men det går ganske rett opp.

Over tregrensa var det en flott utsikt ut mot Sandane og ut fjorden. Her gikk vi over til fjell, men fortsatt gode stier. Man kommer først til utkikkstoppen (1160 moh), og mange nøyer seg med denne, da det er en karakteristisk topp med god utsikt. Vi fortsatte litt lenger innover sør-øst for utkikkstoppen, og kom til selve toppunktet på 1201 moh. Ca 5 timer t/r inkludert lunsj og pauser.

Vi gikk ned samme vei, og spiste masse bringebær på veien ned! Siste kveld på «stranda» vår med god mat og bål også i kveld.

Søndag 15. august: Hole – Oslo

Nydelig og varm dag – og det føltes litt bortkastet å tilbringe denne i bilen! Men – vi hadde mange gode dager å se tilbake på, så da gikk det greit likevel!

Dato: 5.-6. september 2009

Sted: Vest og nord-vest for Mo i Rana

Privat/organisert: privat

Hvem var med: Kristin W og jeg

Overnatting: hos Kristin i Mo i Rana

Kart: Rana Vest (turkart, 1:50 000)

Lørdag 5. september: Tortenviktinden (1023 moh)

Vi våknet til ganske grått og lavt skydekke – lå vel på rundt 800 moh. Vi kjørte utover mot Nesna, men svingte nordover ved Utskarpen (RV 17), og kjørte på nordsiden av fjorden Sjona. Etter å ha kjørt ca 50 min, stoppet vi og parkerte ved ”Milliondoen” i Tortenvika, på parkeringsplassen ved fjorden (231 559). Milliondoen er en rasteplassdo som visstnok har kostet en million kroner. Vel var den fin og flott, men tror jeg ville prioritert pengebruken litt annerledes…

Vi gikk oppover (ikke sti) ganske rett nordover, kanskje litt nord-nord-vest. Vi hodt oss på østsiden av Grøveldalen. Det var store sva oppover som gjorde det ganske enkelt å gå, god friksjon, selv om fjellet var ganske vått. På grunn av masse nedbør siste tida var det masse småbekker og små vann, som ikke vises på kartet. Ved ca 800 moh kom tåka, men den var ikke tettere enn at vi så et godt stykke fremfor oss. Etter 2 timer og 20 min var vi på toppen (toppen var merket på 1023 moh, men høyeste punkt like bortenfor var på 1027 moh). Utsikten var ingenting å skryte av – tåke og litt regn. Men vi var fornøyde! Kristin fortalte at herfra kan vi se ut til øya Tomma og ut til havet. Lovund ligger ganske rett vest herfra. Så jeg prøvde å forestille meg utsikten, som visstnok skal være utrolig flott i godvær og sikt.

Nedover var det litt glattere på grunn av regnet som etter hvert kom så smått. Og i myrene ganske så vått. Krattskogen kom først de siste meterne ned til bilen. Masse blåbær i skogen, men ikke så smakfulle. Vi brukte ca 2 timer ned igjen. Deretter var det en liten time i bilen tilbake til Mo i Rana og om kvelden dro vi ut på festivalen ”Verket”, der både Kaizers Orchestra, The September When og Marit Larsen spilte. En skikkelig utendørs folkefest i Mo.

Søndag 6. september: Høgtuva (1268 moh)

Etter en god og lang frokost i Mo dukket etter hvert sola frem. Vi kjørte fra Mo forbi flyplassen, innover mot Melfjordbotn (der det er kun 2 fastboende) og svingte til venstre i krysset der man kan kjøre av til Marmorgrottene ved å ta til høyre. Vi parkerte i den sørvestvendte ”V”-svingen ved Leirdalen (465 704), ca 45 min etter vi forlot Mo. Vi hadde kjørt delvis på grusvei, til tider litt hullete og smal. Ingen bensinstasjon etter Mo, så lurt å fylle der hvis det trengs.

Sola var til stede, det var blå himmel og vi hadde utsikt til Svartisen. Vi gikk langs et reingjerde (?) og måtte krysse elva som var ganske dyp og stri enkelte steder. Vi fant et sted hvor elva var bred og relativt grunn, men måtte av med skoene for å vade (ca 459 703).

Etter elva var det ca 1 km med ganske flatt, mye myr og små vann i Leirdalen og litt fjellbjørkekratt før oppstigningen begynte. Vi gikk oppover ganske rett mot Høgtuva (ingen sti), ganske rett sør-vest. En del klyving opp til ca 600 moh. Vi gikk i ”gryta” opp mot toppen. Det var en del sva, men brattere og mer klyving helt på slutten siste stykket før toppen.

Det var også her veldig godt fjell og god friksjon. På toppen (1268 moh og 1276 moh) så vi nordover til Svartisen og ytterst ute helt til havet. Vestover så vi Høgtuvbreen, en del blåis og sprekker. Vi brukte tre timer opp – fra kvart på to til kvart på fem.

Vi gikk nedover litt mer øst i gryta enn da vi gikk opp. Det var mer utfordrende å finne god nedstigningsrute da vi ikke alltid så hva som lå nedenfor skrentene, men det gikk veldig bra, vi hadde klarvær, sol og god sikt. Vi brukte ca 2 timer og 45 min. ned, og var ved bilen litt før kl. åtte. Vi fant maten i bilen, gikk ned til elva igjen og stekte pannekaker og bacon. Det ble mørkt ca kl. ni, og fullmånen kom frem! Kjempenydelig kveld ved elva.

Det var ca 5 km én vei, så en drøy mil til sammen. Vi startet på ca 260 moh, og hadde en stigning på ca 1000 meter.

Dette – i likhet med Tortenviktind – er visst et veldig fint skifjell, med store flater, ikke alt for bratt, men veien er stengt ved Vardfjelltjønna (ca 488 697).