Årets romjulstur ble en hytte-til-hytte-tur i bil siden jeg var gravid i 8. måned. Bevegelsesradiusen var derfor meget begrenset… Lite snø, varmegrader og mye vind, men vi fikk to fine skiturer og en gåtur i snøen med bål. Late morgener og kvelder er en selvfølge på romjulstur.
Dato: 27.-31. desember 2015
Sted: Todalen og Storlidalen, Nordmøre
Privat/organisert: privat
Hvem var med: Lars Erik, jeg, Varg og Karo
Overnatting: Kårvatn (TT) og Bårdsgården (TT)
Kart: Trollheimen 1:50 000
Det hadde vært en snøfri jul over store deler av Norge, men 2. juledag kom det endelig noe. Vi kjørte innover Todalen, sør for Surnadal. Veien endte ved Kårvatn fjellgård (210 moh), der ett av husene fungerer som en selvbetjent hytte drevet av Trondhjems turistforening. En nydelig gård og sjarmerende tømmerhus som vi bodde i to netter, helt alene. Dette er tydeligvis ikke en hytte det er vanlig å tilbringe romjulsdagene i i følge både hyttenaboer og hyttebøkene.
Søndagen la vi turen til Naustådalsfossen, et par km fra Kårvatn. Det var helt nydelig landskap med nysnø, frossen foss og faktisk endel kuldegrader. Vi var også innom fjellbutikken som ligger i tilknytning til gården. En skikkelig bra utstyrt butikk med merkevarer innen fjellsport.
I løpet av natt til mandag steg temperaturen betraktelig og mye snø smeltet da det ble flere varmegrader. Det var mange blader og lesestoff på Kårvatn så etter en lang morgen og formiddag kjørte vi nordvestover til ferjeleiet Kvanne ved Stangvikfjorden. Det hadde begynt å blåse skikkelig og flere ferjer var innstilt. Vi fikk akkurat tatt ferja over til Rykkjem før vi hørte ca 15 min etter vi var kommet over til andre siden at denne ferja også ble innstilt. Vi kjørte videre gjennom Sunndalsøra og opp til Storlidalen og Bårdsgarden (625 moh, selvbetjent, Trondhjems turistforening). Der var det flere folk; en barnefamilie og ei dame. Dagen etter kom det ett par til og en voksen vennegjeng på 5 personer.
Vi hadde en koselig kveld på hytta mens vinden blåste ute. Både tirsdag og onsdag fikk vi fine skiturer; jeg fikk to skiturer med distanse 1-2 km på hver av de, mens Lars Erik, Varg og Karo la på en 0 på antall kilometer… Pga bekkenløsning var det ikke lange stykket jeg kunne gå, men jeg koste meg desto mer, og tidsmessig hadde vi like lange turer! Det var kjørt flotte spor innover mot Tovatna og scooterspor over til Vassendsetra, men det blåste visst godt når løypa kom opp i høyden i følge Lars Erik.
Nyttårsaften fikk vi som sagt en skitur før vi pakket sammen og dro til Trondheim for å feire nyttårsaften med venner der.
Dato: 5.-6. september 2009
Vi våknet til ganske grått og lavt skydekke – lå vel på rundt 800 moh. Vi kjørte utover mot Nesna, men svingte nordover ved Utskarpen (RV 17), og kjørte på nordsiden av fjorden Sjona. Etter å ha kjørt ca 50 min, stoppet vi og parkerte ved ”Milliondoen” i Tortenvika, på parkeringsplassen ved fjorden (231 559). Milliondoen er en rasteplassdo som visstnok har kostet en million kroner. Vel var den fin og flott, men tror jeg ville prioritert pengebruken litt annerledes…
Vi gikk oppover (ikke sti) ganske rett nordover, kanskje litt nord-nord-vest. Vi hodt oss på østsiden av Grøveldalen. Det var store sva oppover som gjorde det ganske enkelt å gå, god friksjon, selv om fjellet var ganske vått. På grunn av masse nedbør siste tida var det masse småbekker og små vann, som ikke vises på kartet. Ved ca 800 moh kom tåka, men den var ikke tettere enn at vi så et godt stykke fremfor oss. Etter 2 timer og 20 min var vi på toppen (toppen var merket på 1023 moh, men høyeste punkt like bortenfor var på 1027 moh). Utsikten var ingenting å skryte av – tåke og litt regn. 
Men vi var fornøyde! Kristin fortalte at herfra kan vi se ut til øya Tomma og ut til havet. Lovund ligger ganske rett vest herfra. Så jeg prøvde å forestille meg utsikten, som visstnok skal være utrolig flott i godvær og sikt.
Masse blåbær i skogen, men ikke så smakfulle. Vi brukte ca 2 timer ned igjen. Deretter var det en liten time i bilen tilbake til Mo i Rana og om kvelden dro vi ut på festivalen ”Verket”, der både Kaizers Orchestra, The September When og Marit Larsen spilte. En skikkelig utendørs folkefest i Mo.
Etter en god og lang frokost i Mo dukket etter hvert sola frem. Vi kjørte fra Mo forbi flyplassen, innover mot Melfjordbotn (der det er kun 2 fastboende) og svingte til venstre i krysset der man kan kjøre av til Marmorgrottene ved å ta til høyre. Vi parkerte i den sørvestvendte ”V”-svingen ved Leirdalen (465 704), ca 45 min etter vi forlot Mo. Vi hadde kjørt delvis på grusvei, til tider litt hullete og smal. Ingen bensinstasjon etter Mo, så lurt å fylle der hvis det trengs.
Sola var til stede, det var blå himmel og vi hadde utsikt til Svartisen. Vi gikk langs et reingjerde (?) og måtte krysse elva som var ganske dyp og stri enkelte steder. Vi fant et sted hvor elva var bred og relativt grunn, men måtte av med skoene for å vade (ca 459 703).
oppstigningen begynte. Vi gikk oppover ganske rett mot Høgtuva (ingen sti), ganske rett sør-vest. En del klyving opp til ca 600 moh. Vi gikk i ”gryta” opp mot toppen. Det var en del sva, men brattere og mer klyving helt på slutten siste stykket før toppen.
moh) så vi nordover til Svartisen og ytterst ute helt til havet. Vestover så vi Høgtuvbreen, en del blåis og sprekker. Vi brukte tre timer opp – fra kvart på to til kvart på fem.
Vi brukte ca 2 timer og 45 min. ned, og var ved bilen litt før kl. åtte. Vi fant maten i bilen, gikk ned til elva igjen og stekte pannekaker og bacon. Det ble mørkt ca kl. ni, og fullmånen kom frem! Kjempenydelig kveld ved elva.
Dato: 28.-30. august 2009
Lørdag 29. august
å gå i, men en god del bløtt og gjørmete pga mye regn i det siste. Dette medførte også at de fleste bekker vi skulle over var blitt til vanskelige elver å krysse, så det gikk endel tid med til det.
en fin og lun teltplass (det hadde begynt å blåse en del) rett ved en bekk rett nord for Donkeliåsen (ca 208 868 og 1200 moh). Herlig å slappe av utenfor teltet i kveldssol før middagen ble laget utendørs. I dag var det spaghetti og kjøttsaus som stod på menyen.
Vi våknet til sol i dag også og hadde en herlig og lang frokost ute på «spiseplassen». Det skyet litt til etterhver og begynte å blåse litt da vi gikk. Vi begynte med et par hundre høydemeters stigning opp mot Ranten. Det var et helt annet terreng i dag enn dagen før – nå var vi over tregrensa og det var relativt goldt og steinete, men fint på sin måte det også. God sti og nesten ingen bekker/elver å krysse, så alt gikk mye lettere i dag. Vi spiste lunsj øst for Ranten, før vi kom ned til krysset de man enten går opp til Høgevarde eller ned til Tempelseter. Vi valgte ned til Tempelseter. Det var en skikkelig motorvei hele veien fra Tempelseter til Høgevarde – så vi var nok ikke de første som gikk denne veien…
Vi kom ned til Tempelseter i tretiden. Det hadde gått endel raskere i dag. Vi hadde brukt i underkant av 3 timer + lunsj på dagens mil. Ellers var vi godt fornøyde med ha gjennomført en super søsken(+Henning)telttur!
«Kimsing i Kinsarvik – med munker og moreller»
Torsdag 6. august
Fredag 7. august – Munketrappene
Munketrappene
Vi delte oss i to, barnefamiliene gikk inn Husedalen for å plukke blåbær, mens vi andre gikk rett opp fra leirplassen, oppover mot Toraldsnuten (1200 moh). En bratt men fin sti her også. Vi gikk opp en traktorvei i svingen vest for Ulsnes, og fulgte eplehagen til vi fant stien ved ca 70 moh. Det var hun som eide gården vi campet på som hadde merket stien oppover. Vi gikk gjennom furuskog og senere bjørkeskog de første 500 høydemeterne. Etter dette fikk vi en utrolig flott utsikt utover Sørfjorden og fjellene rund. Det var masse og store blåbær oppover lia. Vi gikk opp til vi kom til hengedalen og et platå på ca 750 moh, der det også var en liten støl. Det hadde begynt å regne ganske bra, så vi spiste lunsjen her og gikk nedover etterpå. Da vi kom til campen igjen fikk vi beskjed om at vi måtte rive leiren, for de skulle slå gresset før det varslede stornedbøren skulle komme. Siden alt var vått av regnet, det var meldt regn hele kvelden og neste dag og søndagen likevel skulle brukes hovedsakelig til hjemreise, dro vi like godt hjemover lørdag kveld. En brå slutt, men noen av oss fikk i alle fall laget en deilig middag på kaia i Kinsarvik – og da kom sola… På tross av alle værmeldinger!
Dato: 3. – 6. august 2009
Vi hadde belaget oss på å gå opp de drøyt 400 høydemeterne på sti, da det fem på tolv kom en bil med en hytteeier i, som skulle ta banen opp. Vi fikk haik opp, og gjorde unna høydemeterne på 12 minutter!
blomster, og bratt ned på alle sider til Ringedalsvatnet (som lå på ca 400 moh, mens vi gikk i 11-1200 meters høyde). Vi brukte ca 2 timer (estimert til 3 timer på kartet), til vi kom til Trolltunga, en flott og spektakulær steinhylle over Ringedalsvatnet. Her hadde vi en lunsj nr to. Rett over haugen lå 
Vi hadde hatt sol og opphold helt hit, men her kom regnet. Det var vanskelig å finne stien videre fra Trolltunga mot Tyssevassbu, den var dårlig merket, og vi mistet stien (når vi endelig fant den) to ganger til de første 2 km. Kan være en utfordring i tåke. Det var et veldig kupert terreng de første km og glatt 
enkelte steder når det var vått. Vi brukte 1 time på de første 2 km. Der vi traff på kraftledningen første gang (ca 769 692) var det en fin hvileplass under tak – en steinbenk med heller over, med plass til 3-5 personer.
Det var en familie på 6 personer da vi ankom 
Vi startet å gå over en del snøflekker frem til stikrysset der du kan ta av til Litlos. Det var fint vær, mye skyer men også litt sol. Mer riktig tidsangivelse på kartet på denne ruta virka det som. Ved Bykset (860 691) måtte vi vade til knærne – godt og kaldt… Familien fra Tyssevassbu kom rett etter oss og fant en måte å komme over elva uten å vade bare litt lengre nedover elva…
Vi gikk opp umerka sti til Hårteigen, fra sørøst (start på 932 744). Vi la igjen sekkene på stien nede og brukte 30 minutter opp. Det ligger en snørenne ca 2/3 opp mot toppen, som visstnok kan være vanskelig å passere hvis den er for stor, som tidligere på året. Nå var den såpass smeltet at vi kom forbi på høyre side av den, der det også var lagt ut tau på det bratteste partiet. Etter
dette tok stien hardt mot høyre, og rundt nordøstsiden før vi kom opp på topplatået. Det var som et eget kupert landskap på et nivå høyere hevet enn resten av verden. Vi så mot den kuperte og snøklattdekkede vestvidda, med Folgefonna bakerst, til Hardangerjøkulen og den flate og brun-grønnkledde østvidda.
ute og spiste middag – kjøttboller og potetmos og nøt kvelden. Etter hvert kom månen opp rett vest for Hårteigen, og idyllen var fullkommen. Vi var vel en rundt 20 personer fordelt på de to hyttene, mesteparten utledninger fra Danmark, Tyskland og Nederland.
Vi startet fra Torehytten kl. 0945 etter å ha vasket ferdig (ble fordelt ut ulike oppgaver til alle fra hyttevakten). Det var en bratt stigning rett bak hytta, deretter småkupert hele veien. Nydelig og frodig landskap også i dag. Ca 1,5 km fra Torehytten, 901 774, var det en elv som måtte hoppes over. Denne kunne være litt kinkig og et vanskelig sted å krysse hvis snøen lå litt lenger ut eller man ikke var så glad i å hoppe. Vi hørte om noen som gikk helt rundt vannet og andre som måtte klyve veldig for å komme over. Vi passerte Kinsekvelv, en setervoll, drøye 100 høydemeter lenger nede, så ut som et koselig sted, med en flott stor slette nedenfor, et elvedelta. Vi lunsjet ved elva 
som rant ned i Båtadalstjørni (871 820). Idyllisk sted med elv og bratt berg og gress. Vi fortsatte til Hanastein (3 t 15 min effektiv gange mot 4,5 t på kartet fra Torehytten og hertil, 11,5 km). Det ble grønnere og mer ”lavlandsaktig” siste del. Vi gikk forbi det koselige stølstunet Helnaberg. Kun steinbua nord for stien var original, men koselige og små hytter. Det var også en stor heller ovenfor husene med muligheter for tørke og tørr oppbevaring, litt som ”husene under helleren” i Jøssingefjorden, men uten hus under, og ikke fullt så stor…
Vi laget oss frokost på Stavali og vasket oss ut. Vårt rom hadde fått ansvar for å vaske over vaskerom og gang oppe i tillegg til eget rom. Det var litt grått, men blå himmel innimellom, som sa oss at det skulle bli en fin dag i dag også. Bare 50-100 meter fra hovedhytta Stavali lå det noen steinhytter, her var ysteri i den ene, ekstra sengeplasser i en annen og båser til kuene i en tredje. Skikkelig koselig.
Rett etter Vierdalsvannet begynte den virkelige nedstigninga langs med fossene. Det var noen mektige fosser, både Søtefossen, Nykkjesøyfossen og Nyastølfossen. Det gikk bratt nedover, tidvis mye på svaberg. Det gikk veldig fint i dag, med tørt og fint, men kan tenke at det kan være en utfordring og mer skummelt med regn og glatt. Etter hvert kom vi ned i skogen og mer på stier. Vi møtte på masse turister på vei oppover langs med fossene. Ved Tveitafossen var det parkeringsplass og herfra og ut Husedalen til Kinsarvik 4-5 km på kjedelig vei. Heldigvis ble vi hentet etter ikke lange tida så vi slapp hele veien til fots.
Dato: 20. – 26. juli 2009
Mandag 20. juli: Bergen – Sunndal – Fonnabu
Vi gikk innover Bondhusdalen og fulgte først deler av Isveien i dalen. Isveien går fra Bondhusbreen og ut til Maurangerfjorden, og ble bygget for å lette transporten av is fra breen og ned på båtene på fjorden. Deretter tok vi av til venstre og begynte oppstigninga mot Fonnabu. Vi fulgte Keiserstien opp til Fonnabu, ca 9 km og 1400 høydemeter. Etter 22 svinger og ca 750 høydemeter lunsjet vi ved Gardshammer, en støl med en flott beliggenhet. Ved ca 1000 moh lå et lite vann der vi kunne fylle opp drikkeflaskene. Vi gikk ikke oppom Breidablikk, men fulgte snøen på sørsiden. Vi brukte totalt ca 5 timer opp.
Breidablikk 
Første del av dagen hadde vi teori innendørs, der vi gjennomgikk både innbinding, knuter og tilpassing av utstyr. Etter lunsj gikk vi ned i vindhåla nedenfor Fonnabu og øvde oss på snøbakketeknikk, setting av sikringsmiddel i is og snø, stegjernsteknikk og taulagsrutiner. Avslutning med akekonkurranse ned den bratte snøbakken opp mot Fonnabu. Om kvelden hadde vi teori om redning på is, der kaffekoppene fikk gjennomgå og henge både nede i sprekka mellom to bord og redde den falne kaffekopp.
Vi gikk taulagsvis bortover mot Bondhusbreen og inn på breen. Vi fikk gått litt og prøvd oss i å sette isskruer og lese breen før lunsj. Idet vi satte oss ned kom regnet. Vi fant etter hvert en fin plass for redning på is, noe som ble en kald fornøyelse i regn og sur vind, men gøy for det! Da vi gikk hjemover etter redninga kom tåka. Vi fulgte sporene våre og det var deilig å komme frem til Fonnabu og tørre klær! Om kvelden hadde vi om redning på snø – nå med innbundne leverposteibokser og sekker av smøresker.
Før lunsj hadde vi redning på snø fra toppen av vindhåla. Alle fikk prøvd seg både i ”sprekken” og i de ulike posisjonene i taulaget. Det var kaldt og vått, men regnet ikke så mye, og sluttet helt til lunsjtider. Vi spiste lunsj i vindhåla, og etterpå var det lek og moro i vindhåla – vi fikk prøvd isklatring, munterknute med både oppovergåing og rappellering, setting av standplass og diverse andre lure ting. Om kvelden var det gjennomgang av førstehjelp og turplanlegging.
Denne dagen skulle vi øve på å gå på kompasskurs i tåke over breen ved hjelp av god planlegging, kompasskurser og telling av taulengder. Det var jo ganske morsomt at dette falt på den eneste dagen vi ikke hadde antydning til tåke… Men vi telte iherdig taulengder, og fulgte kompasskurs fra Fonnabu til 
Vi gikk taulagsvis over til Bondhusbreen. Tåka kom før vi nådde blåisen, og vi fikk prøvd oss på orientering i blåisen også, der det er til veldig god hjelp å vite om du skal oppover eller nedover! Vi fikk gått over snøbroer, bratte opp- og nedoverrygger, sikret oss med isskruer, og prøvd oss på ulike teknikker. Ved lunsjtider hadde vi også isklatring og standplassplassering. Alt i tåke… Det var en veldig gøy dag, selv om de postkortaktige bildene med ren blåis, snø og sol fra skyfri himmel ikke ble noe særlig av…
Vi ventet med å stå opp til alle folkene var ute av hytta. De skulle være med på breføring som hadde oppmøte kl. 0900 (Folgefonna breførerlag har to breførere fast på Fonnabu flere uker om sommeren, som tar de som ønsker det over breen til Holmaskjær). Vi ryddet og vasket ut så Fonnabu ble skinnende ren, før vi tok fatt på nedturen de 1400 høydemeterne ned til Sunndal. På veien ned tok vi en avstikker inn til Bondhusvannet og i Tjuvhåla (de sa at her kunne småtyver gjemme seg og røve fra de som gikk Isveien) fikk vi fortalt sagnet om lorden som forsvant på Folgefonna. På slutten av 1800-tallet var det en engelsk lord som ville krysse fonna fra Fonnabu og Holmaskjer sammen med dattera si på ca 10 år. Den lokale guiden som fulgte de over mente etter hvert at det var for mye tåke til at det var ansvarlig å gå videre. Dette var lorden uenig i, så de gikk selv. Guiden så de forsvinne inn i tåka hånd i hånd, og siden har ingen sett dem – kanskje dukker de snart opp igjen av isen…?
Dato: 15.-19. juni 2009
flott runde med veldig god utsikt over Gudbrandsdalen, og innover mot Rondemassivet. Det er et utrolig flott område, og relativt lettvindt å gå utenfor stier, fantastisk mye reinlav. Ca 1 mil.
Vi startet opp med en god frokost, før vi satte av gårde østover. Vi fulgte T-merka sti forbi Smuksjøseter og Peer Gynt hytta, hvor vi spiste lunsj etter å ha vadet i Bråkdalsbekken (sommerbroa var ikke satt ut ennå). Vi fortsatte oppover mot Ljosåbue, en koselig liten steinbu som nok var bygd opp for jegere. Dette var nesten høyeste punkt på dagen (ca
Hallgrim, Egil og Kristin OV disket opp med herlig middag fra selvbetjeningslageret, og Merete stod for den kreative desserten med lun snickers, fersken og revet sjokolade. Ca 22 km.
nordsiden av Veslhøa, der kom vi inn på en umerket sti som vi fulgte en liten kilometer. Deretter gikk vi nedover mot Fremre Vulutjønna og gikk forbi denne på sørsiden, før vi svingte nedovere Vuludalen. Elva Vulua var ikke så lett å krysse, og vi fulgte elva flere hundre meter nedover før vi fant et sted der vi kunne vade over (vadet til låret). Været var fint og relativt varmt i lufta, så det var ingen problem. Da vi kom opp på den umerkede stien igjen så vi en stor reinflokk på flere hundre dyr noen hundre meter lenger fremme. Et flott syn, selv om det var langt borte fra. De fortsatte oppover mot Geitsida, mens vi fortsatte på stien nedover Vuludalen. Vi slo leir på sørsiden av elva, rett ved østkjølen Grunneigarlag (ca 573 529). Denne natta «kom vi ikke frem», og måtte overnatte i nødbivuakk. Vi fant en stor slette, med mulighet for både bål og å sette opp presenning, og det ble en fin kveld, ikke alt for kald heller, selv om dunjakka var god å ha. Da vi lette etter leirsted, fant vi også et fantastisk sted med svaberg ned til elva, en kulp og en fantastisk utsikt nordover, men litt for vindfullt og vanskelig å sette opp pressenning, på ca 568 533. Ca 24 km.
Vi gikk gjennom bjørkeskog og nedover Bjørndalen, nord for Motjørna og opp til Hamnsætra. Det regnet fortsatt, så vi hang opp presenningen i et uthus og hadde ly for regnet under den. Det var et veldig koselig setertun, Hamnsætra. Vi fortsatte nordover til vi etter noen hundre meter kom til merket sti, og gikk nordvestover inn Voldalen. Ved Fagerli hadde vi en ny lunsj- og ly-av-presenning-pause, før vi fortsatte oppover på nordsiden av fjellet Geitsida (1530 moh). Det var en utrolig flott utsikt og terreng, med store flater i fjellsida, og mykt og godt underlag å gå på. Dette var eneste gangen vi krysset noen snøflekker, på vei ned til Musvolsætra, før vi gikk langs Musvoltjønna opp til 
Dato: 20.-21. mai 2009
Vi pakket kajakkene og satte av gårde i ni-halv ti tida. Vi padlet forbi Strøknesholmen, Granholmen og rundet Nestangen. Vi så masse ærfuglpar, og flere svaner som satt på reirene sine. Vi måtte padle helt opp til Revholmen og til marinaen der for å komme under veien og over til østsiden av denne. Vi rundet Siljeholmen på sørsiden, og fant en fin leirplass på vestsiden av Furuholmen (ligger i Fredrikstad kommune), totalt 4-5 km padling i dag. Det var en fin kveld, men endel vind, så det var vanskelig å finne ly, men vi fant en relativt lun plass, fyrte opp grillkull og grilla ørret fyllt med masse deilige grønnsaker som vi spiste rundt midnatt.
Været var veldig flott, og vi hadde en lang frokost før vi la av gårde – i en god del vind! Det blåste nok frisk bris vest-sør-vest, kanskje opp mot liten kuling på utsatte steder, men langs land, særlig på østsiden gikk det veldig fint å padle. Vi padlet gjennom Skomakerskjærene, en kjempeflott øygruppe. Ved fint vær og ikke vind så det veldig fint ut å campe her, men øyene er veldig lave, så det finnes ikke ly. Videre fortsatte vi inn til Skjelsbotangen og sørover til starten av Skjelsbusundet. Vi hadde vinden midt imot, men sundet lå relativt skjermet likevel. I Skjelsbu så det ut til å være et greit sted å sjøsette/ilandsette kajakker, men om parkeringsplassene er private eller ikke bør sjekkes ut.
Vi padlet ut forbi Sauvika, og tenkte vi skulle runde Stangholmen for å se vinden og sjøen an, om det gikk an å padle vestsiden av Vesterøy og tilbake til Hvalsund. Vi rundet Stangholmen så vidt, men bestemte ganske snart at vi burde ta samme vei tilbake, da det var meterhøye bølger og mye vind. Det var relativt krappe bølger inne mot land, og det var begynt å skye til. Vi ble overbevist om at vi hadde tatt rett avgjørelse da vi hadde snudd og var på vei innover igjen på østsiden av Stangholmen og Steinar ble litt for ivrig i å surfe på de «gode» bølgene ganske nærme land, og fikk seg årets første bad! Vi gikk i land på nord-østsiden av Stangholmen både for at Steinar kunne få skiftet og for å spise lunsj. Det viste seg å være en veldig fin bukt. Der vi var var det nok for nærme en hytte til å kunne telte, men på nordsiden av bukta kan det nok være mulig å få opp et par telt.
Dato: 3.-8. april 2008
Lørdag 4. april
Vi startet dagene med vekking halv syv – syv, og var av gårde mellom halv ti og halv elleve hver dag. Deretter gikk vi til ca kl 1200-1300 før lunsj. Vi gikk et par timer etter det før vi slo leir. Dette varierte fra kl. 1500 til 1800. Søndagen var den lengste dagen der vi var fremme ca kl. 1800, det hadde vært tungt og vanskelig føre og vær, og både en krevende nedoverbakke (ca 500 høydemeter) og gåing/bæring over stein.
– ha alltid med kopi av pass, det trengs til alt fra bestilling av billetter, overnatting og andre småting man ikke tenker at man trenger passnummer til!
Dato: 21. februar – 8. mars 2009
Søndagen vandret vi på Malécon – strandpromenaden. Denne ble bygget i 2000 og er tydelig byens stolthet og det naturlige utfartsstedet for byens befolkning. Guyaquil er en havneby og Ecuadors største by (ca. 4 millioner innbyggere selv om det sikkert er mange uregistrerte slik at det er enda mer). Like ved den ene enden av Malecon, finner vi Bahía, det lokale markedet som er ganske så stort. Her er fritt fram for pruting og de prøver å prakke på deg all verdens. Det gikk mye i mobiltelefoner, sko og fotballdrakter – men også store ting som hvitevarer. Ved motsatt ende av Malecon, lå Serra Sta. Anna. Her var husene bygd tett i tett oppover fjellsiden. De var malt i fargerike farger og det var et yrende liv der. Det var små vannhull overalt – ofte med bare ett eller to bord. Søndag var Fastelavns-søndag (Carnaval) og det var ferie og fridager på mandag og tirsdag. Folk i byen dro til kysten, så det var usedvanlig stille i byen i disse dagene. Karneval i Ecuador blir først og fremst feiret med at man kaster vann på hverandre eller sprayer med skum.
Da vi kom fram til Hostería Mandalá, følte vi at vi var kommet til et lite paradisisk sted på stranden. Rommene var små hytter gjemt innimellom frodig vegetasjon. Her var alle slags blomster og planter som vi finner som inneplanter hjemme – men nå som store busker og trær. Utenfor hver av hyttene, var det en veranda med hengekøyer. Det var ikke air-condition i disse hyttene, men store vifter i taket. Regner med at temperaturen har ligget på rundt 30 grader her nede, så det er absolutt godt å søke skyggen. Vi hadde hamstret solkrem med faktor 50, og det har vi jammen hatt bruk for! Selv innsmurt med dette, ble noen av oss litt brent både her og der etter turen til Isla de la Plata på onsdag.
Onsdag dro vi ut med båt til Isla de la Plata som ligger i Parque Nctional de Manchalilla og man må ha tillatelse til å kunne gå i land. Det er kun én bygning på øya, og stedet er brukt som forskningssenter – på samme måte som Galapagos, bare i mye mindre skala. Vi brukte ca én time ut til øya i en speed-båt med hard-top (heldigvis, som beskyttelse mot både sola og det plutselige regnet – det var regntid i Ecuador nå). Alt var frodig og grønt, men også mye gjørme og dårlige veier på grunn av all nedbøren. Det har visst ikke vært så altfor ille i år, men det har vært ille nok det vi har sett. Regnet sluttet etter en kort stund, men nedbøren resulterte i at vi gikk på gjørmestier. Det bygde seg opp gjørme under skoene, så vi hadde samme følelsen som når du har store kladder under skiene. Det var en flott tur, men varmt i 
steikende sol. Det var spesielt de blåføttede fuglene som vi kom nær innpå. Føttene var fullstendig himmelblå og fuglene var overalt og ikke redd for mennesker. De var morsomme å se på. Vi fikk også sett noen rødføttede fugler med blå nebb som er veldig mye sjeldnere. I parringstiden blåser de seg opp og får store, røde bryst, men det var ikke rette tiden nå. Vi så også store kolonier med Fragatas – store fulger som svevde over øya og som slo seg ned i store flokker i trærne. Vi brukte ca. tre timer på øyvandringen. Etterpå var det satt av tid til snorkling i deilig, varmt vann. Det som var litt uheldig, var at på grunn av nedbøren var vannet blitt melkehvitt og det var umulig å se noenting av all fisken, sjøstjernene og annet som vi var blitt forespeilt at vi kunne se. Men det var en fin svømmetur med masse bittesmå brennmaneter som var til tider ganske plagsomme.
Torsdag 26. februar – Puerto Lopez
lån for ti år siden. Hun var utrolig stolt over hva hun hadde fått til (fra en liten utsalgsbod til stor butikk og egen leilighet for familien i 2. etg) og hun var en entusiastisk ambassadør for prosjektet. På vår rundtur, var vi også innom kirken der Erling hadde jobbet tidligere med engelsk-undervisning til en ungdomsskolelasse. Vi besøkte en skole som hadde begynt å få et par klasserom i mur, men de aller fleste var av bambus hvor det var ganske luftig mellom rommene, og var også innom en helsestasjon med en veldig engasjert lege som fortalte hvordan de jobbet. Det var en enkel bambusbygning, hvor de hadde helsestasjonvirksomhet med vaksiner og svangerskapskontroll, prevensjonsveiledning og tannbehandling. Vi så også en helt ny 
fortballbane der Erling jobbet etter vi hadde dratt. Vi var midt i sommerferien her i Ecuador, så det var enormt populært med alle slags aktiviteter som tilbys til barn og unge for det finnes ikke mange alternativer hvis du skal holde deg unna kriminalitet. De møter opp i hopetall. Fotball er en egnet inngang til å introdusere verdier som respekt for hverandre, fair play. I tillegg blir det også lagt inn pauser med litt helseopplysning, ernæring (folk her spiser utrolig mye søtt kliss og junk-food) holdninger for å unngå alle de unge barnemødrene som er et stort problem her i Ecuador.
Mandag ble en dag som vi brukte til å orientere oss litt i byen og bestille utflukter til de neste dagene. De måtte tydeligvis bestilles en dag i forkant, så vi kunne ikke bare hoppe på en tur samme dag. Men det var deilig å ta en dag å rusle rundt i byen. Vi kom inn i en butikk hvor de solgte panamahatter – en av stedets spesialiteter. Overalt ser vi indígenas, både kvinner og menn med disse spesielle panamahattene. De lages her, men da Panama-kanalen ble bygget, ble de mye brukt mot solen av arbeiderne der – derav navnet. Folkene i denne butikken var utrolig hyggelige og det endte med at det ble Panamahatter på de fleste av oss. I butikken var det også en utrolig søt kvinne som fortalte oss om prosessen med å lage disse hattene.
Tirsdag hadde vi bestilt en tur med Mama Kinua. Det er en slags cooperativ organisasjon som driver med café inne i byen, ysting og salg av oster, medisinplanter og også turer for turister hvor de viser litt av deres kultur. Dette er urbefolkningen, indígenas eller etterkommere etter inkaindianere. De har et eget språk som kalles quechua, men de snakker også spansk. Vi møtte opp på kaféen deres klokken ni om morgenen og ble tatt med i en pick-up ca 30 minutter fra Cuenca, til en liten landsby som het Chilcatotor, der vi kom til et hus hvor vi ble tatt imot av flere andre indígenas – alle kvinnene i sine tradisjonelle hatter og foldeskjørt. Alle var veldig hyggelige, smilende og gjorde alt for at vi skulle ha det bra. Vi ble ønsket velkommen med et glass sukkerrørsbrennevin blandet med varmt vann – klokka ti om morgenen… Så ble vi servert frokost – en maisrett med grønnsaker, alt tilberedt i maisblader. Etterpå fikk vi komme ut i kjøkkenet og fikk se på når de forberedte lunsjen vår. Den ble tilberedt over åpen ild. Det var både ris, poteter, gulrøtter, kylling, og ikke minst marsvin!
Manuel tok oss også på en kjøretur rundt i området i en bil som nok hadde sett sine beste dager. Det var en pick-up hvor alle ble stuet inn – tre i forsetet og resten på lasteplanet. Det var et utrolig nydelig landskap og lett å glemme at det lå på 2850 moh. Det var grønt og frodig overalt. Manuel viste oss mange ville planter som ble brukt til medisinske formål. Vi kjørte også forbi en hacienda hvor han fortalte at en patron hadde bodd inntil for 30 år siden. Han og siden hans barn hadde styrt over folkene i området, slik at de var livegne. De fikk ikke ta utdannelse eller reise bort derfra. De måtte jobbe for denne patronen og det samme måtte barna deres. For 30 år siden ble det en samlet protest mot dette systemet og det ga dem mulighet for en mye friere tilværelse. Denne cooperasjonen som de var en del av, ga inntektsmuligheter til flere familier. I Ecuador er det vanskelig å få jobb – tidlig om morgenen så vi at torvet var fylt av menn som søkte etter arbeid. Mange drar til utlandet i noen år og kommer tilbake og bygger seg bedre hus og kjøper bil. Mange drar også til USA for å prøve lykken, men det er ofte illegalt og da kan de ikke dra hjem hvis de skal ha håp om å returnere.
Da vi kom tilbake fra rundturen vår, hadde kvinnene gjort maten klar. Det ble lagt ut stråmatter på bakken, dekket opp med hvite lakener og så ble all maten lagt ut på dette lakenet («pampa mesa» – jordens bord, for å hylle moder jord og alt som kommer derfra). Det så fantastisk godt ut – noe det var! Dette var riktig festmat som ble brukt i brylluper og andre store fester. Ikke minst var marsvinkjøtt festmat. Det smakte veldig godt – overraskende godt. Alle som hadde vært med å tilberede maten, spiste sammen med oss. Det var veldig hyggelig. Senere spilte de også musikk for oss, men de unnskyldte at de som pleide å spille var bortreist, men de skulle gjøre så godt de kunne. Det ble en morsom seanse – det var nok ikke musikkopplevelsen som var den største!!
For dagen i dag hadde vi bestilt en todagerstur hos Terra Diversa – en veldig hyggelig og spennende reiseoperatør som også hadde engelsktalende folk som jobbet der – først en dagstur til najonalparken, Parque Nacional de Cajas, så overnatting på en hacienda og så ridetur i morgen (alt inkl. av mat, reise, opphold og turer for disse to dagene betalte vi ca $150 pr. pers (?) ). Vi ante veldig lite hva vi kom til å se og oppleve, men var åpne for det meste. Allerede da bilen kom og hentet oss, skjønte vi at standarden var litt bedre enn dagen før – dette var en van med plass til alle og med setebelter – som fungerte, på alle setene. Vi kjørte en times tid opp mot nasjonalparken. Den var kjent for sine mange små vann som hadde ørret i vannene, og tok en times tur rundt vannet. Etterpå kjørte vi videre helt nord i parken. Vi kjørte opp til det høyeste punktet, 4167 moh, som ble kalt for Trez Cruzes. Her hadde inkaindianerne satt opp tre kors på det høyeste punktet på veien mellom Guayaquil og Cuenca – dette var også vannskillet. Ikke langt derfra tok vi fatt på den neste turen vår. Hele tiden hadde vi med guiden vår, Gustavo, som fortalte oss en masse om de forskjellige plantene vi så. Vi merket høyden ganske bra… Noen fikk litt hodepine, og tempoet ble litt redusert, men ellers gikk det bra. Det var nok en fordel at vi hadde vært i Cuenca et par dager slik at vi i allefall var litt akklimatisert. Det var en flott tur i en fantastisk natur. Vi endte til slutt opp på et sted som tydeligvis var for personellet i nasjonalparken – og hvor de også hadde en café. Der ble vi servert et herremåltid med først en suppe med mais og poteter og så fersk ørret med ris og pommes frites. Ris, mais og poteter er hovedingrediensene i all matlaging her (i tillegg til bananer, selvfølgelig), ofte alt samtidig.
Etter maten skulle vi kjøres til haciendaen der vi skulle overnatte. Vi kjørte ned mot Cuenca igjen, og jammen tok vi ikke av ved skiltet der det sto Chilcatotor. Vi kom helt inn til dalen hvor den store, gamle herregården lå, der Manuel hadde fortalt oss at den store patronen hadde bodd tidligere (så ut som Åndenes Hus!). Rett oppforbi denne haciendaen, lå det en nybygget luksushacienda, og DER stoppet vi – på Santa Martha de Totorillas. Og det var slett ingen liten hacienda med soveposer vi ble vist inn til. Det var et utrolig hus, hvor vi først ble ønsket velkommen av eieren selv, Martha. En veldig hyggelig dame som bor i Cuenca og har dette som et sted hvor hun og mannen, som var advokat i Cuenca, samlet familien i helger og ferier. Det var en stor gård med kyr, hester, høner og marsvin (til mat). I tillegg hadde de et lite hus som de leiet ut til smågrupper – så hvorfor 
vi ble tatt imot som en del av familien, skjønner vi ikke, men vi følte oss veldig velkomne! Mitt hus er deres hus, sa Marha, og viste oss inn på tre flotte soverom, med tilhørende bad. Om en halv time kan dere gå inn og ta tyrkisk bad, sa Gustavo og imens bare forsyn dere med kaffe, te og den frukt dere måtte ønske. Middag blir servert halv åtte. Oppasseren, Guillermo, bodde der sammen med kone, Norma, og to herlige jenter, Carmen Lucia (5) og Rosa Ximena (9). De hadde et rom på gården, men det virket som om de laget mat og spiste på kjøkkenet i huset. Om kvelden var det fotballkamp med et lag fra Cuenca, og da kom Guillermo inn i stua og så på kampen sammen med oss. Norma, en indígenas med den tradisjonelle påkledningen med foldeskjørt og panamahatt (paja toquilla), sto for all matlagingen.
Til frokost fikk vi servert en maissuppe med et posert egg oppi. Martha sa at det var kraftig bondekost som skulle holde hele dagen for arbeidere som skulle ut og jobbe på markene. I tillegg til suppen, var det rundstykker og ferskosten som blir servert til nesten alt – og som smaker veldig godt. Etter frokost var det ned til hestene. Gustavo var fortsatt sammen med oss og guidet oss også på denne rideturen. Vi red i ca fire timer i et utrolig flott landskap – stort sett ute i terrenget. Det var bratte åssider (vi var nå på ca. 2800 moh), som vi både red opp og ned av, på stier og over sletter og hauger. Overalt så vi maisåkre. Mange av indianerne hadde egne hester som stort sett ble brukt til transport. Overalt var folk veldig hyggelige når vi møtte dem. Husene lå veldig spredt, men vi red gjennom et par «landsbyer» (dvs en liten samling hus rundt en barneskole og kanskje en butikk).
I dag var det Erling sin bursdag, og vi feiret med kakao og gaver til frokost her på patioen. Dagen tilbragte vi på casaen og på et kjøpesenter for å kjøpe kake og is, og forberedte bursdagsfeiring på patioen med alle volontørene invitert. Veldig kjekk avslutning på to supre uker.
Dato: 13.-16. mai 2006
Dato: 19.-21. april 2006
Onsdag 19. april
Torsdag 20. april
Fredag 21. april
Dato: 9.-12. april 2006, første del av påska
Søndag 9. april
Mandag 10. april
Tirsdag 11. april
Onsdag 12. april
Dato: 9.-13. august 2004
enhver bukt, og kjøpte grønne tomater fra drivhus i vannkanten (Ryfylket er jo tomatland fremfor noe!). Tirsdag morgen kom Kleng og søstera Julie padlende over til oss på Talgje med ferske rundstykker og eggerøre og ble med oss litt videre og viste oss herlige badeplasser. Stjernarøy var bare utrolig nydelig med masse øyer og flotte steder. På Sør-Hidle bodde vi ikke langt fra plassen som heter Flor og Fjære, der det er bygd opp en oase av eksotiske trær og blomster på øya ikke langt utenfor Stavanger. Det var endel kryssing av større strekk mellom øyene, og med hurtigbåter og ferjer var det til tider litt småekkelt siden de tre kajakkene ikke syntes så veldig godt, og båtene forflyttet seg rimelig kjapt. Vi endte opp fredagen i Vågen i Stavanger og kjøpte reker og jordbær som ble fortært på brygga!
Dato: 31. juli – 5. august 2004
Lørdag 31. juli: Dørålseter til krysset mellom alle 2000-metertoppene, der vi slo leir.
Dato: 31. mai – 10. juni 2004
30-35 NM, 7 timer. Var i land på Ona og oppom Ona Fyr. Et veldig koselig, lite øysamfunn, i alle fall for turister. La oss til for natta på Søre Bjørnsund, også en sjarmerende uthavn.
Onsdag 2. juni: Kristiansund – Soleimsundet (mellom Tustna og Stabblandet) – langs Smøla – Hitra – Melandssjøen (på Hitra)
Torsdag 3. juni: Melandssjøen – langs Frøya – Tarva – Lysøysund
Fredag 4. juni: Lysøysund – Stokksund – Foldahavet – Sør-Gjeslingene
skikkelig regn og gråvær. Kan ikke få alt på en gang, men herlig med litt ruskevær også, så sydvesten kunne bli brukt!
strukket litt på bena med å gå en tur opp til Torghatten. Fantastisk skue utover alle småøyene og hele veien inn til Brønnøysund.
50 NM, 10 timer. Vi er kommet til Helgelandskysten på sitt beste! Sagn og myter og historier og fantastiske fjell- og øyformasjoner dukker opp etterhver som vi seiler oppover kysten. Vi gikk i land på Rødøya og gikk til toppen av denne, der vi hadde flott utsikt over Alstadhaug med de syv søstre i bakgrunnen. Disse kom enda mer til syne da vi seilte inn til Sandnessjøen i kveldssol.
rett under oss – utrolig flott syn! Vi så også ut til Træna som virket som landet bak de syv blåner da det dukket fram fra havtåka.
kongegrotte blant blomsterenger. Et facinerende øysamfunn, Træna. Vi seilte helt ut til Myken, en uthavn et godt stykke vest for Svartisen. Også dette et øysamfunn der det fortsatt er fastboende, og spennende på sin måte. Vi kunne nyte midnattssola på sitt beste fra Myken.
Dato: 5. – 10. april 2004
Vi fulgte dalen videre oppover, og gikk opp på vidda et stykke sør for 
Vi var kommet opp på vidda, så denne dagen gikk det rett fremover mot Reisavann. Vi møtte masse ryper på veien gjennom fjellbjørkeskogen. Vi gjorde et forsøk på å ta en snarvei over vannet, men råtten og dyp snø gjorde at vi snudde. Vi telta da vi endelig fant scootersporet ved Guovdavuohppi.
Vi fulgte scootersporene, disse var veldig gode å gå med pulk i, og i tillegg var det veldig vanskelige smøreforhold. Vi tråkka løype ut fra scootersporene til «veien» som stod merket av på kartet. Dette viste seg å være en scooterløype. Sverre hadde fått veldig vondt i ryggen, og fikk haik med en scooter de ca 2 milene inn til Kautokeino – vi andre fikk en lang tur i scooterløypa, men traff blant annet på en morsom same! Vi traff Åshild og Martin i Kautokeino. Sverre og Martin kom med bil og hentet oss der scooterløypa tok slutt, og vi kjørte deretter ned mot Kautokeino, hvor vi fant en plass å slå opp teltene litt utenfor Sami radio.
Maries tur(b)logg 
